fredag 11. desember 2020

I kulde og mørke

Da prøver jeg å kreke meg tilbake til bloggen nok en gang, og da vil jeg først takke dem som har kommentert på den siste teksten jeg la ut. Det er alltid hyggelig med gode kommentarer, selv om jeg ikke har vært i god nok form til å svare på dem. Jeg skal prøve å gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Men først vil jeg nevne en artikkel hos Fri Fagbevegelse, som tar opp selvmord. Her kan vi lese at Elisabeth Thoresen, leder i AAP-aksjoner, stadig får varsler om at folk som sliter i Nav-systemet ikke orker å leve lenger. Men nå skal det kartlegges hvor mange som tok livet sitt mellom 2004 og 2015 som sto på en offentlig ytelse, ifølge helse- og omsorgsministeren. Så da er vel problemet løst, etter å ha brukt x antall millioner, kommer de antageligvis fram til noe sånt som at dette er utfordringer vi må ta på alvor, kanskje til og med største alvor. Jeg synes ellers det er påfallende at mens vi før i tida hadde en helseminister, har vi nå en helse- og omsorgsminister. Det er vel slik man prøver å sminke over de sørgelige realiteter, et samfunn som for mange oppleves som stadig mer kaldt og brutalt. Så øker da også antall selvmord, i 2018 var det 874 registrerte selvmord, det har ikke vært så mange siden 2001. Da kan vi jo lure på hvordan tallene for kriseåret 2020 kommer til å se ut.

Over til mitt hvordan livet mitt har vært siden sist. Da jeg skrev forrige post, befant jeg meg fremdeles på det som kalles DPS, forkortelse for distriktspsykiatrisk senter. Før jeg slapp ut derfra, måtte jeg inn til nok et forhør med de samme to bøllene som holdt på å rive meg i filler ved ankomsten. Jeg skrev forrige gang at mye av det særdeles ubehagelige forhøret var slettet fra hukommelsen. Noe har dukket opp i ettertid, som da den gyselige psykologen spurte meg om jeg savnet sex, jeg husker ikke hva jeg svarte, kanskje noe om at det absolutt ikke var noe problem for øyeblikket, i hvert sendte hun meg nok et skarpt blikk, og spurte om det hadde vært et problem før. Denne dama ga seg ikke så lett når det gjaldt å grafse i andres sexliv, eller mangel på sådan. Jeg husker også at den mannlige legen stilte meg et spørsmål om hvordan jeg taklet utspørringen, jeg husker ikke akkurat helt hvordan spørsmålet ble stilt. Meningen var uansett hvordan opplever du det ubehaget vi påfører deg nå, og det bli ikke spurt på noen hyggelig måte, denne legen hadde en veldig konfronterende og aggressiv væremåte. I ettertid har jeg tenkt at de muligens gikk inn for å klargjøre meg for Nav, få meg så ydmyket og mørbanket som mulig. Det som er sikkert, er i hvert fall at denne seansen rimte dårlig med det som skrives om selvmord, der folk oppfordres til å søke hjelp, og du får inntrykk av at du vil bli møtt med forståelse og medmenneskelighet. Jeg synes det var en merkelig måte å oppføre seg på overfor et menneske som kom rett fra sykesenga, med flere nylige selvmordsforsøk bak seg. Alle som kommer til et slikt sted, gjør det fordi de har det vanskelig, og da er det ingen som skulle bli behandlet på en så aggressiv og ubehagelig måte. Som før nevnt, jeg måtte inn til nytt forhør før jeg skulle ut derfra. Denne gangen ble det ganske annerledes, da legen sa noe om at jeg ikke ønsket behandling av psykolog, spurte muligens hvorfor, her svikter hukommelsen litt. Uansett, de fikk vite hvorfor, i klartekst! Det som sikkert var ment som et nytt tredjegradsforhør, endte i stedet med at jeg sa hva jeg mente om sexspørsmål og dårlig oppførsel. Og når jeg først har fyrt meg opp, er jeg ikke en kvinne av få ord, de to bøllene fikk ikke sagt så mye.

