Noen tanker etter å ha lest "Vikeplikt for høyre" av Espen Goffeng

Jeg har nettopp lest Vikeplikt for høyre av Espen Goffeng. Boka ble utgitt i fjor, men er fremdeles aktuell. For den som ikke har hørt om boka, den omhandler venstresidens noe trøblete møte med innvandring og islam. Det er nok flere enn meg som har stusset over hvordan den en gang så religionskritiske venstresiden har inntatt en svært så logrende holdning overfor islam. Videre har mange gravd seg ned i skyttergraver der de kaster dritt på alle som måtte mene noe annet enn at innvandring kun er berikende. Dersom man skulle mene at det følger noen problemer med på lasset, blir man pepret med en hel drøss svært lite flatterende beskrivelser. Goffeng kommer med noen eksempler på hva som sies om dem som ikke er helt rene og ranke i sine holdninger. Han nevner bloggeren Gunnar Roland Tjomlid som ifølge Goffeng er god til å framlegge meningsmotstandere som om Hitler står rett om hjørnet. Han henviser til en status Tjomlid skrev i 2015 og som han også skal ha vist til senere: Hvis angrepene i Paris bremser viljen til å hjelpe flyktninger hit i trygghet, er vi større mordere enn terroristene. Intet mindre. Jeg har lest noe av det Tjomlid har skrevet, og sett at det er blitt likt og delt, jeg skal innrømme at jeg heller har grøsset av den bombastiske og skråsikre stilen hans. Goffeng nevner også Geir Hongrø, ifølge ham er intoleranse det samme som hat, og å være kritisk til masseinnvandring er i seg selv «hat». All innvandringsskepsis er avskyelig, motbydelig og stinker dritt, er et annet gullkorn Hongrø har kommet med. Eivind Trædal, kjent fra Miljøpartiet De Grønne, har skrevet at det å bekymre seg over hvorvidt «etniske nordmenn» ville komme i mindretall i Norge var rasistisk. Da er det kanskje ikke så rart at de som er en smule bekymret for konsekvensene av innvandring, velger å holde kjeft.

Noe av det jeg syntes var befriende med boka, er at til tross for at Espen Goffeng selv tilhører venstresiden, beskriver han venstresidens mindre sjarmerende sider på en svært treffende måte. Han nevner det han kaller champagnevenstre: Dette er en politisk gruppering som ofte virker å ha lite til overs for «gutta og jentene på gølvet». De kan sitere Hegel og Gramsci til hverandre, det utvises for eksempel liten forståelse for at arbeidsfolk føler sine arbeidsplasser truet av innvandring av alle slag. Det er viktigere å være kosmopolitisk enn å opprettholde en sterk, nasjonal arbeiderklasse. Ettersom venstresiden har beveget seg mer og mer til høyre i økonomisk politikk i mange land i Europa, er det mange som føler seg etterlatt og sviktet av denne kulturvenstresiden. Når de da blir kalt rasistiske og nasjonalistiske når de lufter sine frustrasjoner, blir bruddet merkbart større for hvert år som går.  Dette er en særdeles god beskrivelse av tingenes tilstand.

Goffeng kommer også inn på den lave takhøyden på venstresiden, der det er tryggest å breke i kor med resten av flokken. Han nevner komikeren Dag Sørås, som sto på scenen på Litteraturhuset under et arrangement for norske PEN og fortalte at han tidligere var så ideologisk ren på venstresiden at han holdt med SV i hva enn de mente om Sri Lanka, selv om han knapt visste hvor Sri Lanka befant seg. Det var så trygt og godt å være inkludert i en gruppe.  Boka inneholder flere sitater fra folk på venstresiden som gir uttrykk at det er vanskelig å ta opp problemer tilknyttet innvandring.  Det framgår at det er lett å bli stemplet, flere kan fortelle historier om stigmatisering, sosial eksklusjon og en moralstyrt vilje til å hindre andre fra å ytre upopulære meninger. Jeg har møtt noen som likner, ikke alle har vært aktive på venstresiden, de har hatt svært høye tanke om egen fortreffelighet, og har hatt svært lite overs for dem som ikke er i besittelse av den samme fortreffeligheten. Jeg liker å kalle dem de innbilt gode.

