Jeg tok med piller som hadde tilhørt moren min da jeg ryddet
leiligheten hennes etter at hun døde i 2014. Hun hadde hatt kreft og etterlot
seg store mengder medisiner. Det jeg tok med meg var sovepiller og sterke
smertestillende. Dessverre gikk det så mange år til jeg tok dem at de hadde
gått ut på dato, jeg håpet likevel at de skulle ha den ønskede virkning, men
det hadde de altså ikke. På det tidspunktet moren min døde hadde jeg innsett at
mulighetene for å komme tilbake til arbeidslivet var omtrent null, og
mulighetene for å få en jobb med en lønn å leve av, var langt under null.
Følgelig var planen å selge leiligheten jeg hadde kjøpt fire år før, som
dessverre var tilnærmet ubeboelig, og leve av pengene jeg fikk for den. Når det nærmet seg at pengene tok slutt,
skulle jeg ta pillene, og forhåpentligvis få en så god og verdig avslutning på
livet som mulig. Det var selvfølgelig ikke så morsomt å tenke på, men jeg
trøstet meg med at jeg skulle gå ned med flagget til topps, jeg skulle gå i
grava med rak rygg.
Jeg hadde tenkt å ta livet mitt mens det fremdeles var litt
penger igjen, sånn at jeg kunne betale min egen begravelse, og det jeg ellers
måtte etterlate meg av utgifter. Men sånn ble det ikke, det satt litt lenger
inne enn jeg hadde trodd. Da jeg dro til Dublin i juli i fjor, visste jeg at
det ble den siste turen min dit, jeg visste også at det ble den siste moroa jeg
hadde her i livet. Til tross for at det ikke var noe mer glede i livet mitt,
gikk høsten uten at jeg greide å avslutte livet. Til slutt var det blitt lille
julaften, da var det på tide å gjøre noe med saken. Dagene før grusomme, mens
andre forberedte seg til jul, forberedte jeg meg til å dø. Jeg tenkte på
hvordan det hadde vært før om årene, da jeg selv hadde gjort i stand til å
feire jul. Selv om jeg de siste årene hadde vært alene hele julen, klarte jeg å
gjøre det beste ut av det, og hadde det ganske hyggelig. Jeg støvsugde og gikk
ut med søpla, for å psyke meg opp skulle jeg drikke litt irsk whiskey jeg hadde
igjen på en flaske. Da flaska var tom, var jeg følte jeg meg fremdeles ikke helt
klar, så jeg åpnet en liten flaske jeg hadde kjøpt på et destilleri i Skottland
flere år før, denne whiskyen holdt 60 prosent, og gjorde meg så syk og surrete
at jeg måtte gå og legge meg og utsette selvmordsforsøket til en annen dag. Jeg
var veldig skuffet og lei meg for at jeg fremdeles var i live, men jeg valgte å
utsette forsøket til i hvert fall romjula. Noen vanlig julefeiring var ikke
aktuelt, men til tross for at jeg fremdeles var i forferdelig dårlig form
julaften formiddag, kreket jeg meg til butikken og kjøpte inn litt god mat og
drikke, i et forsøk på å gjøre det så lite utrivelig som mulig. Men jeg lyktes
ikke så veldig, det ble en heller sørgelig jul.
Nå ble jo sånn at selvmord virkelig ble et tema denne julen.
På Twitter drev folk og postet telefonnummeret til Mental Helse, jeg må si jeg
virkelig skulle ønske jeg hadde hatt problemer som kunne løses med å ta en
telefon. Til tross for at jeg hadde det helt forferdelig, fortsatte jeg å
utsette selvmordsforsøket. Jeg overlevde nyttårshelgen, første lørdagen i
januar gikk jeg i butikken og handlet for de siste pengene jeg hadde igjen.
