Underbetalt og oversett – siste post på bloggen

Det var meningen at forrige bloggpost skulle være den siste, men jeg gir meg ikke fullt så lett. I forrige post nevnte jeg igjen at det kunne være en god ide med en bok som var basert på intervjuer eller skrevne tekster, av folk med erfaringer fra de mindre hyggelige delene av arbeidslivet. Et forslag til tittel på en slik bok, er «Underbetalt og oversett». Nettopp fordi menneskene den boka skulle handle om blir oversett, er en slik bok sannsynligvis utenkelig. Det skal sterk rygg til å tåle å bli oversett, og dersom man prøver å ta plass, få beskjed om at du skal stå med lua i hånda og holde kjeft. I forrige post skrev jeg nok en gang om mine erfaringer om å ta kontakt med SV og LO, og i begge tilfeller var det det jeg fikk beskjed om, det er vanskelig å tolke det på annen måte. Hvis man blir sett, blir man ikke sett for den man er, men for den det passer noen andre å tro at man er. Da jeg startet bloggen var det alle skriveriene som var på den tiden om arbeiderklassens angivelig dårlige smak, som var et temaene jeg ønsket å ta opp. Samtidig som jeg og andre opplevde lavere lønn og hardere, til tider umenneskelig, arbeidstempo, var man mer opptatt av å latterliggjøre oss, noen av disse skribentene skrøt til og med om at de tilhørte venstresiden. Noe annet var at betraktningene deres ikke stemte med mine erfaringer, og jeg har tross alt møtt mange arbeidsfolk. Når man har jobbet slik jeg har gjort, en dag her og en dag der, møter man svært mange mennesker. Jeg var nødt til å lære meg umiddelbart å lese den eller dem jeg skulle jobbe sammen med, fordi førsteinntrykket folk fikk av meg kunne bety jobb i flere uker, eller bare den ene dagen. Evnen jeg utviklet til å gjøre akkurat det, å møte mennesker der de var, gjorde at jeg fikk vite mye om dem jeg jobbet sammen med, de åpnet seg og fortalte om livene sine. Og det var ikke mye som stemte med synsernes betraktninger, det skal være sikkert.

Det eneste av vikarbyråene jeg har jobbet for, det har vært mange, som jeg har nevnt med navn, er Adecco, det gjorde jeg også i forrige post. Og da jeg sjekka statistikken til bloggen like etterpå, så jeg at en av nettadressene folk hadde kommet innom fra, var intranet.nordic.adecco.net. Det har også skjedd før når jeg har nevnt Adecco. Jeg prøvde å søke på Adecco for å se om bloggen kom opp, det gjorde den ikke, og det hadde jeg heller ikke regnet med. På en eller annen måte følger de tydeligvis med, og hvis jeg fremdeles hadde jobbet for dem hadde det nok fort blitt slutt på det. Nå da jeg har nevnt dem nok en gang, får jeg se om de skulle komme innom igjen, i så fall sier jeg hei, hei og takk for belastningene dere påførte meg med jukset deres.

For noen dager siden dukket dette bildet opp som et minne jeg hadde delt på facebook for tre år siden. Bildet er ikke spesielt fint, men det fikk meg til å tenke på noe, nærmere bestemt første juledag i fjor. Da hadde jeg allerede begynt å bli sliten og småsyk, men jeg feiret jul som jeg pleide, med pynt og god mat. Jeg var tross alt glad for at jeg fremdeles hadde råd til det, noe som ikke er en selvfølge. Det bildet minnet meg om, var da jeg utpå ettermiddagen første juledag gikk en liten tur, det var veldig fin himmel ute, da jeg kom inn var det koselig med juletreet og den andre pynten. Tross alt var det jo litt trist å være alene hele jula, den fine himmelen og julepynten var noe jeg måtte holde fast i, noe annet hadde jeg ikke. Jeg har også sett på bilder jeg tok julaften for noen år siden, fordi jeg ville skrive om hvordan det var å feire jul alene, og noe jeg etter hvert gjorde. De bildene jeg hadde tatt, blant annet av pent dekket bord med julemat, la jeg aldri ut, det ble for privat. Det som slo meg da jeg så det, er at jeg har greid å gjøre livet så godt som det har vært mulig. Det er så populært å beskylde folk for å innta offerrollen, og synes på seg sjøl, osv. Men når du opplever mye vondt og vanskelig, og det vil jeg si jeg har gjort, vil du heller prøve å gjøre det beste ut av det, ellers blir det så altfor trist.

Dette er et annet bilde som fikk meg til å tenke over hva som har vært bra de siste årene. Det er av Dunvegan Castle på Isle of Skye i Skottland, fra mai 2015. Jeg har en skjermsparer på pc-en, med diverse bilder jeg har tatt. Der har jeg lagt ut dette bildet, men det er ikke så lenge siden, fordi det i utgangspunktet så slik ut, og det var ikke noe særlig. 

