Underbetalt og oversett – siste post på bloggen

Det var meningen at forrige bloggpost skulle være den siste, men jeg gir meg ikke fullt så lett. I forrige post nevnte jeg igjen at det kunne være en god ide med en bok som var basert på intervjuer eller skrevne tekster, av folk med erfaringer fra de mindre hyggelige delene av arbeidslivet. Et forslag til tittel på en slik bok, er «Underbetalt og oversett». Nettopp fordi menneskene den boka skulle handle om blir oversett, er en slik bok sannsynligvis utenkelig. Det skal sterk rygg til å tåle å bli oversett, og dersom man prøver å ta plass, få beskjed om at du skal stå med lua i hånda og holde kjeft. I forrige post skrev jeg nok en gang om mine erfaringer om å ta kontakt med SV og LO, og i begge tilfeller var det det jeg fikk beskjed om, det er vanskelig å tolke det på annen måte. Hvis man blir sett, blir man ikke sett for den man er, men for den det passer noen andre å tro at man er. Da jeg startet bloggen var det alle skriveriene som var på den tiden om arbeiderklassens angivelig dårlige smak, som var et temaene jeg ønsket å ta opp. Samtidig som jeg og andre opplevde lavere lønn og hardere, til tider umenneskelig, arbeidstempo, var man mer opptatt av å latterliggjøre oss, noen av disse skribentene skrøt til og med om at de tilhørte venstresiden. Noe annet var at betraktningene deres ikke stemte med mine erfaringer, og jeg har tross alt møtt mange arbeidsfolk. Når man har jobbet slik jeg har gjort, en dag her og en dag der, møter man svært mange mennesker. Jeg var nødt til å lære meg umiddelbart å lese den eller dem jeg skulle jobbe sammen med, fordi førsteinntrykket folk fikk av meg kunne bety jobb i flere uker, eller bare den ene dagen. Evnen jeg utviklet til å gjøre akkurat det, å møte mennesker der de var, gjorde at jeg fikk vite mye om dem jeg jobbet sammen med, de åpnet seg og fortalte om livene sine. Og det var ikke mye som stemte med synsernes betraktninger, det skal være sikkert.

Det eneste av vikarbyråene jeg har jobbet for, det har vært mange, som jeg har nevnt med navn, er Adecco, det gjorde jeg også i forrige post. Og da jeg sjekka statistikken til bloggen like etterpå, så jeg at en av nettadressene folk hadde kommet innom fra, var intranet.nordic.adecco.net. Det har også skjedd før når jeg har nevnt Adecco. Jeg prøvde å søke på Adecco for å se om bloggen kom opp, det gjorde den ikke, og det hadde jeg heller ikke regnet med. På en eller annen måte følger de tydeligvis med, og hvis jeg fremdeles hadde jobbet for dem hadde det nok fort blitt slutt på det. Nå da jeg har nevnt dem nok en gang, får jeg se om de skulle komme innom igjen, i så fall sier jeg hei, hei og takk for belastningene dere påførte meg med jukset deres.

For noen dager siden dukket dette bildet opp som et minne jeg hadde delt på facebook for tre år siden. Bildet er ikke spesielt fint, men det fikk meg til å tenke på noe, nærmere bestemt første juledag i fjor. Da hadde jeg allerede begynt å bli sliten og småsyk, men jeg feiret jul som jeg pleide, med pynt og god mat. Jeg var tross alt glad for at jeg fremdeles hadde råd til det, noe som ikke er en selvfølge. Det bildet minnet meg om, var da jeg utpå ettermiddagen første juledag gikk en liten tur, det var veldig fin himmel ute, da jeg kom inn var det koselig med juletreet og den andre pynten. Tross alt var det jo litt trist å være alene hele jula, den fine himmelen og julepynten var noe jeg måtte holde fast i, noe annet hadde jeg ikke. Jeg har også sett på bilder jeg tok julaften for noen år siden, fordi jeg ville skrive om hvordan det var å feire jul alene, og noe jeg etter hvert gjorde. De bildene jeg hadde tatt, blant annet av pent dekket bord med julemat, la jeg aldri ut, det ble for privat. Det som slo meg da jeg så det, er at jeg har greid å gjøre livet så godt som det har vært mulig. Det er så populært å beskylde folk for å innta offerrollen, og synes på seg sjøl, osv. Men når du opplever mye vondt og vanskelig, og det vil jeg si jeg har gjort, vil du heller prøve å gjøre det beste ut av det, ellers blir det så altfor trist.

Dette er et annet bilde som fikk meg til å tenke over hva som har vært bra de siste årene. Det er av Dunvegan Castle på Isle of Skye i Skottland, fra mai 2015. Jeg har en skjermsparer på pc-en, med diverse bilder jeg har tatt. Der har jeg lagt ut dette bildet, men det er ikke så lenge siden, fordi det i utgangspunktet så slik ut, og det var ikke noe særlig. 

For en stund siden satte jeg meg ned med Photoshop, og gikk i gang med å tukle vekk de uønskede turistene. Da kunne jeg mimre tilbake til en utrolig vellykket tur, samtidig som jeg koste meg med å fikle i Photoshop, som jeg har hatt så mye glede av gjennom mange år. Etter at turistene var borte, lot jeg bildet får en runde i Lightroom, som jeg akkurat da hadde prøvd å lære meg. Om det ikke ble så veldig fint, koste jeg meg mens jeg holdt på. De turene jeg har hatt de siste årene, har vært enorme lyspunkt i ellers ganske dyster tilværelse, derfor har det vært viktig både å glede seg på forhånd, og se tilbake på dem etterpå. Den uka i Skottland var en flott opplevelse, og da trengte jeg virkelig å oppleve noe fint. Det foregående året hadde vært et sant helvete, derfor satte jeg ekstra pris på den turen. Mens jeg for noen år siden var fullstendig offline når jeg var ute og reiste, noe som egentlig var ganske ålreit, har jeg de senere årene vært mer tilkoblet underveis. Jeg har blant annet skrevet en del på facebook, lagt ut bilder og videoer. Dette har fungert som en slags dagbøker i etterkant, der jeg kan gå inn og se gjennom det jeg har lagt ut fra de forskjellige turene, på den måten gjenoppleve dem. En viktig påminnelse om at jeg tross alt har hatt noen gode stunder her i livet. Gode opplevelser er utrolig viktig, det er først og fremst det jeg har samlet på, lite annet.

Noe av det som har gjort livet mitt såpass levelig som det har vært, er at jeg har foretatt meg mye på egen hånd, og ikke vært plagsomt opptatt av hva andre har tenkt og ment. For ikke lenge siden leste jeg om en som ønsket å bli likt av absolutt alle. Det kan bli vanskelig, eksempelvis er det en viss mulighet for at man møter noen som ikke liker folk som bare er opptatt av å bli likt. Noe annet er at vi er avhengige av at noen mener vi er verdt noe, for at vi i det hele tatt skal kunne overleve. Dersom du ikke har en klekkelig formue, er du avhengig av å tjene penger på en eller annen måte. Enten må en arbeidsgiver være villig til å ansette deg, og gi deg en lønn som er til å leve av. Eller om du driver for deg selv, må noen være villige til å kjøpe de varene eller tjenestene du tilbyr, og betale brukbart for det. Dersom ikke noe av dette er tilfelle, er du avhengig av en velferdsstat som fungerer, og hvor du får nok til å leve et verdig liv. Det er det vel heller verre med nå. Sånn sett er vi uhyggelig avhengige av andres velvilje, og hvis den ikke er til stede, er vi ille ute. Da hjelper det ikke at folk deler massevis av sånne «du er god nok som du er»-greier på facebook. Jeg har tenkt over lite rettigheter jeg har hatt når jeg jobbet som vikar, ett eneste ord feil til en konsulent fra et vikarbyrå, og jeg kunne være uten jobb. Jeg syntes det var ubehagelig de gangene jeg var i situasjoner der jeg var nødt til å bedrive small talk med en sånn en.

Kontakt med andre mennesker kan til tider være slitsomt, uansett om de ikke har makt over deg. Spillet som foregår mellom mennesker er ikke alltid særlig sjarmerende, posisjonering, ondsinnede små stikk, og ikke minst baksnakking. Sistnevnte er ubehagelig fordi du aner at så fort du snur ryggen til den som baksnakker, er det din tur til å omtales i lite flatterende ordelag. Kanskje det er derfor jeg har hatt så stor sans for dyr. Til tross for at jeg nå bor i et område med store, triste blokker som står tett i tett, er det mange som har hunder, det myker litt opp i de grå, harde omgivelsene. Det kan være at folk trenger godheten og oppriktigheten til dyr mer enn noen gang, i et samfunn preget av konkurranse og statusjag. Takke meg til de som ikke sier et eneste ord, framfor de som bare prater tull, og dem synes jeg det blir stadig flere av. Jeg hørte forresten et interessant innslag på Ekko på P2 for en stund siden, om å sørge over døde kjæledyr. Da jeg satt og hørte på det, tenkte jeg på den gangen for mange år siden da jeg mistet min egen golden retriever. Jeg var så heldig at jeg fikk ha henne i tretten år, og noe mer kan man ikke regne med, det hadde vært utrolig mye verre å miste henne mens hun fremdeles var ung, da hadde jeg mistet så mange år sammen med henne. Men som jeg var inne på i den veldig lange posten la ut for en stund siden, jeg har hatt så mye stress i livet, at jeg ikke har hatt overskudd til å stoppe opp og sørge når jeg har mistet noen.  På en måte føler jeg at har gått glipp av noen nyanser i livet. Jeg har vært nødt til å bruke det jeg har hatt av krefter til å overleve og takle motgang, det jeg ikke har hatt overskudd til å bearbeide ligger nok og verker et eller annet sted i systemet. Det kunne vært et interessant tema å ta opp, hvordan det er å miste noen, folk eller dyr, når man samtidig har veldig mye å slite med ellers. Dette er sikkert noe som flere etter hvert kommer til å føle på, stadig flere opplever problemer som usikkerhet og fattigdom. Et annet spørsmål er om utviklingen går i en retning som får fram de dårlige sidene i mennesker. Det er ikke lenge siden jeg leste at til og med unger i barnehagen kan bli mobbet hvis de ikke har dyre merkeklær.

Jeg så for en tid siden på Twitter at det var noen som mente at folk over femti skulle miste stemmeretten, da disse visstnok ikke skulle være endringsvillige nok. Det er mulig det var klimaskeptiske gubber som klikker i vinkel bare med tanken på Greta Thunberg man tenkte på. Dette er en gruppe som jeg også gjerne så holdt seg hjemme på valgdagen, men alle over femti er ikke sånn. Jeg tror særlig vi som vokste opp i arbeiderklassen har mange gode minner fra en tid med mindre materielt forbruk, men hvor det ikke var mindre livskvalitet av den grunn. I min barndom hadde folk råd til å feire jul og la ungene sine feire bursdag. Men vi hadde ikke dyre merkeklær, og gavene vi ga hverandre var ikke spesielt dyre. Til jul var jeg mer enn fornøyd med gaver som en bok, en marsipangris eller et skjerf. Først da jeg begynte på ungdomsskolen var det noen som ble opptatt av å ha merkeklær. Men det var fremdeles rom for oss som ga blaffen, selv om vi ikke ble kjempepopulære. På de skolene jeg gikk senere, var folk svært lite opptatt av slikt, jeg husker varme, inkluderende miljøer, det var mye moro, og også alvorlige samtaler. Det var langt fra det jeg leser nå om kroppspressede og stressede ungdommer. Noe av det burde vi prøve å finne tilbake til, jeg tror ikke folk blir så mye lykkeligere av dyre klær og ny mobil hvert år, eller å være i miljøer der det viktigste er å imponere hverandre. Jeg tror faktisk at mange fra den foraktede arbeiderklassen har mer å bidra med når gjelder en livsstil med mindre materielt forbrukt, mindre stress, og mer varme og medmenneskelighet, enn markedstilpassede nyliberalister som digger Steven Pinker.

