Ikke syk, bare lat og umoralsk?

Når jeg har vært rundt om på diverse arbeidsplasser har jeg hørt mye rart. Dette har jeg skrevet om før, men siden det stadig dukker opp ting i mediebildet som vekker visse minner, kommer jeg tilbake til det nok en gang. Det er dessverre sånn at en del av dem jeg har møtt i arbeidslivet har det med å generalisere, det være seg om muslimer, politikere, kunstnere eller andre grupper som enkelte i arbeiderklassen ikke liker. Dette kan det være et slit å høre på, og som oftest har vi som har hatt litt mer nyanserte holdninger holdt kjeft når folk har kommet med disse lite gjennomtenkte påstandene. Det er liksom ingen vits å argumentere med folk som vet så lite at de tror de vet alt. Og det er vel bare de enkleste blant oss som mener at dersom noen få i en gruppe gjør noe gærent, så er alle som tilhører samme gruppe likedan.

Nå ser det ut til at på visse områder er det helt greit å generalisere, i noen tilfeller ser man at også mennesker som i høyeste grad burde regnes som oppegående trekker tilsvarende slutninger som disse ”pauseromsterroristene” jeg har vært utsatt for på enkelte arbeidsplasser. Et eksempel i så måte er Ivar Sønbø Kristiansen, professor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitet i Oslo. Han mener at det økende sykefraværet ikke skyldes at folk er syke, men derimot lider av sviktende moral. Jeg kan ikke se at han har noen forskningsresultater å vise til som underbygger påstandene hans.
Det går snart ikke en dag uten at noen kommer med påstander om folkets dovenskap og dårlige arbeidsmoral. Det finnes nok noen der ute som ikke er særlig plaget av arbeidslyst, men, jeg har sett langt flere som går på jobb når de er syke, enn som er hjemme når de ikke er syke.

Med tanke på alle de pliktoppfyllende menneskene jeg har møtt i arbeidslivet gjennom mange år, som står på til de absolutt ikke orker mer, blir jeg både trist og provosert når jeg leser slike ytringer som dem Ivar Sønbø Kristiansen kommer med. For en tid siden jobbet jeg sammen ei flott dame som bare jobbet førti prosent, hun var utslitt etter mange år med hardt arbeid. Hun var lei seg for at hun ikke lenger orket å jobbe full tid og fortalte meg at hun gledet seg til de dagene hun skulle på jobb. Dessverre sviktet helsen hennes for alvor, og hun orket ikke lenger å jobbe i det hele tatt. Jeg har sett mange slike eksempler, folk som sliter med skader de har pådratt seg etter mange tøffe år i arbeidslivet, de spiser smertestillende og holder ut så lenge det går. Den dagen de ikke klarer mer har de brukt opp alle kreftene sine, da er de ikke en gang i besittelse av det som kalles restarbeidsevne, for øvrig et skrekkelig ord.

Hvis man skal tro dette hylekoret som synser og mener om hvor late og slappe folk er blitt, da må det være noe ytterst merkelig med alle disse stedene jeg har jobbet. Der har jo latsabbene og unnasluntrerne vært i absolutt mindretall, mange steder har de vært totalt fraværende.

Slitsomme sommerdager på kantine

Nok et ti år gammelt jobbminne
Jeg skrev nettopp om en jobb jeg hadde for ti år siden, en trist, men lærerik erfaring. Jeg har flere dårlige jobbminner fra den tiden, i juli var det ti år siden en annen skrekkjobb, som også har festet seg godt i hukommelsen. Kanskje jeg er blitt så gammel at jeg er kommet i ”mimrealderen”, uansett, la oss gå vel ti år tilbake i tiden.

Det var en onsdag midt i juli, og jeg hadde sagt ja til å jobbe en og en halv uke på en kantine ikke langt fra der jeg bor. Så langt hadde jeg ingen spesielt dårlige erfaringer fra kantiner, det hadde vært greie jobber og dessuten fikk man gjerne spise gratis i tillegg. Jeg var derfor vel til mote da jeg gikk inn på det som skulle være arbeidsplassen min de kommende dagene. Det var to jenter til stede da jeg ankom, den ene jobbet der fast og skulle begynne ferie dagen etter, den andre var en vikar som jeg skulle jobbe sammen med. Planen var at jeg skulle jobbe fra ti om morgenen, torsdag og fredag skulle jeg jobbe til utpå kvelden, de andre dagene skulle jeg også begynne ti, men bare jobbe til tre. Den fast ansatte lurte på om jeg kunne begynne halv ni i stedet, fordi den andre vikaren var så treg om morgenen, hun jobbet fra sju til tre hver dag. Det svarte jeg ja til, mer jobb betydde mer penger, greit nok.
Da jeg ankom på min andre dag, hadde den andre vikaren smurt enorme mengder med horn, rundstykker og annet som skulle smøres. Alt dette hadde hun gjort på en og en halv time, og denne jenta skulle altså være ”treg om morgenen”. Da kan en lure på en som var rask skulle ha greid å få til. Ikke bare var denne jenta rask til å jobbe, hun var også særdeles oppegående og hyggelig å arbeide sammen med. Vi fant raskt tonen, hun fortalte meg at dagene sammen med den andre jenta hadde vært slitsomme. Sjefen på kantina var visst av det slaget som herset med sin undersått, når sjefen var borte herset undersåtten med vikaren, hakkeloven nok en gang. Jenta som til vanlig var undersåtten til en herskesyk sjef var neppe den skarpeste kniven i kantineskuffen, det framgikk blant annet av en del informasjon hun hadde hengt opp rundt om på kjøkkenet. Inntil da hadde jeg ikke sett så mange skrivefeil på en gang, denne rekorden ble for øvrig slått noen år senere, da jeg var innmeldt på det som het Aetat og mottok brev og e-poster fra en dame som var avdelingsleder der. Noe som kan tyde på at denne jenta kunne gjort en lysende karriere i en offentlig etat, nok om det.