For en stund siden satte jeg meg ned med Photoshop, og gikk i gang med å tukle vekk de uønskede turistene. Da kunne jeg mimre tilbake til en utrolig vellykket tur, samtidig som jeg koste meg med å fikle i Photoshop, som jeg har hatt så mye glede av gjennom mange år. Etter at turistene var borte, lot jeg bildet får en runde i Lightroom, som jeg akkurat da hadde prøvd å lære meg. Om det ikke ble så veldig fint, koste jeg meg mens jeg holdt på. De turene jeg har hatt de siste årene, har vært enorme lyspunkt i ellers ganske dyster tilværelse, derfor har det vært viktig både å glede seg på forhånd, og se tilbake på dem etterpå. Den uka i Skottland var en flott opplevelse, og da trengte jeg virkelig å oppleve noe fint. Det foregående året hadde vært et sant helvete, derfor satte jeg ekstra pris på den turen. Mens jeg for noen år siden var fullstendig offline når jeg var ute og reiste, noe som egentlig var ganske ålreit, har jeg de senere årene vært mer tilkoblet underveis. Jeg har blant annet skrevet en del på facebook, lagt ut bilder og videoer. Dette har fungert som en slags dagbøker i etterkant, der jeg kan gå inn og se gjennom det jeg har lagt ut fra de forskjellige turene, på den måten gjenoppleve dem. En viktig påminnelse om at jeg tross alt har hatt noen gode stunder her i livet. Gode opplevelser er utrolig viktig, det er først og fremst det jeg har samlet på, lite annet.

Noe av det som har gjort livet mitt såpass levelig som det har vært, er at jeg har foretatt meg mye på egen hånd, og ikke vært plagsomt opptatt av hva andre har tenkt og ment. For ikke lenge siden leste jeg om en som ønsket å bli likt av absolutt alle. Det kan bli vanskelig, eksempelvis er det en viss mulighet for at man møter noen som ikke liker folk som bare er opptatt av å bli likt. Noe annet er at vi er avhengige av at noen mener vi er verdt noe, for at vi i det hele tatt skal kunne overleve. Dersom du ikke har en klekkelig formue, er du avhengig av å tjene penger på en eller annen måte. Enten må en arbeidsgiver være villig til å ansette deg, og gi deg en lønn som er til å leve av. Eller om du driver for deg selv, må noen være villige til å kjøpe de varene eller tjenestene du tilbyr, og betale brukbart for det. Dersom ikke noe av dette er tilfelle, er du avhengig av en velferdsstat som fungerer, og hvor du får nok til å leve et verdig liv. Det er det vel heller verre med nå. Sånn sett er vi uhyggelig avhengige av andres velvilje, og hvis den ikke er til stede, er vi ille ute. Da hjelper det ikke at folk deler massevis av sånne «du er god nok som du er»-greier på facebook. Jeg har tenkt over lite rettigheter jeg har hatt når jeg jobbet som vikar, ett eneste ord feil til en konsulent fra et vikarbyrå, og jeg kunne være uten jobb. Jeg syntes det var ubehagelig de gangene jeg var i situasjoner der jeg var nødt til å bedrive small talk med en sånn en.

Kontakt med andre mennesker kan til tider være slitsomt, uansett om de ikke har makt over deg. Spillet som foregår mellom mennesker er ikke alltid særlig sjarmerende, posisjonering, ondsinnede små stikk, og ikke minst baksnakking. Sistnevnte er ubehagelig fordi du aner at så fort du snur ryggen til den som baksnakker, er det din tur til å omtales i lite flatterende ordelag. Kanskje det er derfor jeg har hatt så stor sans for dyr. Til tross for at jeg nå bor i et område med store, triste blokker som står tett i tett, er det mange som har hunder, det myker litt opp i de grå, harde omgivelsene. Det kan være at folk trenger godheten og oppriktigheten til dyr mer enn noen gang, i et samfunn preget av konkurranse og statusjag. Takke meg til de som ikke sier et eneste ord, framfor de som bare prater tull, og dem synes jeg det blir stadig flere av. Jeg hørte forresten et interessant innslag på Ekko på P2 for en stund siden, om å sørge over døde kjæledyr. Da jeg satt og hørte på det, tenkte jeg på den gangen for mange år siden da jeg mistet min egen golden retriever. Jeg var så heldig at jeg fikk ha henne i tretten år, og noe mer kan man ikke regne med, det hadde vært utrolig mye verre å miste henne mens hun fremdeles var ung, da hadde jeg mistet så mange år sammen med henne. Men som jeg var inne på i den veldig lange posten la ut for en stund siden, jeg har hatt så mye stress i livet, at jeg ikke har hatt overskudd til å stoppe opp og sørge når jeg har mistet noen.  På en måte føler jeg at har gått glipp av noen nyanser i livet. Jeg har vært nødt til å bruke det jeg har hatt av krefter til å overleve og takle motgang, det jeg ikke har hatt overskudd til å bearbeide ligger nok og verker et eller annet sted i systemet. Det kunne vært et interessant tema å ta opp, hvordan det er å miste noen, folk eller dyr, når man samtidig har veldig mye å slite med ellers. Dette er sikkert noe som flere etter hvert kommer til å føle på, stadig flere opplever problemer som usikkerhet og fattigdom. Et annet spørsmål er om utviklingen går i en retning som får fram de dårlige sidene i mennesker. Det er ikke lenge siden jeg leste at til og med unger i barnehagen kan bli mobbet hvis de ikke har dyre merkeklær.

