Mail til Audun Lysbakken

Min e-post til Audun Lysbakken, sendt 3.08.2007 

Hvorfor stemme?

Hvem (be)stemmer?, lurte du på i Dagsavisen for et par uker siden. Her spurte du blant annet om hvorfor tilliten til politikerne er så lav blant dem du mener du representerer. Jeg er en av disse lavtlønte, lavt utdannede og lavt alt mulig annet, som ikke skal stemme i år. Det er første gang, jeg pleide faktisk å stemme SV, men følte etter hvert at det ble feil. Ved valget for to år siden stemte jeg Arbeiderpartiet, jeg gjorde det ikke med glede, med det framsto tross alt som det minste ondet. I ettertid har jeg angret, som singel, barnløs og fattig tilhører jeg ingen gruppe som noe politisk parti bryr seg om, så i år går jeg over i hjemmesitternes rekker. En av grunnene til at det ble Arbeiderpartiet i stedet for SV forrige gang var SVs totale mangel på singelpolitikk. Nå har jo Arbeiderpartiet nettopp vist at også de gir totalt blaffen i oss single, så nå gir jeg opp.

Med mange års erfaring med diverse drittjobber, blant annet for forskjellige vikarbyråer har jeg fått oppleve hvordan det er nederst på rangstigen i arbeidslivet. Det er beintøffe forhold, og det har blitt stadig verre, her må en virkelig jobbe helsa av seg. Jeg har hatt dager hvor jeg omtrent har krabbet ut fra jobben, fullstendig utslitt. Og lønna en får for strevet er ikke mye å skryte av, og jeg har flere ganger vært nødt til å gå ned i lønn. Jeg har møtt mange som er fullstendig knekt av tungt arbeid og tøft tempo, men folk jobber til de ikke orker mer. Flere ganger har jobbet sammen med folk som legen har ønsket å sykmelde, men de velger å gå på jobb. Den virkeligheten jeg har opplevd ligger nært opp til det engelske Polly Toynbee beskriver i boka Hard work, life in low-pay Britain. Selv om mye er annerledes i Storbritannia er denne boka en meget god beskrivelse av arbeidende fattiges hverdag. Jeg kjente meg godt igjen i mye av det som står i boka, det sier vel også sitt at man må gå til utenlandsk litteratur for å finne noe man kan kjenne seg igjen i.

Og her er man ved sakens kjerne, de menneskene jeg har møtt i arbeidslivet føler at de ikke har noen talspersoner, verken i politikken eller andre steder. Vi blir til nød snakket eller skrevet om, men aldri til. Det samme gjelder jo også for stykket ditt i Dagsavisen. Jeg har sett mye sinne blant folk, men enda mer avmakt. Folk opplever at politikerne ikke vet noe om hvordan deres hverdag er, og mange mener at dere går inn i politikken kun for egen vinnings skyld. Jeg snakket en gang med en kollega om hvordan det ville blitt hvis politikere og andre på toppen skulle leve våre liv, vi var enige om det antagelig hadde gått heller dårlig. Politikerne er flinke til å moralisere over folk som er sykmeldte eller på trygd, de kunne gå ut og prøve seg i slitsomme og dårlig betalte jobber sjøl, da hadde de kanskje skjønt ett og annet. Den totale mangelen på forståelse for hvordan det faktisk er i arbeidslivet irriterer folk. Det snakkes om folks politikerforakt som om det skulle være et problem, men er ikke politikernes økende forakt for svakhet et større problem? De har makt til å bruke forakten til å gjøre det vanskelig for folk, mens fattigfolk kun er i besittelse av avmakt.

En annen viktig grunn til at jeg ikke stemmer i år er det jeg opplevde da jeg for en tid siden ikke hadde jobb i det hele tatt, og måtte melde meg på det som da var Aetat. Det var et sjokk å komme fra et arbeidsliv med stadig større krav på alle kanter, og så møte disse offentlig ansatte slabbedaskene. I forbindelse med et kurs jeg greide å skrike meg til møtte jeg mange andre arbeidsledige, samtlige var misfornøyde med Aetat. De ansatte somlet bort papirer i et omfang en ikke skulle tro var mulig, var ineffektive, uhøflige og lot til å ha liten kunnskap om det meste. Jeg har tatt vare på brev og e-post fra en dame som var avdelingsleder på Lillestrøm, begge deler er så fulle av skrivefeil at jeg aldri har sett maken. Damen greide ikke en gang å skrive ordet kompetanse riktig. Dessuten fikk vi alle sammen trusselbrev, brevet jeg fikk da jeg hadde kommet inn på før omtalte kurs inneholdt til og med trussel om påtale, dette ordet greide de i det minste å stave riktig, men som et lovlydig menneske med plettfritt rulleblad tok jeg dette ille opp. Siste gang jeg var i kontakt med dem fikk jeg et særdeles godt råd av vedkommende jeg snakket med, en søvnig gubbe som ikke en gang prøvde å dekke over at han kjedet seg på jobb, jeg hadde problemer med å finne jobb og spurte hva i all verden jeg skulle gjøre. Det får du finne ut sjøl, var svaret jeg fikk.