Det er viktig å understreke at de aller fleste som jobbet der var hyggelige og bra folk. Noe jeg ikke satte pris på, var at flere av dem ikke godtok at Nav er vanskelige å ha med å gjøre. Da het det seg bare at det er så mange som får god hjelp av Nav, det er så mange som får god hjelp av Nav. Dette var ikke så veldig lenge etter det hadde kommet fram at flere hadde fått den gode hjelpen å bli urettmessig kastet i fengsel. Det ble også argumentert med at noen var misfornøyde med fastlegen sin. Noe jeg syntes var et heller dårlig argument, da fastleger kan byttes dersom man ikke er fornøyd, noe man dessverre ikke kan gjøre med Nav. Dessuten har jeg fremdeles til gode å høre om noen som er sendt i fengsel av fastlegen sin. Dessverre ser det ut til å bedrive det jeg kaller lalling, er en populær øvelse blant mange som jobber med mennesker. Da gnåler de på sitt, gjentatte ganger, samtidig som det er tydelig at de absolutt ikke hører hva motparten sier. Jeg har møtt dette fenomenet flere ganger gjennom dette triste året. Første gang var psykiateren jeg måtte snakke med på sykehuset, hun som mente at folk levde så gode liv med lite penger. Dette begrunnet hun med at det er så mye som er gratis, det er så mye som er gratis. Det samme gnålet med at det er så mye som er gratis, fikk jeg høre også etter at jeg var ute fra DPS. Da var det en person som skulle komme innom og hjelpe meg litt med ting og tang. Først var hun riktig så hyggelig og hjelpsom, men det ble det etter hvert slutt med. Jeg har vært veldig fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, først og fremst er jeg er ubeskrivelig lei meg for at jeg i det hele tatt er i live. Jeg sa vel noe til vedkommende at jeg hadde prøvd å ta livet mitt nettopp for å slippe å komme i den situasjonen jeg nå var. Da freste hun til meg at ja, vi vet hva har du har gjort. Selvmordsforsøkene mine hadde tydeligvis ikke lov å nevne, selv om jeg må leve med hender som har blitt delvis følelsesløse og dessuten vonde, etter de fortvilte forsøkene på å kutte pulsårene. Jeg har opplevd så mye drittoppførsel fra andre at jeg er blitt ganske immun, men jeg synes ikke det er akseptabel oppførsel. Hun ble gruelig irritert på meg fordi jeg manglet gode sko, og var frekk til å si at mine vonde føtter ikke fungerer med billige sko. Å ha sko som gjorde at jeg kunne gå uten å få vondt i føttene, var tydeligvis en luksus et undermenneske som meg ikke skulle kreve. Jeg prøvde å forklare at fastlegen hadde sett på føttene mine, og konkludert med at jeg måtte til ortoped, men da var hun gått inn i fullstendig lallemodus, og det var umulig å nå fram. Hvorfor i all verden drev jeg og gnålte om gode sko, når det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis…

Jeg hadde jo mistet leiligheten, fordi jeg ikke hadde penger til husleie, mens jeg var på DPS ble det skaffet bolig, og jeg fikk veldig god hjelp til flytting. Men så sto jeg der, helt alene, i en forfallen kommunal leilighet, med et helt flyttelass som skulle ryddes på plass, jeg var nok verken psykisk eller fysisk frisk nok til oppgaven, det var i overkant tøffe tak. Jeg er selvfølgelig glad for å slippe å bo på gata, likevel er det en stor belastning å bo i en så nedslitt og stygg leilighet. Det som skal forestille bad er helt grusomt, direkte uappetittlig, jeg har aldri sett noe liknende, det gir assosiasjoner til et rom i en gammel, nedlagt fabrikkbygning. Jeg har bokstavelig talt kastet opp der, fordi det er så motbydelig. Jeg greier ikke å venne meg til forholdene, snarere tvert imot, det drar meg lenger og lenger ned i et svart hull. Jeg lengter etter å kunne dusje og stelle på et normalt bad, det er som de frastøtende forholdene smitter over på meg, slik at jeg føler meg like uappetittlig og ekkel som badet. Det går ikke an å glemme seg bort i en slik bolig, alt rundt meg minner meg hvor fattig og trist livet mitt er blitt, jeg får anfall av panikk hvor jeg bare vil løpe vekk, kroppen er konstant i hysterisk fluktmodus. Jeg har sett på bilder jeg tok av leiligheten jeg en gang eide, den var liten, ny og lekker, dessverre var forholdene utenfor døren alt annet enn lekre. Likevel, når jeg ser disse bildene av ny leilighet med nymonterte Ikea-møbler, føler jeg på en sorg som er stor og mørk at det ikke er holde ut.