Om jenta jeg jobbet sammen med var hyggelig selskap, kunne ikke det samme sies om dem vi var satt til å betjene. Maken til sure og grinete folk hadde jeg knapt vært borti før. Stedet drev med transport og mange av dem vi betjente var trailersjåfører, kanskje ikke en gruppe man forbinder med utsøkt høflighet og dannelse, men en smule folkeskikk burde man dog kunne forvente. Jeg har senere hatt med sjåfører å gjøre som har vært riktig så hyggelige. Kontorfolket som jobbet der var ikke hakket bedre, sure og fulle av klager over det meste, det var med andre ord en ualminnelig lite sjarmerende gjeng vi skulle lage mat til. Og det var ikke småtterier vi skulle stelle i stand til denne gjengen av surpomper. Det skulle smøres og hakkes, kokes og stekes. Her skulle det være salatbar, ferdigsmurte baguetter og annet, brød og pålegg til å smøre selv, middag hver dag. Og dessuten skulle de ha ubegrenset tilgang til stekte egg, bacon og karbonader, hele dagen, hver dag. Dette tilbudet benyttet de seg av til fulle. Hele dagen var det en jevn strøm foran disken av folk som skulle ha ”dobbel egg og bacon” og ”dobbel egg og karbonade”.

En vanlig dag på kantina var omtrent som følger:
- Dobbel egg og bacon
- Dobbel karbonade og egg
- Dobbel egg og bacon og der hoper det seg opp med oppvask
- Dobbel egg og karbonade og tomt for kaffe
- Dobbel egg og klage på at hornene var blitt så små i det siste
- Dobbel karbonade og der holder middagen på å svi seg
- Dobbel egg og oppvask
- Dobbel egg og bacon og tomt for kaffe igjen
- Dobbel karbonade med oppvask
- Dobbel oppvask og bacon
- Dobbel surmaget klage og egg og enda mer oppvask
- Dobbel egg og bacon og tomt for Thousand Island-dressing i salatbaren, krise!
- Dobbel krise med egg
- Enda mer dobbel krise og enda mer dobbel egg og bacon

Slik forløp dagene. Og tro meg, når det var tomt for Thousand Island-dressing, da var det total krise, og det gjaldt ikke bare på denne kantina. Nordmenns forkjærlighet for dette rosa stoffet sluttet aldri å forbause meg, rosa dressing skulle det være, smaken lot det ikke til at det var så farlig med. På denne kantina var det som gikk under navnet Thousand Island ekstra ufyselig, men populært var det, uhyre populært! I utgangspunktet var det hamburgerdressing i store spann, tjukk som graut, dette ble blandet med saften fra sylteagurker, også fra store spann. Dette måtte vi røre sammen, det luktet grusomt da vi blandet det, og det så langt fra spiselig ut. Verken jeg eller den andre vikaren gjorde noen gang noe forsøk på å smake på den illeluktende guffa.

I likhet med mange andre kantiner ble denne drevet av et kantineselskap, en dag kom det en fra dette selskapet for å inspisere hvordan det gikk. Han var en bredbeint småkonge med et noe uheldig fornavn, som for øvrig kledde ham godt. Han startet utspørringen om tingenes tilstand med et ”Åssen går’e, a?”, eller noe i den dur, dette er tross alt ti år siden, så noen detaljer er blitt borte underveis. Det jeg husker godt er at jeg følte en voldsom antipati for den bredbeinte småkongen, jeg sa til ham at jeg hadde jobbet på mange kantiner, men aldri noen hvor det var så enormt mye å gjøre. ”Er’e ikke ålreit å ha noe å gjørra, a?” var svaret jeg fikk. Akkurat det husker jeg som det skulle vært i går. Vi lo for øvrig godt av småkongen dagen etter, han var tross alt en temmelig latterlig figur i all sin oppblåste skittviktighet.

