mandag 27. april 2020

Når selvmord blir det minst dårlige alternativet

Jeg kommer tilbake til den egentlig nedlagte bloggen min, fordi jeg føler for å fortelle litt om det som har skjedd siden sist. Da jeg skrev de siste bloggpostene var det ikke bare med tanke på at bloggen skulle avsluttes, det samme skulle livet mitt. Jeg har forsøkt å ta livet mitt to ganger, og som man skjønner, mislykkedes jeg begge gangene, som ståa er, er jeg oppriktig lei meg for det. Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette, er at jeg synes det er mye bagatellisering og overfladiskhet når det snakkes om selvmord. Det er liksom bare å ta en telefon til Mental Helse, så ordner det seg. Det er nok ikke så enkelt for alle, det er vel snarere ganske få som har det slik. For mange av oss er det heller snakk om alvorlige problemer, der det ikke finnes enkle løsninger, eller løsninger i det hele tatt. Det kan også se ut til at man mener at den som ønsker å ta livet sitt ikke vet sitt eget beste og bør snakkes til rette. For meg var det et gjennomtenkt valg, det var mange år siden jeg hadde innsett at dersom det ikke skjedde et under, noe som sjeldent skjer, ville døden være det minst ubehagelige alternativet.

Jeg tok med piller som hadde tilhørt moren min da jeg ryddet leiligheten hennes etter at hun døde i 2014. Hun hadde hatt kreft og etterlot seg store mengder medisiner. Det jeg tok med meg var sovepiller og sterke smertestillende. Dessverre gikk det så mange år til jeg tok dem at de hadde gått ut på dato, jeg håpet likevel at de skulle ha den ønskede virkning, men det hadde de altså ikke. På det tidspunktet moren min døde hadde jeg innsett at mulighetene for å komme tilbake til arbeidslivet var omtrent null, og mulighetene for å få en jobb med en lønn å leve av, var langt under null. Følgelig var planen å selge leiligheten jeg hadde kjøpt fire år før, som dessverre var tilnærmet ubeboelig, og leve av pengene jeg fikk for den.  Når det nærmet seg at pengene tok slutt, skulle jeg ta pillene, og forhåpentligvis få en så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det var selvfølgelig ikke så morsomt å tenke på, men jeg trøstet meg med at jeg skulle gå ned med flagget til topps, jeg skulle gå i grava med rak rygg.

Jeg hadde tenkt å ta livet mitt mens det fremdeles var litt penger igjen, sånn at jeg kunne betale min egen begravelse, og det jeg ellers måtte etterlate meg av utgifter. Men sånn ble det ikke, det satt litt lenger inne enn jeg hadde trodd. Da jeg dro til Dublin i juli i fjor, visste jeg at det ble den siste turen min dit, jeg visste også at det ble den siste moroa jeg hadde her i livet. Til tross for at det ikke var noe mer glede i livet mitt, gikk høsten uten at jeg greide å avslutte livet. Til slutt var det blitt lille julaften, da var det på tide å gjøre noe med saken. Dagene før grusomme, mens andre forberedte seg til jul, forberedte jeg meg til å dø. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært før om årene, da jeg selv hadde gjort i stand til å feire jul. Selv om jeg de siste årene hadde vært alene hele julen, klarte jeg å gjøre det beste ut av det, og hadde det ganske hyggelig. Jeg støvsugde og gikk ut med søpla, for å psyke meg opp skulle jeg drikke litt irsk whiskey jeg hadde igjen på en flaske. Da flaska var tom, var jeg følte jeg meg fremdeles ikke helt klar, så jeg åpnet en liten flaske jeg hadde kjøpt på et destilleri i Skottland flere år før, denne whiskyen holdt 60 prosent, og gjorde meg så syk og surrete at jeg måtte gå og legge meg og utsette selvmordsforsøket til en annen dag. Jeg var veldig skuffet og lei meg for at jeg fremdeles var i live, men jeg valgte å utsette forsøket til i hvert fall romjula. Noen vanlig julefeiring var ikke aktuelt, men til tross for at jeg fremdeles var i forferdelig dårlig form julaften formiddag, kreket jeg meg til butikken og kjøpte inn litt god mat og drikke, i et forsøk på å gjøre det så lite utrivelig som mulig. Men jeg lyktes ikke så veldig, det ble en heller sørgelig jul.

