Nav og kunsten å finne sin egen vei til selvtillit

Lite velkomment brev fra Nav
Det har vært lite blogging i det siste, og det har vel egentlig vært lite av det meste. Den siste tiden har jeg i større grad enn jeg setter pris på kjent at vonde opplevelser gjennom mange år har satt seg i systemet. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men må bare innse at sånn er det.

Derfor var det ytterst lite kjærkomment da det en dag dukket opp et brev fra Nav i postkassa. Jeg er innkalt til møte, brevet inneholder de sedvanlige truslene som hva som vil skje dersom jeg ikke møter opp, og deretter avslutter man med ”vi ser frem til et hyggelig møte”. Prøver man å være morsom? Ironisk? Ikke godt å si, det som er sikkert er at jeg ikke ser fram til dette møtet. Sist gang jeg var i et tilsvarende møte endte det med åtte redselsfulle uker i reaktor. Etter å ha sjekket siden til Nav, ser jeg nå at tilsvarende kurs som det jeg deltok på i høst ikke er på gang, derimot noe som er enda verre, jobbklubb. Bare ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det jeg har hørt folk som har vært gjennom slike fortelle er langt fra lystelig, jeg hørt oppegående og sterke folk fortelle at de har grått hver eneste kveld mens de har gått i slike jobbklubber. Jeg har hørt historier om hvordan folk har blitt ydmyket og tråkket på, blitt tvunget til å gjøre ting det er direkte latterlig å utsette voksne mennesker for.

Jeg har fremdeles ikke kommet meg helt etter kurset i høst, nå har jeg ikke flere krefter å søle bort på meningsløst vrøvl. Til tross for at det het seg at kurset skulle inneholde nyttig læring, var det først og fremst et jobbsøkkurs. Men dagene der vi fikk lov å lære noe nyttig gjorde det mulig å holde ut, de var kjærkomne pustehull i noen ellers tunge uker.

Er svak tilknytning til arbeidslivet det samme som å være møkkete?
Uansett, jeg kan være glad jeg bare er en vanlig arbeidsledig, og ikke er tatt opp i det såkalte kvalifiseringsprogrammet eller ”har blitt vurdert til å ha behov for tett individuell oppfølging”. Da kunne jeg nemlig stått i fare for å havne på et kurs der man blant skal lære om ”livsstilstemaer som kosthold, mosjon og hygiene”. Det er alltids noe å glede seg over, og jeg er svært takknemlig over at jeg slipper å gå kurs for å lære å holde meg ren. Dette kurset skal også gi ” bistand til økt mestringsfølelse, motivasjon og selvtillit”. Ja, alle vet vel at er det noe Nav er flinke til, så er det å gi folk selvtillit. De som er nødt til å ta dette kurset har min største medfølelse. Jeg har aldri tenkt over at det å ha ”svak tilknytning til arbeidslivet” som det står her, er det samme som å ha dårlig hygiene.

Men "restselvtilliten" min får dere aldri!
Til tross for at kurset jeg var gjennom i høst ikke inneholdt hygieneundervisning, som jeg hadde følt svært ydmykende, merket jeg at det slet hardt på selvtilliten. Nå har jeg ikke mer selvtillit igjen å gi bort til Nav. ”Restselvtilliten” har jeg tenkt å beholde for meg sjøl, den skal ikke Nav få lov å trampe i stykker. Jeg vet hvordan det er ikke å ha selvtillit, jeg vet også hvordan det er å ha det, jeg er ikke i tvil om hva som er best.

Grunnen til at jeg akter å tviholde på det jeg har igjen av selvtillit er at den ikke har kommet av seg selv, den tok det år å bygge opp. Ironisk nok var det blant annet kurs som var med på å bygge opp den selvtilliten som ble noe redusert gjennom høstens Nav-kurs, og som jeg er redd vil forsvinne ytterligere dersom Nav tvinger meg til å delta i en såkalt jobbklubb.

Det kan se ut som om Nav og jeg er på kollisjonskurs når det gjelder hva som gir folk selvtillit. Mens Nav vil gi folk selvtillit ved å lære dem å vaske seg, har jeg erfart at det er andre ting som skal til, og ydmykelser hører ikke med blant dem. Det gjør derimot gode opplevelser, og det å bli møtt med respekt av andre mennesker. Min vei til selvtillit er muligens litt sær, her må antagelig alle finne sin egen vei, i henhold til det man har av evner, interesser og ressurser. Vi er alle forskjellige, derfor kan vi ikke bare kjøres gjennom samme kvern, og det er vel akkurat det Nav har en lei tendens til å gjøre.