Ikke alle fant denne figuren komisk, den påfølgende høsten jobbet jeg to dager på en annen kantine som ble drevet av samme kantineselskap. Dette var en kantine der man var alene, jenta som jobbet der hadde blitt syk og måtte til legen. Jeg ble følgelig utkalt med øyeblikkelig virkning, kastet på meg klærne og hoppet på første buss. Den syke jenta var på stedet da jeg ankom. Da hun fikk se meg fikk hun omtrent sammenbrudd, jeg skulle nemlig være iført hvit overdel, noe jeg ikke var. Jenta gikk fullstendig i oppløsning, fordi sjefen hennes, som altså var den bredbeinte småkongen, kom til å bli såååå sinna hvis han fikk se at noen jobbet på kantina hans uten å være iført den pålagte hvite overdelen. ”Dette visste vikarbyrået om”, hulket hun, nå var det like før hun begynte å stortute for alvor. Jeg prøvde å si at kanskje vikarbyrået mente de fikk være glade for at noen hoppet inn på ett minutts varsel for å overta, at de kanskje ikke trodde det var så farlig, så lenge den som steppet inn var ren og ordentlig, noe jeg absolutt var. Jenta var nå totalt hysterisk, men rådløs var hun tross alt ikke, jeg fikk overta kokkejakka hennes, og dagen var reddet.

De verste dagene på kantina var naturlig nok torsdag og fredag, da jeg jobbet til langt ut på kveldene. På disse dagene prøvde jeg å få tatt meg en spisepause midt på dagen for ikke å bli alt for sliten innen kvelden var omme, men dette var ikke alltid så lett å få til. Vi pleide å sette oss ved pulten på kontoret når vi tok pauser, eller rettere sagt prøvde å ta pauser. En dag jeg gjorde et slikt pauseforsøk, kom det ei dame inn på kontoret og begynte å beklage seg over en kaffemaskin ett eller annet sted i bygget som hadde sluttet å virke. Jeg hadde aldri sett den elendige kaffemaskinen, jeg ante overhode ikke hvor den befant seg, men dama hang over meg og ville ikke gi seg med å mase. Da var det like godt å avslutte pauseforsøket, det var ikke mye hvile i å fungere som klagemur for den kaffetørste dama. Så da ble det ikke mer enn ti minutters pause den dagen, det er ikke mye i løpet av en elleve timer lang dag.

På slutten av disse lange dagene var det kassaoppgjør, og tur innom nattsafen på vei hjem. Når jeg kom hjem var jeg utslitt, husker jeg satte meg ned i stol og tenkte at det hadde vært godt med en kopp te, men jeg orket ikke å reise meg fra stolen. De lange og tilnærmet pauseløse dagene kjentes godt i kroppen.
Det var en stor lettelse å forlate stedet siste kvelden. Nå skulle jeg på ferie, jeg var overlykkelig over at de skrekkelige dagene var overstått.

Helt ferdig med disse dagene var jeg ikke. Jeg fikk verken overtidsbetaling eller noe kveldstillegg for de lange dagene med kveldsjobbing, kun vanlig timelønn. Jeg hadde snakket med en av de ansatte i vikarbyrået og hun hadde lovt at det skulle jeg få. Da jeg snakket med samme person etter at jeg hadde fått utbetalt lønna, het seg plutselig at det skulle jeg overhode ikke ha. Slik gikk det til at denne jobben førte til min første erfaring med Arbeidstilsynet. Den gangen kunne jeg ring til et kontor de hadde i Lillestrøm, de som jobbet der var riktig så hyggelige og hjelpsomme. Men det tok sin tid, det gikk nesten ett år før jeg fikk utbetalt det vikarbyrået skyldte meg, i mellomtiden hadde de dessuten snytt meg for litt mer. Da de omsider betalte meg pengene fikk jeg også, til min store overraskelse, en flott blomsterbukett med et kort der det sto at de håpet de var tilgitt. Hvilket de også ble, i det store og hele var dette hyggelige folk, de var også langt flinkere til å gi ros enn senere vikarbyråer jeg har jobbet for.

Jeg tror ikke det hadde vanket noen blomsterbukett og bønn om tilgivelse fra noe vikarbyrå i dag, ti år senere. Forholdene har endret seg, jeg føler jeg blir langt mindre respektert når jeg jobber for vikarbyråer nå enn jeg gjorde den gangen. Lønna er også forholdsvis dårligere i dag enn den var for ti år siden, og forholdene er på alle måter tøffere. Det er heller ikke like mye hjelp å få fra Arbeidstilsynet, sist gang jeg kontaktet dem fikk jeg overhode ikke noe hjelp i det hele tatt. Så på alle måter er det blitt en hardere virkelighet.

Min tid som stasjonsvasker

Om å vaske doer, skrape tyggegummi og annen elendighet
I disse dager er det nøyaktig ti år siden jeg opplevde ett av mine absolutte bunnpunkter i min tvilsomme yrkeskarriere. Jeg jobbet tre uker som vaskehjelp på en stor jernbanestasjon. Det var for et vikarbyrå, jeg hadde vært en tid uten jobb og så meg følgelig nødt til å si ja til denne jobben. Også senere mens jeg jobbet for dette byrået opplevde jeg at hvis det hadde vært dårlig med jobber, dukket det gjerne opp et tilbud om vaskejobb. Noe som fikk meg til å lure på om de bevisst ”sultet ut” folk for å få dem til å ta disse upopulære oppdragene. På den tiden var det for øvrig ikke lov å leie ut folk til vaskejobber, dette var jeg ikke klar over da jeg takket ja til oppdraget. Jeg stusset derfor over at det sto på oppdragsbekreftelsen jeg fikk at jeg jobbet på kantine, det var ingen kantine på den stasjonen. Dette var noe man gjorde for å unngå forbudet.