Nå ble jo sånn at selvmord virkelig ble et tema denne julen. På Twitter drev folk og postet telefonnummeret til Mental Helse, jeg må si jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hatt problemer som kunne løses med å ta en telefon. Til tross for at jeg hadde det helt forferdelig, fortsatte jeg å utsette selvmordsforsøket. Jeg overlevde nyttårshelgen, første lørdagen i januar gikk jeg i butikken og handlet for de siste pengene jeg hadde igjen. Hver eneste dag jeg sto opp tenkte jeg at i dag, men jeg utsatt det til kvelden, og deretter til dagen etter. Jeg spiste opp den siste maten jeg hadde i huset, ris, linser og kikerter. Jeg gikk inn i en modus jeg ikke kan beskrive på andre måter enn merkelig, og slik gikk hele januar. Først i begynnelsen av februar da jeg var tom for mat, og huseieren etterlyste husleie, tok jeg pillene, denne gangen var det ikke noe alkohol med i bildet, bare vann til å svelge dem ned med. Så gikk og la meg, og følte en stor lettelse over at det var gjort. Jeg sovnet, og sov godt og lenge, men dessverre våknet jeg igjen, noe som var litt av en nedtur. Nå hadde jeg jo vært litt bekymret for at pillene ikke skulle ha den ønskede virkning, som reserveløsning skulle jeg skjære meg med kniv fra kjøkkenet som jeg trodde ville egne seg til det bruket. Da jeg prøvde dette noen dager senere, fungerte det ikke i det hele tatt. Jeg prøvde flere kniver, jeg lå på badegulvet og skar og skar meg i armene, til slutt helt desperat, og helt mål og mening. Jeg holdt på i timevis, ville dø, ville dø, men fikk det ikke til. Blodet fløt, hele badet var tilgriset, det samme var klærne mine, men jeg var like forbannet levende. Til slutt måtte jeg bare gi opp, surre noen håndklær rundt de ødelagte armene mine, og gå og legge meg.

Selv om jeg ikke hadde klart å dø, hadde jeg mistet mye blod, jeg var forferdelig slapp og syk, dessuten hadde jeg ikke mat i huset, bare vann. Bare det å komme seg på badet var en nesten uoverkommelig øvelse, for ikke å snakke om slikt som å dusje og vaske håret. Sånn gikk ukene, jeg ble stadig sykere, og jeg lå der og håpet at jeg etter hvert skulle få lov å dø. Det hadde jeg antagelig også gjort, hvis ikke politiet hadde dukket opp, og sørget for at det kom en ambulanse som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg undersøkt, og sendt videre til sykehus. Det føltes godt å komme på sykehuset, få mat og være omgitt av gode og hjelpsomme mennesker. Undersøkelser viste at det ikke sto helt bra til, men ingenting alvorlig. Hjertet som har hoppet og bykset av ren, skjær skrekk i årevis, ble det fastslått at er i rimelig god stand. Med tanke på hvor stresset, redd og fortvilet jeg har vært i store deler av livet, er det egentlig rart den fysiske helsen er såpass bra som den er. Nå sto det veldig dårlig til med livssituasjonen min, siden jeg fullstendig manglet penger og hadde ligget og sultet i ukevis. Meningen med sykehusinnleggelsen var at jeg også skulle få hjelp med den håpløse livssituasjonen. Noe jeg ikke orket å tenke på, jeg visste så altfor godt hva den «hjelpen» ville bety, Nav-helvete. Og det var jo det jeg for enhver pris ville unngå. Da jeg lå i sykesenga hadde jeg det greit nok, men jeg følte at det var det jeg orket, ikke noe særlig mer. Det ble bestemt at jeg skulle snakke med en sosionom ansatt på sykehuset. Hun dukket opp en dag jeg hadde vært på flere undersøkelser, riktignok ikke plagsomt smertefulle, men slitsomme nok når jeg var på minussiden når deg gjaldt krefter. Hun var ung, hyggelig og det virket som hun forsto skepsisen min når det gjaldt Nav. Vi hadde ikke vekslet mange ord før en lege jeg hadde hatt kontakt dagen før, kom for å fortelle resultatet av den siste undersøkelsen. Til tross for at jeg var sliten, var det godt å snakke med disse to. Jeg følte at de så på meg som likeverdig, det er ikke så mange ganger jeg har kunnet snakke åpent om det som er vanskelig, og jeg følt meg så respektert og forstått, som jeg gjorde akkurat da. Også dagen før hadde jeg opplevd den unge, kvinnelige legen som svært aksepterende og forståelsesfull. Da hun hadde spurt meg om ting på en slik måte at det var lett å åpne seg opp og fortelle, også om det som ikke alltid er så lett å snakke om.

