tirsdag 27. januar 2009

Kjøpt og underbetalt – helt på ordentlig

Kunsten å overleve i såkalte drittjobber
Den amerikanske skribenten Barbara Ehrenreich skrev for noen år siden en bok som på norsk heter ”Kjøpt og underbetalt, på engelsk ”Nickel And Dimed: On (Not) Getting by in America”. Boka gir et skremmende innblikk i de lavtløntes hverdag i USA. Den er basert på Ehrenreichs egne erfaringer, hun dro rundt i landet og prøvde å overleve av diverse dårlig betalte jobber, blant annet som vaskehjelp, servitør og butikkmedarbeider hos Wal-Mart.
Den britiske journalisten Polly Toynbee har skrevet en tilsvarende bok fra England, ”Hard Work: Life in Low-Pay Britain”. Toynbee fikk leid en nitrist leilighet i London, ikke langt fra der hun bodde til vanlig. Hun var innom jobber i barnehage, sykehjem, jobbet som portør på sykehus og prøvde seg som renholder, telefonselger og kjøkkenassistent, samt som kakepakker i en høyst tvilsom kakefabrikk.
I fjor utkom det en liknende bok her i landet, ”En såkalt drittjobb” av Lotta Elstad, der forfatteren skriver om sine erfaringer som ringehjelp ved et Thon-hotell.

Dette er viktige bøker fordi de forteller om en virkelighet man sjelden hører om, det er dessverre sjelden det skrives om arbeiderklassens levekår. Nå er det selvfølgelig noe helt annet å leve hele livet sitt under slike forhold som beskrives i disse bøkene, enn å bare være innom i kortere tid, og så kunne gå tilbake til et helt annet liv.
Jeg har selv erfaringer fra arbeidslivet som minner mye om det som beskrives i disse bøkene, selv om mye er annerledes i Storbritannia, og det meste er annerledes i USA, kjente jeg meg igjen i god del av situasjonene som beskrives i bøkene til Ehrenreich og Toynbee.

Jeg har jobbet mye for vikarbyråer, og har blant annet vært innom kantine, renhold og lager. Gjennom flere år jobbet jeg rundt på kantiner, svært mange av disse kantinene var satt ut til diverse byråer, og tempoet var til tider vanvittig. Det var mange steder det overhode ikke var tid til pauser, noen steder hadde man ikke en gang tid til å stoppe og trekke pusten i løpet av dagen. Sammenhengen mellom hardt arbeidstempo og høyt sykefravær var tydelig, det var mange som ble syke på de hardeste arbeidsplassene. På de roligere stedene var sykefraværet derimot adskillig mindre.
Nå går folk på jobb så sant de orker, det har jeg sett mange eksempler på. Det er ikke få ganger jeg har jobbet sammen med folk som har fortalt at legen har villet sykmelde dem, men de foretrekker å jobbe, selv om det til tider kan være smertefullt. Jeg har møtt utrolig mange flotte mennesker, som står på og holder humøret oppe i en tøff hverdag. Dette er folk jeg virkelig beundrer, man skal være sterk, både fysisk og psykisk, for å takle så harde dager.
Men uansett hvor tøff man måtte være, er det grenser for hva man tåler, og mange ender opp med langtidssykmeldinger.

På de fleste kantinene var kontakten med kundene en positiv opplevelse, folk var hyggelige og takknemlige for maten de fikk. Men på enkelte steder var jeg nødt til å betjene folk som syntes de som jobbet på kantina var annenrangs mennesker, som man så ned på og lot til å forakte dypt og inderlig. Det å møte andres utilslørte forakt er aldri hyggelig.

Noe annet som ikke har vært hyggelig i min stort sett miserable yrkeskarriere, er det å gå ned i lønn. Det har jeg vært nødt til å gjøre mange ganger, og det er alltid like trist, eller rettere sagt, det blir tristere for hver gang. Det kreves store mengder selvdisiplin for å motivere seg selv til å gjøre en god innsats, når man akkurat har dumpa ned mange kroner i timen. Sist gang jeg opplevde en slik lønnsnedgang, var det oppgangstider. I avisen kunne jeg lese at nå hadde folk det bedre enn noen gang, nå gikk lønningene opp og alt var angivelig bare fryd og gammen. Kanskje har dette også noe med fattigdom å gjøre, ikke bare at man har lite penger, men at man blir usynliggjort, at den virkeligheten man hører og leser om befinner seg så langt borte fra det livet man selv lever.
”Penger er ikke alt, men det er nøkkelen til resten,” skal forfatteren Cora Sandel en gang ha sagt. Det er et klokt utsagn, og i dagens kompliserte samfunn er det mer aktuelt enn noen gang. Vikarbyrået som sørget for at jeg gikk ned i lønn mens andre gikk opp, tok det samtidig som en selvfølge at vikarene deres hadde tilgang til pc og Internett, timelister skulle sendes over nettet, og oppdragsbekreftelser og lønnsslipper ble sendt på mail.
Det regnes også som en selvfølge at man har grunnleggende datakunnskaper, hadde jeg ikke tatt noen datakurs for en del år siden, ville det vært vanskelig å henge med i dag. Disse kursene var dyre, jeg hadde hatt problemer med å ta tilsvarende kurs nå, siden lønna har krympet med årene. Sånn kan lav lønn også føre til at man ikke får de kunnskapene som trengs for å greie seg i arbeidslivet, man kommer inn i en ond sirkel og fanges i en fattigdomsfelle.

