Jul alene

I år, som flere andre år, har jeg vært alene på julaften. Jeg har tenkt litt på å skrive om det, det er vel litt tabubelagt, et tegn på at man ikke er så vellykket som man burde være. Det kan det kan det være at man ikke er, men det betyr ikke at det nødvendigvis er så forferdelig å være alene i jula. De julekveldene jeg har vært alene er ikke de beste jeg har hatt, men de er heller ikke de verste. Jeg kan ikke si at jeg har gledet meg voldsomt til jul, men jeg har heller ikke grudd meg.

I fjor derimot grudde jeg meg nok mer til å være alene. Jeg hadde vært gjennom et ganske slitsomt år. Jeg hadde mistet moren min med alt det medfører av arbeid, begravelse og annet som ikke er veldig morsomt. Veldig morsomt var det heller ikke å få solgt en leilighet som var tilnærmet ubeboelig og slite med å finne en passende leilighet å leie. Samtidig som jeg måtte innse at jeg antagelig ikke kom til å få mulighet til å kjøpe leilighet igjen. Da jeg omsider hadde kommet noenlunde i orden i utleieleiligheten gikk det opp for meg at det ikke var lenge igjen til jul. Jeg visste at jeg kom til å være alene, både julaften og resten av jula. Først virket det ganske håpløst, men etter hvert fant jeg ut det kanskje ikke ble så ille. Jeg overveide om jeg skulle gidde å ha juletre, noe jeg fant ut at jeg ville ha. Jeg har samlet en del julepynt opp gjennom årene som jeg hadde lyst til å se igjen. Om jeg ikke hadde en kjempefestlig jul, var den helt grei.

Så i år gjorde jeg som i fjor. Jeg har pyntet med juletre og massevis av telyslykter, brent julerøkelse og lagd julemat. Jeg spiser tradisjonell mat julaften, hadde kjøpt en liten ribbe, kokte surkål, og hadde pølse og hjemmelagde medisterkaker. Jeg drakk juleøl og akevitt. Jeg tror ikke jeg hadde klart å spise julemat uten akevitt ved siden av. Det er snakk om langt tyngre mat enn jeg vanligvis spiser, det blir mye fisk og diverse mat lagd av belgvekster.

Jeg husker jeg en gang for mange år siden leste en beskrivelse av hvordan den som skrev tenkte seg at de som feirer julaften alene har det. Det var gråt og å bli full foran tv-en. Jeg kan huske jeg syntes det var en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det behøver ikke være så trist. Nå er jeg ganske flink til å være alene, jeg trives godt i eget selskap. Men selvfølgelig hadde det vært hyggelig og hatt noen å feire sammen med. Men da måtte det også vært noen det var hyggelig å være sammen med. Jeg har dessverre hatt noen heller triste julekvelder uten at jeg har vært alene. Heldigvis har jeg også opplevd trivelige og morsomme julekvelder i godt selskap. Selv om jeg synes det går greit å feire jul alene, får jeg ikke energi til å møte hverdagen av det, på samme måte som jeg ville gjort dersom jeg hadde hatt mulighet til å hygge meg sammen med andre.

Ellers har jeg lest, jeg har akkurat blitt ferdig med Norsk sokkel av Heidi Linde, ei bok jeg kan anbefale. Jeg fant fram en dvd med BBC-serien Pride and Prejudice fra 1995. Jeg har sett den flere ganger før, men det var artig å se den denne gangen og. Jeg har gått turer og da er det koselig å komme hjem til julepyntet stue etterpå. Jeg har tenkt på det som har vært fint i året som gikk. Det har egentlig vært et ganske vanskelig år dette også, men ikke uten lyspunkter. Turen til Skottland var nok det beste som skjedde, jeg har mange gode minner fra den. Selvfølgelig var også årets irlandstur et lyspunkt, særlig var dagsturen til Nord-Irland spennende, da jeg aldri hadde vært der før. Diverse vandringer med nytt kamera, der jeg har tatt massevis av bilder, er også øyeblikk det er fint å tenke tilbake på.

Å feire jul alene er kanskje ikke alltid voldsomt festlig, men det behøver heller ikke være totalt katastrofe. Man er nødvendigvis ikke en ynkelig stakkar som sitter der og griner, alternativt drikker seg snydens, eller begge deler.

Og da ønsker jeg dem som eventuelt kommer innom bloggen et riktig godt nytt år!