Hver eneste dag jeg sto opp tenkte jeg at i dag, men jeg utsatt det til
kvelden, og deretter til dagen etter. Jeg spiste opp den siste maten jeg hadde
i huset, ris, linser og kikerter. Jeg gikk inn i en modus jeg ikke kan beskrive
på andre måter enn merkelig, og slik gikk hele januar. Først i begynnelsen av
februar da jeg var tom for mat, og huseieren etterlyste husleie, tok jeg
pillene, denne gangen var det ikke noe alkohol med i bildet, bare vann til å
svelge dem ned med. Så gikk og la meg, og følte en stor lettelse over at det
var gjort. Jeg sovnet, og sov godt og lenge, men dessverre våknet jeg igjen,
noe som var litt av en nedtur. Nå hadde jeg jo vært litt bekymret for at
pillene ikke skulle ha den ønskede virkning, som reserveløsning skulle jeg skjære
meg med kniv fra kjøkkenet som jeg trodde ville egne seg til det bruket. Da jeg
prøvde dette noen dager senere, fungerte det ikke i det hele tatt. Jeg prøvde
flere kniver, jeg lå på badegulvet og skar og skar meg i armene, til slutt helt
desperat, og helt mål og mening. Jeg holdt på i timevis, ville dø, ville dø,
men fikk det ikke til. Blodet fløt, hele badet var tilgriset, det samme var
klærne mine, men jeg var like forbannet levende. Til slutt måtte jeg bare gi
opp, surre noen håndklær rundt de ødelagte armene mine, og gå og legge meg.
Selv om jeg ikke hadde klart å dø, hadde jeg mistet mye
blod, jeg var forferdelig slapp og syk, dessuten hadde jeg ikke mat i huset,
bare vann. Bare det å komme seg på badet var en nesten uoverkommelig øvelse,
for ikke å snakke om slikt som å dusje og vaske håret. Sånn gikk ukene, jeg ble
stadig sykere, og jeg lå der og håpet at jeg etter hvert skulle få lov å dø.
Det hadde jeg antagelig også gjort, hvis ikke politiet hadde dukket opp, og
sørget for at det kom en ambulanse som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg
undersøkt, og sendt videre til sykehus. Det føltes godt å komme på sykehuset,
få mat og være omgitt av gode og hjelpsomme mennesker. Undersøkelser viste at
det ikke sto helt bra til, men ingenting alvorlig. Hjertet som har hoppet og
bykset av ren, skjær skrekk i årevis, ble det fastslått at er i rimelig god
stand. Med tanke på hvor stresset, redd og fortvilet jeg har vært i store deler
av livet, er det egentlig rart den fysiske helsen er såpass bra som den er. Nå
sto det veldig dårlig til med livssituasjonen min, siden jeg fullstendig
manglet penger og hadde ligget og sultet i ukevis. Meningen med
sykehusinnleggelsen var at jeg også skulle få hjelp med den håpløse
livssituasjonen. Noe jeg ikke orket å tenke på, jeg visste så altfor godt hva
den «hjelpen» ville bety, Nav-helvete. Og det var jo det jeg for enhver pris
ville unngå. Da jeg lå i sykesenga hadde jeg det greit nok, men jeg følte at
det var det jeg orket, ikke noe særlig mer. Det ble bestemt at jeg skulle
snakke med en sosionom ansatt på sykehuset. Hun dukket opp en dag jeg hadde
vært på flere undersøkelser, riktignok ikke plagsomt smertefulle, men slitsomme
nok når jeg var på minussiden når deg gjaldt krefter. Hun var ung, hyggelig og det
virket som hun forsto skepsisen min når det gjaldt Nav. Vi hadde ikke vekslet mange
ord før en lege jeg hadde hatt kontakt dagen før, kom for å fortelle resultatet
av den siste undersøkelsen. Til tross for at jeg var sliten, var det godt å
snakke med disse to. Jeg følte at de så på meg som likeverdig, det er ikke så mange
ganger jeg har kunnet snakke åpent om det som er vanskelig, og jeg følt meg så
respektert og forstått, som jeg gjorde akkurat da. Også dagen før hadde jeg
opplevd den unge, kvinnelige legen som svært aksepterende og forståelsesfull.
Da hun hadde spurt meg om ting på en slik måte at det var lett å åpne seg opp
og fortelle, også om det som ikke alltid er så lett å snakke om.