Det var sju renholdere ansatt på stasjonen, tre var sykmeldte. Det var visst som det pleide å være, når de som var syke var tilbake på jobb, ble noen av de andre sykmeldte. Hvorfor det var slik skulle jeg snart forstå. Med meg var vi altså fem til å gjøre sju personers jobb, så vi hadde nok å gjøre, for å si det forsiktig. Den første dagen syntes jeg det var merkelig at de jeg jobbet sammen med ikke pratet noe av betydning i spisepausen, jeg var vant til at det ble pratet, vitset og ledd i pausene. Denne tausheten skulle jeg også fort forstå grunnen til. Og grunnen var den samme som alle sykmeldingene, disse damene var totalt utslitte.

Det lille som ble sagt i pausene dreide seg stort sett om betennelser de hadde hatt, og om hvor lenge de hadde vært sykmeldte for dem. En hadde vært sykmeldt i et halvt år, en annen i sju måneder. Damene var hyggelige nok, men særlig oppmuntrende selskap var de ikke. Når jeg vasket rundt på stasjonen hendte det jeg kom i kontakt med billettselgerne som jobbet der, de var ofte pratsomme og hyggelige, så kontakten med dem ble små lyspunkter i en ellers heller mørk hverdag.

Jeg startet morgenen med å moppe rundt i stasjonshallen, her gikk jeg rundt med tralle med alle nødvendigheter for å utføre min nitriste gjerning. Skurebøtter, diverse vaskemidler og skrape til å fjerne tyggegummi. Og tyggegummiskrapa var noe jeg hadde stor bruk for, folk hadde tydeligvis store problemer med å kaste tyggisene sine i alle søppelkurvene som var plassert rundt om på stasjonen. Så jeg skrapte tyggegummi og moppet til de store gullmedaljer mens folk stresset av gårde for å rekke toget. Dessuten var det kontorer som skulle vaskes, og litt annet forskjellig. På ettermiddagen gikk jeg bort til noen brakker og vasket endeløse rekker med doer og dusjer. Ikke rart at en festlig sjel i vennekretsen begynte å kalle meg Vaskepott, det passet jo så bra, mente han, for jeg var jo pottevasker. Ja, jeg var pottevasker, og gudene skal vite at jeg hatet å vaske alle disse pottene.

I løpet av denne perioden var det kommunevalg, det ble for en gangs skyld blått flertall i hjemkommunen, den gangen var jeg fremdeles en noenlunde entusiastisk SV-velger, så dette gjorde ikke humøret mitt bedre. Om ikke det skulle være nok, dukket det opp en journalist fra lokalavisa, for å intervjue folk om hva de syntes om valgresultatet. Jeg ble utpekt som et av ofrene hans, meget motvillig måtte jeg gå med på å la meg intervjue. Han skulle ha navn, og også tittel, på spørsmålet om jeg var renholder nærmest skrek jeg at nei, jeg bare jobber her som vikar. Han skulle også vite alder, han stusset litt da jeg sa alderen min og ga uttrykk for at han hadde trodd jeg var yngre enn jeg var. Akkurat det var jo morsomt, det var det ikke mye som var i denne tiden, men hadde jeg fortsatt å jobbe på samme sted er jeg redd jeg fort ville sett eldre ut enn jeg var. Uansett, jeg havnet i avisen med bilde og det hele.

Da jeg slepte meg rundt siste dagen var jeg overlykkelig over å være ferdig med den fæle jobben. Denne dagen var lang som flere vonde år, men du verden hvor glad jeg var da jeg gikk ut derfra for siste gang. Jeg kunne fort kommet tilbake hvis jeg hadde ønsket, det tok ikke mange dagene før jeg nok en gang ble spurt om jeg ville ha et nytt oppdrag på samme sted, jeg sa nei, aldri mer. Vedkommende som ringte fra vikarbyrået hadde visstnok hatt en tilsvarende jobb selv en gang, og forsto meg.

På denne tiden pleide jeg å jobbe på kantiner, heller ikke det er noen drømmejobb, men i forhold til vasking er det langt å foretrekke. På kantinene lagde jeg mat, sto i kasse, dagen inneholdt forskjellige arbeidsoppgaver, å vaske hele dagen, vaske og vaske, det er noe helt annet. Like etter de skrekkelige ukene på stasjonen jobbet jeg mye på en kantine der jeg hadde et veldig godt forhold til dem jeg jobbet sammen med, det var mye å gjøre, men ikke mer enn at man kunne konsentrere seg om en arbeidsoppgave av gangen. De som spiste der var hyggelige og det var en fin atmosfære på stedet. Dagene inneholdt mye moro, og det var alltid hyggelig å komme på jobb. I forhold til den nitriste vaskejobben var dette faktisk den reneste drømmejobben.