Dette blir et ganske rotete innlegg, det er bare noen tanker jeg har gjort meg de siste dagene. Jeg har brukt flere dager dette, nå er jeg mer dårlig enn bra, og jeg kjenner dessverre de siste årenes stress har gjort noe med hodet som ikke er bra. Dette blir garantert den siste bloggposten, og det jeg vil si er at det jeg har opplevd, og som er en del av en utvikling, er fullstendig ødeleggende på sikt. Man går i stykker både fysisk og psykisk, det har jeg fått kjenne mye på, det er reelt smertefullt. Mens det blir virkeligheten for stadig flere, er det fremdeles mange som holder gående med at hvor godt vi har det her i landet, visstnok bedre enn vi fortjener, så jeg her en dag. Det virker ganske umusikalsk, med tanke på alle som har det verre enn de fortjener. Jeg har tross alt vært forholdsvis heldig, siden jeg har hatt mulighet til å koste på meg noen gode opplevelser, hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg ikke holdt ut så lenge som jeg har gjort. Til tross for det, de siste årene har vært utrolig tøffe. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne tatt med meg de erfaringene jeg har gjort meg ut til et liv som var levelig, der jeg  kunne ha bearbeidet tanker og følelser, og kanskje kunne brukt det til noe fornuftig. Med fare for å bli beskyldt for å synes synd på meg selv, jeg er trist og lei meg fordi jeg aldri fikk føle på det å komme gjennom vanskelige tider, og ut på den andre siden, og fått lov å være der en stund. Jeg skulle gjerne ha opplevd en periode med trygghet. Og når det gjelder denne nesten elleve år gamle bloggen, jeg har prøvd å si noe om en virkelighet som vanligvis ikke omtales. Nå ble det mer oppmerksomhet rundt slike temaer etter hvert, da dukket også begrepet prekariat opp, det ordet var ukjent da jeg startet bloggen. Men som jeg vel sa i forrige post, skal den som har opplevd det selv bli hørt, må man ha lagt det bak seg og kommer over i noe bedre. Du kan nå fram til dem med tilsvarende erfaringer, men aldri til noen som har et snev av makt og innflytelse. Sånn er det bare, den som er underbetalt, blir også oversett.

Helt til slutt, for mange år siden ble noen tekster fra denne bloggen brukt i en bok som fikk tittelen «Nav – skrekkens hus». Hun som sto for boka, kontaktet meg og spurte om hun kunne få bruke dem, og det fikk hun. Dersom noen før eller senere, skulle ha interesse av å bruke noe av det som er på bloggen til noe liknende, er de fri til å gjøre det.

Hva var det jeg ville si – noen tanker om det jeg har skrevet her på bloggen

Da jeg la ut den tidenes lengste bloggpost, som ikke var ment for publisering, var jeg sterkt i tvil. Nå har jeg fått to kommentarer, så da er det i hvert fall to som har lest og hatt et visst utbytte av det. Den ene av dem sier hun kjenner seg igjen i mye, i likhet med meg, har denne leseren slitt både med lav selvtillit og usikkerhet, og også hun har fått prøve det prekære arbeidslivet. Jeg har møtt flere som har hatt dårlig selvtillit, samtidig som de har slitt med trøblete forhold i arbeidslivet. Ingen av dem som selv har uttalt at de har hatt problemer med selvtilliten, har hatt noen grunn til det, de har vært både hyggelige og høyst oppegående. På den annen side har jeg sett folk som har hatt enorm tro seg på selv og sin egen fortreffelighet, som overhodet ikke har hatt noen grunn til det. Lav selvtillit er ikke bra, men det skader absolutt ikke med en viss grad av selvkritikk.

Leseren nevner post traumatisk stress som følge av usikkerheten, samtidig som hun mener at eksperter og forståsegpåere vil være uenige i at hun kan kalle det for det. Det jeg vet av egen erfaring, er at det å oppleve usikkerhet i årevis er skadelig, både fysisk og psykisk, så får forståsegpåerne kalle det hva de vil. Det skrives lite om følgende av usikkerhet, men det har vært skrevet en del om ensomhet. Og der sier man at det å være ensom kan være like skadelig som å røyke femten røyk om dagen. Nå takler vi ensomhet forskjellig, men jeg vil jo tro at usikkerhet i år etter år, når du ikke vet om du har jobb til neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, må være minst like skadelig som ensomhet. Denne usikkerheten sliter mer og mer etter som tiden går, ut ifra egen erfaring kan jeg ikke skjønne annet enn at det blir mer helseskadelig jo lenger du er i en slik situasjon. Da teller vi kanskje ikke lenger antall røyk pr dag, men antall røykpakker, og da begynner det å bli farlig for alvor. Jeg skrev for noen år siden en post med tittelen Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen, da hadde jeg akkurat lest to artikler på forskning.no, som jeg lenket til. 

Den samme leseren sier også at hun ofte tenker at hvis hun havner på Nav igjen, tar hun livet av seg. Det er nok mange som tenker den tanken, ikke minst etter det som har kommet fram den siste tiden. Dessverre er det nok noen som ikke bare har latt det bli med tanken. Det er muligens stygt å si det, men det er lett å få inntrykk at dette er en problemstilling verken politikerne eller ledelsen i Nav er særlig opptatt av. Jeg kom over en podkast om Nav som er verdt en lytt, og et innlegg i Dagbladet med tittelen Å ikkje sjå skogen for bare trær. Jeg anbefaler også Trygderettsadvokat slår alarm om NAVs overprøving av legeerklæringer, fra siden til AAP-aksjonen, da skjønner man at Nav er det all grunn til å være redd. Det har jo vært en del snakk om selvmord i det siste, men da synes jeg det stort sett går på at man skal finne noen å snakke med, så ordner det seg. For flere år siden leste jeg om forskjellige grunner til selvmord, en av dem som ble nevnt var langvarig motgang. Det låter veldig sannsynlig, jeg vet av erfaring hva det si med hard motgang i år etter år. Da blir man ubeskrivelig sliten, og det blir ikke mer krefter igjen til å takle ytterligere motgang. Hvis alt som gjør livet verdt å leve blir borte, verdighet, autonomi, gode opplevelser, hvor du til og med kan stå i fare for å havne på gata, og mulighetene for et levelig liv ikke er innen rekkevidde, kan døden tross alt bli det minst skremmende alternativet. Jeg regner med at dette heller ikke er noe forståsegpåerne vil være enige i, men så har neppe de som synser og mener i det offentlige rom, så vonde erfaringer med seg i sekken.

For mange år siden, leste jeg et sted at voksne mennesker kunne tåle å leve i fattigdom. Det har jeg aldri glemt, det er noe skremmende ved å lese at du fint kan tåle noe du selv har opplevd som særdeles vanskelig, til og med direkte smertefullt. Som jeg har nevnt flere ganger før, jeg ødela en tann mens jeg var arbeidsledig, og hadde ikke råd til å gå til tannlege. Det var bokstavelig talt smertefullt, men altså noe jeg skulle tåle, fordi jeg var voksen. Noe annet jeg har nevnt mange ganger, og som også fikk sin egen bloggpost, er e-posten jeg skrev til Audun Lysbakken, i den nevnte jeg akkurat det med at det ble påstått at voksne kunne tåle å leve i fattigdom. Det endte jo med at jeg fikk beskjed fra SVs svartjeneste at det ikke nytter å sette seg ned å synes synd på seg selv. Først og fremst ble dette en god historie, som jeg har fortalt til mange, og som vi har ledd godt av, så egentlig skylder jeg gjøken på svartjenesten en stor takk. Det jeg ikke ler av, er at partier på venstresiden møter folk fra arbeiderklassen på en så arrogant måte. Jeg tolker denne historien dithen at jeg, som singel, arbeiderklasse og ikke minst uten barn, ikke omfattes av SVs såkalte rettferdighet, kanskje det hadde det vært like greit å si det som det var, beklager vi er nok ikke partiet for deg, i stedet for å komme med en sånn beskyldning. Og for ordens skyld, på den tiden oppholdt meg stort sett på jobb, der jeg jobbet i stående stilling, og syklet fram og tilbake til jobb, det var ikke ofte jeg fikk satt meg ned, verken for å synes synd på meg selv, eller for noe annet. Siden jeg har skrevet om dette såpass mye, og fremdeles har den omtalte e-posten, har jeg lagt den ut her. Den er over tolv år gammel, ble skrevet sent på kvelden, og i en tilstand som best kan beskrives som fly forbanna, men jeg tror jeg greide å være noenlunde saklig.

Noe annet jeg har nevnt mange ganger, er den svært ubehagelige telefonsamtalen jeg hadde med en person i Handel og Kontor for mange år siden. Jeg ringte til LO med tanke på å organisere meg, men etter å ha snakket med illsinte gubben hos Handel og Kontor, ble det med tanken. Det vi kranglet om, gjaldt en jobb jeg akkurat hadde hatt for et vikarbyrå, hvor forholdene var fullstendig umenneskelige. I løpet av de vel tre ukene jeg jobbet der, var det ikke en eneste dag jeg hadde en ordentlig spisepause, noen dager fikk jeg kanskje noen minutter, andre dager ingenting. Jeg husker da jeg gikk ut derfra første dagen, lurte jeg virkelig på hvordan i all verden jeg skulle holde ut. Jeg har vært tilbakeholden med å si noe om hvor jeg har jobbet og hvem jeg har jobbet for. Med unntak av Adecco og ISS, og da i etterkant av at de har vært omtalt i media. Jeg har veldig mange ganger hatt lyst til å si hvor den forferdelige jobben var, og siden det nå er så lenge siden, er det sikkert ikke så farlig å si at det var på kantina på VG. Den jobben nevnte jeg blant annet i en bloggpost som til min egen store overraskelse fikk etter forholdene mye oppmerksomhet, og ble delt av mange. Nå skjedde dette den på tiden bloggen var mer oppe og gikk, enn den har vært i senere år. Fordi jeg etter hvert ble slått så ettertrykkelig i bakken, var det et år jeg bare klarte å skrive fire poster. Da mistet jeg mange lesere, og etterpå har verken jeg eller bloggen vært i særlig god form. 