Det er kanskje ikke rart at arbeiderklassen forlater venstresiden, noen går til høyrepopulistene og andre til sofaen. Enkelte av oss holder fremdeles tappert ut, og stemmer på venstrepartier mens vi holder oss for nesa og håper på bedre tider. Noe vi sikkert bare kan drømme om. Det er lett å få inntrykk av at mange bare er ute etter å samle godhetspoeng. Dessverre ser det ut til at de også scorer godhetspoeng på å være mest mulig foraktelige overfor arbeidsfolk. Det er forståelig at folk fra arbeiderklassen setter noen store spørsmålstegn ved venstresidens enorme godhet, da vi overhode ikke er omfattet av denne godheten. Jeg har sett påstander om at vi får et kaldt samfunn dersom vi ikke tar imot flest mulig innvandrere, men det disse ikke bryr seg om, er at mange allerede opplever samfunnet som svært kaldt. Jeg vet av bitter erfaring at det er blitt iskaldt på de nederste trinn i arbeidslivet. I det siste har vi nærmest daglig fått historier om mennesker som sliter med Nav og fattigdom, med tilhørende ensomhet og stigmatisering, de har det garantert veldig kaldt. Jeg ser lite omtanke og godhet overfor disse fra flertallet på venstresiden. Jeg synes heller ikke jeg har sett så veldig mye omtanke for innvandrere som utnyttes grovt av brutale arbeidsgivere. Dette har jeg skrevet om mange ganger før, men det hører hjemme i denne sammenhengen. Når jeg har jobbet på kantiner, og har kommet på en kantine der det har vært mange innvandrere, har jeg skjønt at dette blir tøffe tak. Ikke fordi jeg har opplevd det som problematisk å jobbe med innvandrere, de aller fleste har vært både hyggelige og flinke til å jobbe. Men fordi disse kantinene gjerne har hatt et fullstendig umenneskelig tempo, og til tider vemmelige sjefer. Om jeg ikke har sett så mye omtanke for disse fra venstresiden, har jeg derimot sett framstående rikssynsere på venstresiden, som gladelig har latt seg betjene av innvandrere som har vært utslitte, fortvilte og omtalt forholdene på stedet som slaveri.

Interessant syntes jeg også det var at Goffeng tar opp dette med norsk kultur, som ifølge enkelte ikke finnes. Han nevner forfatteren Simon Strangers forsøk på å fjerne den med å henvise til hvor hans kaffebønner, appelsiner og laken kommer fra (henholdsvis Colombia, Valencia og India). En annen forfatter, Vigdis Bjørkøy, argumenterer med at Marius-genseren for lengst er solgt ut til USA, det finnes folk i andre land som liker Munch, og fiskebolla er ikke skikkelig norsk, så lenge den smaker best med karri på. Dette minner meg om noe jeg en gang leste, der det ble argumentert med at norsk kultur ikke finnes, fordi polka og reinlender kommer fra henholdsvis Polen og Rhinland. Og siden vi ikke gjør noe annet her i landet enn å danse polka og reinlender, så må jo alle forstå at det ikke finnes noe sånt som norsk kultur. Interessant nok, leste jeg dette akkurat i det jeg var i ferd med å forlate dette kulturløse landet, for å reise nok tur til Dublin. Da var det jo greit å komme seg til litt mer kulturelle strøk, for irsk kultur finnes vel? Etter å ha ankommet Dublin, og gått litt rundt i byen, fant jeg ut at det kan det umulig gjøre. Her befant jeg meg i en by som er grunnlagt av vikinger, der folk snakker engelsk, det eneste jeg kan huske å ha hørt av irsk språk i Dublin er informasjon på kollektivtransport, som blir gitt både på irsk og engelsk. På pubene spilte de sanger ikke bare fra Irland, men også fra England, Skottland og USA. Skal man følge logikken til folk som Stranger og Bjørkøy, finnes det nok heller ingen irsk kultur. Men ikke snakk om at jeg går inn på en pub i Dublin og forteller irene at de ikke har noen kultur, det tror jeg ikke ville blitt godt mottatt.