Man skulle tro at for damene jeg jobbet sammen med på stasjonen ville en slik jobb virkelig være som en drøm, men jeg fikk inntrykk av at flere av dem hadde dårlig selvtillit og ikke turte å prøve noe nytt. Jeg nevnte at det var bedre å jobbe på kantine for noen av dem, men det lot til at de syntes det virket skremmende. Særlig var det dette med kasse og penger, og det og skulle stå foran andre mennesker hele dagen, som skremte dem. Det var den biten jeg satte mest pris på, så på meg virket dette først litt rart. Men med nærmere ettertanke kunne jeg forstå dem, de var vant til bare å gå rundt og vaske hele dagen, og det virket som de fant en trygghet i den ensformigheten som omtrent drev meg til vanvidd. Siden de aldri hadde gjort noe annet, trodde de heller ikke at de klarte noe annet.
Når jeg tenker tilbake på dette ti år senere, ser jeg her noe som ofte har gått igjen når det gjelder dem som sliter nederst på rangstigen, mangel på selvtillit.

Til slutt må sies at selv om disse ukene er et heller trist minne, og det var et slit mens det sto på, så er dette en opplevelse jeg ikke ville vært for uten. Jeg lærte ett og annet underveis, og selv om jeg ikke syntes de jeg jobbet sammen med var verdens mest spennende samtalepartnere, er dette mennesker jeg har den største respekt for. De taklet en hverdag jeg selv ikke ville holdt ut med, og dessuten gjorde de en særdeles nyttig jobb.

Om politikk, musikk og sånn

I løpet av min høyst tvilsomme yrkeskarriere har jeg fått et godt innblikk i hva som rører seg der ute i det dypeste av folkedypet. På bakgrunn av mine surt ervervede kunnskaper er det visse ting jeg har lært meg at det er best å holde kjeft om når man er i kontakt med de ”dypeste” blant oss. Det er særlig to temaer jeg har prøvd å unngå, fordi jeg vet at her er jeg på kollisjonskurs med folkedypet. Det ene er politikk, siden folkedypet stort sett er svorne tilhengere av Fremskrittspartiet og i tillegg har lite forståelse for de annerledes tenkende, eller de tenkende i det store og hele, er dette et tema det er svært lurt å unngå. Det andre er noe så tilsynelatende uskyldig som musikk, dette kan faktisk være et riktig betent tema. Dette fordi jeg ikke innehar den gode og ”folkelige” smak som folkedypet setter pris på. Jeg hører derimot svært mye på klassisk musikk, og har ikke peiling på hva som måtte være populært for øyeblikket. Å si at man liker klassisk musikk når man befinner seg blant disse som ynder å kalle seg ”folk flest” er for å si det forsiktig, ikke lurt. En tidligere kollega av meg hadde kommet i skade for å røpe sin ”elitistiske” musikksmak til en hun hadde jobbet sammen med og hadde blitt overhøvlet på det groveste, hun trodde visstnok at hun var noe, og det må man jo ikke tro. Jeg har hatt god nytte av at jeg liker irsk musikk når jeg har jobbet på slike steder, det er nemlig godkjent i de fleste kretser, det har så langt ikke vekket noen harme i folkedypet. På en del steder jeg har jobbet ville det optimale vært å kunne si at jeg var en svoren tilhenger av danseband, men det får være grenser for hvor langt man skal gå for å tekkes andre. Det ville vært en kullsort løgn, jeg er ikke villig til hva som helst for å ha et godt forhold til dem jeg jobber sammen med.

Dette kom jeg til å tenke på da jeg satt og så på Dagsnytt Atten på nett-tv her om dagen. Der kunne man nemlig høre William Kristoffersen, visstnok bassist og låtskriver i dansebandet Ole Ivars, beklage seg over at han følte han ble behandlet som en spedalsk fordi han er medlem i Fremskrittspartiet. Nå elsker jo disse frp-erne å være forurettet, så det passet ham sikkert bra, og noen gode argumenter for sitt valg av parti hadde han vel egentlig ikke. Da jeg hørte denne personen snakke var det som jeg med ett befant meg på et av disse pauserommene jeg har vært innom i løpet av mine mange mistrøstige år som sliten arbeider. Jeg har tilbrakt mer tid enn jeg setter pris på med å høre på frp-folkets utlegginger. Blant annet har jeg fått med meg at FNs klimapanel er et supperåd man har nedsatt for å gjøre livet surt for norske bilister, den gangen det levde dinosaurer på jorda var det mye varmere enn nå, så hva er problemet?
Opera er bare folk som står og skriker, klassisk musikk er for folk som tror de er bedre enn andre. Kultur er i det hele tatt noe man ikke skal bruke penger på, bruk heller penger på sykehjem og motorveier. Faktisk har jeg vært borti folk som mener at det kun er sykehjem og veier som er verdt å bruke penger på, noe som kunne fått interessante konsekvenser.