Jeg har nettopp sett at LO nå skal opprette en litteraturpris for arbeiderlitteratur. Tanken er å øke statusen til såkalt arbeiderlitteratur, da norsk litteratur stort sett handler om middelklassen. Det siste kan vel alle som har lest noen bøker, skrive under på. Nå er det helt greit å lese bøker som handler om andre miljøer enn det man selv ferdes i. Men innimellom kan det være fint å lese noe som er gjenkjennelig. Som da jeg leste «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale, der den første novellen handler om en som har en slitsom jobb for et bemanningsbyrå, han våkner opp en mandag morgen, fremdeles støl og sliten etter forrige uke, helgen var ikke nok til å komme seg på. Jeg har hatt noen sånne mandagsmorgenener jeg også, det var uvant å lese noe som jeg kjente meg så til de grader igjen i. Så velskrevne bøker om arbeidsfolk sier vi ja takk til. Og den velfødde middelklassen har ikke vondt av å lese om folk fra andre lag enn dem selv, det kunne føre til mer forståelse for hvordan andre har det, men jeg er ikke så sikker om de er så interesserte. Dette minner meg på at da jeg startet bloggen, for snart elleve år siden, var jeg inne på tanken at jeg skulle prøve å skrive en bok om det jeg hadde opplevd i arbeidslivet. Jeg nevnte det et eller annet sted på nettet, og det var en person mente det var en god ide. Nå var det mer tull enn seriøst ment, og når du har fått så mange dører slengt i fleisen, som det jeg har, så tror man ikke at noe sånt er mulig. Og det ville det antagelig ikke være, for det første spørs det jeg ville være flink nok til å skrive, og for det andre, og ikke minst, jeg tror ikke noen ville være interessert i å gi ut en slik bok. Skulle jeg gitt ut bok, måtte jeg nok gi den ut for egen regning, men da måtte jeg hatt overskudd av både penger og en del annet jeg stort sett har manglet. Boka som på norsk har fått tittelen «Innleid og underbetalt» av James Bloodworth, gir en god beskrivelse av hvordan det er å være i det prekære arbeidslivet. Selv om det som beskrives der er verre enn det jeg har opplevd har i landet, var det absolutt gjenkjennelig. Nå er det noe helt annet å være i dette livet helt på ordentlig, enn å være der som turist, som James Bloodworth selv beskriver det som. Da jeg skrev om boka her på bloggen, nevnte jeg at det kunne vært en ide med en bok med kortere tekster skrevet av folk med tilsvarende erfaringer som beskrevet i boka, eventuelt en bok basert på intervjuer. Eller en blanding, hvor folk fikk velge om de ville skrive eller snakke. Jeg tror det er mange som gjerne ville fortalt, hvis de bare fikk mulighet, men for flere ville det nok vært nødvendig å få være anonyme. Det kunne vært folk med erfaring fra midlertidige jobber, jobber som skal ut på anbud støtt og stadig, slitsomme arbeideryrker, og folk som var utslitt og kastet til Nav. Av en eller annen grunn ville jeg blitt veldig overrasket dersom en slik bok hadde blitt utgitt. Skal man få komme fram med slike erfaringer, må man enten være turist som James Bloodworth, eller ha lagt det bak seg, tatt en mastergrad og kommet over i en helt annet type jobb. Det er ikke bare at middelklassen skriver bøker, de bestemmer også hvilke som skal utgis. Og jeg tror ikke at de har noe ønske om å lese om virkeligheten til de menneskene som betjener dem, om livet til renholderen som vasker kontoret deres, og vel også hjemmet deres, de fleste av disse holder seg med vaskehjelp, etter hva jeg har fått med meg. Eller de som serverer dem mat på kantina, jeg kunne ha skrevet en hel bok om forholdene på kantina på VG den gangen jeg jobbet der, tror ingen VG-journalist ville synes det hadde vært særlig stas å lese. Med tanke på hvordan utviklingen i arbeidslivet har vært, er det neppe bedre der nå, snarere verre, med forbehold om det er mulig. Eller bussjåføren som frakter dem fram og tilbake jobb, jeg husker bussjåføren som en gang ble intervjuet i Klassekampen, som ikke engang hadde tid til å gå på do, og snakket om det han kalte «anbudsdritten». Det er mulig det ville være ubehagelig at folk man bare ser på som noe som er der for å sørge for at andre skal ha det så behagelig som mulig, skulle få ansikter og stemmer, at de skulle bli menneskeliggjort.

En ting er at den velfødde middelklassen er tungt representert i litteraturen, noe annet er at de er alle andre steder også. Det er folk fra dette laget som i det store og hele har definisjonsmakt, de kommenterer og breier seg i avisene, de er på Dagsnytt Atten, og de skravler i vei på P2. Nå har jeg hørt mange programmer på P2 med stor interesse, og jeg har flere ganger lenket til innslag derfra, jeg tror de fleste har vært fra Verdibørsen, som jeg pleier å høre på. Hvis det eksempelvis er snakk om klima, bør den personen som snakker ha solid kunnskap om akkurat det. Men når det blir snakk om mindre håndfaste temaer, betraktninger om livet ellers, kan jeg bli litt svett i ørene av den evinnelige skravleklassen. Når de snakker om hvor opptatt de er å realisere seg selv på alle bauger og kanter, at de pusser opp hjemmene sine omtrent hvert år osv., da hadde det vært greit om det hadde vært noen andre der, med andre erfaringer, som kunne satt ting i et annet perspektiv. Og når de begynner omtrent hver eneste setning med jeg tenker, for deretter å putte inn opptil flere i forhold til i samme setning, da lengter jeg virkelig etter noen andre med et annet språk og ståsted. Til tross for at enkelte begynner omtrent hver eneste setning med jeg tenker, hender det at man får en mistanke om at enkelte likevel ikke har tenkt så veldig gjennom ting, det kan kanskje skyldes at det blir liten tid til å tenke og reflektere når man bruker så mye tid på å pusse på fasaden. Jeg savner virkelig at mennesker med andre tanker og erfaringer kunne komme til orde. Jeg har sett at når det er snakk om vanskeligheter folk har, i verste fall selvmordstanker, så vil andre være snille og forståelsesfulle, fordi vi mennesker egentlig så snille og gode. Hvis vi hadde vært så utrolig snille, ville verden da sett ut som den gjør? Og det har vel litt å gjøre med hvor på rangstigen du er plassert, noen av oss har opplevd hvordan det er når andre ser ned på oss, det er ordentlig ubehagelig, og det skyldes neppe snillhet og godhet. Jeg har hatt flere lite hyggelige opplevelser med andre mennesker, i noen tilfeller har jeg kjent på tilsvarende sider i meg selv. Derfor skulle jeg ønske en åpen og ærlig offentlig samtale om de mindre gode sidene ved oss mennesker. Kanskje det kunne være med på å gjøre oss til bedre medmennesker, jeg vil tro det er et bedre mål å ha, enn det moteriktige å bli den beste utgaven av seg selv, som, hvis man skal dømme etter dem som selv mener de er det, ikke kan være mye å trakte etter. 

Jeg har vist til flere bloggposter, en som har fått mange treff, uten at det er min fortjeneste, er Tre dikt av Hans Børli. Et av diktene er «Arbeideren taler om revolusjon», jeg kan anbefale å lese hele, men det er noen linjer jeg vil trekke fram.

Arbeidernes drøm, ser du,

 er en liten og lavmælt drøm

- en stillhet nær jorda.

 Derfor kom den aldri med

 blant tesene på revolusjonsmanifestene

 hvor papirordene skreik som gjeldgriser.

Vår egen jordiske drøm: Arbeid

 som evig skapelse mellom våre hender,

 det lille huset, frihet

 fra armod og grå bekymring

 et elsket menneskes pust på ruten ...

Dette er det jeg vokste opp med, og det er blant slike mennesker jeg stort sett har jobbet, jeg har møtt mange flotte, snille, gode og faktisk også interessante personer blant dem. De drømmer ikke om toppjobber og fjonge fasader, bare en grei jobb med en lønn å leve av, og et sikkerhetsnett som tar deg imot hvis livet skjærer seg, en trygg bolig, og overskudd til å fungere på fritida. Jeg synes disse fortjener å løftes mer fram, i stedet for dem som drømmer store, støyende drømmer, som skryter høylytt av hvor opptatt de er av å følge disse drømmene, selv om deres drømmer fort kan bli andres mareritt. Jeg vil avslutte med de fire siste linjene i dette diktet:

For skal vår verden bestå,

 må bøyde rygger danne fundamentet

 som bærer den stolte maktpyramiden

 av fusk og faenskap.

Bedre kan det ikke sies, dessverre er disse linjene mer aktuelle enn noen gang. 

Når alt håp er ute – et minusmenneskes bekjennelser

For en tid siden begynte jeg å skrive en tekst jeg i utgangspunktet ikke hadde noen tanke om å publisere her på bloggen. Det var et forsøk på å sortere tankene, det har surret mye rart rundt i hoet mitt de siste årene. Mye av det jeg følte behov å skrive om, har jeg også skrevet om på bloggen før. Til tross for det, fant jeg ut jeg vil legge det ut, jeg har redigert noe, og skal også lenke til noen bloggposter som omhandler om det samme, for utfyllende info dersom noen skulle være interessert. Det ble en veldig lang tekst, så jeg regner med at det ikke blir så mange, om noen, som kommer til å lese hele. I fall noen kommer innom som ikke har vært her før, og skulle være interessert, vil jeg anbefale posten med tittelen Kjøpt og underbetalt – helt på ordentlig. Den skulle si det meste om min triste yrkeskarriere som underbetalt vikar. Den gangen var ikke begrepet prekariat funnet opp ennå, men noen av oss var så uheldige å være tidlig ute og fikk prøve hvordan det var å slite i prekære jobber, lenge før det ble satt et navn på det. Om det har fått et navn, og det snakkes og skrives om, er nok interessen for dem som sliter i slike jobber, heller liten. Det slo meg mens jeg skrev denne teksten, jeg må være et menneske som ikke bare er null verdt, men faktisk langt under minus, hvor mye vil jeg helst ikke vite. Det er jeg etter hvert blitt vant til, og det er ikke noe å få gjort noe med. Likevel føles det feil, jeg mener selv at jeg har en viss verdi. En fattig trøst er at jeg ikke er alene om det. Det er blitt mange minusmennesker etter hvert, de omtales gjerne som de svake, eller de som sitter nederst ved bordet. For det første er det vel mange av de angivelig svake som må de være de sterkeste av alle, jeg tenker på det har lest om syke mennesker som må slåss med Nav i årevis, hvor sterke må ikke de være bare for å komme gjennom dagene. Og for det andre, mange av dem som sitter nederst ved bordet, sitter kanskje der de gjør fordi andre har plassert dem der, og det er vel ofte nettopp dem som nekter folk plass bedre plasser, som har det med å omtale andre på den måten.

Når jeg, under en viss tvil, har bestemt meg for å legge ut det jeg har skrevet, er det fordi stadig flere som får smake den usikkerheten jeg har levd med i mange år. Den er smertefull, både fysisk og psykisk, og på sikt fullstendig ødeleggende. Det griper inn i alle livets områder, noe jeg ikke har tenkt over før, men som dukket opp under skriveprosessen, er hvordan jeg har reagert når jeg mistet nære pårørende, eller jeg har ikke hatt overskudd til å reagere. Jeg har mistet begge foreldrene mine, jeg mistet en gang en hund jeg var veldig glad i, men jeg måtte bare gå videre, det var ikke muligheter for å stoppe og kjenne på sorg eller vonde følelser. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært hvis jeg fått fast grunn under føttene, det er mulig det hadde dukket opp da, det vil jeg aldri få vite. Gjennom mange år har jeg vært nødt til å slippe tak i håpet om bedre tider, det har vært en smertefull prosess. Jeg brukte lang tid på så skrive dette, da jeg har vært mye syk underveis, men til tider føltes ganske godt å skrive det. Dette blir tidenes lengste bloggpost, og om ikke den aller siste, så en av de siste. Jeg setter inn noen bilder, å ta bilder har vært en av de gledene jeg har hatt de siste årene. For meg er de påminnelser om de gode øyeblikkene jeg tross har hatt. Og her kommer det jeg skrev.

Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle skrive ned tanker jeg har gjort meg de siste årene, jeg har gått gjennom mye som har gjort vondt, samtidig som det ikke har vært et eneste menneske jeg kunne snakke fornuftig med. Nå har jeg satt meg i sofaen med laptopen og et teppe rundt skuldrene, jeg har følelsen av at jeg skjelver innvendig, jeg fryser og kaldsvetter alt ettersom, mens hjertet dundrer og hopper i brystet mitt, og stormen mellom skulderbladene og opp i nakken, nærmer seg orkan i styrke. Jernkloa i brystet, som har vært en trofast uvenn i mange år, forvandler seg tidvis til et sett med kniver som det føles vris rundt. Denne laptopen jeg sitter med har så absolutt sine feil og mangler, og har tidvis vært en kilde til irritasjon, men jeg foretrekker tross alt å «fortelle» til den, framfor et menneske. Det sies ofte at dersom man har det vanskelig, skal man finne noen å snakke med. Jeg er redd det ikke alltid er et godt råd, jeg har ikke hatt som vane å plage andre med problemene mine, men de gangene jeg plumpet ut med noe, har jeg enten blitt møtt med belæring, bagatellisering av egentlig ganske alvorlige problemer, eller fleip og latterliggjøring. Jeg kan huske en gang for mange år siden, jeg var på kafe med en bekjent, jeg var så utafor at jeg måtte jobbe skikkelig for å holde meg samlet, sånn at jeg ikke gikk i småbiter som ville trille bortetter gulvet. Uheldigvis var jeg så dum at jeg sa noe om tingenes bedrøvelige tilstand til den jeg var sammen med, og fikk et meget ubehagelig svar, sagt med denne store, kalde stemmen folk har det med å få når de føler seg større og bedre enn andre. Jeg ble ikke så veldig overrasket, jeg var voksen og hadde tilstrekkelig erfaring med mennesker til at jeg visste at det ofte er slik de reagerer. Jeg burde ha holdt meg hjemme den dagen. Men når jeg leser disse rådene om at man skal snakke med noen, hva med dem som er yngre og har mindre erfaring med menneskelig dævelskap, og blir møtt på tilsvarende måte. Hvis man står helt ute på stupet, noe jeg har en viss erfaring med, skal det ikke mye til før man ramler utfor.

Hvor lenge er det siden jeg tenkte at jeg har ikke noe liv jeg kan bli gammel i? Femten år, mye mulig lenger tilbake enn det, men jeg tror det er ca. femten år siden jeg kunne sette to streker under det. Jeg er blitt vant til å leve med tanken, men hvordan hadde livet vært uten noe sånt hengende over seg, det vet jeg ikke, og det vil jeg aldri få vite. Jeg har tenkt mye på hvorfor ting har gått så gærent som de har, det kan ha mye å gjøre med at jeg hadde elendig selvtillit, selvfølelse, selvbilde, i det hele alt som begynner med selv var i dårlig forfatning. Som voksen greide jeg etter hvert å bygge opp et bedre selvbilde. I etterkant ser jeg at dette var ikke noe jeg gjorde helt med egen hjelp, det hadde mye å gjøre med at jeg møtte mennesker som oppfattet meg som likeverdig, og i det store og hele en oppegående og helt ålreit person. Når jeg ikke ene og alene hadde æren for den økte selvtilliten jeg etter hvert fikk, kan jeg kanskje frikjenne meg selv for at jeg hadde det hele og fulle ansvaret for det dårlige selvfølelsen jeg hadde i yngre år. Det evinnelige maset fra de voksne om at jeg var så voldsomt bortskjemt fordi jeg var enebarn, var nok én grunn til at jeg lærte å tenke på meg selv som en ekkel og mindreverdig person. Noe annet som har dukket opp i minnet, er når jeg prøvde å snakke om ting jeg syntes var leit, da ble jeg gjerne møtt med at det er bare fordi du oppfatter det sånn, andre, underforstått de som oppfatter det riktig, ville ikke reagert på samme måte. En ytterligere bekreftelse på at alt med meg var feil. Jeg har opplevd tilsvarende som voksen, da har det først og fremst vært irriterende, som barn fikk det meg til å føle at jeg var dum og underlegen. Derfor var det godt å komme seg ut i verden og møte folk som så meg på en helt annen måte. Jeg har et minne fra den første turen jeg var i Irland, da jeg reiste på en arrangert tur. Det var mange eldre med på turen, jeg var en av de yngste, heldigvis var det flere som hadde noen år igjen til pensjonsalder, og vi ble en fin gjeng som hadde det hyggelig sammen. Det spesielle minnet skriver seg fra da vi satt sammen i matsalen på et hotell, jeg merket at jeg følte plutselig en sterk følelse av velvære, jeg følte meg friere og mer avslappet enn til vanlig. Jeg har hatt mange slike gode øyeblikk sammen med fremmede mennesker, det kan ha noe å gjøre med at jeg bare blir sett som den jeg er der og da, de vet ikke så mye om meg. Jeg er ikke typen til å skryte på meg noen større suksess enn det som er sannheten, men det går an å være litt tilbakeholdende med det som ikke er så morsomt å snakke om. Det har selvfølgelig også noe å gjøre med at mennesker stort sett oppfører seg bedre i møter med fremmede, enn overfor kjentfolk. Det er sikkert flere enn meg som har møtt noen som har virket som verdens hyggeligste person, og når man er blitt nærmere kjent med vedkommende, har man sett noe ganske annet. Det er i hvert fall sikkert at positive møter med fremmede var med på å bygge meg opp, det er noe med å føle seg likt og respektert, skuldrene senkes og du åpner deg opp og blir en langt rausere og hyggeligere person enn når du merker at du bli sett ned på. Det er mange metoder folk bruker for å fortelle deg at du ikke er likeverdig, uansett fører det til høye skuldre og at du lukker deg inn i det selv, samtidig som du føler deg liten, dessuten er det grusomt irriterende. Selv om jeg har hatt mange dårlige opplevelser i arbeidslivet, har jeg også der hatt positive møter med mennesker, opplevd å bli satt pris på og likt. Og det har varmet, som å bli omtalt som «ei innmari ålreit dame», eller å få høre at det var så godt å ha meg der, for jeg var så grei å ha med å gjøre. Med tanke på i hvilken grad det varmet, har jeg senere tenkt at det kanskje hadde vært litt for lite av sånt tidligere i livet. Jeg har mange ganger tenkt at dersom jeg hadde fått et klapp på skulderen og en tilsvarende oppmuntrende beskjed da jeg var fjortis, kunne kanskje mye vært annerledes. Uten at jeg kan vite det sikkert, og jeg skal ikke bare skylde på andre.

Nå skulle jeg ønske at jeg hadde fått mer glede av det bedre selvbildet jeg etter hvert fikk. For samtidig som jeg ble tryggere på meg selv, og gjorde ting jeg aldri hadde trodd jeg ville våge, som å reise utenlands helt alene, opplevde jeg stadig verre forhold i arbeidslivet. Det å være vikar, ofte med oppdrag på en eller to dager, er slitsomt nok i seg selv, når det er snakk om år etter år, samtidig opplevde jeg tjene stadig å dårligere, og det ble kortere mellom oppdragene der arbeidstempoet var fullstendig umenneskelig. Jeg ble skremt av alle de syke og utslitte menneskene jeg møtte på jobb, alle historiene om operasjoner og ødelagte kropper som følge av hardt arbeid. Tanken på at min egen relativt gode helse skulle slites ut av de underbetalte drittjobbene, var ikke mye fristende. Dessuten var jeg vant til å være frisk, og redd for å ha vondt, jeg hadde så visst ikke lyst til å gjennomgå operasjoner eller slite med kroniske lidelser, mens andre satt bakom og tjente på at vi på gulvet slet oss ut. Jeg sammenliknet de knekte og utslitte menneskene jeg jobbet sammen med, med dem jeg møtte på fritiden, der så jeg folk som var mange år eldre som sprudlet og var fulle av livsglede, de hadde økonomisk og helsemessig overskudd til gode opplevelser og en givende fritid. Og dette var ikke noen som var veldig høyt på strå, forskjellen skyldtes nok heller at vi andre befant så langt nede på rangstigen. Jeg var heller ikke forberedt på så harde forhold som jeg etter hvert opplevde, at arbeidsfolk ble behandlet så brutalt, var noe jeg trodde hørte fortiden til. Men her var jeg, krabbende rundt på et hardt, kaldt betonggulv der jeg hele tiden måtte lete etter noen som kunne kaste til meg noen jobbsmuler, og jeg hadde ikke råd til å være kresen, uansett hvor uappetittelige jobbsmulene var. Jeg visste ikke den gang at jeg tilhørte det som senere skulle omtales som prekariatet, men gudene skal vite at det var prekært. En av mange ulemper med å være en del av prekariatet, er at man ikke opparbeider seg noen rettigheter. Hvis jeg skulle få ødelagt helsa som følge av jobbslitet, ville det ikke bare bli smertefullt, jeg ville også bli økonomisk ruinert. Nå var jeg på vei mot økonomisk ruin uansett, siden lønningene krympet støtt og stadig. Det ante meg at jo eldre jeg ble, jo mer penger jeg til å trenge. Tanken slo meg første gang mens jeg hadde en forferdelig slitsom vaskejobb, den hadde jeg vært absolutt nødt til å takke ja til, da det var en stund siden forrige oppdrag. Jeg fikk en mistanke om at vikarbyrået jeg jobbet for, bevisst «sultet ut» folk for å få dem til å ta vaskejobber. Tilbudene om vaskejobber kom i hvert fall gjerne etter at det hadde vært dårlig med oppdrag. Uansett, mellom mopper og skurebøtter, hadde jeg en tann som røyk i filler, og jeg husket tannlegens advarsel om dersom det ble mer trøbbel med den, var det ikke annet å gjøre enn å sette på krone. Og kroner var dyrt, det visste jeg, det var med andre ord krise. I tillegg til det fysiske ubehaget jobben medførte, hadde jeg en vond tann og alvorlige bekymringer i tillegg. Det endte med at moren min tilbød seg å betale for krona, og jeg hadde ikke anledning til å takke nei. Tross alt var det en lettelse, da jeg kunne gå til tannlegen, gape opp, skylle ut og bla opp de nødvendige tusenlappene. Men det skulle ikke være sånn at en voksen person som holdt på å jobbe helsa av seg på fulltid, skulle være nødt til å få hjelp av foreldre til tannlege. Etter hvert som lønna krympet, tenkte jeg stadig mer på at det kom til å koste å bli eldre, større tannlegeutgifter, jeg kom sannsynligvis til å trenge briller og annet forskjellig, og dessuten ville jeg ikke holde ut usikkerheten og det stadig mer vanvittige arbeidstempoet i år etter år. Nå fikk jeg en påminnelse om at bekymringene om hvordan det ville gå når jeg ble eldre kanskje var bortkastet. Jeg ble sendt på kantine der jeg skulle vikariere for en dame som ikke var så veldig mange år eldre enn meg, hun hadde gått hjem fra jobben og dødd av hjerneslag. Det slo meg at akkurat noe slikt har jeg ventet på å høre, mener å huske at det var like etter dette at jeg satte to streker under at jeg ikke hadde noe liv jeg kunne bli gammel i. Og hvis livet bare skulle være trøstesløst slit, så var det vel strengt tatt ikke så farlig.