Mens jeg lå i sykesenga følte jeg meg beskyttet mot den
brutale verden der ute, og det var godt å ha mennesker rundt seg. Nå kunne jeg
ikke bli værende der, men å reise hjem var vanskelig av flere grunner. For det
første eide jeg ikke penger, og siden jeg ikke hadde betalt husleie i det
siste, var jeg i ferd med å bli kastet ut av leiligheten jeg leide. Det var
kanskje ikke så rart at sykesenga føltes som det tryggeste stedet å oppholde
seg. Men der kunne jeg altså ikke få bli, det ble bestemt at jeg skulle
overføres til en psykiatrisk enhet, og i hvert fall være der en uke. Den siste dagen på sykehuset snakket jeg
blant annet med en psykiater, hun var for så vidt hyggelig nok, men sa en del
som var rart. Dessuten fortalte hun meg at det visstnok var mange som hadde
meget gode liv selv om de hadde veldig lite penger. En slik glorifisering av
fattigdom har jeg svært liten sans for, og jeg fortalte henne om hvordan jeg
selv har opplevd hvordan pengemangel griper inn i alle områder av livet. Som
ikke å ha råd til å gå til tannlege, uansett hvor vondt i tennene man måtte ha,
ikke ha råd til skikkelig skotøy, ikke ha råd til å reparere sykkelen. Ifølge
psykiateren var det så mye man kunne gjøre som var helt gratis, men eksempelvis
hjelper det ikke om du kan låne gratis bøker på biblioteket hvis du ikke greier
å lese fordi du trenger briller du ikke har råd til. Noe annet var at det under
samtalen kom fram at jeg er glad i dyr, noe jeg oppfatter som ganske normalt,
men det virket som psykiateren mente ikke var fullt så normalt, hun lurte visst
veldig på hva det er med dyr som gjør at jeg liker dem. Det kunne jeg ikke gi noe
svar på, hvorfor i all verden skulle jeg ikke like dyr? Til tross for
merkverdige spørsmål og påstander jeg var uenig i, var hun vennlig nok, og jeg
opplevde ikke samtalen som ubehagelig. En langt mer ubehagelig opplevelse
ventet dagen etter, men det var jeg heldigvis lykkelig uvitende om da.
Jeg hadde ikke lyst til å reise fra sykehuset, det var trist
å ta farvel med alle de flinke og hyggelige menneskene jeg hadde blitt kjent i
løpet av de dagene jeg var der. Men det var ingen vei utenom, det var bare å tusle ned
til en ventende taxi, og dra av gårde til stedet jeg skulle være de neste
dagene. Da jeg kom inn døra, møtte jeg først noen riktig så vennlige mennesker,
og tenkte at dette blir sikkert bra. Noe som skulle vise seg å være riktig, men
først skulle jeg gjennom et forhør som gjorde at selv de mest utrivelige
jobbintervjuer jeg har vært i, framsto som koselige treff. Denne seansen ble
selvfølgelig ikke omtalt med sitt rette navn, altså forhør, men derimot
«samtale». Jeg ble tatt med inn i rommet der den såkalte samtalen skulle finne
sted. De to som ventet meg var en mannlig lege og en kvinnelig psykolog. Det er
mye av den tvilsomme seansen som ble slettet fra minnet umiddelbart, men noe
husker jeg. Så vidt jeg erindrer, begynte den mannlige legen å spørre meg om
selvmordsforsøkene mine, hva jeg mente om det i ettertid, jeg ga uttrykk for at
jeg fremdeles hadde forståelse for mine egne handlinger, og anså det som den minst
dårlige løsningen på den håpløse situasjonen jeg var i. Jeg fikk en følelse av
at det var veldig feil svar, riktig reaksjon var å framstå som en angrende
synder. Det var vel omtrent da psykologdama så på meg med skarpt blikk, og
spurte om det hadde seg sånn at jeg savnet sex. Ja, gjett om jeg gjorde, både
da jeg lå i sykesenga koblet til ymse slanger og ledninger, for ikke å snakke
om de siste dagene hjemme, da jeg ikke hadde spist på evigheter, og støtt og
stadig måtte kreke meg ut på badet for å spy opp etsende syre, som smakte
grusomt og brant i hele systemet, samtidig som jeg bare hadde ett ønske, å få
lov å dø. Foruten at det var et særdeles invaderende spørsmål som mentalt fikk
meg til å trekke opp skuldrene, og lure på hva neste ufinhet ville bli, var det
så til de grader feil spørsmål til feil tid. Noe annet som ikke er slettet fra
minnet, er at legen kom med en bemerkning om at det livet jeg hadde de siste
årene, ikke kunne ha vært noe særlig. Dette fordi jeg hadde hatt liten kontakt
med andre mennesker i den perioden. For meg har disse årene vært verdifulle, de
gode stundene jeg har greid å skape har vært utrolig viktige for meg. Redselen
min for et liv i fattigdom, basert på smertefulle erfaringer, lot det derimot
ikke til at han hadde noen forståelse for.