Så noen ord om slitet i de lavtlønte jobbene. Man hører ofte uttalelser om at arbeiderklassen, eller lavstatusgruppene som man ynder å kalle oss, er fysisk inaktive. Nå elsker man jo å generalisere om de såkalte lavstatusgruppene, i det virkelige liv er det ikke sånn at alle som har lav utdanning og lav lønn tilbringer all fritida si på sofaen, mens de fyller de tomme hodene sine med enda tommere tv-programmer. Det er dette inntrykket man lett kan få når enkelte setter i gang med sin evinnelige stigmatisering av arbeiderklassen. Men en del arbeidere er nok trofaste sofaslitere, og i stedet for heve sine velutviklede moralske pekefingre, burde man kanskje heller spørre seg hvorfor det er sånn. I mange jobber står og går man hele dagen, ingen arbeidsoppgaver utføres i sittende stilling, ofte kan det også være mange tunge løft. Mye av arbeidet er svært ensidig og arbeidstempoet høyt. Da er man forferdelig sliten når dagen er over, og det er kanskje ikke så rart at mange synker sammen på sofaen når de kommer hjem.

Å befinne seg nederst på rangstigen i arbeidslivet kan også være svært tøft psykisk sett. Det å tjene dårlig kan være belastende i seg selv, særlig det å måtte gå ned i lønn er deprimerende. Om ikke dette skulle være nok, har jeg flere ganger opplevd at arbeidsgiver ikke utbetaler avtalt lønn. For noe år siden jobbet jeg for et vikarbyrå som gjentatte ganger utbetalte lavere timelønn enn avtalt. Dette vet jeg var et problem for mange som jobbet for samme byrå. Den gangen var jeg så heldig at jeg fikk god hjelp av Arbeidstilsynet, jeg sendte en mail dit, og fikk et meget utfyllende og klart svar tilbake. Men det har også hendt jeg har vært i kontakt med Arbeidstilsynet uten å få noen hjelp i det hele tatt.
Det verste jeg har opplevd av snusk fra arbeidsgiver var da jeg jobbet for et lite og useriøst firma, dessverre uten arbeidskontrakt. Da jeg sluttet, eller rettere sagt fikk beskjed om å slutte da de fant ut at jeg så meg om etter nye jobb, nektet arbeidsgiveren å utbetale feriepenger. Det var litt av et prosjekt å få disse pengene, jeg måtte ta saken til Forliksrådet, da var det mye å sette seg inn i og ordne opp i, og ikke mye hjelp å få underveis. Jeg tok kontakt med Jussbuss, og der fikk jeg heldigvis noen gode råd og informative brosjyrer. Men det var en slitsom og krevende affære. Det gikk bra til slutt, arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, og etter mye om og men betalte han omsider det han skyldte meg.

