Nav og kunsten å finne sin egen vei til selvtillit

Lite velkomment brev fra Nav
Det har vært lite blogging i det siste, og det har vel egentlig vært lite av det meste. Den siste tiden har jeg i større grad enn jeg setter pris på kjent at vonde opplevelser gjennom mange år har satt seg i systemet. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men må bare innse at sånn er det.

Derfor var det ytterst lite kjærkomment da det en dag dukket opp et brev fra Nav i postkassa. Jeg er innkalt til møte, brevet inneholder de sedvanlige truslene som hva som vil skje dersom jeg ikke møter opp, og deretter avslutter man med ”vi ser frem til et hyggelig møte”. Prøver man å være morsom? Ironisk? Ikke godt å si, det som er sikkert er at jeg ikke ser fram til dette møtet. Sist gang jeg var i et tilsvarende møte endte det med åtte redselsfulle uker i reaktor. Etter å ha sjekket siden til Nav, ser jeg nå at tilsvarende kurs som det jeg deltok på i høst ikke er på gang, derimot noe som er enda verre, jobbklubb. Bare ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det jeg har hørt folk som har vært gjennom slike fortelle er langt fra lystelig, jeg hørt oppegående og sterke folk fortelle at de har grått hver eneste kveld mens de har gått i slike jobbklubber. Jeg har hørt historier om hvordan folk har blitt ydmyket og tråkket på, blitt tvunget til å gjøre ting det er direkte latterlig å utsette voksne mennesker for.

Jeg har fremdeles ikke kommet meg helt etter kurset i høst, nå har jeg ikke flere krefter å søle bort på meningsløst vrøvl. Til tross for at det het seg at kurset skulle inneholde nyttig læring, var det først og fremst et jobbsøkkurs. Men dagene der vi fikk lov å lære noe nyttig gjorde det mulig å holde ut, de var kjærkomne pustehull i noen ellers tunge uker.

Er svak tilknytning til arbeidslivet det samme som å være møkkete?
Uansett, jeg kan være glad jeg bare er en vanlig arbeidsledig, og ikke er tatt opp i det såkalte kvalifiseringsprogrammet eller ”har blitt vurdert til å ha behov for tett individuell oppfølging”. Da kunne jeg nemlig stått i fare for å havne på et kurs der man blant skal lære om ”livsstilstemaer som kosthold, mosjon og hygiene”. Det er alltids noe å glede seg over, og jeg er svært takknemlig over at jeg slipper å gå kurs for å lære å holde meg ren. Dette kurset skal også gi ” bistand til økt mestringsfølelse, motivasjon og selvtillit”. Ja, alle vet vel at er det noe Nav er flinke til, så er det å gi folk selvtillit. De som er nødt til å ta dette kurset har min største medfølelse. Jeg har aldri tenkt over at det å ha ”svak tilknytning til arbeidslivet” som det står her, er det samme som å ha dårlig hygiene.

Men "restselvtilliten" min får dere aldri!
Til tross for at kurset jeg var gjennom i høst ikke inneholdt hygieneundervisning, som jeg hadde følt svært ydmykende, merket jeg at det slet hardt på selvtilliten. Nå har jeg ikke mer selvtillit igjen å gi bort til Nav. ”Restselvtilliten” har jeg tenkt å beholde for meg sjøl, den skal ikke Nav få lov å trampe i stykker. Jeg vet hvordan det er ikke å ha selvtillit, jeg vet også hvordan det er å ha det, jeg er ikke i tvil om hva som er best.

Grunnen til at jeg akter å tviholde på det jeg har igjen av selvtillit er at den ikke har kommet av seg selv, den tok det år å bygge opp. Ironisk nok var det blant annet kurs som var med på å bygge opp den selvtilliten som ble noe redusert gjennom høstens Nav-kurs, og som jeg er redd vil forsvinne ytterligere dersom Nav tvinger meg til å delta i en såkalt jobbklubb.

Det kan se ut som om Nav og jeg er på kollisjonskurs når det gjelder hva som gir folk selvtillit. Mens Nav vil gi folk selvtillit ved å lære dem å vaske seg, har jeg erfart at det er andre ting som skal til, og ydmykelser hører ikke med blant dem. Det gjør derimot gode opplevelser, og det å bli møtt med respekt av andre mennesker. Min vei til selvtillit er muligens litt sær, her må antagelig alle finne sin egen vei, i henhold til det man har av evner, interesser og ressurser. Vi er alle forskjellige, derfor kan vi ikke bare kjøres gjennom samme kvern, og det er vel akkurat det Nav har en lei tendens til å gjøre.