Heldigvis er de andre som jobber på stedet av et helt annet
slag, det er en god og trygg atmosfære på stedet. Jeg er blitt møtt med
forståelse for jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med de to som forhørte meg så
hardt første dagen. Jeg har sluppet å bli psykologisert, derimot har jeg fått
den hjelpen det er mulig å få for fortsatt å kunne eksistere. Jeg er veldig
takknemlig overfor dem som har hjulpet så godt de kan. Dessverre er den
eksistensen som er mulig for meg å ha, ikke noe jeg vil klare å stå i over tid.
Det å leve videre, står dessverre ikke på lista over muligheter jeg har.
Kun en eksistens i vettskremt fattigdom under Nav-pisken. Det kjenner jeg at
jeg ikke makter, hver eneste celle i kroppen vrenger i protest bare ved tanken.
Følelsen av store kniver tvers gjennom kroppen, som vris rundt støtt og stadig,
blir stadig sterkere, pluss masse annet fysisk ubehag, og en enorm følelse av
utrygghet. Jeg har heller aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, så lenge jeg
hadde penger var mangelen på nettverk til å holde ut. Jeg har allerede fått
kjenne på kroppen hva det vil si ikke å ha penger nok til å stelle seg og
ivareta et visst nivå av velvære. En ting er ubehaget med å føle seg sjuskete
og ustelt, det går på selvfølelsen løs, noe annet er at jeg ikke får dekket
behov som briller jeg kan se ordentlig med, og gode tursko. Briller er jeg
blitt helt avhengig av, og de jeg har nå er så slitt at det er som se gjennom
tjukk tåke, i tillegg til at jeg antagelig trenger noen som er hakket sterkere.
Sko er også et stort problem, på sykehuset fikk jeg påvist et problem med det
ene benet, noe som gjør fraværet av gode sko til et større problem enn det
ellers ville vært. Jeg merker veldig godt at bekymringene for økonomien framover,
som vil bli verre enn dårlig, gjør noe med hodet som ikke er bra, jeg blir
forferdelig surrete i toppetasjen. Det får meg til å tenke på en artikkel jeg en
gang leste i Klassekampen om hvordan fattigdom virker inn på hjernen og ens
kognitive evner. Det ble sammenliknet med en datamaskin som har mange
programmer kjørende i bakgrunnen, og gjør hele maskinen tregere. Og det får meg
til å tenke på hvordan jeg kommer savne å ha en ordentlig god avis. Jeg har abonnert
på aviser omtrent hele mitt voksne liv. Først Dagsavisen i mange år, da jeg ikke
lenger fant den var så interessant, begynte jeg med Klassekampen, som jeg synes
er en veldig engasjerende og god avis, den har også inspirert meg til mang en
tekst her på bloggen. Dersom jeg skal leve videre vil det bli et liv med utrolig
mye savn. Savn etter å føle glede, få lov å være glad, for er det noe
pengebekymringer gjør, for ikke å snakke om å være under Nav-pisken, så er det
å ta gleden ut av livet ditt.
Nå var det aldri min plan at jeg skulle havne der jeg er nå,
jeg hadde ikke tenkt å be verken Nav eller andre om noe som helst. Min plan var
jo at jeg skulle dø, og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det til på
første forsøk. Å svelge ned piller og gå og legge seg til å dø, var ingen ubehagelig
opplevelse. Men det andre forsøket mitt, der jeg kuttet og kuttet meg i armene,
var derimot virkelig grusomt. Det triste er at det ser ut til at jeg har påført
meg varige skader, hendene er ikke gode, noen steder er de følelsesløse, og de
er tidvis vonde. Dessuten har jeg fått stygge arr, aller verst på venstrearmen,
og de er ømme og vonde. Nå regner jeg ikke med at jeg får bruk for de armene så
lenge, jeg kan ikke se at jeg skal orke å leve videre i den triste og
fattigslige tilværelsen jeg har foran meg nå. Da jeg prøvde å ta livet mitt,
var det fordi jeg etter å ha tenkt lenge og vel, hadde kommet til at det var
det minst dårlige alternativet. Fordi jeg forsto at jeg ikke hadde krefter til
den tilværelsen jeg ville få dersom jeg skulle leve videre. Jeg hadde heller
interesse en slik gledesløs eksistens som det ville bli. Og som det nå er,
dette føler jeg at ikke er noe jeg kan holde ut over særlig lang tid, det vil
bare bli å krøsse Nav om aller nådigst å få lov å eksistere på et absolutt
minimum, og med så mye sorg og savn, at det ikke vil bli til å holde ut. Her må
det sies at jeg virkelig beundrer de menneskene som klarer å holde ut i en slik
tilværelse, de er de virkelig sterke, selv om de gjerne omtales som «de svake».