Bilder jeg tok i leiligheten like etter jeg hadde flyttet inn, før jeg visste hvor ille det skulle bli. 

Mens jeg var på DPS ble det søkt om AAP, mens jeg ventet på om det ble innvilget eller ikke, levde jeg på sosialstønad. En dag lå det et brev fra Nav i postkassa, jeg trodde først det var svar på søknaden, i stedet gjaldt det en undersøkelse om hvordan folk oppfattet Nav, her fikk jeg oppgitt en nettadresse og et passord. Jeg gned meg i hendene og kastet meg over pc-en, syntes det var en sann svir å gi dem stort sett dårligste karakter, men ikke på absolutt alt, for at det skulle virke mer troverdig. Det gode humøret forsvant da det slo meg at denne undersøkelsen må ha kostet ganske mye penger, samtidig som de neppe kom til å bry seg om folks tilbakemeldinger. Antagelig bare spill for galleriet, for at det skulle se ut som de tar hensyn til hva folk mener, prøve å rette opp litt av det dårlige inntrykket etter å ha kastet folk i fengsel. Ellers har jeg hatt minimalt med Nav å gjøre, det kan jeg nok takke koronaen for, aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nav er seg sjøl lik, de lar ikke en anledning gå fra seg til å framsette en trussel eller flere, jeg tror de fleste har fått med seg at de er stand til å politianmelde og det som verre er. 