Min sære vei til selvtillit
Så litt om min sære vei til selvtillit. At det å delta på en rekke kurs var en viktig del av den, er neppe så sært. Her lærte jeg matnyttige ting som å mestre data og bli langt bedre i engelsk enn jeg var i utgangspunktet. Engelsken min ble enda bedre av diverse turer til Irland på egenhånd, og det at jeg mestret opphold i utlandet helt alene var helt klart med på å styrke selvtilliten. Uten at det dermed er sagt at man skal begynne å droppe mennesker med dårlig selvtillit i Irland og overlate dem til seg selv. Men for meg fungerte akkurat det utmerket, jeg droppet meg selv der da, helt frivillig, men du verden hvor skjelven jeg var første gang. I tillegg til at jeg merket at jeg mestret det utmerket, fikk jeg også mange gode minner jeg kunne ta fram og styrke meg på når hverdagen ble tøff. Så dro jeg til Italia alene, riktignok på en arrangert tur, men første dagen måtte jeg greie meg alene i Roma. Skremmende det også, men det gikk fint, og jeg kom hjem med enda flere gode opplevelser i bagasjen. Mer å styrke seg på, enda bedre selvtillit. Slik holdt jeg på i noen år, tøff hverdag med få adspredelser, bortsett fra de kjære kursene mine, og utenlandsturer så fort økonomien tillot det. Hadde det ikke vært for disse turene, der jeg hadde mulighet til å legge alt som var vondt og leit bak meg, hadde jeg neppe sittet her og skrevet på en blogg i dag, jeg hadde aldri våget. På disse turene ble jeg kjent med andre sider ved meg selv, jeg møtte den personen jeg kunne ha vært, dersom jeg ikke hadde ødelagt så mye av livet mitt med lav selvtillit og lav utdanning, som er en direkte følge av den elendige selvtilliten.

Andre sære ting på min vei til selvtillit var illustrering av et lite blad om bull terriere, flere av de gamle tegningene har jeg brukt her på bloggen. Disse mildt sagt sære tegningene har faktisk sin lille del av æren for at jeg ikke har snublet meg gjennom hele livet med total mangel på selvtillit. Jeg har fått, tro det eller ei, mange gode tilbakemeldinger på disse underlige figurene.
Og til tross for at jeg har hatt tøffe tak i arbeidslivet, har gode kolleger som har vært rause med godordene, som har møtt meg med respekt og toleranse, sin del av æren for min styrkede selvtillit.

Ikke alltid lett å programmere seg sjøl
Men til tross for gode opplevelser og oppmuntring fra andre, det er blitt litt for mye av det vonde. Jeg vet at det er for tida er moderne å mene at man kan bestemme sjøl at man bare skal klare det som er vondt og vanskelig. Hadde det bare vært så enkelt, tenk om jeg bare kunne ha skrudd av den fæle indre frosten som har plaget meg gjennom mange år, og som bare er blitt verre etter hvert. Det samme med spenningshodepinen, konsentrasjonsvanskene og det psykiske ubehaget, tenk om det bare kunne programmeres bort. Jeg vil jo være den tøffe og selvstendige dama som greier alt, takler alt. Jeg ønsker ikke å være en person som har det vondt, og jeg ønsker ikke å være en som andre skal synes synd på. Det er tøft å merke at overskudd og selvtillit forsvinner, men jeg håper jeg kan komme tilbake dit jeg var for noen år siden. Hadde jeg ikke hatt de gode opplevelsene jeg har hatt, hadde jeg nok hatt det verre nå.

De som skal på kurs der de blant annet skal lære om hygiene, har kanskje ikke like mange gode opplevelser å hente styrke fra som det jeg tross alt har. Jeg håper virkelig at de som er lærere på slike kurs har en ekte og oppriktig respekt for dem de er satt til å undervise. Etter egne erfaringer fra kurset jeg ble sparket ut på i høst, er jeg redd de ikke har det. At folk har en svak tilknytning til arbeidslivet behøver ikke å bety at de er uten evner og anlegg, like lite som det behøver å bety at de ikke er i stand til å holde seg rene. Så hvis noen som er lærere på slike kurs leser dette, sørg for at folk får muligheten til å blomstre opp og få tro på seg selv, i stedet for å knuse dem og ta fra dem det de måtte ha av tro på seg selv. Jeg mistet selvtillit på kurset jeg gikk i høst, men jeg hadde litt å ta av, hva med dem som har et dårligere utgangspunkt?

Smil til kjeften revner!

Smile or Die, en reise i den positive tenkningens vanvittige verden
Jeg har lest Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America & the World av Barbara Ehrenreich, en bisarr reise inn i den positive tenkningens verden, en verden jeg oppfatter som alt annet enn positiv. Fra før har jeg lest Kjøpt og underbetalt (Nickel and Dimed On (Not) Getting By in America) og Lokket og lurt (Bait and Switch The (Futile) Pursuit of the American Dream) av samme forfatter, begge meget leseverdige bøker som tar opp viktige temaer. Kjøpt og underbetalt har jeg omtalt før her på bloggen. Lokket og lurt omhandler de prøvelser arbeidsledige hvitsnipper blir utsatt for i USA. Man behøver for øvrig verken være hvitsnipp eller amerikaner for å kjenne seg igjen i boka, en hver som har lest jobbsøkertips eller har vært sendt på jobbsøkerkurs i regi av vårt hjemlige Nav vil finne mye som virker plagsomt kjent.