Om ikke jobbene skulle være slitsomme nok i seg selv, har jeg til tider også vært nødt til å slite for å få den lønna jeg faktisk hadde krav på. Allerede det første vikarbyrået jeg jobbet for, prøvde å snyte meg.  Men da jeg sa fra, endte med at de sendte meg en flott blomsterbukett og ba pent om tilgivelse, det fikk de, og jeg opplevde ikke noe mer juks med lønn. Da jeg jobbet for Adecco noen år senere, vanket det ikke blomster når jeg påpekte triksing med lønn. I en periode var det juks med hver eneste lønning, det ble til slutt så ille at jeg faktisk grudde meg til lønnsutbetaling, fordi det var så innmari frustrerende med alt jukset deres. Jeg husker mailen jeg sendte Arbeidstilsynet, der jeg blant annet spurte om jeg kunne politianmelde dem, ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre det, men fordi jeg hadde planer om å sende mail med tilhørende svar over til dem, og hadde lyst til å skremme dem litt. Jeg tror faktisk hun som svarte ante hva jeg tenkte, jeg fikk i hvert fall akkurat det svaret jeg ønsket meg, og sendte det over til Adecco. Da la de seg flate, men det varte ikke lenge før de var oppe i snytende stilling igjen. Jeg husker en av de aller første jobbene jeg hadde for Adecco, jeg ble overrasket over hvor lykkelige de to damene jeg jobbet sammen ble da de skjønte at jeg faktisk var i stand til å utføre enkle arbeidsoppgaver. Det var de visst ikke vant til, jeg fikk høre noen historier om vikarer som ikke fungerte i det hele tatt. Senere hørte jeg mange slike historier, om vikarer som ikke kom når de skulle, og uansett ikke gjorde det de skulle. Alle vikarene jeg har hatt har vært rare, sa ei jente jeg jobbet sammen med en gang, hun skyndte seg å legge til at jeg ikke var rar. Men jeg fikk inntrykk av at jeg var unntaket som bekreftet regelen. Man skulle tro de satte pris på en vikar som folk faktisk var fornøyd med, men for dem var det nok det viktigste at vikarene fant seg i snusket deres. Siden jeg ikke gjorde det, ble det etter hvert langt mellom oppdragene. Det var mens jeg jobbet for Adecco at håpet om et levelig liv begynte å svinne, og det førte til en ubeskrivelig tristhetsfølelse. Jeg begynte også for alvor å skjønne at folk som meg ikke ble tillagt særlig verdi, og at utviklingen gikk i retning av at verdien ville fortsette synke. ‘

Å jobbe én dag her, kanskje to dager der, og hvis jeg var heldig en hel uke på samme sted. Å bli ringt opp og være nødt til å løpe av gårde, sitte på bussen på vei til enda en ny arbeidsplass jeg ikke ante hvordan var, være på vei hjem fra og ikke vite om det ble noen jobb i morgen. Den evinnelige uvissheten, angsten som kom snikende, usikkerheten som begynte å gnage både på kropp og psyke. Etter hvert også stadig mindre oppdrag, straffen for at jeg hadde vært så frekk å si fra når de snøt meg. Da det virkelig ble lite jobb å få, gikk jeg inn i periode som var så svart, at jeg ikke orker å tenke på det, det var forferdelig, jeg hadde mindre å møte motgangen med enn jeg var klar over, til slutt ønsket jeg bare å dø. Jeg var langt utpå stupet, ironisk nok reddet vel egentlig Adecco livet mitt, da jeg uventet fikk et oppdrag på et sted jeg hadde vært før, en av de «snilleste» stedene jeg har jobbet, helt fri for det maset og stresset jeg opplevde mange andre steder. Der fikk jeg heldigvis bli i flere uker, og fikk kommet noenlunde ovenpå, både psykisk og økonomisk. Jeg var fremdeles fattig og nedbrutt, men ikke verre enn at det var håndterbart, at livet var fullt av utrygghet og vanskeligheter var tross alt blitt normaltilstanden.

Om jeg hadde hatt mang en arbeidsgiver fra helvete, hvor Adecco så langt var den verste, var likevel det som møtte meg da jeg var nødttil å melde meg arbeidsledig, mye verre. Dette var noen måneder før Nav-reformen trådte i kraft, noe sa meg at det kom til å bli enda verre da, og det ble det vel for så vidt, men gudene skal vite at Aetat var ille. Flertallet av de ansatte, hederlige unntak fantes, var uhøflige, udugelig og en hel masse annet som begynner med u. Informasjonshefter med trusler på hver eneste side, etter å ha lest noen sider, ventet jeg bare på at det på neste side ville være trusler om juling, hadde vi hatt dødsstraff her i landet, hadde det sannsynligvis vært trusler om det og. En særdeles usjarmerende person som var høyt på strå i Aetat, og nå er en av de ørten direktørene i Nav, hadde flere innlegg i Dagsavisen der han forsvarte den truende tonen Aetat brukte overfor arbeidsledige. På den positive siden greide jeg å skrike meg til et datakurs, for å få tatt datakortet. Det hadde jeg ønsket meg helt siden jeg gikk mine første datakurs, før det hadde jeg ikke vært borti data i det hele tatt. En ny verden åpnet seg, du verden som jeg gledet meg til kurskveldene, det var spennende å ta de første vaklende stegene inn i dataverdenen, de kveldene ble en herlig blanding av læring, latter og moro. Noen år senere, da jeg var noe mer stødig i databruk, gikk jeg et kurs i Adobe Photoshop, jeg storkoste meg på det kurset. Flere av dem jeg gikk sammen med, brukte programmet på jobb, gjett om jeg skulle ønske det var meg som hadde fått lov til det. Jeg gikk også flere engelskkurs, kursene var en viktig grunn til at jeg greide å holde meg på beina, noe å glede seg til, det var godt å kjenne at jeg ikke var så dum som jeg hadde trodd. Etter en slitsom og tom dag på jobb føltes det forfriskende med noen timer på kurs, det var ren, skjær medisin. De forbedrede engelskkunnskapene mine var nyttige de gangene jeg jobbet på sentralbord, som da jeg ble ringt opp av et vikarbyrå om et endagsoppdrag på et sentralbord, som jeg takket ja til, ringte de meg på nytt for å spørre om jeg var i stand til å ta telefoner på engelsk. Det var et absolutt krav, og da kunne jeg heldigvis svare ja. Kursene var også kjekke å ha i forbindelse med jobbintervjuer, blant annet fordi det ofte ble forventet at man kunne snakke med begeistring om livet sitt. Som da jeg ble spurt om å fortelle om meg selv, og nevnte at jeg var glad i å gå kurs, og for ikke lenge siden hadde vært på et engelskkurs i Oxford, noe som hadde vært en fantastisk opplevelse. Jeg fikk det oppdraget. Jeg tenker på hvordan folk pines og plages i Nav-systemet, der de skal være så fattige og ha det så vondt som mulig, da blir det vanskelig å stille i et jobbintervju der det forventes at det man skal være sprudlende og begeistret. Og hvordan skal du få overskudd til å søke jobber og stille i tøffe jobbintervjuer, når du så lite penger og opplever så stor usikkerhet at du skjelver av skrekk størsteparten av tiden?

Da jeg kom inn på datakurset gjennom Aetat, håpet jeg at det skulle hjelpe meg over i en bedre jobb, en jobb som ikke slet så hardt på helsa som kantinejobbene. Jeg håpet også at det i det minste kunne føre til lengre oppdrag gjennom vikarbyråer, og bedre lønn, og at jeg da kunne ta mer kurs og utdanning på fritiden. Noe som var umulig å få til når lønna krympet og jeg aldri visste hva jeg hadde å holde meg til. Dessuten skjer det noe med hodet ditt når du lever med så stor usikkerhet, det blir vanskelig å legge planer, og å konsentrere seg. Sånn skulle det jo ikke gå, men selve kurset ble en positiv opplevelse. Vi fikk en flink lærer, allerede første dag kom vi godt i gang med å forberede oss til den første modulen på datakortet. Det ble også et veldig godt miljø blant oss som gikk der. Da jeg dro fra kurset første dag, føltes det ubeskrivelig godt å vite hva jeg skulle de neste ukene framover, det var jeg jo ikke vant til. Den tiden er noe av det bedre jeg har opplevd, jeg gledet meg til hver dag, så godt å merke at hodet fungerte, og så utrolig mye bedre enn det trøstesløse slitet på kantinene. Det var et par ting som ikke var bra, det ene var at Aetat i all sin manglende visdom hadde funnet ut at vi ikke trengte Powerpoint og Access, siden disse angivelig ikke ble brukt i arbeidslivet. Noe kursarrangøren, som også holdt kurs for private, ikke var enig i, og arrangerte kurs i disse programmene på kveldstid ette at selve kurset var slutt. Vi måtte betale dem selv, jeg prøvde å søke Aetat om støtte, det var da jeg fikk svar fra en avdelingsleder som overhodet ikke var skrivefør, svaret var selvfølgelig nei, da man ikke trengte «mondulene» 5 og 6, da man fikk nok «kompetase» uten. Jeg fikk avslag både i form av brev i posten og som e-post, begge like smekkfulle av skrivefeil. I etterkant har jeg angret på at jeg ikke tok fram rødblyanten, rettet opp alle skrivefeilene, og sendte det tilbake til henne. Noe annet vi kursdeltakerne snakket om at vi kunne ønsket oss, var å lære mer om hvordan vi ville møte programmene i arbeidslivet.

Noe som har satt godt fast i minnet, er det bisarre møtet hos Aetat noen måneder etter kurset. Jeg kommer aldri til å glemme de to breiale Aetat-ansatte som sto der foran en samling nedtrykte mennesker, hvor mange var i en alder der det uansett kvalifikasjoner er vanskelig å få jobb. Det så ut til at de to nøt situasjonen, der de sto med en heller amatørmessig powerpointpresentasjon, noe som var pussig med tanke at dette programmet ifølge samme Aetat, ikke ble brukt. For meg som var vant til å jobbe på underbemannede kantiner, var det grusomt irriterende å se to personer gjøre en jobb som fint kunne vært utført av én. Det foregikk omtrent sånn, dere må ta grep, sa den ene, ja, grep må dere ta, sa den andre. Senere har jeg tenkt at jeg skulle ha gjort meg dum, og spurt om hva jeg egentlig gjøre, sånn konkret, når jeg skulle «ta grep». Det ble ikke sagt annet enn meningsløs svada under hele seansen. Deretter måtte jeg inne og snakke med verdens trøtteste gubbe, det var han som da jeg spurte hva skulle gjøre for å komme meg i jobb, bare svarte at det fikk jeg finne ut selv, altså. Hvorfor i all verden plagde jeg ham med sånne utidige spørsmål, liksom. Siden kurset hadde jeg greid å komme til ett eneste jobbintervju, det var for et vikarbyrå jeg tidligere hadde hatt enkelte små oppdrag for. Der hadde jeg fått beskjed om at datakortet ikke var nok til å komme over i annet arbeid, jeg trengte litt mer, men ikke så mye. Det ville være lurt å prøve å få et kontorkurs, gjerne med litt praksis, hadde jeg fått beskjed om. Dette fortalt jeg til trøttingen, som svarte at han, gjesp, sterkt frarådet kontorkurs, gjesp. Det jeg derimot kunne få, var et jobbsøkerkurs. Siden å si nei, samtidig hadde vært å si nei til de usle pengene jeg fikk, måtte jeg si ja. Jeg husket med et grøss hva en av dem jeg hadde gått sammen med på datakurset, hadde fortalt om jobbsøkerkurset hun hadde gått, om å stå i ring på gulvet og holde hverandre i hendene, og annet tilsvarende tull. Å få et kurs som kunne økt sjansene for en jobb der jeg kunne benytte meg av det jeg hadde lært på datakurset, var altså ikke mulig. Men et fullstendig meningsløst tullekurs, kunne jeg få. Disse tullekursene kostet tross alt penger de også, så hvorfor ikke heller bruke penger på kurs der folk lærte noe nyttig? Senere har jeg hørt flere historier om folk som har deltatt på jobbsøkerkurs som har opplevd det som psykisk belastende, om ydmykelser og svært ubehagelige lærere. Tanken er vel at det skal være så ubehagelig som mulig å være utenfor arbeidslivet, uansett hvor uforskyldt det er.