Uansett, dette var en nyttig påminnelse om hva som rører seg der ute. Så nyttig at jeg bestemte meg for at det får være slutt på min tilværelse som hjemmesitter. Da jeg sto over ved valget for to år siden var det fordi jeg ikke ville belønne enkelte med at det var andre som var enda verre enn dem. I år kommer jeg til å gjøre nettopp det, stemme på et parti jeg egentlig ikke liker noe særlig, fordi det tross alt finnes noe som er verre, faktisk mye verre.

Ny bloggadresse, nye muligheter

Bloggen har blitt gjenstridig

Jeg fant ut at det var på tide å gi bloggen en ny adresse. Da jeg startet bloggen ga jeg den adressen lavstatus, fordi jeg hadde skjønt at jeg tilhørte disse ”lavstatusgruppene” som jeg hadde lest så mye om i avisen. Jeg ble like irritert hver gang jeg så ordet, det inneholder store doser forakt, jeg ønsket å vise at vi som ble omtalt på en slik måte slett ikke var sånn som man trodde vi var. Eller sannheten var kanskje like mye at jeg ble litt perpleks da jeg fant ut at jeg måtte finne på en adresse, og siden jeg var sinna på ordet lavstatus var det ordet som dukket opp i det stakkars hodet mitt akkurat da.

Etter en stund fant jeg ut at det var en kjip adresse. Jeg ønsket å ha en adresse til bloggen som sa noe om hvordan jeg definerer meg selv, ikke hvordan definerer meg. Jeg er ikke den som vanligvis er plagsomt opptatt av hva andre tenker og mener om meg, derfor var ny adresse påkrevet. Noe som skulle vise seg ikke var helt enkelt, jeg hadde flere gode ideer, men disse var så gode at andre hadde tenkt på dem før. Etter å ha prøvd både det ene og det andre endte jeg opp med gjenstridig. Det er ikke det jeg aller helst ville ha, men gudene skal vite at det passer på undertegnede. Jeg har aldri fulgt strømmen, og det er det ikke alle som har satt pris på i årenes løp. Det har bare inspirert meg til å bli ytterligere sær og vrang.

Det var ergerlig å oppdage at andre hadde stjålet de strålende ideene mine før jeg hadde tenkt dem ut selv, men en gjenstridig blogg er til å leve med.

Kristin Clemets tanker fra tenketanken

Når man tenker i tank
Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, er bekymret for at velferdssystemet skal svekke arbeidsmoralen, kunne man lese her om dagen. På Dagsnytt Atten på P2 kunne man også høre henne si at folk som ikke greier å yte maksimalt i arbeidslivet bør lønnes deretter, altså få lavere lønn enn dem som er så heldige at de er friske og raske.
Det er vel slike tanker man gjør seg når man sitter i tank og tenker, det er jo litt trangt i en tank så tankene blir vel deretter.

For oss som ikke tilbringer dagene med å tenke i tank kan virkeligheten se litt annerledes ut. På de arbeidsplassene jeg har vært har jeg nok sett og en og annen som har hatt tendens til å være hjemme fra jobben uten å være plagsomt syk, men jeg har sett langt mer av det motsatte, altså folk som går på jobb selv om de er syke. Det Kristin Clemet burde tenke litt over der hun sitter i tenketanken sin er at mange av dem som er syke, nettopp er blitt det på grunn av hardt arbeid gjennom mange år. Da virker det temmelig urettferdig at disse skal straffes med lavere lønn fordi de ikke lenger greier å yte maksimalt. Det heter seg jo også at det skal lønne seg å jobbe, men hvis man står på til man mister helsa, da skal man altså få lavere lønn som takk for innsatsen.

Kristin Clemet synes også at det er alt for mange uførhetstrygdede her i landet, det er blitt alt for lett å bare slenge innom nærmeste Nav-kontor og forlange å få trygd, noe man da umiddelbart får, hvis jeg har skjønt henne riktig. Nå er det vel ikke fullt så enkelt der ute i den virkelige verden. I virkelighetens verden er det også sånn at arbeidsgiverne er riktig så kresne når de skal ansette folk, de vil så visst ikke ha folk i jobb dersom de mistenker dem for ikke å kunne yte hundre og ti prosent. Kristin Clemet kunne jo snakke litt med disse arbeidsgivervennene sine, få dem til å tenke litt over kravene de stiller til folk de skal ansette.