Første gang jeg hørte om boka Smile or Die var da den ble nevnt i programmet Verdibørsen på P2 en lørdag rett før jul. Dagen i forveien hadde jeg hatt siste dag på slikt Nav-kurs. Her hadde det vært mye som nettopp bygde på positiv tenkning, for eksempel hadde jeg lært at det egentlig er ganske så festlig å være arbeidsledig. I hvert fall når man var så heldig å få gå på et slikt kurs, hvis ikke kunne jobbsøkinga visstnok føre til at man fikk vondt i ”auen”, hadde jeg blitt fortalt de første dagene. Dette fortreffelige kurs skulle altså sørge for at man slapp smerter i ”auen”. Mulig jeg fulgte dårlig med i biologitimene på skolen, inntil da hadde jeg vært lykkelig uvitende om at det finnes en kroppsdel som heter ”auen”. Uansett kurset førte til spenningshodepine og en følelse av å være slått i stykker innvendig. Jeg var med andre ord i relativt dårlig form denne lørdagen jeg første gang fikk vite om boka Smile or Die, og jeg var rimelig lei av lettvintheter og at det skal være positivt å oppleve noe som i virkeligheten er trist. Som følge av dette, og det at jeg har hatt stor sans for de andre bøkene jeg har lest av Barbara Ehrenreich, tenkte jeg umiddelbart at denne boka må jeg lese. Dessuten hadde kurset jeg akkurat var ferdig med gjentatte ganger fått meg til å tenke på det jeg hadde lest i Lokket og lurt.

Etter å ha lest Smile or Die er jeg ikke blitt mindre kritisk til positiv tenkning. Den første delen av boka beskriver Barbara Ehrenreichs personlige erfaringer da hun fikk brystkreft. I likhet med arbeidsledighet er nemlig også kreft ganske så artig når man befinner seg i den positive tenkningens vidunderlige verden. Brystkreft var en gave, fikk hun vite, en glitrende mulighet for personlig utvikling. Her var det bare å tenke positivt, bli en ”overlever”. Så når den positive tenkningen går amok blir selv en alvorlig sykdom en gave.

Jeg kan huske jeg for mange år siden hørte en person si at det bare var negative mennesker som fikk kreft. Vedkommende anså nok seg selv som en positiv person, men hvor positivt er det å komme med en slik uttalelse? I årene som har gått siden den gang, har jeg dessverre sett flere triste eksempler på at kreft så visst ikke bare rammer negative mennesker.
En av de viktigste grunnene til min skeptiske, for ikke å si negative, holdning til positiv tenkning er nettopp at man så alt for lett stempler andre som negative.

I den positive tenkningens verden er alt opp til deg selv. Mistet du jobben som følge av finanskrisa er det din egen skyld, du har tenkt feil. Samfunnsmessige forhold spiller ingen rolle, det er bare noe du skylder på. Klarer du bare å tenke riktig er det ikke grenser for hva du kan oppnå, da kan du visstnok få selveste universet til å hjelpe deg. Man kommer trekkende med så vel kvantefysikk som magnetisme som midler til å oppnå den ønskede suksess.
Mens jeg leste kom jeg til å tenke på noe jeg en gang leste i New York Times, noen hadde funnet opp en måte å tenke på som påvirket ett eller annet ute i universet, dette gjorde igjen at man fikk det som man ønsket. Metoden kunne brukes både til å helbrede kreft og til å finne ledig parkeringsplass. Så kan man lure på hvordan universet fikset det dersom veldig mange trengte parkeringsplass på samme sted på en gang.

En grei måte å skaffe seg det man ønsker seg, er å stirre på bilder av de ønskede objekter, dette skal bevirke at man til slutt blir den lykkelige eier av det man ser på. Så hvorfor ikke gi bilder av mat til de sultende, bilder av hus til de hjemløse, dette må jo vært en fortreffelig måte å avskaffe all fattigdom og elendighet på. Tankens kraft er altså formidabel, Barbara Ehrenreich påpeker hvordan de utallige coachene som skal hjelpe folk til suksess og framgang, kun fokuserer på holdninger og tanker, ikke på å skaffe seg reell kunnskap.

Selv om jeg på forhånd var klar over at det er mye galskap i den positive tenkningens verden, ble jeg en smule sjokkert da jeg leste at positive tenkere mener man bør avstå fra å følge for godt med i nyhetsbildet, det skjer nemlig så mye negativt i den virkelige verden. Å prøve å gjøre noe for at verden skal bli bedre, er selvfølgelig en utenkelig tanke for de positive.
Her kolliderer den positive tenkningen for alvor med det jeg oppfatter som positivt. For meg er det positivt å skaffe seg kunnskap, enten det er for å øke mulighetene for en bedre jobb eller for å forstå mer av verden. Og intet er vel mer positivt enn det å arbeide for en bedre verden. Men når man skal tenke positivt, innebærer det at man stiller seg positiv til det bestående, man må jo ikke stille kritiske spørsmål om vedtatte sannheter, da kritisk tenkning er negativ tenkning. Samtidig er det vel nettopp kritisk tenkning som har drevet verden framover, den som godtar alt som det er, kommer ikke med nye tanker og ideer.