Et skrekkens eksempel på hvordan vi fra de lavere samfunnslag kan bli møtt, opplevde jeg for noen år siden. Jeg jobbet en periode på en stor kantine midt i Oslo sentrum. Da jeg gikk ut fra jobben den første dagen, skjønte jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle overleve den tiden jeg skulle være der. Dagen etter sa jeg til en av de fast ansatte at jeg ikke skjønte hvordan de holdt ut, det sa alle vikarene ble jeg fortalt, og de fleste løp visst hylende ut etter en dag. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde ut, og gjøre det beste ut av det. Miljøet var bra, de jeg jobbet sammen med var stort sett hyggelige folk. De fleste av dem var utlendinger, og de ble grovt utnyttet. De kalte det selv for slaveri, og var slitne og fortvilte. Var det en god dag, kunne vi være så heldige at vi kunne ta oss ti minutters pause i løpet av dagen, var det en dårlig dag var det bare å jobbe det man orket, og glemme alt som het pause.
Jeg var så naiv at jeg trodde at sånt var ulovlig, jeg skulle snart skjønne noe annet. Etter at jeg ferdig med oppdraget, ringte jeg til Arbeidstilsynet. Jeg hadde knapt fått begynt å si noe om de fæle forholdene jeg hadde opplevd, før jeg ble avbrutt av at dette var lov. Jeg kom omtrent ikke til orde, for fyren på Arbeidstilsynet gjentok og gjentok at det var lov å ha det hektisk. Jeg ga meg ikke så lett, dette var litt mer enn å bare ha det hektisk. Til slutt sa han at jeg fikk gå inn på nettet og lese arbeidsmiljøloven, hvis det nå var sånn at jeg mente at dette ikke var helt bra. Ikke mye hjelp å få altså.
På denne tiden hadde jeg vært inne på tanken om å organisere meg, så jeg tok en telefon til LO dagen etter. Jeg hadde en forutanelse at jeg ville bli møtt på samme måte der, og fikk mer rett enn jeg satte pris på. Jeg ble satt over til Handel og Kontor, og der møtte jeg en svært lite hyggelig mannsperson, som ganske riktig mente at dette var lov, han også. Han tedde seg påfallende likt fyren hos Arbeidstilsynet, han brøt meg av da jeg prøvde å si noe om hva jeg hadde opplevd, det var lov å bli sliten sa han, og dette ble gjentatt og gjentatt, mens han ble sintere og sintere. Det var tydelig at han ble svært irritert på denne vrange kjerringa som ikke ville gi seg, vi kranglet så busta føyk på telefonen, og der forsvant tanken om å organisere seg.

Gjennom de senere år har jeg sett, og ikke minst følt på kroppen selv, hvordan det vokser fram en klasse av arbeidende fattige her i landet. Mens alt annet blir dyrere, ikke minst bolig, blir lønna lavere. Jeg synes også å se en tendens til at mens forholdene blir verre, øker stigmatiseringen i mediene, og overfor arbeiderklassen er man ikke redd for å generalisere på en helt annen måte enn man tillater seg når det er snakk om andre grupper. Arbeidere er ikke omfattet av noen politisk korrekthet, vi omtales som ”de lave”, ”de svake”, og man skal ikke lese veldig mye mellom linjene for å få en fornemmelse av at vi også er ”de dumme”. Det jeg har erfart er derimot at man må være både sterk og smart for overleve nederst på rangstigen i arbeidslivet.
Til slutt, jeg er redd for at dagens finanskrise vil være med å forsterke de økende klasseforskjellene ytterligere, vi som ikke fikk være med på oppturen, vil høyst sannsynlig være de første som får lov å være med på nedturen.

11 kommentarer:

  1. Hei ville bare si at denne teksten var fin å lese. Ikke fin i den forstand, men den er tankevekkende.
    Og den setter søkelyset på noe som er et økende problem, et problem som dessverre skrives noe om og velmende folk tar opp, men som det ikke gjøres noe mer med. Kan anbefale Gunter Wallraff sine bøker som kretser rundt dette temaet

    SvarSlett
  2. Hei Inge!
    Takk for hyggelig kommentar. Jeg har så langt ikke lest noen av bøkene til Gunter Wallraff, men de står på lista over bøker jeg har lyst til å lese, det er for øvrig en svært lang liste. Som du så riktig skriver er dette et økende problem. Dessverre, må man vel absolutt kunne si. For det dreier seg jo om mennesker, som må jobbe stadig hardere for lavere lønn, og som opplever stadig mer usikkerhet når det gjelder jobb. Og følgelig også lavere livskvalitet.

    SvarSlett
  3. Hei! Artig blogg du har med gode temaer, selv om jeg ikke har lest alle innleggene dine.jeg har et spørsmål, når du har jobbet på de ulike vikarbyråene, har du noen gang kontaktet fagforening? har du vært medlem i fagforening ?

    SvarSlett
  4. Hei! Jeg har ikke vært i kontakt med noen fagforening utover det som er nevnt ovenfor. Det ublide møtet med den illsinte gubben hos Handel og Kontor fristet ikke til gjentakelse. Den gangen hadde jeg tenkt å organisere meg, men å betale penger til folk som framsto mer som motstandere enn medspillere hadde jeg svært liten lyst til. Samtalen jeg hadde med fyren hos Handel og Kontor må være den mest ubehagelige telefonsamtalen jeg noen gang har hatt. Da jeg jobbet for Adecco måtte jeg støtt og stadig ta dem for snusk, men vi greide å holde en høflig tone overfor hverandre, ingen av dem kjeftet meg huden full, slik fyren hos H&K gjorde.