Nå fikk jeg utrolig nok innvilget AAP på første forsøk, jeg var forberedt på avslag, da det virker som Nav synes det er innmari artig å si nei, Jeg hadde fått høre at jeg ville komme bedre ut med AAP enn sosialstønad. Men nå viser det seg så ikke er tilfelle, snarere tvert imot. Jeg har minstesats, av det må jeg betale 24 prosent skatt, det er voldsomt på et så lite beløp, men av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Jeg har jo erfaring med at det er hard skatt på lave inntekter, og at skattelette ikke er noe man deler ut til fattigfolk. Da jeg var på sosialstønad fikk jeg vel 6000 i måneden, det er lite å klare seg på, men de dekket i tillegg husleie og strøm, samt lege og medisiner utover 300 kroner måneden. For en noen uker siden fikk jeg et virkelig sjokk, og om jeg var langt nede i utgangspunktet, sank jeg nå så langt ned i mørke og håpløshet som jeg aldri før har vært. Grunnen til den nedturen, var en opplysning jeg fikk fra en person, som jeg var innvilget såkalte støttesamtaler med. Slike støttesamtaler ble første gang nevnt av den meget hyggelige og oppegående sosionomen jeg snakket med på sykehuset, ifølge henne var det en psykiatrisk sykepleier jeg skulle ha som støtteperson. Da så jeg for meg en person som liknet på henne, og syntes følgelig det virket som en god ide. Etter opplevelsen med dama som ikke syntes jeg trengte gode sko, siden det var så mye som var gratis, kjølnet entusiasmen overfor dette prosjektet betraktelig. En dag fikk jeg et noe kryptisk brev i posten, der det sto at jeg var innvilget såkalte støttesamtaler. Hvor og når disse støttesamtalene skulle finne sted sto det ingenting om, da jeg var sterkt i tvil om den støttende effekten, la jeg brevet i en skuff og glemte hele greia. Nå var det også snakk om at jeg skulle ha timer hos psykolog, noe jeg ikke var direkte ivrig etter, verken møtet med psykiateren på sykehuset eller psykologen hos DPS kunne sies å gi mersmak. Men jeg var innstilt på å spille med, inntil videre. Fastlegen min mente jeg kunne henvende meg til en psykologtjeneste i kommunen, som faktisk var gratis. Jeg hadde en lang samtale med en psykologene derfra, på telefonen. Det endte med at hun slo fast at jeg ikke var kvalifisert for tjenesten deres, eller rettere sagt, jeg var visst overkvalifisert, et for komplisert tilfelle for dem. Noe som var dumt, siden denne psykologen var den rake motsetning til den forrige. Hun var så hyggelig og empatisk at det var helt overveldende, jeg tror også at hun forsto situasjonen min bedre enn mange andre. Men jeg passet altså ikke inn hos dem, og hun nevnte støttesamtaler i stedet, hun ga meg noen telefonnummere jeg kunne ringe for å finne en løsning på støttesamtalemysteriet. Jeg fant til slutt ut av det, og fikk utdelt en person som jeg skulle ha støttende samtaler med. Etter to møter med vedkommende forsto jeg fremdeles ikke hva hensikten var, men jeg møtte tappert opp tredje gang, til tross for at jeg var i elendig form den dagen. Det hadde begynt å gå opp for meg at økonomien kom til å bli enda mye verre enn jeg hadde trodd, og det gjorde bokstavelig talt fysisk vondt, hjertet danset krigsdans, og det føltes som jeg ristet og skalv innvendig. Det var da dette angivelig støttende mennesket fortalte at de mente at man skulle måtte klare seg på helt ned til 3500 kroner måneden, etter at husleie og strøm var betalt. Jeg spurte hva med andre utgifter, som telefon og internett. Nei, det brydde de seg ikke noe om, svarte hun, og det lot ikke til at hun forsto at det kunne være vanskelig. Så begynte hun å bable noe om å søke, men så lenge jeg hadde den formidable summen av 3500, kanskje til og med et par kroner mer, var det visst ikke så store sjanser, men man kunne søke... Da orket ikke jeg mer, jeg gikk ut derfra mer utslått enn noen gang, og har ikke hatt noe mer med denne personen å gjøre. Jeg synes det høres helt vanvittig ut at de mener at man skal overleve på en så liten sum, i så fall er verden et enda verre sted enn jeg har trodd. Denne personen er vernepleier og ansatt i kommunen, det ville være veldig rart om hun kunne si noe slikt dersom det ikke var tilfelle. Hvis hun har feilinformert om noe som var så knusende å høre, burde hun få en skikkelig smekk. Men høyst sannsynlig er det sant, da er det verre enn ille, og de som har bestemt det burde få mer enn en smekk. Det siste jeg hørte «støttesamtalepartneren» sa var søke søke, det ender vel med at du må søke om penger til dopapir. Så kan noen huer på Nav sitte og bestemme om det å tørke seg i ræva er en unødvendig luksus, eller en nødvendighet du aller nådigst kan få støtte til. På den måten kan de plukke av deg det du måtte ha igjen av verdighet.