I Smile or Die kan man lese om hvordan arbeidstakere opplever stadig mer usikkerhet. Virkelighetsfjerne coacher og bablende selvhjelpsguruer tjener gode penger på å fortelle dem at dette er positivt. På samme måte som Barbara Ehrenreich fikk vite at brystkreft var en mulighet for et rikere liv, får disse vite at utrygghet og arbeidsledighet er veien til et bedre og mer utviklende liv.
Velkommen til den positive tenkningens vidunderlige nye verden!

Påske uten ski

En skihaters bekjennelser
Påsken er begynt, ute regner det. Jeg har aldri vært blant disse gale menneskene som når vinteren endelig er i ferd med å forsvinne, pakker sekken, og ikke minst skiene, for å oppsøke enda mer vinter. Jeg holder meg hjemme og nyter våren, dersom værgudene tillater det. Så kan disse andre grave seg ned i tide, eller hva det nå er folk driver med der oppe på fjellet i påsken. Mens vi andre kan nyte fred og ro her nede, på betryggende avstand fra snøskredfare og annen elendighet.

Jeg har aldri vært på fjellet i påsken, og håper det fortsetter sånn. Til tross for at jeg er norsk, og følgelig skulle være født med ski på beina, så kan jeg ikke fordra å gå på ski. Jeg hadde ski, faktisk var jeg den ulykkelige eier av et par ski inntil nylig. De sto bortgjemt i en kjellerbod, der hadde de stått veldig lenge. I høst dukket det opp en container i nabolaget, og da bar jeg dem bort til den, og kastet dem oppi. Jeg følte umiddelbart en enorm lettelse.

Disse gamle skiene, som neppe lenger var kompatible med moderne skistøvler, ble en gang innkjøpt fordi jeg skulle på skoletur. I min ungdom gikk jeg på folkehøyskole, og skoleårets høydepunkt, i bokstavelig forstand, var en skitur på Hardangervidda. Det het seg faktisk i reklamen for skolen at man hadde lagt turen til en tid på året da det var harde forhold på vidda, sånn at vi skulle oppleve fjellet fra den tøffe siden. Dessverre stemte reklamen, det var snøstorm. Egentlig var det merkelig at jeg ikke ble så skremt av dette at jeg fant meg en annen skole å gå på, det var nok å velge mellom. Men mange av folkehøyskolene var kristne, det var kanskje grunnen, bedre med noen dagers lidelse på vidda, enn gudsord og salmesang gjennom hele året. Som straff for min skrekk for gud og salmer endte jeg altså opp i noe som må være å betegne som min ungdoms verste mareritt. For meg som ikke hadde hatt ski på beina siden barndommen, og aldri på fjellet, ble det en forferdelig opplevelse, og jeg ble kraftig vaksinert mot videre skigåing.

På denne skolen måtte jeg også gjennom noe annet jeg oppfattet som ubehagelig, om enn ikke like grusomt som skitur på vidda i snøstorm. Og dette pågikk gjennom hele året, det het folkeviseleik, og var en heller trasig affære. Det gikk ut på å tråkke rundt i ring på gulvet samtidig som man sang sudeli dudeli dei. Det er mulig dette var ment som en øvelse til nasjonalfølelsens fremme, kanskje dette skulle gjøre oss til entusiastiske tilhengere av norsk folkedans. Jeg syntes ikke det var stort mer stas å trakke rundt og synge sudeli dudeli dei, enn det var å tråkke rundt i snøstorm med planker under føttene. Jeg fikk altså inderlig nok av både skigåing og alt som måtte smake av norsk folkedans i løpet av det året.

Nå gjorde jeg faktisk et tappert forsøk på å gå på ski noen år etter katastrofen på Hardangervidda. Siden det var noen relativt flate jorder å gå på like i nærheten, og ingen snøstorm i sikte, tenkte jeg at jeg fikk gi skiene en sjanse til. Men så var det jo dette med at ski må smøres, og det skulle vise seg at jeg overhode ikke behersket skismøringens edle kunst. Følgelig gikk skigåingen svært dårlig. Det gikk fint når jeg kom til en nedoverbakke, normalt ville jeg ramlet overende i en slik bakke, men siden skiene, på grunn av miserabel smøring, beveget seg framover i en fart av fem meter i timen, kom jeg ned i god behold. Problemet var på flatmark, da gikk de bakover. Mosjonseffekten ble formidabel, da det krevdes enorme krefter for å få skiene til å gli framover, men det var ikke morsomt. Da jeg kom hjem fra denne totalt mislykkede skituren prøvde jeg å lese litt om smøring, avisene var fulle av smøretips akkurat da. Men det var kompliserte greier, det var ikke grenser hva som skulle til for å få de forbaskede plankene til å gå framover. Siden jeg egentlig ikke syntes det var særlig stas å gå på disse plankene, ga jeg like godt opp.
Sånn gikk det til at skiene ble stående og støve ned i en kjellerbod, helt til de i høst møtte sin skjebne og havnet i en container sammen med annet ubrukelig søppel.

