Hva var det jeg ville si – noen tanker om det jeg har skrevet her på bloggen

Da jeg la ut den tidenes lengste bloggpost, som ikke var ment for publisering, var jeg sterkt i tvil. Nå har jeg fått to kommentarer, så da er det i hvert fall to som har lest og hatt et visst utbytte av det. Den ene av dem sier hun kjenner seg igjen i mye, i likhet med meg, har denne leseren slitt både med lav selvtillit og usikkerhet, og også hun har fått prøve det prekære arbeidslivet. Jeg har møtt flere som har hatt dårlig selvtillit, samtidig som de har slitt med trøblete forhold i arbeidslivet. Ingen av dem som selv har uttalt at de har hatt problemer med selvtilliten, har hatt noen grunn til det, de har vært både hyggelige og høyst oppegående. På den annen side har jeg sett folk som har hatt enorm tro seg på selv og sin egen fortreffelighet, som overhodet ikke har hatt noen grunn til det. Lav selvtillit er ikke bra, men det skader absolutt ikke med en viss grad av selvkritikk.

Leseren nevner post traumatisk stress som følge av usikkerheten, samtidig som hun mener at eksperter og forståsegpåere vil være uenige i at hun kan kalle det for det. Det jeg vet av egen erfaring, er at det å oppleve usikkerhet i årevis er skadelig, både fysisk og psykisk, så får forståsegpåerne kalle det hva de vil. Det skrives lite om følgende av usikkerhet, men det har vært skrevet en del om ensomhet. Og der sier man at det å være ensom kan være like skadelig som å røyke femten røyk om dagen. Nå takler vi ensomhet forskjellig, men jeg vil jo tro at usikkerhet i år etter år, når du ikke vet om du har jobb til neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, må være minst like skadelig som ensomhet. Denne usikkerheten sliter mer og mer etter som tiden går, ut ifra egen erfaring kan jeg ikke skjønne annet enn at det blir mer helseskadelig jo lenger du er i en slik situasjon. Da teller vi kanskje ikke lenger antall røyk pr dag, men antall røykpakker, og da begynner det å bli farlig for alvor. Jeg skrev for noen år siden en post med tittelen Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen, da hadde jeg akkurat lest to artikler på forskning.no, som jeg lenket til. 

Den samme leseren sier også at hun ofte tenker at hvis hun havner på Nav igjen, tar hun livet av seg. Det er nok mange som tenker den tanken, ikke minst etter det som har kommet fram den siste tiden. Dessverre er det nok noen som ikke bare har latt det bli med tanken. Det er muligens stygt å si det, men det er lett å få inntrykk at dette er en problemstilling verken politikerne eller ledelsen i Nav er særlig opptatt av. Jeg kom over en podkast om Nav som er verdt en lytt, og et innlegg i Dagbladet med tittelen Å ikkje sjå skogen for bare trær. Jeg anbefaler også Trygderettsadvokat slår alarm om NAVs overprøving av legeerklæringer, fra siden til AAP-aksjonen, da skjønner man at Nav er det all grunn til å være redd. Det har jo vært en del snakk om selvmord i det siste, men da synes jeg det stort sett går på at man skal finne noen å snakke med, så ordner det seg. For flere år siden leste jeg om forskjellige grunner til selvmord, en av dem som ble nevnt var langvarig motgang. Det låter veldig sannsynlig, jeg vet av erfaring hva det si med hard motgang i år etter år. Da blir man ubeskrivelig sliten, og det blir ikke mer krefter igjen til å takle ytterligere motgang. Hvis alt som gjør livet verdt å leve blir borte, verdighet, autonomi, gode opplevelser, hvor du til og med kan stå i fare for å havne på gata, og mulighetene for et levelig liv ikke er innen rekkevidde, kan døden tross alt bli det minst skremmende alternativet. Jeg regner med at dette heller ikke er noe forståsegpåerne vil være enige i, men så har neppe de som synser og mener i det offentlige rom, så vonde erfaringer med seg i sekken.