Et kapitel i boka omhandler kvinnekamp, her beskrives kvinners begredelig kår i mange muslimske land. Trakassering på gata, vold i hjemmet, tilfeller hvor voldtatte jenter og kvinner blir giftet bort til sine overgripere, er noen eksempler som blir nevnt. I et annet kapitel tar han opp ytringsfrihet, som utvilsomt har fått dårligere kår i de senere år. Et skrekkeksempel på politikernes unnfallenhet, er fra et intervju med Jonas Gahr Støre i Dagens Næringsliv. På et spørsmål om det er viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi, svarte han følgende: «Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er verken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at der et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten». Eller sagt på en annen måte, hold kjeft, så er du sikker på at du ikke tråkker på noen ømme tær, dem er det visst mange av for tiden.

Jeg har jo en viss erfaring med religion, siden jeg vokste opp med foreldre som var pinsevenner. Det har jeg skrevet om her på bloggen gjentatte ganger, jeg tror det har framgått ganske tydelig hva jeg mener om pinsevennkulturen. Det fine er jo at den kan man kritisere så mye man orker, uten å bli beskyldt for å lide av noen form for fobi. Man blir heller ikke utsatt for drapstrusler av den grunn. Jeg husker at mange pinsevenner mente at annerledes tenkende skulle gå til helvete, der de skulle brennes til evig tid. Jeg tror nok det var mange som koste seg med tanken på de lidelsene «synderne» skulle utsettes for. Men tanken på at det skulle være greit å drepe dem man anså som syndere, var det nok ingen som hadde tenkt. Jeg har noen dårlige minner fra den tiden jeg ble slept med på bedehuset og tvangssendt på søndagsskole. Nå har jeg også helt andre minner fra barndommen, som dager på badestranda om sommeren. Akkurat det har jeg tenkt på når jeg ser småjenter med hijab. Det blir neppe mange dager med soling og svømming på dem. Jeg har sett at mange mener at hijab er noe jentene selv velger. Jeg så en gang ei lita jente, et sted mellom ett og to år, som sto ved siden av vogna si, med hijab. Jeg tror ikke hun hadde valgt det selv. Selv om jeg hadde pinsevennforeldre, så var ikke jeg et pinsevennbarn, eller et kristent barn. Jeg var et barn som ville tenke selv, og som tidlig skjønte at livet var bedre utenfor bedehuset. Heldigvis hadde jeg foreldre som hadde såpass vett at de lot meg få lov å finne min egen vei. Men jeg vet at mange barn av pinsevenner ble holdt i langt strammere tøyler enn det jeg ble, og det tror jeg ikke er sunt. Fordi jeg har sett såpass av religion på nært hold, synes jeg det er trist å se at små barn med hijab, et veldig synbart religiøst symbol, som også må hemme jentenes lek og livsutfoldelse. For øvrig hadde Espen Goffeng for ikke lenge siden et innlegg i Nettavisen om hijabtvang på småjenter i Sverige, kan leses her. Jeg kan også anbefale denne kommentaren av Tone Angell Jensen i Nordlys.