Litt om å jobbe for vikarbyråer

Lik lønn for likt arbeid og lønn under sykdom er ikke en selvfølge for alle
Som det har framgått av flere tidligere bloggposter har jeg jobbet mye for vikarbyråer. Jeg skal nå si litt om hva det innebærer å jobbe som vikar. For det første, når man er vikar kan man bare glemme alt som heter lik lønn for likt arbeid. Da jobber man side om side med folk som har bedre lønn, selv om man gjør nøyaktig samme jobb. Etter det jeg har erfart ser det ut til at det blir stadig dårligere lønn for vikarer. Det har hendt at konsulenten fra byrået har beklaget den dårlige lønna, sagt at det ikke er noen lønn for et voksent menneske, men beklager, lønna er fastsatt på forhånd. Noe som stort sett betyr at man jobber for absolutt minstelønn, uansett alder og arbeidserfaring.

For det andre, det er slett ikke sikkert man får lønn dersom man blir syk. Man må ha jobbet fire uker sammenhengende for å ha rett til sykepenger, for å ha rett til å bruke egenmelding må man ha jobbet minst to måneder sammenhengende. Dersom man tar ferie må rettighetene opparbeides på nytt. Jeg hadde en gang et langvarig oppdrag, midt i oppdraget hadde jeg to uker ferie. Dette var avtalt på forhånd, da ferien var bestilt da jeg fikk oppdraget. Så ble jeg syk et par dager før jeg den nødvendige tiden hadde gått, med null penger for sykedagene som resultat. Når man er singel og lønna er lav, merkes det veldig godt.
Dette kan virke urettferdig, tross alt betaler man som vikar samme skatt som alle andre, men det er ingen selvfølge at man har rett til penger dersom man blir syk.
I en periode jobbet jeg bare en dag her og to dager der, gjerne med ledige dager mellom, da hadde jeg i realiteten ikke rett til sykepenger i det hele tatt.

Et av byråene jeg jobbet for hadde det med å trikse med lønna. I en periode fikk jeg omtrent aldri avtalt timelønn, da selvfølgelig i betydningen lavere lønn. På arbeidsplassene jeg jobbet fikk jeg vite at flere vikarer fra samme byrå hadde klaget på det samme. Dette var et av de større byråene, og da tenkte man vel at noen kroner her og noen kroner der, det ble det fort penger av. Jeg tok det opp med dem, skrev mail til Arbeidstilsynet, fikk et meget godt og utfyllende svar tilbake og sendte hele greia over til byrået. Da la de seg flate og skulle ordne opp, neste gang var det rot igjen. Først da hun som var sjef på stedet jeg da jobbet fortalte dem at slik gikk det ikke an å behandle en arbeidstaker, ble det orden på sakene.

Jeg har opplevd å jobbe lenge på samme sted, men oppdraget ble fornyet fra uke til uke, slik at jeg aldri visste om det ble jobb uka etter. Da sitter man rimelig løst i jobben, er ikke innsatsen bra nok eller smilet bredt nok, kan man fort stå uten jobb.
Nå endte jeg med å bli bydd fast jobb på dette stedet, men da skulle jeg kun jobbe kveld. Noe som egentlig var et godt påskudd til å takke nei. Da alt arbeid foregikk i stående stiling, var de litt skakke og skjeve føttene mine på denne tiden i så elendig forfatning at jeg ofte sto og hoppet på et bein mens jeg jobbet. Jeg hadde vondt for hvert steg jeg tok, og mye av fritiden gikk med på å sitte i sofaen og bare ha det vondt. Derfor kunne jeg uansett ikke sagt ja til jobben. De vonde føttene ønsket jeg ikke å si noe om, da jeg var redd det kunne føre til at jeg ikke fikk flere oppdrag for vikarbyrået.

Å jobbe for vikarbyråer har ikke bare vært elendighet, det har også vært lærerikt og til tider interessant. Forholdet til de ansatte i byråene har stort sett vært godt. Men det lave lønnsnivået, og særlig at jeg mange ganger har gått ned i lønn, i tillegg til usikkerheten, har i perioder vært en stor belastning.

Antallet vikarbyråer har nærmest eksplodert siden jeg hadde min første vikarjobb. Noe som vil si at det er mange som har usikre arbeidsforhold, eller må være fleksible, som det så pent heter. Kanskje man burde se litt mer på den utstrakte bruken av vikarer, og dessuten sørget for at de som jobber som vikarer fikk bedre lønn og større sikkerhet ved sykdom. Et visst behov for bruk av vikarer vil det alltid være, derfor burde man sørge for best mulige forhold.

De evinnelige utfordringene

Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Eller gjør det egentlig det? Noe som er sikkert er i hvert fall at ordet utfordring er på moten. Jeg er i ferd med å drives til vanvidd av dette ordet. Det er jo ikke mulig å høre en eneste debatt i dette landet uten at ordet utfordring dukker opp i omtrent hver eneste setning som sies. Noen ganger til og med flere ganger i en setning. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade, og et problem for et problem?
Og hvorfor i all verden kan man ikke snakke om klimaproblemer og helseproblemer, i stedet for klimautfordringer og helseutfordringer?