Den perfekte arbeidstaker
Det er jo slik at man fort blir for ”gammel” til å være attraktiv på arbeidsmarkedet, selv om disse ”gamle” er folk som fremdeles har mye å gi, og som har verdifulle erfaringer. Mens andre igjen er unge og mangler arbeidserfaring, og er lite attraktive på grunn av det.
I samtlige jobbintervjuer jeg har vært, og jeg har vært i mange, har jeg blitt spurt om jeg har problemer med ryggen. Heldigvis har jeg ikke det, og kan si nei med god samvittighet. Hadde jeg ikke vært så heldig hadde jeg fremdeles vært nødt til å si nei, ellers hadde jeg ikke hatt en sjanse til å få jobb. Jeg ville fremdeles hatt god samvittighet, for dette hadde vært en helt nødvendig løgn, hva skulle jeg ellers gjort? Søkt om uførhetstrygd? Det skal man jo overhode ikke, da er man snylter. Så i valget mellom å være løgner og snylter, hadde jeg gått for løgner.
Jeg har også blitt spurt om jeg har psykiske problemer, her må man for guds skyld svare nei uansett hva som måtte være sannheten. Det er bare de som er høyest på strå i samfunnet som kan tillate seg å ha psykiske problemer, for vanlige arbeidstakere stiller det seg nok ganske annerledes.
Noe annet arbeidsgiverne ikke liker er såkalte hull på CV-en, har man det blir det vanskelig å få jobb, og da får man nok et hull fordi man har hull fra før, og da er man kommet inn i en ond sirkel. Det er så visst ikke enkelt å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Svake mennesker?
Kristin Clemet og andre som hever sine moralske pekefingre burde kanskje tenke litt over hvordan forholdene er for dem man ynder å moralisere over. Det er lett å oppfatte denne moraliseringen som forakt for svakhet, eller rettere sagt forakt for dem man ønsker å oppfatte som svake. For jeg er slett ikke sikker på at disse menneskene med makt og velutviklede moralske pekefingre er så mye sterkere enn de angivelig svake.
Vi ser jo at politikere stort sett uten unntak blir sykmeldte hver gang de har gjort noe dumt, har man f eks ringt spåtelefoner for astronomiske summer eller gått på talerstolen på Stortinget i beruset tilstand, da blir man umiddelbart sykmeldt så fort den velfortjente kritikken dukker opp. Noe som lett kan oppfattes som tegn på svakhet snarere enn styrke.

Forslag til lærerik og underholdende tv-serie
Jeg lurer i det hele tatt på hvordan politikere og andre maktmennesker hadde taklet den hverdagen mange av dem som ender som uføre opplever. Jeg hadde en gang en ide til en realityserie, det er jo så populært etter hva jeg har skjønt. Og denne kunne virkelig blitt en seermagnet, det er jeg sikker på. Ideen er som følger: ta noen av våre mest fremtredende politikere og sett dem i tunge, lavtlønte jobber, gjerne jobber hvor de må jobbe skift eller turnus. La dem måtte leve av luselønna de tjener på drittjobbene (som Torbjørn Jagland kalte slike jobber), sånn at de fikk føle økonomiske problemer på kroppen. Deretter kunne seerne få lov å stemme dem ut, en etter en, og de utstemte skulle kastes til Nav-systemet, slik at de hadde fått smake sin egen medisin, det er ikke sikkert de hadde funnet den særlig velsmakende.
Her kunne man slått to fluer i en smekk, for det første måtte dette blitt topp underholdning, og våre kjære politikere hadde fått verdifulle erfaringer om sider av samfunnet det er lett å mistenke dem for at de ikke vet særlig mye om.

Sånn vil det fortsette
Like selvfølgelig som at en slik serie aldri kommer til å se dagens lys, er det at vi kommer til å måtte leve med betraktninger av samme type som Kristin Clemet nå har gulpet opp, også i tiden framover. Politikerne og maktmenneskene vil sitte der på sine stortingstaburetter og i sine tenketanker og synse og mene om allmuens udugelighet og slette moral i all overskuelig framtid.

Dama som alltid gikk ned i lønn

Hvis jeg noen gang skal skrive en selvbiografi må den hete ”Dama som alltid gikk ned i lønn”. Denne tanken slo ned i hodet mitt i vinter, da jeg nok en gang hadde opplevd å gå ned i lønn. Jeg ble ringt opp en morgen av vikarbyrået jeg for tiden er innmeldt hos, og utkommandert på jobb med umiddelbar virkning. Da var det bare å få på seg fillene og komme seg av gårde så fort det lot seg gjøre. Jobben var et sentralbord jeg hadde vært innom ett par dager sist sommer. Jeg hadde ikke rukket å sette meg skikkelig inn i hva som egentlig foregikk på stedet de to dagene jeg hadde vært der, dessuten var det flere måneder siden og det hadde skjedd en del endringer på den tiden. Det er rimelig stressende å hoppe inn i en jobb på den måten.
Da jeg kom hjem på ettermiddagen fikk jeg oppdragsbekreftelsen fra vikarbyrået på e-post, og her kunne jeg se at jeg fikk fem kroner timen mindre enn forrige gang jeg hadde samme jobb.
Det kom ikke som noen stor overraskelse, det ante meg at de kom til å benytte seg av finanskrisa til å passe på å skru lønningene ytterligere ned. Men morsomt var det ikke, selv om jeg denne gang hadde gått ned ”bare” fem kroner. På det verste har jeg vært nødt til å gå ned atskillig mer.