For mange år siden, leste jeg et sted at voksne mennesker kunne tåle å leve i fattigdom. Det har jeg aldri glemt, det er noe skremmende ved å lese at du fint kan tåle noe du selv har opplevd som særdeles vanskelig, til og med direkte smertefullt. Som jeg har nevnt flere ganger før, jeg ødela en tann mens jeg var arbeidsledig, og hadde ikke råd til å gå til tannlege. Det var bokstavelig talt smertefullt, men altså noe jeg skulle tåle, fordi jeg var voksen. Noe annet jeg har nevnt mange ganger, og som også fikk sin egen bloggpost, er e-posten jeg skrev til Audun Lysbakken, i den nevnte jeg akkurat det med at det ble påstått at voksne kunne tåle å leve i fattigdom. Det endte jo med at jeg fikk beskjed fra SVs svartjeneste at det ikke nytter å sette seg ned å synes synd på seg selv. Først og fremst ble dette en god historie, som jeg har fortalt til mange, og som vi har ledd godt av, så egentlig skylder jeg gjøken på svartjenesten en stor takk. Det jeg ikke ler av, er at partier på venstresiden møter folk fra arbeiderklassen på en så arrogant måte. Jeg tolker denne historien dithen at jeg, som singel, arbeiderklasse og ikke minst uten barn, ikke omfattes av SVs såkalte rettferdighet, kanskje det hadde det vært like greit å si det som det var, beklager vi er nok ikke partiet for deg, i stedet for å komme med en sånn beskyldning. Og for ordens skyld, på den tiden oppholdt meg stort sett på jobb, der jeg jobbet i stående stilling, og syklet fram og tilbake til jobb, det var ikke ofte jeg fikk satt meg ned, verken for å synes synd på meg selv, eller for noe annet. Siden jeg har skrevet om dette såpass mye, og fremdeles har den omtalte e-posten, har jeg lagt den ut her. Den er over tolv år gammel, ble skrevet sent på kvelden, og i en tilstand som best kan beskrives som fly forbanna, men jeg tror jeg greide å være noenlunde saklig.

Noe annet jeg har nevnt mange ganger, er den svært ubehagelige telefonsamtalen jeg hadde med en person i Handel og Kontor for mange år siden. Jeg ringte til LO med tanke på å organisere meg, men etter å ha snakket med illsinte gubben hos Handel og Kontor, ble det med tanken. Det vi kranglet om, gjaldt en jobb jeg akkurat hadde hatt for et vikarbyrå, hvor forholdene var fullstendig umenneskelige. I løpet av de vel tre ukene jeg jobbet der, var det ikke en eneste dag jeg hadde en ordentlig spisepause, noen dager fikk jeg kanskje noen minutter, andre dager ingenting. Jeg husker da jeg gikk ut derfra første dagen, lurte jeg virkelig på hvordan i all verden jeg skulle holde ut. Jeg har vært tilbakeholden med å si noe om hvor jeg har jobbet og hvem jeg har jobbet for. Med unntak av Adecco og ISS, og da i etterkant av at de har vært omtalt i media. Jeg har veldig mange ganger hatt lyst til å si hvor den forferdelige jobben var, og siden det nå er så lenge siden, er det sikkert ikke så farlig å si at det var på kantina på VG. Den jobben nevnte jeg blant annet i en bloggpost som til min egen store overraskelse fikk etter forholdene mye oppmerksomhet, og ble delt av mange. Nå skjedde dette den på tiden bloggen var mer oppe og gikk, enn den har vært i senere år. Fordi jeg etter hvert ble slått så ettertrykkelig i bakken, var det et år jeg bare klarte å skrive fire poster. Da mistet jeg mange lesere, og etterpå har verken jeg eller bloggen vært i særlig god form. 