Saken er at jeg er så drittlei ordet utfordring at det er nesten så jeg har overveid å bli utfordringsflyktning. Men hvor skulle jeg flykte? Denne vederstyggeligheten er ikke bare et norsk problem, eh… eller skulle det være utfordring? For en stund siden leste jeg i en irsk avis om en dame som hadde økonomiske problemer, eller som det het seg på tidsriktig engelsk, hun var ”financial challenged”. Akkurat denne varianten har jeg så langt ikke hørt på norsk, men den kommer, man kan være helt sikker på at den kommer. For hadde det ikke vært en strålende idé, den perfekte måten å kvitte seg med de fattige på, å bytte dem ut med ”de økonomisk utfordrede”?

Man må bare innse det, politikere og andre som deltar i den offentlige debatt simpelthen elsker å si ordet utfordring, jo oftere jo bedre. Og ekstra flott synes de det er hvis de i tillegg kan slenge på begrepet ”på alvor”, sånn at de kan si ”dette er utfordringer vi må ta på alvor”. Vi har vel ikke en eneste politiker her i landet som ikke har uttalt akkurat den setningen. Mens jeg fremdeles abonnerte på Dagsavisen hadde de en gang et innlegg av en politiker, hvis navn jeg ikke skal si, som hadde den fortreffelige overskriften ”Vi må ta skolens utfordringer på alvor”. Jeg ble sliten bare av overskriften, man måtte enten være ekstremt interessert i temaet skole, eller være en ihuga tilhenger av partiet til politikeren, for å orke å lese dette stykket.

Dersom det skulle skje at jeg hørte en politiker uttale ordet problem, tror jeg nesten jeg ville overveie å stemme på partiet vedkommende representerte, uansett hvor håpløs politikken måtte være. Men det er vel neppe en aktuell problemstilling, det finnes jo ikke problemer lenger, bare utfordringer, utfordringer, utfordringer…..

Idyll og grusomhet

Irland på godt og vondt (kanskje mest på vondt denne gang)
I dag er det St.Patrick’s day. I kveld skal jeg ta meg en Guinness, sette på litt irsk musikk, og fortape meg i alle de gode minnene jeg har fra Irland. Jeg husker godt første gang jeg ankom Irland alene, sto på flyplassen i Dublin og ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde vært i Irland en gang før, da hadde jeg reist i flokk og fått liten kontakt med landets innbyggere. Men moro hadde det vært, og jeg var overbevist om at jeg ville tilbake så fort det lot seg gjøre. Og sånn ble det, denne gangen alene. Noe jeg syntes var litt skummelt, det var min første tur utenlands på egenhånd. Siden jeg forrige gang hadde kommet til Irland med båt fra Wales, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn til Dublin, men det skulle visst gå noen busser. Det gjorde det, jeg fikk hjelp til å komme meg på riktig buss og hjelp til å komme av på riktig sted. Da jeg gikk av bussen hadde all nervøsitet forsvunnet, jeg følte meg med ett hjemme, til tross for at jeg hadde tilbrakt knapt to dager i Dublin forrige gang. Jeg trivdes så godt i Irland at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem igjen.

Siden den gang har jeg vært mange ganger i Irland, og jeg har alltid kost meg voldsomt når jeg har vært der. Det er puber og musikk, hyggelige folk, idylliske landsbyer, historiske steder, kort sagt alt man kan ønske seg. Men Irland er langt ifra bare idyll, landet har så absolutt sine mørke og dystre sider, og de fikk jeg vite mye om etter at jeg kom hjem fra mine første frydefulle turer, og satte meg ned og leste irske aviser. Vel var jeg kjent med at den katolske kirken hadde holdt sin klamme hånd over landet, men at den hadde stått bak så mye elendighet hadde jeg likevel ikke forestilt meg.

Fra før visste jeg at Irland har en svært streng abortlov, som kun gir tilgang til abort dersom det er fare for kvinnens liv. Loven hindrer for øvrig ikke at irske kvinner tar abort, man regner med at ca 5000 irske kvinner får utført abort i Storbritannia hvert år, men det nøyaktige antallet er vanskelig å anslå, da det er store mørketall. Jeg visste også at skilsmisse først ble tillatt etter en folkeavstemning i 1995, og likeledes at prevensjon hadde vært forbudt, så sent som i 1985 ble det tillatt å selge prevensjon til alle over 18 år.

Nå fikk jeg innsikt i en lang rekke grufulle overgrep. Både unge gutter og jenter hadde blitt utsatt for seksuelt misbruk. Her er noen små eksempler som er typiske for de historiene jeg har lest, samtlige av disse er hentet fra en rapport om overgrep i bispedømmet Ferns.