Min sære vei til selvtillit
Så litt om min sære vei til selvtillit. At det å delta på en rekke kurs var en viktig del av den, er neppe så sært. Her lærte jeg matnyttige ting som å mestre data og bli langt bedre i engelsk enn jeg var i utgangspunktet. Engelsken min ble enda bedre av diverse turer til Irland på egenhånd, og det at jeg mestret opphold i utlandet helt alene var helt klart med på å styrke selvtilliten. Uten at det dermed er sagt at man skal begynne å droppe mennesker med dårlig selvtillit i Irland og overlate dem til seg selv. Men for meg fungerte akkurat det utmerket, jeg droppet meg selv der da, helt frivillig, men du verden hvor skjelven jeg var første gang. I tillegg til at jeg merket at jeg mestret det utmerket, fikk jeg også mange gode minner jeg kunne ta fram og styrke meg på når hverdagen ble tøff. Så dro jeg til Italia alene, riktignok på en arrangert tur, men første dagen måtte jeg greie meg alene i Roma. Skremmende det også, men det gikk fint, og jeg kom hjem med enda flere gode opplevelser i bagasjen. Mer å styrke seg på, enda bedre selvtillit. Slik holdt jeg på i noen år, tøff hverdag med få adspredelser, bortsett fra de kjære kursene mine, og utenlandsturer så fort økonomien tillot det. Hadde det ikke vært for disse turene, der jeg hadde mulighet til å legge alt som var vondt og leit bak meg, hadde jeg neppe sittet her og skrevet på en blogg i dag, jeg hadde aldri våget. På disse turene ble jeg kjent med andre sider ved meg selv, jeg møtte den personen jeg kunne ha vært, dersom jeg ikke hadde ødelagt så mye av livet mitt med lav selvtillit og lav utdanning, som er en direkte følge av den elendige selvtilliten.

Andre sære ting på min vei til selvtillit var illustrering av et lite blad om bull terriere, flere av de gamle tegningene har jeg brukt her på bloggen. Disse mildt sagt sære tegningene har faktisk sin lille del av æren for at jeg ikke har snublet meg gjennom hele livet med total mangel på selvtillit. Jeg har fått, tro det eller ei, mange gode tilbakemeldinger på disse underlige figurene.
Og til tross for at jeg har hatt tøffe tak i arbeidslivet, har gode kolleger som har vært rause med godordene, som har møtt meg med respekt og toleranse, sin del av æren for min styrkede selvtillit.

Ikke alltid lett å programmere seg sjøl
Men til tross for gode opplevelser og oppmuntring fra andre, det er blitt litt for mye av det vonde. Jeg vet at det er for tida er moderne å mene at man kan bestemme sjøl at man bare skal klare det som er vondt og vanskelig. Hadde det bare vært så enkelt, tenk om jeg bare kunne ha skrudd av den fæle indre frosten som har plaget meg gjennom mange år, og som bare er blitt verre etter hvert. Det samme med spenningshodepinen, konsentrasjonsvanskene og det psykiske ubehaget, tenk om det bare kunne programmeres bort. Jeg vil jo være den tøffe og selvstendige dama som greier alt, takler alt. Jeg ønsker ikke å være en person som har det vondt, og jeg ønsker ikke å være en som andre skal synes synd på. Det er tøft å merke at overskudd og selvtillit forsvinner, men jeg håper jeg kan komme tilbake dit jeg var for noen år siden. Hadde jeg ikke hatt de gode opplevelsene jeg har hatt, hadde jeg nok hatt det verre nå.

De som skal på kurs der de blant annet skal lære om hygiene, har kanskje ikke like mange gode opplevelser å hente styrke fra som det jeg tross alt har. Jeg håper virkelig at de som er lærere på slike kurs har en ekte og oppriktig respekt for dem de er satt til å undervise. Etter egne erfaringer fra kurset jeg ble sparket ut på i høst, er jeg redd de ikke har det. At folk har en svak tilknytning til arbeidslivet behøver ikke å bety at de er uten evner og anlegg, like lite som det behøver å bety at de ikke er i stand til å holde seg rene. Så hvis noen som er lærere på slike kurs leser dette, sørg for at folk får muligheten til å blomstre opp og få tro på seg selv, i stedet for å knuse dem og ta fra dem det de måtte ha av tro på seg selv. Jeg mistet selvtillit på kurset jeg gikk i høst, men jeg hadde litt å ta av, hva med dem som har et dårligere utgangspunkt?