Som det er nå, har jeg ikke mulighet til å ivareta verken psykisk eller fysisk helse. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan jeg skal kunne klare å leve videre. Det livet, eller rettere sagt eksistensen, jeg har nå er bare trist og smertefullt. Den elendige økonomien går sterkt utover helsa, jeg drømmer om å ha råd til briller og godt fottøy, for ikke å snakke om tannlege. Jeg sliter skikkelig med synet mitt, har to par briller i forskjellige styrker, kjøpt i billigbutikker. Det er bedre enn ingenting, men langt fra bra nok, med hodepine og verkende øyne som resultat. Jeg skulle gjerne prøvd å tegne igjen, men det er håpløst uten gode briller. Fottøy er et like stort problem, jeg har et par vinterstøvler som aldri har vært gode, og verre har de blitt. Jeg har vært hos ortoped og fått noen såler, eller fotsenger som de visstnok kalles, men de fungerer ikke særlig godt sammen med støvlene. Å gå turer blir vanskelig, det blir lite mosjon. Jeg gikk ganske mye i sommer, jeg har et par gode sandaler, det var deilig så slenge det varte, men da høsten kom ble det verre. Da jeg lå på sykehus på våren, fant de at jeg hadde blodpropper i begge lunger og i det ene benet. Dette mente de var fordi jeg hadde ligget stille lenge. Jeg gikk på medisiner for det en periode, men ikke nå lenger. Hvis jeg blir for passiv er det en fare for at det komme igjen, mangelen på godt fottøy kan også være med å øke sjansene for blodpropp. I tillegg har jeg presserende behov for tannlege, da jeg har en skadet tann som begynner å bli vond. Jeg har hatt det vanskelig før i perioder, men aldri så ille som det er nå. Før har jeg kommet ut av de mørkeste periodene og over i noe som har vært i hvert fall litt lysere, nå er jeg stengt ute i kulde og mørke for alltid, det er ingen vei ut av dette. Når det snakkes om selvmord, er det ikke snakk vanskelige, for ikke å si umulige, levekår. For meg, og sikkert for mange andre, er ikke problemene av en slik art at det løser seg bare man snakker om det. Her hjelper det ikke med å ring en hjelpetelefon, eller kontakte fastlegen. Det er ikke lenge siden jeg var hos fastlegen, og han kan ikke hjelpe meg.

Grunnen til at snakket om selvmord er som det er, kommer antagelig at det er folk fra øvre lag som snakker, som det alltid er, og det er deres egne de snakker om. Det kan kanskje også ha noe å gjøre med at alt skal være så lettvint for tiden, det skal være enkle løsninger på kompliserte problemer. Og når det gjelder politikerne, det er nok få av dem som vil innrømme at fattigdom øker sjansene for selvmord, siden stort sett samtlige partier foreskriver fattigdom som middel både mot sykdom og arbeidsløshet. Jeg skulle ønske flere som hadde vært ute en og annen vinternatt hadde vært aktive i samfunnet, vi trenger dem som har levd liv der ikke alt har gått på skinner. Jeg har møtt mange flotte mennesker som har hatt vanskelige erfaringer i bagasjen, folk som har beriket livet mitt, som har gitt meg minner jeg kan tenke tilbake på med glede. Etter det jeg har erfart, er det lettere å forstå dem som er på samme erfaringsnivå som en selv, det kan være forskjellig typer erfaring, men har man selv opplevd noe vanskelig, er det lettere å forstå andre, selv om problemene er forskjellige. Dessverre ser det ut til folk selv har opplevd lite problemer, har en tendens til å forakte dem som har vært mindre heldige. Dette synes jeg å se ganske tydelig blant våre politikere, tenker på et uendelig antall debatter der det snakkes i nedlatende vendinger om folk med lettere psykiske lidelser, som i politikervirkeligheten later til å være et synonym for giddelaus slabbedask. Som det framgår av artikkelen jeg lenket til innledningsvis, det kan tyde på at noen av disse angivelig lettere lidelsene ikke er lettere enn de faktisk fører til selvmord.

Er det noe jeg virkelig er lei meg for, er det at jeg ikke klarte å ta livet mitt i vinter. Det jeg har opplevd etterpå skulle jeg gjerne vært uten, jeg synes det er en utrolig trist og uverdig avslutning på livet. Hvis det hadde vært mulig, skulle gjerne tatt med meg de erfaringene har jeg gjort meg og gått tilbake til et levelig liv, den muligheten har jeg dessverre ikke. Døden er aldri mer, verken av det som er godt eller vondt. Det livet jeg eventuelt må leve framover, er aldri mer av det som er godt, men forferdelig mye av det som er vondt.