Brendan’s mother told the Inquiry that Brendan accompanied Fr Fortune on different outings. He went to Loftus Hall and on a religious course to Maynooth for a week. Brendan’s mother told the Inquiry that on one occasion when Brendan returned from a weekend away with Fr Fortune, he was unable to walk properly and there was a great deal of blood on his clothes. He told his mother that he had haemorrhoids but that he did not want to go to a doctor. Brendan’s mother said that she asked Brendan if Fr Fortune had interfered with him and he said no, but she said he did give her a strange look as if to say, “What do you know?”

Keith committed suicide in the mid 1980s. He was very friendly with Brendan who also committed suicide. A number of people who came before the Inquiry mentioned Keith and his association with Fr Sean Fortune and made the connection between Keith’s death and his abuse by Fortune. Patrick confirmed that Keith was one of a group of boys who frequented the old castle in Fethard and that Fortune used to “hunt them down” and on occasion, rape particular boys that he would catch. Keith was regularly in the company of Fr Sean Fortune and went away on retreat weekends with him. Keith became more and more depressed and the family became convinced that there was some problem with Fr Sean Fortune.

Colin described an incident of child sexual abuse involving Fr Sean Fortune which occurred when he was twelve in 1979 in Wexford. The incident occurred in a public toilet. Fr Fortune pushed him into the cubicle and bolted the door. He then raped Colin. When he was finished he adjusted his clothing, unlocked the door and left, saying that he would see Colin again, and that he was a good boy. Colin left the toilet and ran home. He removed his bloodied and stained underclothes. He never spoke of the incident to anybody.

Whilst preparing for her First Holy Communion at approximately 8 years of age in the early 1980s, Marie attended Fr Gamma for Confession. She recalled Fr Gamma appearing at first as very affectionate as he was touching her hair and face and whilst she was kneeling he also stroked the back of her legs. She said he would talk normally as if nothing was happening during this process and would bring his hand directly up her legs to her private parts. She was wearing a skirt and underwear. She remembers him putting his fingers inside her underwear and moving his fingers around her private parts. She said there was no penetration by Fr Gamma on the first occasion. She had presumed that this was the test for Holy Communion. She said there were numerous other times that Fr Gamma heard Confessions in her classroom and the abuse is alleged to have continued up to the time she made her First Holy Communion. She remembered another time shortly after the incidents described whilst Fr Gamma was hearing her Confession and she was kneeling down beside him and he brought his hand onto her legs and began feeling her legs. She said the touching would always take place at the back of her legs and he brought his hand up to her private parts and put his fingers inside her. She remembered feeling sore, painful and uncomfortable. One incident of penetration took place during the hearing of these Confessions. Marie told her sister about the abuse a number of years later and in 2003 she told her mother about it. Marie later developed an addiction to alcohol, overspending and shoplifting as a result of which she was charged with a criminal offence. She has also attempted suicide on three different occasions. She feels depressed and suicidal on many occasions which she attributes to the abuse experienced by her as a child.. She feels her life is ruined and shattered and she is in heavy financial trouble as a result of her disabilities.

Kate told the Inquiry of being sexually abused by Canon Clancy at eight years of age while attending Ballindaggin national school. The abuse continued until her first year at secondary school. Canon Clancy often took Kate out of class to give her music lessons in school or in his house nearby. He also took her out of class to play at masses and funerals. This was never questioned by any of her teachers or school superiors. The abuse started with touching and culminated in rape. Kate alleges that she was raped on a weekly basis until she was 12. The abuse stopped after Canon Clancy left Ballindaggin and was moved to Kiltealy in 1991. She refused to attend classes in Kiltealy when this was suggested by Canon Clancy.

I mai 2009 ble den såkalte Ryan-rapporten framlagt. Ryan-kommisjonen, eller The Commission to Inquire into Child Abuse (CICA), startet arbeidet med rapporten i 1999, den er på 2600 sider og omhandler overgrep mot barn begått i institusjoner drevet av den katolske kirken. Juling, voldtekt og slavearbeid kan være stikkord for det som foregikk. Seksuelt misbruk foregikk vesentlig på institusjonene for gutter, mens jentene i mindre grad ble utsatt for voldtekter, men ble derimot utsatt for avstraffelser som skulle få dem til å føle seg nedverdiget. På noen skoler ble også jentene slått med redskaper som var spesiallaget for å påføre offeret mest mulig smerte.
Fra 1930-årene og fram til 90-tallet regner man med at det var ca 35.000 barn og tenåringer som ble sendt til slike institusjoner. De kunne være foreldreløse, småkriminelle, skoleskulkere, ugifte mødre eller komme fra dysfunksjonelle familier.

I november i fjor ble nok en sørgelig rapport offentliggjort, denne gang var det den såkalte Murphy-rapporten, eller Report of the Commission of Investigation into the Catholic Archdiocese of Dublin, som er dens egentlige navn. I den 700-sider lange rapporten framgår at kirken var mer opptatt av sitt gode navn og rykte enn av å beskytte barn mot overgrep. Prester som ble beskyldt for misbruk ble flyttet fra kirkesogn til kirkesogn, der de kunne forgripe seg som de lystet, uten at noe ble gjort for å stoppe dem.
En prest innrømmet å ha misbrukt mer enn 100 barn. En annen innrømmet å ha begått overgrep mot både gutter og jenter i mer enn 25 år.