Mens jeg lå i sykesenga følte jeg meg beskyttet mot den brutale verden der ute, og det var godt å ha mennesker rundt seg. Nå kunne jeg ikke bli værende der, men å reise hjem var vanskelig av flere grunner. For det første eide jeg ikke penger, og siden jeg ikke hadde betalt husleie i det siste, var jeg i ferd med å bli kastet ut av leiligheten jeg leide. Det var kanskje ikke så rart at sykesenga føltes som det tryggeste stedet å oppholde seg. Men der kunne jeg altså ikke få bli, det ble bestemt at jeg skulle overføres til en psykiatrisk enhet, og i hvert fall være der en uke.  Den siste dagen på sykehuset snakket jeg blant annet med en psykiater, hun var for så vidt hyggelig nok, men sa en del som var rart. Dessuten fortalte hun meg at det visstnok var mange som hadde meget gode liv selv om de hadde veldig lite penger. En slik glorifisering av fattigdom har jeg svært liten sans for, og jeg fortalte henne om hvordan jeg selv har opplevd hvordan pengemangel griper inn i alle områder av livet. Som ikke å ha råd til å gå til tannlege, uansett hvor vondt i tennene man måtte ha, ikke ha råd til skikkelig skotøy, ikke ha råd til å reparere sykkelen. Ifølge psykiateren var det så mye man kunne gjøre som var helt gratis, men eksempelvis hjelper det ikke om du kan låne gratis bøker på biblioteket hvis du ikke greier å lese fordi du trenger briller du ikke har råd til. Noe annet var at det under samtalen kom fram at jeg er glad i dyr, noe jeg oppfatter som ganske normalt, men det virket som psykiateren mente ikke var fullt så normalt, hun lurte visst veldig på hva det er med dyr som gjør at jeg liker dem. Det kunne jeg ikke gi noe svar på, hvorfor i all verden skulle jeg ikke like dyr? Til tross for merkverdige spørsmål og påstander jeg var uenig i, var hun vennlig nok, og jeg opplevde ikke samtalen som ubehagelig. En langt mer ubehagelig opplevelse ventet dagen etter, men det var jeg heldigvis lykkelig uvitende om da.

