Kristin Clemets tanker fra tenketanken

Når man tenker i tank
Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, er bekymret for at velferdssystemet skal svekke arbeidsmoralen, kunne man lese her om dagen. På Dagsnytt Atten på P2 kunne man også høre henne si at folk som ikke greier å yte maksimalt i arbeidslivet bør lønnes deretter, altså få lavere lønn enn dem som er så heldige at de er friske og raske.
Det er vel slike tanker man gjør seg når man sitter i tank og tenker, det er jo litt trangt i en tank så tankene blir vel deretter.

For oss som ikke tilbringer dagene med å tenke i tank kan virkeligheten se litt annerledes ut. På de arbeidsplassene jeg har vært har jeg nok sett og en og annen som har hatt tendens til å være hjemme fra jobben uten å være plagsomt syk, men jeg har sett langt mer av det motsatte, altså folk som går på jobb selv om de er syke. Det Kristin Clemet burde tenke litt over der hun sitter i tenketanken sin er at mange av dem som er syke, nettopp er blitt det på grunn av hardt arbeid gjennom mange år. Da virker det temmelig urettferdig at disse skal straffes med lavere lønn fordi de ikke lenger greier å yte maksimalt. Det heter seg jo også at det skal lønne seg å jobbe, men hvis man står på til man mister helsa, da skal man altså få lavere lønn som takk for innsatsen.

Kristin Clemet synes også at det er alt for mange uførhetstrygdede her i landet, det er blitt alt for lett å bare slenge innom nærmeste Nav-kontor og forlange å få trygd, noe man da umiddelbart får, hvis jeg har skjønt henne riktig. Nå er det vel ikke fullt så enkelt der ute i den virkelige verden. I virkelighetens verden er det også sånn at arbeidsgiverne er riktig så kresne når de skal ansette folk, de vil så visst ikke ha folk i jobb dersom de mistenker dem for ikke å kunne yte hundre og ti prosent. Kristin Clemet kunne jo snakke litt med disse arbeidsgivervennene sine, få dem til å tenke litt over kravene de stiller til folk de skal ansette.

Den perfekte arbeidstaker
Det er jo slik at man fort blir for ”gammel” til å være attraktiv på arbeidsmarkedet, selv om disse ”gamle” er folk som fremdeles har mye å gi, og som har verdifulle erfaringer. Mens andre igjen er unge og mangler arbeidserfaring, og er lite attraktive på grunn av det.
I samtlige jobbintervjuer jeg har vært, og jeg har vært i mange, har jeg blitt spurt om jeg har problemer med ryggen. Heldigvis har jeg ikke det, og kan si nei med god samvittighet. Hadde jeg ikke vært så heldig hadde jeg fremdeles vært nødt til å si nei, ellers hadde jeg ikke hatt en sjanse til å få jobb. Jeg ville fremdeles hatt god samvittighet, for dette hadde vært en helt nødvendig løgn, hva skulle jeg ellers gjort? Søkt om uførhetstrygd? Det skal man jo overhode ikke, da er man snylter. Så i valget mellom å være løgner og snylter, hadde jeg gått for løgner.
Jeg har også blitt spurt om jeg har psykiske problemer, her må man for guds skyld svare nei uansett hva som måtte være sannheten. Det er bare de som er høyest på strå i samfunnet som kan tillate seg å ha psykiske problemer, for vanlige arbeidstakere stiller det seg nok ganske annerledes.
Noe annet arbeidsgiverne ikke liker er såkalte hull på CV-en, har man det blir det vanskelig å få jobb, og da får man nok et hull fordi man har hull fra før, og da er man kommet inn i en ond sirkel. Det er så visst ikke enkelt å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Svake mennesker?
Kristin Clemet og andre som hever sine moralske pekefingre burde kanskje tenke litt over hvordan forholdene er for dem man ynder å moralisere over. Det er lett å oppfatte denne moraliseringen som forakt for svakhet, eller rettere sagt forakt for dem man ønsker å oppfatte som svake. For jeg er slett ikke sikker på at disse menneskene med makt og velutviklede moralske pekefingre er så mye sterkere enn de angivelig svake.
Vi ser jo at politikere stort sett uten unntak blir sykmeldte hver gang de har gjort noe dumt, har man f eks ringt spåtelefoner for astronomiske summer eller gått på talerstolen på Stortinget i beruset tilstand, da blir man umiddelbart sykmeldt så fort den velfortjente kritikken dukker opp. Noe som lett kan oppfattes som tegn på svakhet snarere enn styrke.

Forslag til lærerik og underholdende tv-serie
Jeg lurer i det hele tatt på hvordan politikere og andre maktmennesker hadde taklet den hverdagen mange av dem som ender som uføre opplever. Jeg hadde en gang en ide til en realityserie, det er jo så populært etter hva jeg har skjønt. Og denne kunne virkelig blitt en seermagnet, det er jeg sikker på. Ideen er som følger: ta noen av våre mest fremtredende politikere og sett dem i tunge, lavtlønte jobber, gjerne jobber hvor de må jobbe skift eller turnus. La dem måtte leve av luselønna de tjener på drittjobbene (som Torbjørn Jagland kalte slike jobber), sånn at de fikk føle økonomiske problemer på kroppen. Deretter kunne seerne få lov å stemme dem ut, en etter en, og de utstemte skulle kastes til Nav-systemet, slik at de hadde fått smake sin egen medisin, det er ikke sikkert de hadde funnet den særlig velsmakende.
Her kunne man slått to fluer i en smekk, for det første måtte dette blitt topp underholdning, og våre kjære politikere hadde fått verdifulle erfaringer om sider av samfunnet det er lett å mistenke dem for at de ikke vet særlig mye om.

Sånn vil det fortsette
Like selvfølgelig som at en slik serie aldri kommer til å se dagens lys, er det at vi kommer til å måtte leve med betraktninger av samme type som Kristin Clemet nå har gulpet opp, også i tiden framover. Politikerne og maktmenneskene vil sitte der på sine stortingstaburetter og i sine tenketanker og synse og mene om allmuens udugelighet og slette moral i all overskuelig framtid.