Jeg så for en tid siden på Twitter at det var noen som mente at folk over femti skulle miste stemmeretten, da disse visstnok ikke skulle være endringsvillige nok. Det er mulig det var klimaskeptiske gubber som klikker i vinkel bare med tanken på Greta Thunberg man tenkte på. Dette er en gruppe som jeg også gjerne så holdt seg hjemme på valgdagen, men alle over femti er ikke sånn. Jeg tror særlig vi som vokste opp i arbeiderklassen har mange gode minner fra en tid med mindre materielt forbruk, men hvor det ikke var mindre livskvalitet av den grunn. I min barndom hadde folk råd til å feire jul og la ungene sine feire bursdag. Men vi hadde ikke dyre merkeklær, og gavene vi ga hverandre var ikke spesielt dyre. Til jul var jeg mer enn fornøyd med gaver som en bok, en marsipangris eller et skjerf. Først da jeg begynte på ungdomsskolen var det noen som ble opptatt av å ha merkeklær. Men det var fremdeles rom for oss som ga blaffen, selv om vi ikke ble kjempepopulære. På de skolene jeg gikk senere, var folk svært lite opptatt av slikt, jeg husker varme, inkluderende miljøer, det var mye moro, og også alvorlige samtaler. Det var langt fra det jeg leser nå om kroppspressede og stressede ungdommer. Noe av det burde vi prøve å finne tilbake til, jeg tror ikke folk blir så mye lykkeligere av dyre klær og ny mobil hvert år, eller å være i miljøer der det viktigste er å imponere hverandre. Jeg tror faktisk at mange fra den foraktede arbeiderklassen har mer å bidra med når gjelder en livsstil med mindre materielt forbrukt, mindre stress, og mer varme og medmenneskelighet, enn markedstilpassede nyliberalister som digger Steven Pinker.

Dette blir et ganske rotete innlegg, det er bare noen tanker jeg har gjort meg de siste dagene. Jeg har brukt flere dager dette, nå er jeg mer dårlig enn bra, og jeg kjenner dessverre de siste årenes stress har gjort noe med hodet som ikke er bra. Dette blir garantert den siste bloggposten, og det jeg vil si er at det jeg har opplevd, og som er en del av en utvikling, er fullstendig ødeleggende på sikt. Man går i stykker både fysisk og psykisk, det har jeg fått kjenne mye på, det er reelt smertefullt. Mens det blir virkeligheten for stadig flere, er det fremdeles mange som holder gående med at hvor godt vi har det her i landet, visstnok bedre enn vi fortjener, så jeg her en dag. Det virker ganske umusikalsk, med tanke på alle som har det verre enn de fortjener. Jeg har tross alt vært forholdsvis heldig, siden jeg har hatt mulighet til å koste på meg noen gode opplevelser, hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg ikke holdt ut så lenge som jeg har gjort. Til tross for det, de siste årene har vært utrolig tøffe. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne tatt med meg de erfaringene jeg har gjort meg ut til et liv som var levelig, der jeg  kunne ha bearbeidet tanker og følelser, og kanskje kunne brukt det til noe fornuftig. Med fare for å bli beskyldt for å synes synd på meg selv, jeg er trist og lei meg fordi jeg aldri fikk føle på det å komme gjennom vanskelige tider, og ut på den andre siden, og fått lov å være der en stund. Jeg skulle gjerne ha opplevd en periode med trygghet. Og når det gjelder denne nesten elleve år gamle bloggen, jeg har prøvd å si noe om en virkelighet som vanligvis ikke omtales. Nå ble det mer oppmerksomhet rundt slike temaer etter hvert, da dukket også begrepet prekariat opp, det ordet var ukjent da jeg startet bloggen. Men som jeg vel sa i forrige post, skal den som har opplevd det selv bli hørt, må man ha lagt det bak seg og kommer over i noe bedre. Du kan nå fram til dem med tilsvarende erfaringer, men aldri til noen som har et snev av makt og innflytelse. Sånn er det bare, den som er underbetalt, blir også oversett.

Helt til slutt, for mange år siden ble noen tekster fra denne bloggen brukt i en bok som fikk tittelen «Nav – skrekkens hus». Hun som sto for boka, kontaktet meg og spurte om hun kunne få bruke dem, og det fikk hun. Dersom noen før eller senere, skulle ha interesse av å bruke noe av det som er på bloggen til noe liknende, er de fri til å gjøre det.