Idyll og grusomhet

Irland på godt og vondt (kanskje mest på vondt denne gang)
I dag er det St.Patrick’s day. I kveld skal jeg ta meg en Guinness, sette på litt irsk musikk, og fortape meg i alle de gode minnene jeg har fra Irland. Jeg husker godt første gang jeg ankom Irland alene, sto på flyplassen i Dublin og ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde vært i Irland en gang før, da hadde jeg reist i flokk og fått liten kontakt med landets innbyggere. Men moro hadde det vært, og jeg var overbevist om at jeg ville tilbake så fort det lot seg gjøre. Og sånn ble det, denne gangen alene. Noe jeg syntes var litt skummelt, det var min første tur utenlands på egenhånd. Siden jeg forrige gang hadde kommet til Irland med båt fra Wales, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn til Dublin, men det skulle visst gå noen busser. Det gjorde det, jeg fikk hjelp til å komme meg på riktig buss og hjelp til å komme av på riktig sted. Da jeg gikk av bussen hadde all nervøsitet forsvunnet, jeg følte meg med ett hjemme, til tross for at jeg hadde tilbrakt knapt to dager i Dublin forrige gang. Jeg trivdes så godt i Irland at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem igjen.

Siden den gang har jeg vært mange ganger i Irland, og jeg har alltid kost meg voldsomt når jeg har vært der. Det er puber og musikk, hyggelige folk, idylliske landsbyer, historiske steder, kort sagt alt man kan ønske seg. Men Irland er langt ifra bare idyll, landet har så absolutt sine mørke og dystre sider, og de fikk jeg vite mye om etter at jeg kom hjem fra mine første frydefulle turer, og satte meg ned og leste irske aviser. Vel var jeg kjent med at den katolske kirken hadde holdt sin klamme hånd over landet, men at den hadde stått bak så mye elendighet hadde jeg likevel ikke forestilt meg.

Fra før visste jeg at Irland har en svært streng abortlov, som kun gir tilgang til abort dersom det er fare for kvinnens liv. Loven hindrer for øvrig ikke at irske kvinner tar abort, man regner med at ca 5000 irske kvinner får utført abort i Storbritannia hvert år, men det nøyaktige antallet er vanskelig å anslå, da det er store mørketall. Jeg visste også at skilsmisse først ble tillatt etter en folkeavstemning i 1995, og likeledes at prevensjon hadde vært forbudt, så sent som i 1985 ble det tillatt å selge prevensjon til alle over 18 år.

Nå fikk jeg innsikt i en lang rekke grufulle overgrep. Både unge gutter og jenter hadde blitt utsatt for seksuelt misbruk. Her er noen små eksempler som er typiske for de historiene jeg har lest, samtlige av disse er hentet fra en rapport om overgrep i bispedømmet Ferns.

Brendan’s mother told the Inquiry that Brendan accompanied Fr Fortune on different outings. He went to Loftus Hall and on a religious course to Maynooth for a week. Brendan’s mother told the Inquiry that on one occasion when Brendan returned from a weekend away with Fr Fortune, he was unable to walk properly and there was a great deal of blood on his clothes. He told his mother that he had haemorrhoids but that he did not want to go to a doctor. Brendan’s mother said that she asked Brendan if Fr Fortune had interfered with him and he said no, but she said he did give her a strange look as if to say, “What do you know?”

Keith committed suicide in the mid 1980s. He was very friendly with Brendan who also committed suicide. A number of people who came before the Inquiry mentioned Keith and his association with Fr Sean Fortune and made the connection between Keith’s death and his abuse by Fortune. Patrick confirmed that Keith was one of a group of boys who frequented the old castle in Fethard and that Fortune used to “hunt them down” and on occasion, rape particular boys that he would catch. Keith was regularly in the company of Fr Sean Fortune and went away on retreat weekends with him. Keith became more and more depressed and the family became convinced that there was some problem with Fr Sean Fortune.

Colin described an incident of child sexual abuse involving Fr Sean Fortune which occurred when he was twelve in 1979 in Wexford. The incident occurred in a public toilet. Fr Fortune pushed him into the cubicle and bolted the door. He then raped Colin. When he was finished he adjusted his clothing, unlocked the door and left, saying that he would see Colin again, and that he was a good boy. Colin left the toilet and ran home. He removed his bloodied and stained underclothes. He never spoke of the incident to anybody.