Til slutt, jeg har ikke så mange lesere igjen på denne bloggen, men hvis noen skulle komme innom, som har erfaringer med opphold på DPS, eller vet om det virkelig tilfelle at de mener man kan overleve på 3500 kroner måneden, eller noe annet som er relevant, så ville jeg sette stor pris på om de la igjen en kommentar. Den som ikke føler for å kommentere her på bloggen, kan sende en mail til lailaedahl@gmail.com.


 

8 kommentarer:

  1. Så godt å lese fra deg igjen, selv om det er trist du fortsatt har det så vanskelig
    Jeg kan ikke fatte at det ikke skal være mulig å få bedre hjelp. Kvaliteten på det du har fått har virkelig vært variabel .. Men jeg har også erfaringer med psykologer som ikke har vært bra.
    Jeg har ikke erfaring fra DPS og veit ikke helt hvor du kan henvende deg men mulig det er noe å hente her

    https://www.facebook.com/xAAPaksjonen/

    Kan jo være du alt er i kontakt med dem.
    At man skal kunne klare seg på 3500 kr høres helt sykt ut. Kan være de i AAP aksjonen kan veilede deg i forbindelse med dette.
    Håper å høre mer fra deg.
    Ønsker virkelig at ting skal snu for deg ❤️

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis man først har havnet der jeg er nå, tror jeg det er lite god hjelp å få. Noe annet er den sterkt varierende kvaliteten på dem som egentlig skulle hjelpe folk. Tror nok det er en noen som søker seg til slike yrker mer for å få en mulighet til å herse med andre, enn for å hjelpe. Her tror jeg personlig egnethet er viktig, det spørs vel om det er mulig å utdanne seg til gode menneskelige egenskaper. Den kvinnelige sosionomen jeg snakket med på sykehuset lot til å ha langt mer innsikt og forståelse enn psykiateren på samme sykehus. Jeg husker sosionomen spurte meg om det var det var noen som hadde snakket med meg om hvordan vonde opplevelser legger seg oppå hverandre. Nå husker jeg ikke akkurat hvordan hun ordla seg, men det var det som var meningen. Det var ingen som hadde snakket med meg om det, men du verden hvordan jeg har følt det på kroppen. Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at når du har et Mount Everest av vonde opplevelser og gamle traumer, og det kommer noe oppå der igjen, da blir det rett og slett for mye. Den samme sosionomen sa også mange av dem hun hadde med å gjøre, hadde det veldig vanskelig, da tror jeg hun i stor grad tenkte på økonomi. Samtidig opplevde jeg at en psykiater, som har betydelig lengre utdanning, kryssforhørte meg om hvorfor i all verden jeg var glad i dyr, og lallet om at det er så mye som er gratis.

      Slett
  2. Glad for å høre fra deg igjen Laila, selv om det er forferdelig trist at du fortsatt har det vanskelig.

    Med hensyn til din kommentar om at noen søker seg til slike yrker for å kunne herse med folk så ville jeg en gang i min naivitet sagt at det er et helt marginalt fenomen. Jeg er slettes ikke så sikker lenger. Jeg tror jeg har nevnt her på bloggen at jeg prøvde meg på "dagsen" like etter at jeg var ferdig med førstegangstjenesten. Der var det få oppdrag i forhold til arbeidssøkere. Jeg ble faktisk huket inn av en de private arbeidsformidlerne i det jeg skuffet- sannsynligvis noe som vedkommende som huket meg inn så som tegn på motivasjon- var i ferd med å forlate lokalet. På dagsen var det en formidler som med myndig mine pekte ut de som fikk de få oppdragene som kom inn. Jeg kunne fornemme at denne mannen likte makten det ga ham.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan være at noen ikke søker seg til en jobb fordi de får makt over andre, men det heter seg jo at makt korrumperer. Jeg tror også det kan ha noe med at de jobber med folk som er under seg på rangstigen, og som ikke bare gå et annet sted hvis de ikke er fornøyd. Eksempelvis, hvis jeg hadde kommet til en fastlege som hadde oppført seg like bøllete som legen som tok imot meg på DPS, hadde jeg gjort alt jeg kunne for å få byttet lege så fort som mulig. Og når jeg har jobbet som vikar, og har sittet veldig løst i jobben, hadde jeg oppført meg dårlig mot en kunde, hadde jeg sannsynligvis vært kastet ut med umiddelbar virkning, og aldri fått noen jobb fra samme byrå, og heller ikke noen attest eller referanse. Dessuten mener jeg at uansett hva slags jobb du har, så skal du oppføre deg ordentlig, både overfor kolleger og dem du eventuelt har med å gjøre ellers. God oppførsel er ekstra viktig når du jobber med mennesker som er i krise.