Jeg var vant til at på jobb oppfører man seg ordentlig, er hyggelig og grei overfor kunder, dersom man ikke kan etterkomme kundens ønsker, sier man beklager på en høflig og vennlig måte. Som vikar kan du sparkes på dagen dersom noen ikke er hundre prosent med ytelse og oppførsel, det har ikke skjedd meg, men jeg har sett andre bli kastet ut med umiddelbar virkning. Noen ganger har det ikke vært annen grunn at en med litt makt har vært i dårlig humør, eller bare hatt behov for å markere seg, vise hvem som bestemmer. Nå hadde jeg oppført meg ordentlig på jobb uansett, skulle bare mangle. Men hos Aetat møtte jeg folk som så litt annerledes på det, for å si det på den måten. Jeg syntes at når de ikke kunne bidra med noe som helst for at jeg skulle øke sjansene for å kunne få en jobb jeg kunne leve av og med i årene framover, så kunne de i det minste sagt beklager og vært høflige. Nå har jeg hørt om tilfeller der folk har opplevd ubehøvlet oppførsel fra Nav-ansatte, til tross for at de har vært i situasjoner som ville kalle på medfølelse og sympati fra de aller fleste av oss. Jeg har snakket med så mange oppegående og skikkelige folk som har opplevd ubehagelig oppførsel fra ansatte hos Nav, likevel er dette et ikke-tema. Det er på samme måte som med at arbeidslivet slett ikke er bare er helsebringende, jeg har møtt så mange som har hatt alvorlige skader som følge av jobb, men heller ikke det skal snakkes om. Det har vel noe å gjøre med at de som har slitsomme og ødeleggende jobber etter hvert er blitt dehumanisert. De skal være usynlige, tjenende ånder for de mer velfødde, når de ikke orker mer eller ikke lenger betraktes som attraktive nok på arbeidsmarkedet, skal de kastes til Nav, der de skal straffes hardest mulig. Det snakkes om eliteforakt, med hva med elitens forakt for arbeidsfolk, og de som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet. Jeg ser på det som en langt farligere forakt, for de har makt til å gjøre noe med forakten sin, og den skal det være sikkert og visst at de benytter seg av.

Nå slapp jeg unna jobbsøkerkurs, fordi jeg akkurat hadde fått jobb da brevet med det uglade budskap om at jeg var innvilget plass på kurset ankom. Brevet inneholdt de sedvanlige truslene som jeg etter hvert hadde blitt så vant til. Det var en glede å kunne sende svar tilbake at jeg absolutt ikke hadde til hensikt til å møte på dette kurset, da jeg hadde fått meg jobb. Jeg greide å få inn en setning om at jeg var luta lei alle truslene deres. Det gjorde neppe noe inntrykk på den som leste det, men du verden hvor godt det føltes å skrive det. Fullt så godt føltes det ikke med den nye jobben, jobb for en slektning som leverte fruktkurver til bedrifter. Det var langt tyngre arbeid enn noe annet jeg har hatt, og med større mulighet for å skade seg, uten kontrakt og uten noen forsikring dersom jeg hadde vært så uheldig å bli skadet. Ingen ordnet arbeidstid, ikke tillegg for helgearbeid, ingen hyggelige kolleger. De andre som jobbet der var nær familie, jeg var en utenforstående som de visste hadde problemer med å få jobb, noe som etter hvert førte til at de behandlet meg som søppel. Ekstra ille ble det etter at slektningen foreslo at jeg skulle gå på det som nå var blitt Nav, og spørre om jeg ikke kunne få praksisplass. Han mente altså at Nav skulle gi meg praksisplass i en bedrift jeg allerede hadde jobbet i flere måneder, for at arbeidsgiver skulle slippe å gi meg lønn. Det gikk jeg ikke med på, det hadde nok ikke Nav gjort heller, etter det ble han skikkelig sur og sluttet han å hilse. Etter en stund fikk jeg beskjed om at de ikke trengte meg mer. Da begynte marerittet for alvor, da arbeidsgiveren nektet å utbetale feriepenger, og kom med noen svært kreative forklaringer på hvorfor, og sendte meg også noen tilsvarende kreative papirer. Det jeg husker veldig godt fra denne tiden, var en mail jeg fikk sent en kveld etter at jeg vært ute og spist med en bekjent. De vanvittige påstandene de kom med, at det gikk an å være så frekk og uhederlig, jeg fikk fullstendig sjokk, det var vondt, det var opprørende, det føltes så forferdelig urettferdig. Og det la seg oppå alt det andre vonde jeg hadde opplevd gjennom mange år. Jeg var fast bestemt på ikke å la arbeidsgiver slippe unna med snusket sitt, dessuten hadde jeg ikke råd til å tape pengene. Når du har lite penger, har du ingen kroner å miste. Det var skremmende lite hjelp å få, jeg prøvde Arbeidstilsynet, men de hadde ikke noe med sånt. Men jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta saken til Forliksrådet, og at jeg kunne få hjelp av Jussbuss.  Jeg fikk omsider slept meg til Jussbuss, der jeg fikk snakke med en person som ristet på hodet over de vanvittige papirene jeg hadde fra arbeidsgiver, jeg fikk med meg brosjyrer med nødvendig informasjon. Så var det bare å ta fatt, det var en temmelig krevende oppgave. Det slo meg at dette nok var mer krevende enn flere av de jobbene jeg ikke kunne få, fordi jeg visstnok manglet praksis. Jeg hadde heller ingen praksis eller kunnskap om dette fra før, men jeg greide det allikevel. Riktignok tok det lang tid før jeg fikk pengene, arbeidsgiver brukte noen heller ufine, og langt fra lovlige, metoder for å sno seg unna. Noe som førte til mer arbeid og ytterligere belastninger. Det var på den tiden jeg begynte å fryse, en innvendig frost, som om beina i kroppen var av is. Dette har plaget meg siden.

Selv om jeg gikk seirende ut av kampen mot den dønn uhederlige arbeidsgiveren, var det mye som gikk tapt underveis. Jeg klarte etter hvert å få en slags attest fra ham, men det sier seg selv at jeg ikke kunne bruke ham som referanse. Så der var jeg uten jobb, uten referanser fra siste jobb, uten opptjente rettigheter til dagpenger, og dessuten sliten og nedbrutt. Nå kunne jeg sette enda flere streker under at jeg ikke hadde noe liv å bli gammel i. Og etter hvert ønsket jeg ikke å leve lenger i det hele tatt. Det har vært skrevet mye om selvmord i det siste, hvor problemene til dem som overveier å ta livet sitt, ofte bagatelliseres. For ikke lenge siden leste jeg at det i mange tilfeller ville være nok med en klem og en kopp te, så ville nok folk komme på bedre tanker. Det er dessverre noe veldig tidstypisk over slike skriblerier, selvmordstanker skyldes kun psykiske lidelser som ikke har noen forbindelse med hvordan folk har det ellers i livet sitt. I denne perioden var jeg innestengt i fattigrommet, et rom der det er mørkt, kaldt, så lavt under taket at du ikke kan stå oppreist, og det er vanskelig å puste. Du kan lengte ut til livet og lyset, men så lenge du mangler penger er veien dit ut stengt. Du blir desperat fordi vil ut av fattigrommet, og da kan døden se ut til å være eneste vei ut. Sånn ble det heldigvis ikke denne gangen heller, igjen ble reddet av et oppdrag for et vikarbyrå. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få noen jobb fra dette byrået. Jeg var der til et intervju som jeg opplevde som helt forferdelig, på grunn av en CV som etter hvert hadde blitt temmelig hullete, ble det gjentatt og gjentatt at jeg framsto som en person som ikke var til å stole på. Å bli mistenkeliggjort på den måten føltes grovt urettferdig, her hadde jeg jobbet for den ene arbeidsgiveren mer uhederlig enn den andre, og hadde oppført meg så skikkelig jeg bare kunne. Jeg hadde aldri kunnet snyte og bedra slik jeg hadde sett arbeidsgivere gjøre, det hadde jeg ikke hatt samvittighet til. Uhederlighet er faktisk ikke min stil, og når man har opplevd det på nært hold, og sett hvor uskjønt det er, da får man ikke lyst til å være likedan. Før jeg greide å få attest fra den uhederlige slektningen, pratet jeg med en bekjent som sa at da får du skrive attesten selv. Det var helt utenkelig for meg, men det var visst ikke så helt ikke helt uvanlig. Jeg var visstnok veldig naiv når jeg ikke var klar over at slikt foregikk. Jeg kan forstå at det kan være fristende, og dersom en falsk attest er det som redder deg fra Nav, og det er snakk om en jobb du er kvalifisert til, ser jeg ikke på det som noen stor forbrytelse. Men jeg kunne ikke gjort det, om jeg hadde greid å komme til et intervju som følge av falske attester, er jeg så dårlig til å juge, og jeg ville være så redd for å bli avslørt, at jeg garantert hadde blitt det umiddelbart.

Byrået som mente jeg ikke var til å stole på, sendte meg på et lager, lønna var trist, nok en gang dumpet jeg ned mange kroner i timen, på den positive siden var ikke jobben lenger unna enn at jeg kunne sykle, og sånn sett spare reisepenger. Jeg syklet av gårde på en sykkel hvor alle vitale deler trengte å byttes ut, det knaket og braket, pedalene hoppet og ristet. Men å ha sykkelen verksted hadde jeg ikke råd til i første omgang. Jeg lurer på om disse om er så sterke i troen på fattigdommens fortreffelighet, er klar over hva det faktisk innebærer å mangle penger. Heldigvis var det muligheter for å jobbe mye overtid, når jeg jobbet i helgene fikk jeg hundre prosent overtid både lørdag og søndag, dessuten gratis mat. Så etter hvert fikk jeg levert sykkelen på verksted, og reiseveien ble sånn sett noen hakk tryggere. En annen fordel med denne jobben var gode kolleger, det føltes utrolig godt å komme inn på jobben og møte blide ansikter. Jeg jobbet på stedet ganske lenge, og selv om jeg etter hvert fikk forferdelig vondt i beina av at alt arbeidet foregikk i stående stilling, ble dette en av de bedre periodene i livet. 