Jeg må bare innrømme at så sterk er ikke jeg, livet har slitt meg helt ut.
Når jeg har valgt å gå tilbake til bloggen for å skrive
dette, er det ikke for å klage og syte over min egen livssituasjon, men for å
si at det er ikke sånn for alle at bare en telefon til Mental Helse er det som
skal til for å hindre deg i å begå selvmord. Nå tror ikke jeg at det er mulig
for en som meg å nå gjennom muren av babling om at man bare skal snakke om
problemene, så løser det seg. Virkeligheten er mer kompleks enn som så, men det
ser ut til at mange ikke orker å innse hvor sammensatt og komplisert livet kan
være. For den som sliter med problemer
som ikke løses bare av å snakke om dem, kan det å lese slike lettvinte påstander
virke som en hån, og man føler seg bare enda mer som en som ikke teller med. For
mange år siden, før alt var blitt så veldig lettvint, leste jeg at årsaker til selvmord blant annet kunne være en
følelse av tap, eller langvarig motgang. Jeg kjenner meg igjen i begge deler. Nå
er det ikke noen stor tragedie om jeg ikke orker mer, og klarer å avslutte livet.
Jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, og jeg har levd et liv, og klart å få
til mange gode opplevelser innimellom det som har vært slitsomt og vanskelig. Jeg
har heller ingen nære pårørende.
Til slutt vil jeg si at det at man ønsker å dø, ikke
nødvendigvis er det samme som at man ikke egentlig er glad i livet. Jeg
skulle gjerne gått ut i livet og lyset, der det er farger, musikk, glede, slik
jeg heldigvis har opplevd i perioder. Jeg skulle gjerne også kjent litt på det
jeg ikke har fått erfare, hvordan det er å ha en noenlunde trygg livssituasjon.
Men ingenting av dette er mulig for meg å oppnå, jeg vet av tidligere erfaring
at å ha lyst til å leve, men ikke ha råd og mulighet til det, kan føre til
panikkanfall og en klaustrofobisk følelse av å være innestengt i et lite, mørkt
bur. Når du holder på å bli kvalt av pengemangel, samtidig som usikkerheten
røsker i kroppen din, og det ikke finnes noen vei ut av elendigheta, da hjelper
veldig lite med en telefon til Mental Helse.
Kjære Laila
SvarSlettJeg har tenkt på deg og av og til kikket inn her for å se om det har kommet noe nytt... Jeg ble både glad og trist nå. Glad for at du lever og trist for at alt er så vanskelig.
Jeg skal ikke komme med noe overfladisk pisspreik, men jeg håper virkelig du kommer deg gjennom dette og kan leve igjen.. At du får skikkelig og riktig hjelp.
Verden trenger deg ♥️
Ellers vil jeg si at det er godt du møter noen gode leger og hjelpere.. Selv om jeg ser at noen av dem er håpløse. Å spørre om du savner sex samt å antyde at det er rart å like dyr er fullstendig idiotisk.
SvarSlettJeg tror enkelte i systemet hadde hatt godt av terapi selv.
Masse klemmer til deg.
Takk for gode og støttende kommentarer. Jeg skulle gjerne levd, dersom et levelig liv hadde vært innen rekkevidde, det ser det dessverre ikke ut til at det er.
SlettSpørsmålet om sex var helt på trynet, men kan også bli en god historie man tross alt kan le av. Og det at jeg ble avkrevd en detaljert forklaring på hvorfor jeg liker dyr, er det flere som har syntes var merkelig. Det er liksom ikke så uvanlig å være glad i dyr. Når jeg tenker over det, virket som om både psykiateren med dyrene og psykologen med sexen, forventet at folk skulle være totalt A4, og var du ikke det, måtte du forklare deg.
Ja slik er det dessverre ofte, men man kunne jo forvente at psykologer og lignende hadde bedre vett.
SvarSlettJeg håper virkelig du finner at du vil leve likevel selv om det ser mørkt ut.
Jeg skal passe meg for å komme med råd eller prate om en situasjon jeg ikke har greie på og veit lite om... Men er det mulig at du pga helsen din kan få uføretrygd? Ja det er NAV og alt det der, men du vil i alle fall få en fast inntekt selv om den ikke er all verden. Beklager hvis jeg roter borti noe jeg ikke har forutsetninger for å si noe om.