Et annet trist fenomen var de såkalte Magdalene laundries, hit sendte man jenter var blitt voldtatt eller utsatt for incest, ugifte mødre, utviklingshemmede, jenter som av eller annen grunn ble ansett som syndige. Her måtte de jobbe lange og harde dager uten betaling, fysisk avstraffelse og ydmykelser var vanlig. Havnet man først på et slikt sted var det vanskelig å komme seg ut igjen, og mange ble der livet ut. Det siste vaskeriet ble stengt i 1996. Filmen The Magdalene Sisters fra 2002 viser den harde hverdagen i vaskeriet, en sterk og rystende film. For øvrig leste jeg nettopp et stykke om en kvinne som selv hadde opplevd marerittet i vaskeriet, hun mente virkeligheten var enda verre enn hva som blir vist i filmen.


Denne sangen er skrevet av Joni Mitchell, her framført av den irske artisten Christy Moore

Alt dette er langt fra den tilsynelatende idyllen jeg har opplevd på mine turer til Irland. Jeg har mer enn en gang tenkt på at det må ha vært noen blant alle irene jeg har møtt som har hatt slike vonde erfaringer. At så mye forferdelig har skjedd i et land som det er så utrolig hyggelig å oppholde seg i, kan være vanskelig å fatte. Det var interessen for irsk musikk som først fikk meg til Irland, det er mye på grunn av den jeg har reist tilbake igjen og igjen. Men det er noe mer, noe med atmosfæren, med menneskene, man føler seg alltid velkommen i Irland.

Når jeg senere i dag tar meg min lille mimrestund, med Guinness og musikk, kommer jeg nok ikke bare til å tenke på all moroa jeg har hatt i landet, men også på alle de grusomheter mange irer er blitt utsatt for.

Bare elendighet

Det står dårlig til med oss lavt utdannede
Jeg har akkurat lest et stykke i Klassekampen om de lavt utdannedes begredelige liv. Overskrifter som Taper på alle områder og Oftere syke er ikke lystelig lesning for oss som tilhører denne gruppen. Interessant er det også å merke seg at en avis med et slikt navn nøyer seg med å slå fast de etter hvert velkjente fakta, uten å ta opp om noe kunne gjøres for å endre de triste forholdene som beskrives.

Man har intervjuet professor i sosiologi Ivar Elstad, som sier at de med lav utdanning blir oftere syke og har høyere dødelighet enn de med høy utdanning. Dette er vel gammelt nytt, professoren har flere forklaring på hvorfor det er sånn, og sier blant annet:
Den mest åpenbåre er at god utdanning styrer folk inn i et livsløp som gir dem bedre helsevilkår, med mindre belastende arbeid også videre. I tillegg må vi ikke glemme at utdanning er en ressurs som lærer den som har det for eksempel å snakke med en lege.

Og da lurer jeg virkelig på hvor mange års høyere utdanning som må til for at man skal kunne bli i stand til å snakke med en lege. Det er altså derfor det står så dårlig til med oss lavt utdannede, vi klarer ikke fortelle legen hva som feiler oss. Så vet vi det, og jeg kan føre opp det å snakke som en av de tingene jeg ikke er i stand til.
For å være noe mer saklig, jeg vet at det er noen lavt utdannede som kanskje ikke er så flinke til å snakke for seg, dog har de fleste jeg har jobbet sammen med vært såpass taleføre at de neppe har hatt problemer med å gjøre rede for seg overfor en lege. Og leger bør vel strengt tatt være i stand til å takle forskjellige typer mennesker og forskjellige måter å uttrykke seg på.

Professoren advarer for øvrig mot stigmatisering av dem med lav utdanning, og sier til slutt: Man må vokte seg vel for å påføre dem som har sosiale problemer enda et problem ved at de får et stempel som tapere på toppen av alt det andre de sliter med.
Man kan altså antyde at folk er så tafatte at de ikke er i stand til å snakke med en lege, men man må for all del ikke stigmatisere dem.

Dette føyer seg inn i en lang rekke av håpløse ting jeg har lest, og jeg synes i høyeste grad det er stigmatiserende. Da jeg jobbet på kantiner abonnerte jeg på Dagsavisen, som i perioder var raus med nedlatende karakteristikker av folk med lav utdanning. Hver gang jeg leste slikt tenkte jeg at nå ble de fyrt opp ytterligere, disse som var overlegne og vemmelige mot oss som serverte dem mat. Dem var det dessverre en del av, og jeg har fått mine doser med spydigheter og nedlatende kommentarer opp gjennom årene.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor man ikke spør dem det gjelder når man skal skrive om de lavt utdannedes miserable tilværelse. Svaret har jeg kanskje fått i før nevnte stykke i Klassekampen. Når man går ut fra at folk ikke er i stand til å snakke med en lege, ligger det vel i sakens natur at man regner med at de heller ikke klarer å svare på spørsmål fra en journalist.