Jeg hadde ikke lyst til å reise fra sykehuset, det var trist å ta farvel med alle de flinke og hyggelige menneskene jeg hadde blitt kjent i løpet av de dagene jeg var der. Men det var ingen vei utenom, det var bare å tusle ned til en ventende taxi, og dra av gårde til stedet jeg skulle være de neste dagene. Da jeg kom inn døra, møtte jeg først noen riktig så vennlige mennesker, og tenkte at dette blir sikkert bra. Noe som skulle vise seg å være riktig, men først skulle jeg gjennom et forhør som gjorde at selv de mest utrivelige jobbintervjuer jeg har vært i, framsto som koselige treff. Denne seansen ble selvfølgelig ikke omtalt med sitt rette navn, altså forhør, men derimot «samtale». Jeg ble tatt med inn i rommet der den såkalte samtalen skulle finne sted. De to som ventet meg var en mannlig lege og en kvinnelig psykolog. Det er mye av den tvilsomme seansen som ble slettet fra minnet umiddelbart, men noe husker jeg. Så vidt jeg erindrer, begynte den mannlige legen å spørre meg om selvmordsforsøkene mine, hva jeg mente om det i ettertid, jeg ga uttrykk for at jeg fremdeles hadde forståelse for mine egne handlinger, og anså det som den minst dårlige løsningen på den håpløse situasjonen jeg var i. Jeg fikk en følelse av at det var veldig feil svar, riktig reaksjon var å framstå som en angrende synder. Det var vel omtrent da psykologdama så på meg med skarpt blikk, og spurte om det hadde seg sånn at jeg savnet sex. Ja, gjett om jeg gjorde, både da jeg lå i sykesenga koblet til ymse slanger og ledninger, for ikke å snakke om de siste dagene hjemme, da jeg ikke hadde spist på evigheter, og støtt og stadig måtte kreke meg ut på badet for å spy opp etsende syre, som smakte grusomt og brant i hele systemet, samtidig som jeg bare hadde ett ønske, å få lov å dø. Foruten at det var et særdeles invaderende spørsmål som mentalt fikk meg til å trekke opp skuldrene, og lure på hva neste ufinhet ville bli, var det så til de grader feil spørsmål til feil tid. Noe annet som ikke er slettet fra minnet, er at legen kom med en bemerkning om at det livet jeg hadde de siste årene, ikke kunne ha vært noe særlig. Dette fordi jeg hadde hatt liten kontakt med andre mennesker i den perioden. For meg har disse årene vært verdifulle, de gode stundene jeg har greid å skape har vært utrolig viktige for meg. Redselen min for et liv i fattigdom, basert på smertefulle erfaringer, lot det derimot ikke til at han hadde noen forståelse for.

Heldigvis er de andre som jobber på stedet av et helt annet slag, det er en god og trygg atmosfære på stedet. Jeg er blitt møtt med forståelse for jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med de to som forhørte meg så hardt første dagen. Jeg har sluppet å bli psykologisert, derimot har jeg fått den hjelpen det er mulig å få for fortsatt å kunne eksistere. Jeg er veldig takknemlig overfor dem som har hjulpet så godt de kan. Dessverre er den eksistensen som er mulig for meg å ha, ikke noe jeg vil klare å stå i over tid. Det å leve videre, står dessverre ikke på lista over muligheter jeg har. Kun en eksistens i vettskremt fattigdom under Nav-pisken. Det kjenner jeg at jeg ikke makter, hver eneste celle i kroppen vrenger i protest bare ved tanken. Følelsen av store kniver tvers gjennom kroppen, som vris rundt støtt og stadig, blir stadig sterkere, pluss masse annet fysisk ubehag, og en enorm følelse av utrygghet. Jeg har heller aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, så lenge jeg hadde penger var mangelen på nettverk til å holde ut. Jeg har allerede fått kjenne på kroppen hva det vil si ikke å ha penger nok til å stelle seg og ivareta et visst nivå av velvære. En ting er ubehaget med å føle seg sjuskete og ustelt, det går på selvfølelsen løs, noe annet er at jeg ikke får dekket behov som briller jeg kan se ordentlig med, og gode tursko. Briller er jeg blitt helt avhengig av, og de jeg har nå er så slitt at det er som se gjennom tjukk tåke, i tillegg til at jeg antagelig trenger noen som er hakket sterkere. Sko er også et stort problem, på sykehuset fikk jeg påvist et problem med det ene benet, noe som gjør fraværet av gode sko til et større problem enn det ellers ville vært. Jeg merker veldig godt at bekymringene for økonomien framover, som vil bli verre enn dårlig, gjør noe med hodet som ikke er bra, jeg blir forferdelig surrete i toppetasjen. Det får meg til å tenke på en artikkel jeg en gang leste i Klassekampen om hvordan fattigdom virker inn på hjernen og ens kognitive evner. Det ble sammenliknet med en datamaskin som har mange programmer kjørende i bakgrunnen, og gjør hele maskinen tregere. Og det får meg til å tenke på hvordan jeg kommer savne å ha en ordentlig god avis. Jeg har abonnert på aviser omtrent hele mitt voksne liv. Først Dagsavisen i mange år, da jeg ikke lenger fant den var så interessant, begynte jeg med Klassekampen, som jeg synes er en veldig engasjerende og god avis, den har også inspirert meg til mang en tekst her på bloggen. Dersom jeg skal leve videre vil det bli et liv med utrolig mye savn. Savn etter å føle glede, få lov å være glad, for er det noe pengebekymringer gjør, for ikke å snakke om å være under Nav-pisken, så er det å ta gleden ut av livet ditt.