Jeg hadde senere flere andre jobber for dette vikarbyrået, av forskjellige slag, heldigvis verken kantine eller renhold. Men da finanskrisa kom, ble det igjen vanskelig. Jeg jobbet noe på et sentralbord i en bedrift der flertallet av de ansatte lot til å være storrøykere, og følgelig var mer ute for å røyke enn inne for å jobbe. Der satt jeg i resepsjonen og så på et tog av mennesker som gikk ut og inn, mens jeg gjorde så godt jeg kunne for å finne noen som kunne ta imot telefonene som strømmet på. Jeg husker særlig en som ble skikkelig sinna og skrek inn i det stakkars øret mitt at hva i all verden er dette for slags bedrift. Jeg kunne jo ha svart at det er en bedrift der folk stort sett ikke gjør annet enn å stå ute og røyke, men det kunne jeg jo ikke. Så jeg måtte bare ta imot kjeften og takke og bukke. Men uansett, hvor mye jeg takket og bukket, det ble ikke nok jobb til å leve av, og jeg var nødt til å melde meg på Nav. Før jeg gjorde det, satt jeg og leste om Nav på nettet, den ene skrekkhistorien etter den andre. Du kunne bli redd av mindre, men det var bare å svelge skrekken og gå på Nav. Jeg kommer aldri til å glemme han jeg snakket første gang jeg var der for å levere noen papirer, han var ikke bare uhøflig, han var direkte sinna. Nå hadde jeg nettopp hatt en jobb der jeg hadde mottatt ufortjent kjeft, og vært nødt til å møte det med all den vennlighet og høflighet jeg var i stand til å oppdrive. Og da se dette vesenet, eller rettere sagt uvesenet, som tedde seg fullstendig usivilisert, det viste jo med all tydelig at hos Nav kan de ansatte oppføre seg på en måte som mange av oss andre ikke kan, og vel heller ikke har noe ønske om. Nå møtte jeg heldigvis også Nav-ansatte som var i besittelse alminnelig folkeskikk. Jeg ble innkalt til et møte, der jeg snakket med ei dame som var riktig så hyggelig, nå skulle jeg ut på kurs, noe jeg var veldig positiv til. Da jeg var innmeldt hos Aetat, het det seg at man måtte være arbeidsledig minst tre måneder for å få kurs. Siden jeg hadde vært så ivrig etter å ta datakortet, klarte jeg å komme forbi den regelen. Nå hadde det endret seg, nå skulle man ut på kurs så fort som mulig. Jeg ble meldt på et kurs i elektronisk arkiv, det tenkte jeg skulle bli interessant og lærerikt, at det ville bli nyttig kunnskap som forhåpentligvis kunne hjelpe meg til å finne en brukbar jobb. Jeg tenkte at en arkivjobb måtte være langt mindre belastende for kroppen enn størsteparten av jobbene jeg hadde hatt. Da jeg jobbet på lager, så jeg mange som slet med belastningskader som følge av jobben. Tilsvarende hadde jeg jo også sett på kantiner, for ikke å snakke om de stakkars renholderne jeg hadde jobbet sammen med for mange år siden, som kun snakket om senebetennelser, hvor slitne de var når de kom hjem fra jobb, og annen elendighet, der var det ingen overhengende fare for å le seg i hjel på pauserommet. Men vi hadde i hvert fall et par pauser i løpet av dagen, noe veldig mange av kantinene ikke hadde. Det å jobbe full tid i hardt tempo uten pauser er forferdelig slitsomt, det handler ikke om å være lat, men man trenger å kunne sette seg ned og puste ut i løpet av en arbeidsdag, særlig når alt arbeid foregår gående og stående.

Jeg var glad og forventningsfull den dagen jeg dro av gårde til arkivkurset, det ble fort slutt på, allerede første dagen pådro jeg meg en dundrende hodepine, som jeg ikke ble kvitt før kurset var over. Det ante meg at de kommende ukene ville bli et helvete, noe de også ble. Jeg burde kanskje hatt en anelse, stedet het Reaktorskolen, bare navnet! Da jeg gikk datakurset flere år før, var det et par av dem jeg gikk sammen med, som kjente noen som var på tilsvarende kurs hos Reaktorskolen. De hadde fortalt at der fikk man ikke lov å forberede seg til testene på samme måte vi gjorde, der brøt de hele tiden inn med jobbsøk, noe som gjorde det vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om å bestå de forskjellige testene. Jeg skulle snart få merke at hos Reaktorskolen dreide det seg stort sett om jobbsøk og atter jobbsøk, uten at vi ikke ble noe klokere av det. Det var mest surr og rot, jeg skrev mye på bloggen min i den perioden. Sånn sett at har jeg skrevet så mye om lidelsene jeg gjennomgikk at de egentlig er ferdig beskrevet. Men det var fælt mens det pågikk, det skal være sikkert og visst. Bloggposten Ute av Reaktoren er fremdeles den mest leste på bloggen min, under den fikk jeg mange kommentarer om folk også hadde svært dårlige erfaringer med denne anstalten. Men også noen der den som skrev mente å vite at det være meg det var noe gærent med, at jeg var så voldsomt negativ. Jeg fikk en mistanke om at noe av dette kom fra folk som jobbet i reaktorsystemet, et par hadde jeg også sterk mistanke kom fra jobbsøklæreren vi hadde, en infantil vrøvlekopp som ikke hadde annet enn svada og floskler å komme med. Det som var ekstra sørgelig, og som aldri jeg nevnte på bloggen, var at jeg en god stund senere kunne fått et lengre oppdrag med arkiv, gjennom vikarbyrået jeg da var innmeldt, problemet var bare det at jeg ikke kunne nok til å ta den jobben. For meg kunne det ha vært en fin sjanse, bare det å ha jobb i en forholdsvis lang periode, samtidig som jeg fikk erfaring med arkiv. Det var til å grine av, men jeg kunne ikke juge på meg mer kunnskap enn det jeg faktisk var i besittelse av, og det var svært lite.

Så kommer det virkelig vanskelige. Det begynte med noe som skulle bli så bra, jeg fikk forskudd på arv og skulle kjøpe leilighet. Det å få egen, gjeldfri bolig, det som var en drøm, men ble dessverre et mareritt av verste sort. Med min berømmelige uflaks kom jeg selvfølgelig borti en megler som jeg senere fikk vite var kjent for å være uhederlig. Han viste meg en leilighet i et nybygg, og solgte meg en annen med langt dårligere beliggenhet. Da jeg oppdaget det, bare et par dager før jeg måtte ut der jeg bodde, noe han var klar over, fikk jeg sjokk. Jeg greide å krangle meg til et lite avslag i prisen, jeg var så sliten og nedbrutt at jeg bare måtte håpe at det tross alt skulle gå bra. Det gjorde det absolutt ikke, den enorme skuffelsen over å ha havnet på et sted der det var bråk døgnet rundt, søppel overalt, en nabo som alt tydet på drev med noe kriminelt. Et styre som det ikke var greie på i det hele tatt, en styreleder som først framsto som hyggelig og grei, og villig til å rydde opp. Men som det senere viste seg bare var løgn og tull med. Det var litt bedre på vinteren, men fra tidlig vår til sen høst var leiligheten egentlig ubeboelig. I mange år hadde jeg drømt om å få et godt og trygt hjem, noe jeg trodde at kjøp av egen leilighet ville føre til, jeg hadde aldri trodd at slike forhold som det jeg opplevde kunne være mulig. Det hendte jeg tenkte at dette må være et mareritt jeg snart våkner opp fra. I et desperat øyeblikk tenkte jeg at jeg kunne sette en stol inn på badet, og sitte der og lese, siden det var det rommet hvor støyen var minst plagsom. Jeg husker et annet øyeblikk, tidlig på våren, da bråket var fullstendig uutholdelig, jeg lurte på hvordan i all verden skal jeg holde ut gjennom vår, sommer og høst, jeg skulle gitt alt i verden for å skru tiden fram til november, for da pleide det å roe seg. Jeg tok advokat for å prøve å få hjelp, jeg sto så alene, og var så sliten, og forferdelig skuffet over at livet hadde påført et så hardt slag, og det i forbindelse med noe som skulle være positiv endring. Advokaten var flink nok, og skrev strenge brev til det jeg på bloggen omtalte som Huff Eiendomsforvaltning. Det er en grunn til at jeg kalte dem Huff, hver gang det kom svar derfra, var det som å få juling. Jeg hadde så mange vonde opplevelser i sekken fra før, når alt dette kom i tillegg, ble det svært tungt å bære. Det gjorde at jeg gjenopplevde den vanskelige tiden da jeg slet med saken som måtte til forliksrådet, men dette var verre. Da hadde det tross alt vært snakk om noen tusen kroner, nå var det en leilighet til en langt større verdi det var snakk om. Jeg innså at det ville bli vanskelig å få solgt leiligheten til en slik pris at jeg hadde råd til å kjøpe en ny, jeg håpet at jeg ved advokatens hjelp ville få til at forholdene bedret seg såpass at jeg slapp å selge altfor langt under takst. Dessverre nyttet det ikke, forholdene ble jevnt og trutt verre, og det ble stadig flere beboere med dårlig oppførsel. Det var mange leiligheter i bygget som lå ute til salg, og jeg så at det ofte gikk lang tid før de ble solgt.

Jeg kommer aldri til å glemme det siste brevet fra Huff, da hadde det gått lang tid siden sist. Det fikk jeg dagen etter at jeg hadde fått vite at moren min var dødssyk. Hun hadde vært mye syk før om årene også, som enebarn hadde vært nødt til å ta ansvar for syke foreldre i ung alder, det var ingen fest, for å si det forsiktig. Jeg skjønte at jeg sto foran en periode som kunne bli svært vanskelig, og da jeg leste det brevet, det var så ubeskrivelig grusomt. Her hadde virkelig Huff satt inn nådestøtet, det var ikke grenser for hvor mye dritt de kom med, jeg skjønte at styrelederen hadde sin del av skylden. Han gikk rundt og jugde og baksnakket folk, sa noe i det ene øyeblikket, og noe helt annet i det neste. Å lese det brevet må være den verste opplevelsen jeg har hatt i livet, jeg kjente at jeg gikk i stykker. Det var så himla urettferdig, og jeg hadde ingen å snakke med, det var ingen der som jeg kunne støtte meg til. Det var bare den rå, kalde ensomheten, som jeg også før hadde kjent på i vanskelige stunder. Advokaten ba om svar så fort som mulig, da brevet ikke var «tilfredsstillende», men det tok lang tid før jeg orket å svare. Uansett hvor mye jeg ville, jeg klarte det ikke. Til slutt fikk jeg sendt et slags svar, og så maktet jeg bare ikke mer. Jeg lå nede for full telling, og styret vant, regner med at seieren smakte godt.

Da de noen måneder senere ringte og sa at moren min var funnet død på gulvet i omsorgsboligen hun bodde, kan jeg huske det første jeg tenkte var hva gjør jeg nå, det var det første jeg sa til den som ringte også. Jeg har mistet to foreldre, faren min var jeg nødt til å identifisere, da han døde brått mens han var ute og gikk. Jeg har også mistet en hund, riktignok var hun gammel, men jeg var utrolig glad i henne. I alle tre tilfellene har jeg ikke hatt overskudd til å stoppe opp og føle på noen form for sorg. Det har alltid vært så mye annet å tenke på, og bekymre seg over. Jeg har hørt godt voksne mennesker som har mistet foreldre i en alder da det er naturlig at folk dør, si at det er det verste de har opplevd her i livet. Da har jeg tenkt at du er jammen heldig, det skal du være inderlig klar over, men det tror jeg ikke alltid de er. Problemene jeg har hatt, har gjort at jeg på en måte er blitt helt nummen og følelsesløs, eller jeg har vært nødt til å bli det. Jeg har hatt perioder der jeg har gått på siden av meg selv, det vonde ble for stort. Jeg har ikke alltid registrert det mens det har pågått, men jeg husker en gang på ferie i Dublin, da jeg merket at jeg på en måte som er vanskelig å forklare, så meg selv utenfra. Da ville jeg absolutt være på plass inne i livet i mitt, for akkurat da var det et godt sted å være, men det var ikke helt lett å få til. Det var en veldig rar følelse.

