Jeg har lest «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale

Jeg har akkurat lest boka «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale. Med en slik tittel forstår man at her er det arbeidsfolk det handler om. Det er ingen tykk bok, den er på under hundre sider og inneholder seks noveller. Samtlige noveller foregår i en liten bygd på Sørlandet, og handler i stor grad om menn. Arbeidermenn fra bygda, særlig lenger ned på rangstigen kommer man vel knapt i dagens samfunn. Når jeg har lest synserelitens betraktninger om arbeiderklassen, har jeg trøstet meg med at jeg er kvinne bosatt i relativt urbane strøk, det er i det minste et halvt hakk over mannlige arbeidere fra landsbygda.

Den første novellen, som har samme tittel som boka, inneholder mye som virker uhyggelig kjent. Her møter vi Trygve, som jobber som vikar på et bryggeri. Han våkner opp en mandag morgen, fremdeles støl etter forrige ukes jobb, to dager var ikke tid nok til å komme seg på. Akkurat den følelsen kjenner jeg godt igjen. Og fyren fra bemanningsbyrået forventer hundre og ti prosent, også velkjent. Som vikar skal man yte alt man har og mere til, mens byrået ikke gidder å yte noe særlig tilbake. Det som slo meg da jeg leste denne novellen, var hvor uvant det var å lese noe som beskriver en virkelighet som ligger så nær opptil det jeg selv har opplevd.

Også de andre novellene inneholder gode beskrivelser av arbeiderhverdagen. Der livet består av arbeidsledighet, slitsomme jobber, pengebekymringer, følelse av underlegenhet, og forpliktelser overfor andre mennesker. Og det beskrives på en særdeles god måte, personene framstår som levende og troverdige. Dette var en bok jeg hadde vanskelig for å legge fra meg underveis. Boka har fått gode kritikker, og det er vel fortjent.

Boka kan med andre ord anbefales, ikke minst til dem som har en helt annen bakgrunn. Også de har godt av å lese om mennesker som befinner seg i helt andre miljøer enn det de selv ferdes i.