Jeg har nettopp sett at LO nå skal opprette en litteraturpris for arbeiderlitteratur. Tanken er å øke statusen til såkalt arbeiderlitteratur, da norsk litteratur stort sett handler om middelklassen. Det siste kan vel alle som har lest noen bøker, skrive under på. Nå er det helt greit å lese bøker som handler om andre miljøer enn det man selv ferdes i. Men innimellom kan det være fint å lese noe som er gjenkjennelig. Som da jeg leste «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale, der den første novellen handler om en som har en slitsom jobb for et bemanningsbyrå, han våkner opp en mandag morgen, fremdeles støl og sliten etter forrige uke, helgen var ikke nok til å komme seg på. Jeg har hatt noen sånne mandagsmorgenener jeg også, det var uvant å lese noe som jeg kjente meg så til de grader igjen i. Så velskrevne bøker om arbeidsfolk sier vi ja takk til. Og den velfødde middelklassen har ikke vondt av å lese om folk fra andre lag enn dem selv, det kunne føre til mer forståelse for hvordan andre har det, men jeg er ikke så sikker om de er så interesserte. Dette minner meg på at da jeg startet bloggen, for snart elleve år siden, var jeg inne på tanken at jeg skulle prøve å skrive en bok om det jeg hadde opplevd i arbeidslivet. Jeg nevnte det et eller annet sted på nettet, og det var en person mente det var en god ide. Nå var det mer tull enn seriøst ment, og når du har fått så mange dører slengt i fleisen, som det jeg har, så tror man ikke at noe sånt er mulig. Og det ville det antagelig ikke være, for det første spørs det jeg ville være flink nok til å skrive, og for det andre, og ikke minst, jeg tror ikke noen ville være interessert i å gi ut en slik bok. Skulle jeg gitt ut bok, måtte jeg nok gi den ut for egen regning, men da måtte jeg hatt overskudd av både penger og en del annet jeg stort sett har manglet. Boka som på norsk har fått tittelen «Innleid og underbetalt» av James Bloodworth, gir en god beskrivelse av hvordan det er å være i det prekære arbeidslivet. Selv om det som beskrives der er verre enn det jeg har opplevd har i landet, var det absolutt gjenkjennelig. Nå er det noe helt annet å være i dette livet helt på ordentlig, enn å være der som turist, som James Bloodworth selv beskriver det som. Da jeg skrev om boka her på bloggen, nevnte jeg at det kunne vært en ide med en bok med kortere tekster skrevet av folk med tilsvarende erfaringer som beskrevet i boka, eventuelt en bok basert på intervjuer. Eller en blanding, hvor folk fikk velge om de ville skrive eller snakke. Jeg tror det er mange som gjerne ville fortalt, hvis de bare fikk mulighet, men for flere ville det nok vært nødvendig å få være anonyme. Det kunne vært folk med erfaring fra midlertidige jobber, jobber som skal ut på anbud støtt og stadig, slitsomme arbeideryrker, og folk som var utslitt og kastet til Nav. Av en eller annen grunn ville jeg blitt veldig overrasket dersom en slik bok hadde blitt utgitt. Skal man få komme fram med slike erfaringer, må man enten være turist som James Bloodworth, eller ha lagt det bak seg, tatt en mastergrad og kommet over i en helt annet type jobb. Det er ikke bare at middelklassen skriver bøker, de bestemmer også hvilke som skal utgis. Og jeg tror ikke at de har noe ønske om å lese om virkeligheten til de menneskene som betjener dem, om livet til renholderen som vasker kontoret deres, og vel også hjemmet deres, de fleste av disse holder seg med vaskehjelp, etter hva jeg har fått med meg. Eller de som serverer dem mat på kantina, jeg kunne ha skrevet en hel bok om forholdene på kantina på VG den gangen jeg jobbet der, tror ingen VG-journalist ville synes det hadde vært særlig stas å lese. Med tanke på hvordan utviklingen i arbeidslivet har vært, er det neppe bedre der nå, snarere verre, med forbehold om det er mulig. Eller bussjåføren som frakter dem fram og tilbake jobb, jeg husker bussjåføren som en gang ble intervjuet i Klassekampen, som ikke engang hadde tid til å gå på do, og snakket om det han kalte «anbudsdritten». Det er mulig det ville være ubehagelig at folk man bare ser på som noe som er der for å sørge for at andre skal ha det så behagelig som mulig, skulle få ansikter og stemmer, at de skulle bli menneskeliggjort.

