Om politikk, musikk og sånn

I løpet av min høyst tvilsomme yrkeskarriere har jeg fått et godt innblikk i hva som rører seg der ute i det dypeste av folkedypet. På bakgrunn av mine surt ervervede kunnskaper er det visse ting jeg har lært meg at det er best å holde kjeft om når man er i kontakt med de ”dypeste” blant oss. Det er særlig to temaer jeg har prøvd å unngå, fordi jeg vet at her er jeg på kollisjonskurs med folkedypet. Det ene er politikk, siden folkedypet stort sett er svorne tilhengere av Fremskrittspartiet og i tillegg har lite forståelse for de annerledes tenkende, eller de tenkende i det store og hele, er dette et tema det er svært lurt å unngå. Det andre er noe så tilsynelatende uskyldig som musikk, dette kan faktisk være et riktig betent tema. Dette fordi jeg ikke innehar den gode og ”folkelige” smak som folkedypet setter pris på. Jeg hører derimot svært mye på klassisk musikk, og har ikke peiling på hva som måtte være populært for øyeblikket. Å si at man liker klassisk musikk når man befinner seg blant disse som ynder å kalle seg ”folk flest” er for å si det forsiktig, ikke lurt. En tidligere kollega av meg hadde kommet i skade for å røpe sin ”elitistiske” musikksmak til en hun hadde jobbet sammen med og hadde blitt overhøvlet på det groveste, hun trodde visstnok at hun var noe, og det må man jo ikke tro. Jeg har hatt god nytte av at jeg liker irsk musikk når jeg har jobbet på slike steder, det er nemlig godkjent i de fleste kretser, det har så langt ikke vekket noen harme i folkedypet. På en del steder jeg har jobbet ville det optimale vært å kunne si at jeg var en svoren tilhenger av danseband, men det får være grenser for hvor langt man skal gå for å tekkes andre. Det ville vært en kullsort løgn, jeg er ikke villig til hva som helst for å ha et godt forhold til dem jeg jobber sammen med.

Dette kom jeg til å tenke på da jeg satt og så på Dagsnytt Atten på nett-tv her om dagen. Der kunne man nemlig høre William Kristoffersen, visstnok bassist og låtskriver i dansebandet Ole Ivars, beklage seg over at han følte han ble behandlet som en spedalsk fordi han er medlem i Fremskrittspartiet. Nå elsker jo disse frp-erne å være forurettet, så det passet ham sikkert bra, og noen gode argumenter for sitt valg av parti hadde han vel egentlig ikke. Da jeg hørte denne personen snakke var det som jeg med ett befant meg på et av disse pauserommene jeg har vært innom i løpet av mine mange mistrøstige år som sliten arbeider. Jeg har tilbrakt mer tid enn jeg setter pris på med å høre på frp-folkets utlegginger. Blant annet har jeg fått med meg at FNs klimapanel er et supperåd man har nedsatt for å gjøre livet surt for norske bilister, den gangen det levde dinosaurer på jorda var det mye varmere enn nå, så hva er problemet?
Opera er bare folk som står og skriker, klassisk musikk er for folk som tror de er bedre enn andre. Kultur er i det hele tatt noe man ikke skal bruke penger på, bruk heller penger på sykehjem og motorveier. Faktisk har jeg vært borti folk som mener at det kun er sykehjem og veier som er verdt å bruke penger på, noe som kunne fått interessante konsekvenser.

Uansett, dette var en nyttig påminnelse om hva som rører seg der ute. Så nyttig at jeg bestemte meg for at det får være slutt på min tilværelse som hjemmesitter. Da jeg sto over ved valget for to år siden var det fordi jeg ikke ville belønne enkelte med at det var andre som var enda verre enn dem. I år kommer jeg til å gjøre nettopp det, stemme på et parti jeg egentlig ikke liker noe særlig, fordi det tross alt finnes noe som er verre, faktisk mye verre.