Nå var det aldri min plan at jeg skulle havne der jeg er nå, jeg hadde ikke tenkt å be verken Nav eller andre om noe som helst. Min plan var jo at jeg skulle dø, og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det til på første forsøk. Å svelge ned piller og gå og legge seg til å dø, var ingen ubehagelig opplevelse. Men det andre forsøket mitt, der jeg kuttet og kuttet meg i armene, var derimot virkelig grusomt. Det triste er at det ser ut til at jeg har påført meg varige skader, hendene er ikke gode, noen steder er de følelsesløse, og de er tidvis vonde. Dessuten har jeg fått stygge arr, aller verst på venstrearmen, og de er ømme og vonde. Nå regner jeg ikke med at jeg får bruk for de armene så lenge, jeg kan ikke se at jeg skal orke å leve videre i den triste og fattigslige tilværelsen jeg har foran meg nå. Da jeg prøvde å ta livet mitt, var det fordi jeg etter å ha tenkt lenge og vel, hadde kommet til at det var det minst dårlige alternativet. Fordi jeg forsto at jeg ikke hadde krefter til den tilværelsen jeg ville få dersom jeg skulle leve videre. Jeg hadde heller interesse en slik gledesløs eksistens som det ville bli. Og som det nå er, dette føler jeg at ikke er noe jeg kan holde ut over særlig lang tid, det vil bare bli å krøsse Nav om aller nådigst å få lov å eksistere på et absolutt minimum, og med så mye sorg og savn, at det ikke vil bli til å holde ut. Her må det sies at jeg virkelig beundrer de menneskene som klarer å holde ut i en slik tilværelse, de er de virkelig sterke, selv om de gjerne omtales som «de svake». Jeg må bare innrømme at så sterk er ikke jeg, livet har slitt meg helt ut.

Når jeg har valgt å gå tilbake til bloggen for å skrive dette, er det ikke for å klage og syte over min egen livssituasjon, men for å si at det er ikke sånn for alle at bare en telefon til Mental Helse er det som skal til for å hindre deg i å begå selvmord. Nå tror ikke jeg at det er mulig for en som meg å nå gjennom muren av babling om at man bare skal snakke om problemene, så løser det seg. Virkeligheten er mer kompleks enn som så, men det ser ut til at mange ikke orker å innse hvor sammensatt og komplisert livet kan være.  For den som sliter med problemer som ikke løses bare av å snakke om dem, kan det å lese slike lettvinte påstander virke som en hån, og man føler seg bare enda mer som en som ikke teller med. For mange år siden, før alt var blitt så veldig lettvint, leste jeg at årsaker til selvmord blant annet kunne være en følelse av tap, eller langvarig motgang. Jeg kjenner meg igjen i begge deler. Nå er det ikke noen stor tragedie om jeg ikke orker mer, og klarer å avslutte livet. Jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, og jeg har levd et liv, og klart å få til mange gode opplevelser innimellom det som har vært slitsomt og vanskelig. Jeg har heller ingen nære pårørende.