Ønsker deg i alle fall alt godt og håper å høre fra deg ��❤️
Takk for en god blogg,jeg burde kommentert for over et år siden,når jeg leste første gang.
SvarSlettEr helt enig i alt jeg har lest ja,om det var mulig å være anonym kunne jeg skrevet blogg
men noe slikt finnes ikke lenger.Ja jeg er nok typen selv,til et selvmord framfor sosialkontor,
ble utbrent etter 30 år i yrket,og 25 år på samme sted.det er 5 år siden,etter det er jeg
i butikken en gang i uka,og snakker med en full kamerat av&til på tlf.blir desv.i dårlig form
av og sitte konstant inne.kjøpte leilighet i 1990(oslo) og mistet jobb noen mnd etterpå,
var heldig med ny jobb etter 3mnd.beintøft med 13% rente og høy rente i flere år.skjønte at
det ikke finnes noe slikt som en fast jobb.og man kan bare stole på seg selv.Kuttet nesten
all ferie/fritid og sparte penger.Jeg vokste opp på bygda som atpåklatt,mye alene/ensom fra 3-4
års alder,nesten uberørt av mennesker fra 7års alder,hjernen tilpasser seg, så det blir vanskelig med forhold/sosiale ting som voksen.Har likevel blitt sjekket opp av noen damer
(reddende engler-) .Har tenkt mye politikk og blitt mer&mer sint siste 5 år.Verden har alltid
vært hjernevasket av religion,men reagan/thatcher innførte en ny løgn,som har hersket siden,
nyliberalisme,de kuttet trygder og fortalte samtidig,du har ingen verdi om du ikke produserer
noe.Og er du uproduktiv så er det din egen skyld.Selvfølgelig er det en menneskerett for de rike å spekulere å tjene $ på boliger,slik at flertallet er nedsyltet i gjeld hele livet.Og de vil så gjerne trykke monopol penger,kjøpe og eie ALT.Når de eier
sjela di så er du villig til å kjempe og dø for deres korthus av løgner...fantastisk,at folk
tror,men de kan manipuleres til hvasomhelst,derfor har jeg mistet trua på dem.Siste 50års
skatteøkninger er flate avgifter,som er 10-1000 ganger dyrere for fattige.høyrepartier
vinner valg med lavere trekk på lønnsslipp.men de kjører landet til helvete med avgifter
og økte produksjonskostnader.Idiotpopulisme /løgn&korrupsjon kan det kalles.
Hjernen har +5millioner års utvikling,den er programert for å gå etter belønning,honning,mat,
sex osv .Men den ble aldri tilpasset stor makt eller mye penger,som er de ultimate belønninger
Så når erna løgnberg sier, løp etter pengene,så løper alle med fanden i hæla.
Hjernen er derimot tilpasset å leve i små fam. grupper.kan legge igjen tlf nr på et avtalt
tidspukt om du vil prate,legger også med et utklipp jeg har hilsen bill gets
En av leserne av boken min Capitalist Realism oppfordret meg til å etterforske
SvarSlettarbeidet til David Smail. Smail var terapeut, men en terapeut som gjorde
spørsmålet om makt sentral i sin praksis. Han bekreftet hypotesene om depresjon
som jeg hadde snublet over. I hans viktigste bok The Origins of Unhappiness,
beskriver Smail hvordan klassestemplene er designet for å være uutslettelige.
For de som fra fødselen av blir lært til å tenke mindre om seg selv, vil
anskaffelsen av kvalifikasjoner eller rikdom sjelden være nok til å slette –
enten i deres eget hode eller hos andre – den begynnende følelsen av verdiløshet
som stempler dem så tidlig i livet. Noen som beveger seg ut av den sosiale
sfæren de er «ment til» å okkupere er alltid i fare for å bli overveldet av
følelser av svimmelhet, panikk og frykt. «… isolert, avkuttet, omringet av
fiendtlig rom, er du plutselig uten forbindelser, uten stabilitet, med uten noe
som holder deg oppreist eller på plass; en svimlende, kvalmende ikke-realitet
tar over; du er truet av et komplett tap av identitet, en følelse av fullstendig
svindel; du har ingen rett til å være her, nå, tilstede i denne kroppen, kledd
på denne måten; du er et «ingenting», og «ingenting» er virkelig det du føler at
du har blitt.