      Når vi først snakker om folk som blir høye på egen makt, jeg kommer aldri til å glemme hun som var såkalt områdeansvarlig på et lager jeg jobbet. Makta hennes omfattet riktignok bare et lite hjørne på et stort lager, men jeg skal si hun cgjorde maks ut av den lille makta hun hadde. Hun marsjerte fram og tilbake og skrek ut kommandoer med skingrende røst.

      Slett
    2. Jeg husker også at du fortalte om en litt tykkfallen kantineinspektør som kom dit du jobbet og som arrogant pekte og kommanderte.

      Slett
    3. Ja, jeg husker den karen der. Det var han som ga begrepet «å sjefe» en ny og dypere mening. Han var ikke den eneste jeg møtte på kantiner som gjorde maks ut av den lille makta han hadde skaffet seg i livet. Det kunne være de jeg kalte kantinekonger, når kantina var satt ut til et eksternt byrå, kom det gjerne en sånn innom for å sjekke at alt gikk riktig for seg. Jeg tror det bare var en av de jeg møtte som var hyggelig og oppegående, resten var en håpløs gjeng. Det kunne være en vanlig ansatt på kantina som likte å herse med deg når du kom inn som vikar. Jeg husker med gru stedet jeg kalte IQ-farmen, og det var ikke fordi den gjennomsnittlige intelligensen til de som jobbet der påfallende høy, snarere motsatt. Der var det særlig ei som klikka i vinkel dersom noe sto to centimeter fra der det pleide å stå. Å jobbe under sånne forhold er ubeskrivelig frustrerende, men det er ingen vits å si noe, for det ville bare gjøre det verre.

      Slett
  3. Jeg tror at problemet med noen psykologer og lignende er at de er i en helt annen sosiookonomisk klasse enn mange av klientene. De har lang utdannelse og god lønn og har ingen egen erfaring med arbeidsledighet, NAV, midlertidige jobber og dårlig økonomi.
    Jeg var nylig i kontakt med en psykolog. Jeg klaget over hvor frustrerende jeg syns det er å nærmest bli pålagt bussforbud I forbindelse med korona. Hvor mye lettere det er for de som bare kan sette seg i en bil.
    Jeg skulle ikke bare kjøpe meg bil da? Hadde jeg vurdert det?
    Nå har jeg ikke lappen heller og har ingen som helst planer om å ta den. Bare det kvalifiserer jo omtrent til psykologbistand i dagens samfunn. Jeg har verken økonomi, krefter, overskudd eller interesse av det.
    Jeg ble provosert av spørsmålet.
    Dette var på mange måter en fornuftig psykolog, men her syns jeg virkelig han avslørte at han befant seg i et annet univers.
    Og slikt tror jeg dessverre er vanlig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Her tror jeg du er inne på noe veldig vesentlig. Jeg har lagt merke til at når psykiske lidelser omtales i media, så snakkes det gjerne om dem fra samme sosioøkonomiske klasse som de som breier seg i media. På den måten blir det ikke belyst hvordan dårlig økonomi virker inn på så vel psykisk som fysisk helse. Det samme gjelder gnålet om hvor sunt det er å jobbe, men jeg har jobbet med mange som har fått ødelagt helsa si av jobben. Selv har jeg vært nødt til å knaske det sterkeste smertestillende man kan få resept, for å holde ut gjennom en tøff arbeidsdag.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.