Whilst preparing for her First Holy Communion at approximately 8 years of age in the early 1980s, Marie attended Fr Gamma for Confession. She recalled Fr Gamma appearing at first as very affectionate as he was touching her hair and face and whilst she was kneeling he also stroked the back of her legs. She said he would talk normally as if nothing was happening during this process and would bring his hand directly up her legs to her private parts. She was wearing a skirt and underwear. She remembers him putting his fingers inside her underwear and moving his fingers around her private parts. She said there was no penetration by Fr Gamma on the first occasion. She had presumed that this was the test for Holy Communion. She said there were numerous other times that Fr Gamma heard Confessions in her classroom and the abuse is alleged to have continued up to the time she made her First Holy Communion. She remembered another time shortly after the incidents described whilst Fr Gamma was hearing her Confession and she was kneeling down beside him and he brought his hand onto her legs and began feeling her legs. She said the touching would always take place at the back of her legs and he brought his hand up to her private parts and put his fingers inside her. She remembered feeling sore, painful and uncomfortable. One incident of penetration took place during the hearing of these Confessions. Marie told her sister about the abuse a number of years later and in 2003 she told her mother about it. Marie later developed an addiction to alcohol, overspending and shoplifting as a result of which she was charged with a criminal offence. She has also attempted suicide on three different occasions. She feels depressed and suicidal on many occasions which she attributes to the abuse experienced by her as a child.. She feels her life is ruined and shattered and she is in heavy financial trouble as a result of her disabilities.

Kate told the Inquiry of being sexually abused by Canon Clancy at eight years of age while attending Ballindaggin national school. The abuse continued until her first year at secondary school. Canon Clancy often took Kate out of class to give her music lessons in school or in his house nearby. He also took her out of class to play at masses and funerals. This was never questioned by any of her teachers or school superiors. The abuse started with touching and culminated in rape. Kate alleges that she was raped on a weekly basis until she was 12. The abuse stopped after Canon Clancy left Ballindaggin and was moved to Kiltealy in 1991. She refused to attend classes in Kiltealy when this was suggested by Canon Clancy.

I mai 2009 ble den såkalte Ryan-rapporten framlagt. Ryan-kommisjonen, eller The Commission to Inquire into Child Abuse (CICA), startet arbeidet med rapporten i 1999, den er på 2600 sider og omhandler overgrep mot barn begått i institusjoner drevet av den katolske kirken. Juling, voldtekt og slavearbeid kan være stikkord for det som foregikk. Seksuelt misbruk foregikk vesentlig på institusjonene for gutter, mens jentene i mindre grad ble utsatt for voldtekter, men ble derimot utsatt for avstraffelser som skulle få dem til å føle seg nedverdiget. På noen skoler ble også jentene slått med redskaper som var spesiallaget for å påføre offeret mest mulig smerte.
Fra 1930-årene og fram til 90-tallet regner man med at det var ca 35.000 barn og tenåringer som ble sendt til slike institusjoner. De kunne være foreldreløse, småkriminelle, skoleskulkere, ugifte mødre eller komme fra dysfunksjonelle familier.

I november i fjor ble nok en sørgelig rapport offentliggjort, denne gang var det den såkalte Murphy-rapporten, eller Report of the Commission of Investigation into the Catholic Archdiocese of Dublin, som er dens egentlige navn. I den 700-sider lange rapporten framgår at kirken var mer opptatt av sitt gode navn og rykte enn av å beskytte barn mot overgrep. Prester som ble beskyldt for misbruk ble flyttet fra kirkesogn til kirkesogn, der de kunne forgripe seg som de lystet, uten at noe ble gjort for å stoppe dem.
En prest innrømmet å ha misbrukt mer enn 100 barn. En annen innrømmet å ha begått overgrep mot både gutter og jenter i mer enn 25 år.

Et annet trist fenomen var de såkalte Magdalene laundries, hit sendte man jenter var blitt voldtatt eller utsatt for incest, ugifte mødre, utviklingshemmede, jenter som av eller annen grunn ble ansett som syndige. Her måtte de jobbe lange og harde dager uten betaling, fysisk avstraffelse og ydmykelser var vanlig. Havnet man først på et slikt sted var det vanskelig å komme seg ut igjen, og mange ble der livet ut. Det siste vaskeriet ble stengt i 1996. Filmen The Magdalene Sisters fra 2002 viser den harde hverdagen i vaskeriet, en sterk og rystende film. For øvrig leste jeg nettopp et stykke om en kvinne som selv hadde opplevd marerittet i vaskeriet, hun mente virkeligheten var enda verre enn hva som blir vist i filmen.


Denne sangen er skrevet av Joni Mitchell, her framført av den irske artisten Christy Moore

Alt dette er langt fra den tilsynelatende idyllen jeg har opplevd på mine turer til Irland. Jeg har mer enn en gang tenkt på at det må ha vært noen blant alle irene jeg har møtt som har hatt slike vonde erfaringer. At så mye forferdelig har skjedd i et land som det er så utrolig hyggelig å oppholde seg i, kan være vanskelig å fatte. Det var interessen for irsk musikk som først fikk meg til Irland, det er mye på grunn av den jeg har reist tilbake igjen og igjen. Men det er noe mer, noe med atmosfæren, med menneskene, man føler seg alltid velkommen i Irland.

Når jeg senere i dag tar meg min lille mimrestund, med Guinness og musikk, kommer jeg nok ikke bare til å tenke på all moroa jeg har hatt i landet, men også på alle de grusomheter mange irer er blitt utsatt for.