En god stund nå, har en av de mest suksessfulle taktikkene til den regjerende
klassen vært ansvarlighetsgjøring. Hvert individuelle medlem av den
underordnede klassen er oppfordret til å føle at deres fattigdom, mangel på
muligheter, eller arbeidsløshet er deres og kun deres egen feil. Individer vil
heller skylde på seg selv enn sosiale strukturerer, som de uansett har blitt
ledet til å tro at ikke egentlig eksisterer (de er bare unnskyldninger som
brukes av de svake). Det Smail kaller «magisk frivillighet» – troen på at det
ligger i ethvert individs makt å gjøre seg selv akkurat det man vil bli – er den
dominerende ideologien og uoffisielle religionen til det moderne kapitalistiske
samfunnet, pushet på av eksperter på reality-TV og business-guruer, så vel som
politikere.
Magisk frivillighet er både en virkning og en årsak av det nåværende historisk
lave nivået av klassebevissthet. Det er baksiden av depresjonen – hvis
underliggende overbevisning er at vi alle er unikt ansvarlige for vår egen
elendighet og derfor fortjener det. En særlig ond dobbelbinding pålegges de
langvarig arbeidsløse i Storbritannia nå: en befolkning som hele livet sitt har
fått beskjeden om at de ikke er gode nok for noe som helst blir nå samtidig
fortalt at de kan gjøre hva som helst.
Vi må forstå den fatale underleggelsen av Storbritannias befolkning til mer
nedskjæringspolitikk som konsekvensen av en bevisst dyrket depresjon. Denne
depresjonen er manifestert i aksept for at ting vil bli verre (for alle
bortsett fra en liten elite), at vi er heldige som har en jobb i det hele tatt
(så vi bør ikke forvente lønninger som holder tritt med inflasjonen), at vi ikke
har råd til velferdsstatens fellesskap. Kollektiv depresjon er resultatet av
den herskende klasses prosjekt å få oss til å underordne oss igjen. En stund nå
har vi i økende grad akseptert ideen om at vi ikke er den type menneske som kan
handle. Dette er ikke en feil i viljen og heller ikke noe en enkelt deprimert
person kan komme seg ut av selv ved å «dra opp ermene». Ombyggingen av
klassebevisstheten er en formidabel oppgave, en som ikke kan oppnås ved å bruke
ferdige løsninger. Men i motsetning til hva vår kollektive depresjon forteller
oss, er dette noe som faktisk kan gjøres. Dette kan skje ved å finne nye former
for politisk involvering, gjenopplive institusjoner som har blitt dekadente,
konvertere privatisert ufølsomhet til politisert sinne. Og når det skjer — hvem
vet hvilke andre ting som også vil være mulige?
Denne teksten ble først publisert i Occupied Times. Oversatt til norsk av Guro
Hernes.
When reason becomes the enemy of the common man, the common man becomes the enemy of reason.
Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si annet enn å gjøre Ingers ord til mine:
SvarSlett"Jeg håper virkelig du kommer deg gjennom dette og kan leve igjen.. At du får skikkelig og riktig hjelp.
Verden trenger deg!" Så sant.
Vet ikke hvordan situasjonen din er nå, men for det det er verdt så håper jeg så inderlig at det er bedre. Posten din berører flere av de temaene som har vært gjenngangere her. Det ene er dårlig økonomi. Et annet er en fremmedgjøring med hensyn til andre menneskers mangel på forstand og/eller anstendighet, eksemplifisert i dette innlegget med "avhøret", spørsmål om kjærligheten til dyr og til slutt påtrynetspørsmålet om sex. Det er slitsomt å måtte takle slikt.
Er det noen som frekventerer denne bloggen som vet hvordan det er med Laila?
SvarSlettNei dessverre.
SvarSlettJeg tenker ofte på henne og håper hun gir lyd fra seg snart.
Det gjør jeg også!!
SvarSlettBeklager at jeg ikke har svart på de siste kommentarene. Formen er ikke helt topp, men jeg er i hvert fall fremdeles i live. Jeg håper å komme tilbake med en oppdatering om tingenes tilstand om ikke alt for lenge.
SvarSlettGodt å høre fra deg!
SvarSlett❤️
SvarSlettHei Laila!
SvarSlettVille bare si at jeg jevnlig er innom her og håper det går så bra som mulig for deg. Alt godt.