Og dette er dere politikere villige til å pøse ut penger på! Kanskje man heller skulle sørge for at folk har penger å leve av mens de er arbeidsledige, sjøl fikk jeg nesten ingenting. Jeg ødela en tann mens jeg var arbeidsledig, den var til tider vond, men å gå til tannlegen hadde jeg ikke råd til. Det kan se ut som man i samtlige partier har en klokkertro på at bare folk blir fattige og utslåtte nok, så kommer de seg på en eller annen måte i jobb. Jeg har en mistanke om at instanser som Aetat, som nå har blitt en del av et sorgens NAV, mer er til for dem som jobber der enn de som er så uheldige at de må bruke dem. Folk skal kvernes rundt og psykes ned, man hadde sikkert spart så vel penger som menneskelig lidelse på å bruke andre metoder. 

Som arbeidsledig har man hele tiden trusselen om å miste dagpenger hvis man sier nei til arbeid. Men hva med offentlig ansatte som bevisst hindrer folk i å komme seg i arbeid? Det var en sak her på Romerike for en tid siden der en dame som var sosialklient kunne få jobb på Gardermoen. Jobben innebar at hun måtte begynne så tidlig at hun var helt avhengig av bil for å komme seg på jobb. Hun søkte sosialkontoret om usle fem tusen kroner til bil, men fikk avslag. Saken vakte stor oppmerksomhet, men husker jeg riktig var det kun en politiker som gikk ut og sa at dette var for gærent, og vedkommende var fra Frp. Ikke så mye som et lite pip fra en eneste politiker på venstresida. Kanskje det kan komme av at man har mange tilhengere blant de ansatte på slike kontorer. SV er jo blitt kalt sosionompartiet, så da holder man vel klokelig kjeft om disses ugjerninger. Dette er en vesentlig grunn til at jeg ikke stemmer ved årets lokalvalg, ved å stemme på et parti på venstresida kan jeg være med på å stemme inn folk som jobber i instanser som gjør livet enda vanskeligere for dem som i utgangspunktet har det mer enn ille nok fra før.

Grunnen til at jeg skriver dette er at da jeg leste stykket ditt fikk jeg inntrykk av at vi fattigfolk kan komme til å bli utsatt for klamme omfavnelser fra dere på venstresida under valgkampen. Det håper jeg vi slipper, og det er neppe mange stemmer å hente her. De mest lettlurte stemmer allerede – Fremskrittspartiet – og vi andre lar oss ikke lure av litt billig valgflesk. Jeg synes det er synd at det ikke er et anstendig parti jeg kan stemme på, og jeg synes også det er synd at vi har det forbaskede fremskrittspartiet som greier å lure så mange fra den klassen jeg selv tilhører. Som jeg ser det har dette partiet vært med å fordumme arbeiderklassen, blant annet med sitt evinnelige gnål om enkle løsninger på kompliserte problemer. Men hadde partiene på venstresida gjort jobben sin hadde neppe dette partiet blitt så stort som det har.

Til slutt, en viktig grunn til at jeg har gitt opp er at jeg synes det er ille når man ikke er villig til å gjøre noe med fattigdommen blant voksne, barnløse mennesker. Når det er snakk om å bekjempe fattigdommen her i landet, er det kun barnefamilier man vil hjelpe. Voksne mennesker tåler å leve i fattigdom, leste jeg i avisen for en tid siden. En påstand som er like uhyrlig som den er usann. Dessverre ser dette ut til å være en oppfatning samtlige politiske partier deler.

Så det er kanskje ikke så rart en del velger å ikke stemme.

Med oppgitt hilsen

Laila Dahl