    SvarSlett
  5. Hei
    jeg leste bloggen din en gang til nøye og ganske riktig så beskrev du at du kontaktet arbeidstilsynet og fagforening, Adecco som selskap har vært behørig opp i mediene i senere tid. Jeg har selv vært aktiv i fagforening i mange år og fatter ikke hvordan en kan møte folk slik, heller ikke arbeidstilsynet. Anbefaler at du neste gang sende mail, slik at om noen mener slike forhold er lovlig så må de i alle fall sette sitt navn under det. Du skriver om viktige forhold og nyanser i arbeidslivet som mange vil kjenne seg igjen i, om arbeiderklassen jeg selv er en del av og vil være i, men har du noen gang tenkt på å være en annen plass, dvs i en bedre betalt jobb ? (har ikke lest alle blogg inleggene dine, med forbehold)
    Hilsen Kari

    SvarSlett
  6. Hei Kari!
    Da jeg slet som verst med Adecco sendte jeg mail til Arbeidstilsynet, og svaret jeg fikk var til god hjelp. Senere prøvde jeg det samme, men da fikk jeg et fullstendig tullete svar tilbake. Det virket som om han som svarte misforsto med vilje. Jeg sendte nok en mail, der jeg prøvde å klargjøre ytterligere hva det dreide seg om. Og fikk nok et svar som var helt meningsløst, denne gang med enorme bokstaver. Det så fullstendig sykt ut. Jeg slettet alt i fullt sinne, det burde jeg nok ikke ha gjort. Jeg burde ha klaget i stedet, for vedkommende hadde underskrevet med fullt navn.

    I likhet med mange andre jeg har jobbet sammen med, har jeg ønsket meg over i annet og bedre arbeid. Jeg har blant annet skrevet litt om det her.

    SvarSlett
  7. Nils A Raknerud30.08.2011, 01:19

    Legger en lenke til denne i FACEBOOK, sammen med et utdrag fra Barbara Ehrenreich, "Kjøpt og underbetalt"

    Det er så viktig og bra det du sier.

    NA

    SvarSlett
  8. Er ikke overrasket over å høre hvordan du ble møtt ved Arbeidstilsynet og Handel og kontor. Akkurat som i Nav er det dessverre helt tilfeldig hvem man kommer ut for.

    Henvendelsen din gjaldt, så vidt jeg kan forstå, at arbeidsdagen ikke gav rom for pauser. Retten til pause er lovfestet for de som jobber mer enn fem enn halv times skift, og det står her:

    http://www.lovdata.no/all/tl-20050617-062-010.html#10-9

    Derfor er det lett å vise til at det aldeles ikke er lov å la folk jobbe uten pause, forutsatt at de har en arbeidsdag på mer enn fem og en halv time.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg jobbet full tid, fra sju til tre. Noen dager fikk vi kanskje ti minutter, andre dager ingen pause i det hele tatt. Arbeidstempoet var helt vanvittig, det var ikke en gang tid til å stoppe opp og trekke pusten. Både jeg og andre ble kvalme fordi vi var så slitne. De jeg snakket med på Handel og kontor og Arbeidstilsynet ville ikke høre på det jeg sa, bare maste om at det var lov. Som det framgår av lenken din, det er det ikke.

      Slett
    2. Det ville vært interessant å høre hva de mente med å benekte det som står i den loven de er ment å håndheve...

      Norsk Arbeidsmandsforbund kjempet i over tretti år for å få på plass regionale verneombud i renholdsbransjen, siden renholdernes hverdag er preget av fysisk belastning, kjemisk eksponering og lange skift. Svært mange jobber jo også alene. Yrket har det høyeste sykefraværet. Regionale verneombud er ment å besøke alle typer renholdsbedrifter, med fokus på bedrifter med få ansatte og ingen tillitsvalgt.

      Stoltenberg-regjeringen vedtok i 2011 ordningen med regionale verneombud, men Høyres stortingsrepresentant Røe Isaksen har uttalt at Høyre ønsker å fjerne ordningen. Og så langt nekter NHO å betale for ordningen:

      http://www.magasinett.org/arbeidslivet/article5496738.ece

      I stedet oppfordrer NHO sine medlemmer til å velge verneombud, for da kan de AVVISE BESØK FRA REGIONALE VERNEOMBUD! For sånne besøk er farlige - hvis du har noe å skjule, altså.

      http://www.nho.no/hms/regionale-verneombud-fra-2011-article22738-67.html

      Slett
    3. Det er nok mange som har noe å skjule i den bransjen der, så det er forståelig at besøk av et regionalt verneombud ikke står øverst på ønskelista.
      Høyre er jo fæle til å mase om sykefraværet, da burde de absolutt være tilhenegere av ordninger som gjør forholdene bedre for folk som sliter i tunge jobber. Jeg har jo hatt noen renholdsjobber og sett hvor utslitte folk er.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.