Til slutt vil jeg si at det at man ønsker å dø, ikke nødvendigvis er det samme som at man ikke egentlig er glad i livet. Jeg skulle gjerne gått ut i livet og lyset, der det er farger, musikk, glede, slik jeg heldigvis har opplevd i perioder. Jeg skulle gjerne også kjent litt på det jeg ikke har fått erfare, hvordan det er å ha en noenlunde trygg livssituasjon. Men ingenting av dette er mulig for meg å oppnå, jeg vet av tidligere erfaring at å ha lyst til å leve, men ikke ha råd og mulighet til det, kan føre til panikkanfall og en klaustrofobisk følelse av å være innestengt i et lite, mørkt bur. Når du holder på å bli kvalt av pengemangel, samtidig som usikkerheten røsker i kroppen din, og det ikke finnes noen vei ut av elendigheta, da hjelper veldig lite med en telefon til Mental Helse.

14 kommentarer:

  1. Kjære Laila

    Jeg har tenkt på deg og av og til kikket inn her for å se om det har kommet noe nytt... Jeg ble både glad og trist nå. Glad for at du lever og trist for at alt er så vanskelig.
    Jeg skal ikke komme med noe overfladisk pisspreik, men jeg håper virkelig du kommer deg gjennom dette og kan leve igjen.. At du får skikkelig og riktig hjelp.
    Verden trenger deg ♥️

    SvarSlett
  2. Ellers vil jeg si at det er godt du møter noen gode leger og hjelpere.. Selv om jeg ser at noen av dem er håpløse. Å spørre om du savner sex samt å antyde at det er rart å like dyr er fullstendig idiotisk.
    Jeg tror enkelte i systemet hadde hatt godt av terapi selv.
    Masse klemmer til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode og støttende kommentarer. Jeg skulle gjerne levd, dersom et levelig liv hadde vært innen rekkevidde, det ser det dessverre ikke ut til at det er.

      Spørsmålet om sex var helt på trynet, men kan også bli en god historie man tross alt kan le av. Og det at jeg ble avkrevd en detaljert forklaring på hvorfor jeg liker dyr, er det flere som har syntes var merkelig. Det er liksom ikke så uvanlig å være glad i dyr. Når jeg tenker over det, virket som om både psykiateren med dyrene og psykologen med sexen, forventet at folk skulle være totalt A4, og var du ikke det, måtte du forklare deg.

      Slett
  3. Ja slik er det dessverre ofte, men man kunne jo forvente at psykologer og lignende hadde bedre vett.

    Jeg håper virkelig du finner at du vil leve likevel selv om det ser mørkt ut.
    Jeg skal passe meg for å komme med råd eller prate om en situasjon jeg ikke har greie på og veit lite om... Men er det mulig at du pga helsen din kan få uføretrygd? Ja det er NAV og alt det der, men du vil i alle fall få en fast inntekt selv om den ikke er all verden. Beklager hvis jeg roter borti noe jeg ikke har forutsetninger for å si noe om.
    Ønsker deg i alle fall alt godt og håper å høre fra deg ��❤️