Jeg husker jeg tok bussen til begravelsen til moren min, jeg hadde jo vært i andre begravelser, og sett at det er en dag hvor de nære pårørende gjerne er omgitt av slekt og venner. Jeg var helt alene, det var som jeg skulle et hvilket som helst annet ærend. Men det gikk nå greit, jeg dro hjem og fortsatte å ta tak i alt det et dødsfall fører med seg av gjøremål. Etter at alt det var gjort, måtte jeg begynne å tenke på salget av leiligheten, og skaffe meg et annet sted å bo, noe som betydde å leie. I tiden før dette gikk i orden, var alt bare stress og redsel. Jeg kan huske noen øyeblikk som var forferdelige, da måtte jeg bare dra meg selv opp etter håret og gå videre, slik jeg hadde gjort så mange ganger før. Noe annet jeg husker, er at jeg lengtet etter å snakke med noen som så på meg som likeverdig, jeg tenkte at jeg kunne vært villig til å betale noen for det. Man tenker så mye rart når det er så mye vanskelig at det går helt rundt. Det var ikke mye kontakt jeg hadde med folk, og det lille som var, var med folk som var veldig glad i å belære. Dersom jeg kom med en aldri så liten ytring om hvor bekymret jeg var for hvordan det ville gå med leilighetssalget, var det som å trykke på en knapp, og det dundret mot hvor lett det ville bli, og gjør sånn, gjør sånn, gjør sånn.

Jeg fikk omsider solgt leiligheten og skaffet meg en brukbar utleieleilighet, men livet var trist. Jeg hadde egentlig skjønt for lengst at alle slag var tapt. Jeg hadde ikke jobb, CV-en hadde raknet fullstendig, jeg begynte å bli for gammel etter arbeidsgivernes smak, og dessuten hadde vi fått arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, som også var med å minske sjansene betraktelig. Om jeg til tross for alt dette hadde klart å få en jobb, hadde antagelig arbeidstempoet vært uutholdelig, og lønna ikke til å leve av. Det å være nødt til å gi slipp på et hvert håp var smertefullt. Jeg måtte innse at jeg fikk gjøre det beste ut av den tiden jeg hadde penger, og prøve å tenke minst mulig på det som måtte komme etterpå. Da jeg innså at betalt arbeid var umulig å få tak i, var jeg inne på tanken om jeg skulle gjøre en eller annen form for gratisarbeid, og at det kanskje også kunne føre til noe betalt arbeid. Men jeg slo det fra meg, nå hadde jeg opplevd å gå ned i lønn og ned lønn, at jeg til slutt skulle jobbe helt uten lønn i det hele tatt, ville føles fullstendig håpløst. Og det ville neppe føre til tilbud om betalt jobb, jeg har erfaring med at gratisarbeid bare fører til tilbud om mer gratisarbeid Dessuten kjente jeg at alle årene med utrygghet og motgang hadde satt sine ubehagelige spor, både fysisk og psykisk. Det ble et liv med sterke farger, en jernklo i brystet, og noen uhyggelig truende skyer i horisonten. Et liv der jeg måtte prøve å skape noen gode øyeblikk, og holde fast i dem så godt det lot seg gjøre. Det ble en glassvegg mellom meg og andre, og det ble også veldig mye jeg ikke orket å snakke om, derfor orket jeg ikke særlig kontakt med andre. Det er ikke så hyggelig å møte andre, når man ikke har noe positivt å melde. Ensomheten har vært vond, men bare tanken på andres utspørring og belæring har gjort at jeg umiddelbart har dratt skuldrene langt over ørene. Dette ble mye tristesse på en gang, det gjør vondt å skrive om det.

Det jeg holder fast i nå, og som er ubeskrivelig viktig, er at livet mitt ikke har vært bare grått og trist. Det har vært mye av det, men det har også vært gode opplevelser. Det har vært et liv med store kontraster, nitrist slit og dager da jeg har ligget sammenkrøpet i vettskremt fattigdom, men også dager da jeg har gått med rak rygg ut i livet og lyset. Når jeg tenker på de gode opplevelsene jeg heldigvis har hatt, kommer alle turene til Dublin høyt opp på lista. Å ankomme Dublin, gå av flybussen på O’Connell Street, ta de første stegene bortover gata, tror nok jeg har hatt passe salig glis i fjeset da. Å være tilbake i den byen har vært like herlig hver gang. Når livet har vært som vanskeligst her det vært godt å ha slike opplevelser å holde fast i, holde ut og håpe på at jeg skulle få oppleve det igjen. At jeg har greid å få til turene både til Irland og andre steder, har gjort at jeg under noe tvil kan si at det ble et liv verdt å leve, tross alt. Det har vært nydelig å kunne legge problemer og elendighet bak seg, kjenne litt på hvem jeg kunne vært hvis ikke livet hadde blitt så trøblete, bare det å kunne føle seg glad. De siste årene har turene bidratt til at jeg i det hele tatt har greid å holde på sånn noenlunde på beina. Jeg har vært nødt til å jobbe med formen for å klare det, jeg husker en gang jeg plutselig kom på at nå er det bare to uker til jeg skal til Dublin, nå må jeg ta meg sammen så jeg orker å dra. Det har vært noe å glede seg til, særlig har siste lørdag før avreise vært en dag jeg har satt av til å glede meg. Da har jeg dratt inn til byen, gått rundt og kost meg med tanken på hva som lå foran meg, det har ellers ikke vært mye å glede seg, til så jeg har vært nødt til å gjøre mest mulig ut av det. Men jeg husker en sånn gledeslørdag, hvor jeg var i veldig dårlig form, skjelven og med hjertebank, likevel jeg var nødt til å glede meg. Det var sommer og fint vær, jeg fant en uterestaurant og tok en øl, prøvde å puste ut, det hjalp litt. Dette året har jeg vært i så dårlig forfatning at det har vært lite overskudd til å glede seg, likevel bestilte jeg tur til Dublin på våren slik jeg har pleid. Da tenkte jeg at det var galskap, med tanke på den elendige formen. Men som vanlig, da vekkeklokka ringte på avreisedagen var jeg i god nok form, og selv om den turen bød på visse utfordringer, jeg reiste med SAS og det var midt i streikesesongen deres, så merket jeg at hjertebanken, og angsten som til vanlig vibrerte i hver eneste celle i kroppen, faktisk var borte. Det var så deilig at jeg dro tilbake til Dublin i juli, for å få oppleve det en gang til. Og selv om jeg har var helt utslått på forhånd, ble det faktisk en fin uke i denne byen hvor jeg har hatt så mye moro, og har så mange gode minner fra.

Ellers har det ikke alltid vært så lett å få til gode opplevelser, men når jeg tenker tilbake, ser jeg at det er enkelte øyeblikk der livet tross alt føltes ganske bra. Jeg kjøpte et nytt kamera, å ta med seg det ut på turer, ta bilder, komme hjem, sette seg ved pc-en med en kopp te og behandle dem i Photoshop, etter hvert har jeg også lært meg Lightroom. Det vondeste har vært hvordan tankene nesten hele tiden har surret og gått om hvor lenge pengene ville rekke, og hva som ville skje etterpå. Jeg har et minne fra en sommerettermiddag, da dette slapp taket, jeg vandret rundt i byen og tok bilder av gamle hus, da hadde jeg det fint, jeg har lært å sette pris på slike stunder. Det uhyggelige mørket som lå der framme, har på en måte gjort at jeg har klart å verdsette det jeg har hatt. Utryggheten har røsket i kroppen, men jeg tror jeg har vært ganske god til å presse trygghet ut av småstein langs veiene jeg har gått. Hver eneste jul har jeg pyntet og kjøpt inn mat og drikke, selv om jeg har vært helt alene, har jeg tross alt vært glad for at foreløpig har jeg anledning til å gjøre det så hyggelig som mulig. Jeg har også tenkt på dem som ikke har denne muligheten, og tenkt at dersom jeg hadde kjent noen som hadde det slik, kunne jeg ha invitert vedkommende hjem til meg. Når jeg har vært i Dublin og Edinburgh har jeg gått forbi folk som har ligget på gata, selv har jeg akkurat da liksom har vært fin dame som har bodd på hotell og levd det gode liv, men samtidig har jeg visst at dersom jeg lever lenge nok, kan dette også bli min skjebne. Jeg satt på venteværelset hos tannlegen, ikke det hyggeligste sted å være, men akkurat da var jeg bare glad for at jeg faktisk hadde råd. Mens jeg satt der og ventet, kikket jeg på mobilen og der dukket det opp, et av disse moralistiske innleggene, der man formelig ser for seg hvordan skribenten pusset glorien under skriveprosessen, om hvor godt vi har det her i landet, vi fornyer både kjøkken og bad årlig, osv. osv. Før jeg gikk hjemmefra hadde jeg nok en gang lest om syke og fortvilte mennesker som hadde mistet AAP, der ble det nok ikke fornying av kjøkken og bad i år. Og igjen tenkte jeg på at skulle jeg holde meg i live lenge nok, var det stor fare for en tilværelse der det verken var kjøkken eller bad i det hele tatt, og der det å kunne gå til tannlege ville være en fjern drøm. Jeg syntes det var utidig tramping på en voksende gruppe av vanskeligstilte, akkurat da var det mye oppmerksomhet om AAP-ofrene, så det ville være rimelig at også skribenten ville ha fått det med seg. Men det ser ut til å være en tendens at det folk ikke har opplevd selv, det gidder de ikke tro eksisterer. Jeg har mange ganger tenkt at de som har hatt det langt verre enn meg, til andre tider og på steder, i det minste har sluppet dette evinnelige gnålet om at nå har vi det bedre enn noen gang. Det holdt på å drive meg til vanvidd den gangen jeg akkurat hadde satt personlig rekord i lønnsnedgang, da jeg jobbet til alle døgnets tider, helger og netter, tungt og ensformig arbeid. Noen ganger på kveldsskiftet hendte det at systemet stoppet opp, og vi fikk en ekstra pust i bakken, da fikk jeg høre historier fra noen av dem jeg jobbet sammen med, en hadde hatt noen forferdelige opplevelser med sosialkontoret, en annen hadde opplevd at en nær pårørende hadde vært nær ved å ta livet sitt, på grunn av problemer med Nav. På den tiden var gnålet på sitt sterkeste, en klar beskjed til noen av oss at vi ikke telte med. Det er ikke bare sliterne som opplever tøffe tak, jeg vet om tilfeller der folk har hatt langt bedre jobber enn det jeg noen gang har hatt, med langt høyere lønn og ditto status, men som har hatt beintøffe forhold, og fæle kolleger av en type jeg heldigvis stort sett har vært spart for.

Nå er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelige mye verre enn meg, det har jeg tenkt mye på, og det gir jo et visst perspektiv på egen elendighet. Likevel er det vanskelig å tenke bort konsekvensene av kronisk stress gjennom mange år. Jeg klarer ikke annet enn å tenke på hvordan det hadde vært å komme gjennom en vanskelig periode, komme ut på den andre siden, kunne puste ut og bearbeide det vonde. I stedet har alltid kommet et problem eller flere ramlende over meg, ta den, ta den, ta den, uten at det har vært tilstrekkelig med tid til å komme seg mellom slagene. Det hadde vært godt å oppleve hvordan det var å få trygg grunn under føttene, det kommer jeg ikke å oppleve, og uansett om jeg vet at det er det veldig mange andre som heller har gjort, gjør det forbasket vondt. Det er vel sånn at det å oppleve trygghet og varme, er i ferd med å bli noe stadig færre får oppleve. Nå har jeg tross alt vært så heldig at jeg har fått oppleve noen riktig så gode stunder, og jeg er glad for det jeg har klart å ta for meg såpass som jeg har av det gode i livet. Sånn som utviklingen er her i landet, kan det komme til å bli mange som aldri kommer i nærheten av de gode øyeblikkene jeg tross alt har vært så heldig å få oppleve.