En ting er at den velfødde middelklassen er tungt representert i litteraturen, noe annet er at de er alle andre steder også. Det er folk fra dette laget som i det store og hele har definisjonsmakt, de kommenterer og breier seg i avisene, de er på Dagsnytt Atten, og de skravler i vei på P2. Nå har jeg hørt mange programmer på P2 med stor interesse, og jeg har flere ganger lenket til innslag derfra, jeg tror de fleste har vært fra Verdibørsen, som jeg pleier å høre på. Hvis det eksempelvis er snakk om klima, bør den personen som snakker ha solid kunnskap om akkurat det. Men når det blir snakk om mindre håndfaste temaer, betraktninger om livet ellers, kan jeg bli litt svett i ørene av den evinnelige skravleklassen. Når de snakker om hvor opptatt de er å realisere seg selv på alle bauger og kanter, at de pusser opp hjemmene sine omtrent hvert år osv., da hadde det vært greit om det hadde vært noen andre der, med andre erfaringer, som kunne satt ting i et annet perspektiv. Og når de begynner omtrent hver eneste setning med jeg tenker, for deretter å putte inn opptil flere i forhold til i samme setning, da lengter jeg virkelig etter noen andre med et annet språk og ståsted. Til tross for at enkelte begynner omtrent hver eneste setning med jeg tenker, hender det at man får en mistanke om at enkelte likevel ikke har tenkt så veldig gjennom ting, det kan kanskje skyldes at det blir liten tid til å tenke og reflektere når man bruker så mye tid på å pusse på fasaden. Jeg savner virkelig at mennesker med andre tanker og erfaringer kunne komme til orde. Jeg har sett at når det er snakk om vanskeligheter folk har, i verste fall selvmordstanker, så vil andre være snille og forståelsesfulle, fordi vi mennesker egentlig så snille og gode. Hvis vi hadde vært så utrolig snille, ville verden da sett ut som den gjør? Og det har vel litt å gjøre med hvor på rangstigen du er plassert, noen av oss har opplevd hvordan det er når andre ser ned på oss, det er ordentlig ubehagelig, og det skyldes neppe snillhet og godhet. Jeg har hatt flere lite hyggelige opplevelser med andre mennesker, i noen tilfeller har jeg kjent på tilsvarende sider i meg selv. Derfor skulle jeg ønske en åpen og ærlig offentlig samtale om de mindre gode sidene ved oss mennesker. Kanskje det kunne være med på å gjøre oss til bedre medmennesker, jeg vil tro det er et bedre mål å ha, enn det moteriktige å bli den beste utgaven av seg selv, som, hvis man skal dømme etter dem som selv mener de er det, ikke kan være mye å trakte etter. 

Jeg har vist til flere bloggposter, en som har fått mange treff, uten at det er min fortjeneste, er Tre dikt av Hans Børli. Et av diktene er «Arbeideren taler om revolusjon», jeg kan anbefale å lese hele, men det er noen linjer jeg vil trekke fram.

Arbeidernes drøm, ser du,

 er en liten og lavmælt drøm

- en stillhet nær jorda.

 Derfor kom den aldri med

 blant tesene på revolusjonsmanifestene

 hvor papirordene skreik som gjeldgriser.

Vår egen jordiske drøm: Arbeid

 som evig skapelse mellom våre hender,

 det lille huset, frihet

 fra armod og grå bekymring

 et elsket menneskes pust på ruten ...

Dette er det jeg vokste opp med, og det er blant slike mennesker jeg stort sett har jobbet, jeg har møtt mange flotte, snille, gode og faktisk også interessante personer blant dem. De drømmer ikke om toppjobber og fjonge fasader, bare en grei jobb med en lønn å leve av, og et sikkerhetsnett som tar deg imot hvis livet skjærer seg, en trygg bolig, og overskudd til å fungere på fritida. Jeg synes disse fortjener å løftes mer fram, i stedet for dem som drømmer store, støyende drømmer, som skryter høylytt av hvor opptatt de er av å følge disse drømmene, selv om deres drømmer fort kan bli andres mareritt. Jeg vil avslutte med de fire siste linjene i dette diktet:

For skal vår verden bestå,

 må bøyde rygger danne fundamentet

 som bærer den stolte maktpyramiden

 av fusk og faenskap.

Bedre kan det ikke sies, dessverre er disse linjene mer aktuelle enn noen gang.