    SvarSlett
  4. Takk for en god blogg,jeg burde kommentert for over et år siden,når jeg leste første gang.
    Er helt enig i alt jeg har lest ja,om det var mulig å være anonym kunne jeg skrevet blogg
    men noe slikt finnes ikke lenger.Ja jeg er nok typen selv,til et selvmord framfor sosialkontor,
    ble utbrent etter 30 år i yrket,og 25 år på samme sted.det er 5 år siden,etter det er jeg
    i butikken en gang i uka,og snakker med en full kamerat av&til på tlf.blir desv.i dårlig form
    av og sitte konstant inne.kjøpte leilighet i 1990(oslo) og mistet jobb noen mnd etterpå,
    var heldig med ny jobb etter 3mnd.beintøft med 13% rente og høy rente i flere år.skjønte at
    det ikke finnes noe slikt som en fast jobb.og man kan bare stole på seg selv.Kuttet nesten
    all ferie/fritid og sparte penger.Jeg vokste opp på bygda som atpåklatt,mye alene/ensom fra 3-4
    års alder,nesten uberørt av mennesker fra 7års alder,hjernen tilpasser seg, så det blir vanskelig med forhold/sosiale ting som voksen.Har likevel blitt sjekket opp av noen damer
    (reddende engler-) .Har tenkt mye politikk og blitt mer&mer sint siste 5 år.Verden har alltid
    vært hjernevasket av religion,men reagan/thatcher innførte en ny løgn,som har hersket siden,
    nyliberalisme,de kuttet trygder og fortalte samtidig,du har ingen verdi om du ikke produserer
    noe.Og er du uproduktiv så er det din egen skyld.Selvfølgelig er det en menneskerett for de rike å spekulere å tjene $ på boliger,slik at flertallet er nedsyltet i gjeld hele livet.Og de vil så gjerne trykke monopol penger,kjøpe og eie ALT.Når de eier
    sjela di så er du villig til å kjempe og dø for deres korthus av løgner...fantastisk,at folk
    tror,men de kan manipuleres til hvasomhelst,derfor har jeg mistet trua på dem.Siste 50års
    skatteøkninger er flate avgifter,som er 10-1000 ganger dyrere for fattige.høyrepartier
    vinner valg med lavere trekk på lønnsslipp.men de kjører landet til helvete med avgifter
    og økte produksjonskostnader.Idiotpopulisme /løgn&korrupsjon kan det kalles.
    Hjernen har +5millioner års utvikling,den er programert for å gå etter belønning,honning,mat,
    sex osv .Men den ble aldri tilpasset stor makt eller mye penger,som er de ultimate belønninger
    Så når erna løgnberg sier, løp etter pengene,så løper alle med fanden i hæla.
    Hjernen er derimot tilpasset å leve i små fam. grupper.kan legge igjen tlf nr på et avtalt
    tidspukt om du vil prate,legger også med et utklipp jeg har hilsen bill gets



    SvarSlett
  5. En av leserne av boken min Capitalist Realism oppfordret meg til å etterforske
    arbeidet til David Smail. Smail var terapeut, men en terapeut som gjorde
    spørsmålet om makt sentral i sin praksis. Han bekreftet hypotesene om depresjon
    som jeg hadde snublet over. I hans viktigste bok The Origins of Unhappiness,
    beskriver Smail hvordan klassestemplene er designet for å være uutslettelige.
    For de som fra fødselen av blir lært til å tenke mindre om seg selv, vil
    anskaffelsen av kvalifikasjoner eller rikdom sjelden være nok til å slette –
    enten i deres eget hode eller hos andre – den begynnende følelsen av verdiløshet
    som stempler dem så tidlig i livet. Noen som beveger seg ut av den sosiale
    sfæren de er «ment til» å okkupere er alltid i fare for å bli overveldet av
    følelser av svimmelhet, panikk og frykt. «… isolert, avkuttet, omringet av
    fiendtlig rom, er du plutselig uten forbindelser, uten stabilitet, med uten noe
    som holder deg oppreist eller på plass; en svimlende, kvalmende ikke-realitet
    tar over; du er truet av et komplett tap av identitet, en følelse av fullstendig
    svindel; du har ingen rett til å være her, nå, tilstede i denne kroppen, kledd
    på denne måten; du er et «ingenting», og «ingenting» er virkelig det du føler at
    du har blitt.


    En god stund nå, har en av de mest suksessfulle taktikkene til den regjerende
    klassen vært ansvarlighetsgjøring. Hvert individuelle medlem av den
    underordnede klassen er oppfordret til å føle at deres fattigdom, mangel på
    muligheter, eller arbeidsløshet er deres og kun deres egen feil. Individer vil
    heller skylde på seg selv enn sosiale strukturerer, som de uansett har blitt
    ledet til å tro at ikke egentlig eksisterer (de er bare unnskyldninger som
    brukes av de svake). Det Smail kaller «magisk frivillighet» – troen på at det
    ligger i ethvert individs makt å gjøre seg selv akkurat det man vil bli – er den
    dominerende ideologien og uoffisielle religionen til det moderne kapitalistiske
    samfunnet, pushet på av eksperter på reality-TV og business-guruer, så vel som
    politikere.