Da jeg begynte å jobbe for dette byrået dumpet jeg kraftig ned i lønn, da er det ikke morsomt å gå på jobb. Jeg hadde håpet at de skulle sette opp lønna etter hvert som de så at jeg gjorde en god jobb, men det skjedde ikke. Denne jobben var på et lager der de egentlig brukte et annet vikarbyrå, som for øvrig betalte sine vikarer enda dårligere. Vikarbyrået jeg jobber for ble brukt i tillegg når det andre ikke greide å skaffe nok vikarer. I begynnelsen jeg jobbet på dette lageret hendte det flere ganger at jeg på fredag morgen fikk sms fra byrået om at det ikke ville bli noen jobb til uka, men når jeg kom på jobb ble jeg alltid spurt om jeg kunne jobbe videre. Senere skjedde det også at vikarer fra det byrået de egentlig brukte ikke fikk jobb, mens jeg fikk jobbe. Noe som tydet på at de var ganske fornøyde med meg på stedet.

De to konsulentene fra byrået som var innom med mer eller mindre jevne mellomrom ble etter hvert voldsomt smørblide overfor meg, til tider på grensen til det pinlige, men det ble aldri sagt direkte at jeg gjorde en god innsats. Jeg nevnte dette for en av vikarene fra det andre byrået, også hun var en av de flinke som fikk bli på stedet etter at mange andre hadde måttet gå, heller ikke hun fikk ett eneste rosende ord fra arbeidsgiveren sin. Vi kom fram til at det antagelig skyldtes at de regnet med at ros ville inspirere oss til å be om høyere lønn. Og det ville de selvfølgelig ikke ha noe av. Første gang jeg jobbet for et vikarbyrå manglet det ikke på godordene, der ble jeg støtt og stadig fortalt at folk var fornøyde med meg, men det er blitt mindre av det med årene. Der gikk jeg gjerne også litt opp i lønn for hvert oppdrag. Jeg tror det er en sammenheng mellom stadig lavere lønn og manglende oppmuntring. På dette lageret var lønningene for vikarer elendige, og unge helt uten arbeidserfaring og voksne med mange år bak seg i arbeidslivet fikk akkurat samme lønn. Kollegaen min fra det andre vikarbyrået var en fullbefaren lagerarbeider med truckførerbevis for alle typer truck, men tjente det samme som uerfarne nittenåringer som aldri hadde vært på et lager før.

Jeg husker en annen jobb, for en del år siden, der jeg også gikk ned i lønn. Dette var på kantine, og er en av de aller verste jobbene jeg noen gang har hatt. Jeg kom på jobb klokka sju, og var alene den første timen. Fram til de første kom og spiste klokka åtte var det utrolig mye som skulle gjøres. Også resten av dagen var arbeidspresset vanvittig, jeg var totalt utslitt når jeg sjanglet ned til bussen på ettermiddagen. Jeg var ofte kvalm og dårlig når jeg var ferdig på jobb, og de andre hadde det likedan.
Dette var en av de kantinene der jeg ble satt til å lage mat og betjene kasse på en gang, uten at det var tid til å vaske seg på hendene mellom håndtering av penger og matlagning. Her var det meningen at man skulle få unna en lang kassakø samtidig som man tryllet fram et stort antall lekre smørbrød. Det holdt til tider hardt, men det gikk, men hygienen var det altså så som så med.
Etter at jeg hadde slavet på dette stedet noen dager begynte sjefen på kantina støtt og stadig å si at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt. En dag kom jeg til å si hva jeg hadde i lønn, og sjefen mente at det var alt for lite, hun sa derfor at hun si fra til vikarbyrået at jeg burde få bedre betalt. Hun skulle også si at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, det trodde hun de ville sette pris på. Jeg hørte henne si dette med at jeg var den beste vikaren da hun snakket med byrået på telefon siste dag jeg var der.
Denne dagen gikk jeg ut fra jobb med en flott blomst og beskjed om at hun ville snakke med byrået om at jeg fortjente høyere lønn. Jeg fikk aldri noe nytt oppdrag fra det vikarbyrået.

Jeg har etter hvert fått god trening i å gå ned i lønn, men her gjelder ikke regelen om at øvelse gjør mester. Her gjør øvelse kun fattig, og dessuten desillusjonert. Når jeg leser i avisen at nå tjener vi bedre enn noen gang i dette landet, nå har vi det så bra, da får jeg lyst til å skrike høyt. Når man en sjelden gang snakker om de arbeidende fattige, da er vi alltid ”de andre”, og det later til at man tror vi ikke er i stand til å si noe om vår egen situasjon. Mange av oss er taleføre nok, men det er neppe mange, om noen, som er interessert i det vi har å si.
Dessuten om vi hadde stått fram, om vi altså hadde sluppet til, så ville det medført store problemer overfor arbeidsgiver. Når man ikke tåler at man snakker om lønn med en sjef man har et godt og vennskapelig forhold til, så kan man tenke seg hva som ville skjedd dersom man sto fram i media. Men jeg tror ikke vi ville kommet til, blant annet fordi det kunne knust myten om hvor dumme og stakkarslige vi angivelig er. Og det er en myte man dyrker, enten man tilhører høyre- eller venstresiden.

Konklusjonen må bli at selvbiografien ”Dama som alltid gikk ned i lønn” neppe kommer til å se dagens lys.