    Magisk frivillighet er både en virkning og en årsak av det nåværende historisk
    lave nivået av klassebevissthet. Det er baksiden av depresjonen – hvis
    underliggende overbevisning er at vi alle er unikt ansvarlige for vår egen
    elendighet og derfor fortjener det. En særlig ond dobbelbinding pålegges de
    langvarig arbeidsløse i Storbritannia nå: en befolkning som hele livet sitt har
    fått beskjeden om at de ikke er gode nok for noe som helst blir nå samtidig
    fortalt at de kan gjøre hva som helst.

    Vi må forstå den fatale underleggelsen av Storbritannias befolkning til mer
    nedskjæringspolitikk som konsekvensen av en bevisst dyrket depresjon. Denne
    depresjonen er manifestert i aksept for at ting vil bli verre (for alle
    bortsett fra en liten elite), at vi er heldige som har en jobb i det hele tatt
    (så vi bør ikke forvente lønninger som holder tritt med inflasjonen), at vi ikke
    har råd til velferdsstatens fellesskap. Kollektiv depresjon er resultatet av
    den herskende klasses prosjekt å få oss til å underordne oss igjen. En stund nå
    har vi i økende grad akseptert ideen om at vi ikke er den type menneske som kan
    handle. Dette er ikke en feil i viljen og heller ikke noe en enkelt deprimert
    person kan komme seg ut av selv ved å «dra opp ermene». Ombyggingen av
    klassebevisstheten er en formidabel oppgave, en som ikke kan oppnås ved å bruke
    ferdige løsninger. Men i motsetning til hva vår kollektive depresjon forteller
    oss, er dette noe som faktisk kan gjøres. Dette kan skje ved å finne nye former
    for politisk involvering, gjenopplive institusjoner som har blitt dekadente,
    konvertere privatisert ufølsomhet til politisert sinne. Og når det skjer — hvem
    vet hvilke andre ting som også vil være mulige?

    Denne teksten ble først publisert i Occupied Times. Oversatt til norsk av Guro
    Hernes.

    When reason becomes the enemy of the common man, the common man becomes the enemy of reason.

    SvarSlett
  6. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si annet enn å gjøre Ingers ord til mine:
    "Jeg håper virkelig du kommer deg gjennom dette og kan leve igjen.. At du får skikkelig og riktig hjelp.
    Verden trenger deg!" Så sant.
    Vet ikke hvordan situasjonen din er nå, men for det det er verdt så håper jeg så inderlig at det er bedre. Posten din berører flere av de temaene som har vært gjenngangere her. Det ene er dårlig økonomi. Et annet er en fremmedgjøring med hensyn til andre menneskers mangel på forstand og/eller anstendighet, eksemplifisert i dette innlegget med "avhøret", spørsmål om kjærligheten til dyr og til slutt påtrynetspørsmålet om sex. Det er slitsomt å måtte takle slikt.

    SvarSlett
  7. Er det noen som frekventerer denne bloggen som vet hvordan det er med Laila?

    SvarSlett
  8. Nei dessverre.
    Jeg tenker ofte på henne og håper hun gir lyd fra seg snart.

    SvarSlett
  9. Det gjør jeg også!!

    SvarSlett
  10. Beklager at jeg ikke har svart på de siste kommentarene. Formen er ikke helt topp, men jeg er i hvert fall fremdeles i live. Jeg håper å komme tilbake med en oppdatering om tingenes tilstand om ikke alt for lenge.

    SvarSlett
  11. Godt å høre fra deg!

    SvarSlett
  12. Hei Laila!
    Ville bare si at jeg jevnlig er innom her og håper det går så bra som mulig for deg. Alt godt.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.