Jeg var nylig innom en side på facebook, der noen kristenfundamentalister skrek og bar seg om hvor grusomt det er med disse skrekkelige homofile som ikke lenger har vett på å holde seg i skapet, men derimot viser seg fram i all sin syndighet i den forferdelige Pride-paraden. Det som står å lese der er så til de grader fordomsfullt, for ikke å si hatefullt, at det går kaldt nedover ryggen på meg. Men igjen, det er det lov å ta høylytt avstand fra. I Vikeplikt for høyre, kommer Goffeng så vidt inn på muslimers holdninger til homofili. Han sier at det finnes knapt et land som Norge mottar innvandring fra, fra Polen til Afghanistan, som ikke straffer homofili med alt fra sosial utstøting til fengsel, dødsstraff eller lynsjing. Han slår videre fast at finnes det et felt der innvandring på ingen måte er en berikelse, så er det her. Han viser til The Guardian som har skrevet om en undersøkelse fra Gallup om holdninger til homofile blant engelske muslimer: 0 % svarer at homofili er akseptabelt. Han forteller også at han har forsøkt å få Bazim Ghozlan, som han omtaler som en av Norges viktige muslimske stemmer, til å svare rett ut og liketil på om dødsstraff for homofili er feil ifølge hans egne moralske vurderinger, men Goffeng sier det er som å forsøke å spikre en såpeboble til veggen. Jeg husker godt da Islamsk Råd hadde store problemer å ta avstand fra dødsstraff for homofili. De som ikke klarer å ta avstand fra noe slikt, må forstå at det kan vekke avsky fra folk som lever i et land der man ikke praktiserer dødsstraff selv når det er snakk om svært alvorlige forbrytelser. Når man ikke synes at dette er berikende holdninger, skyldes det ikke at man er rasist eller lider av islamofobi, men heller at man er et noenlunde sivilisert menneske.

Jeg var ubetinget for innvandring da jeg var yngre, og havnet i noen diskusjoner med folk som var mer kritiske. Den gang var ofte argumentene mot innvandring at man kjente noen som visste om noen som jobbet sammen med noen, som hadde en pakistansk nabo som luktet hvitløk, og det gikk jo ikke an. Som storforbruker av både hvitløk og diverse krydderier, gjerne innkjøpt i innvandrerbutikker, syntes jeg det var et heller dårlig argument. Jeg hadde såpass kunnskap om hvordan europeerne hadde herjet med resten av verden, at jeg mente at dette ble småtteri i forhold. Dessuten har jeg, i likhet med svært mange nordmenn, fjerne slektninger i Nord-Amerika, både Canada og USA. Som helt ung leste jeg Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown. For den som ikke kjenner til boka, den handler om hvordan europeiske innvandrere behandlet urbefolkningen i USA. Det er mildt sagt sterkt lesning, og det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste den. Nå var innvandringsmotstand noe jeg forbandt med Fremskrittspartiet, og det skal vel innrømmes at jeg hadde samme type fordommer mot Frp-tilhengere, som jeg senere har sett mange har mot arbeiderklassen i det store og hele. Noe som vil si liten kunnskap, vemmelige holdninger og generelt dårlig smak.

Nå må det sies at jeg i mange år bare hadde positive erfaringer med innvandrere. Det er interessant og lærerikt å møte mennesker med en annen bakgrunn, jeg har møtt flotte mennesker fra mange forskjellige land, både på jobb og fritid. Fullt så hyggelig ble det ikke da jeg flyttet til et sted hvor jeg fikk innvandrede naboer på alle kanter. Jeg hadde jo hørt om andre som hadde opplevd problemer, og hadde valgt å flytte eller drømte om å gjøre det, men jeg hadde ikke tenkt over at det skulle ramme meg. Mange av de problemene jeg opplevde er beskrevet i boka Fremmed i eget land av Halvor Fosli. Da jeg leste om boka, tenkte jeg umiddelbart at nå blir det bråk. Dette var ikke lenge etter at jeg hadde flyttet, eller snarere flyktet, med de erfaringene i friskt minne fant jeg ut at denne boka vil jeg lese. Det gjorde jeg, og jeg kjente meg altså godt igjen. Jeg tenkte å skrive om det her på bloggen, men da jeg så hvor mye spetakkel det ble, valgte jeg ikke å gjøre det. Denne bloggen har vanligvis ikke så stor trafikk, men tanken på at noen aggressive innvandringstilhengere skulle finne den, med påfølgende beskyldninger om at undertegnede skulle være rasist osv., var ikke fristende. Siden jeg tilhører den fra før temmelig stigmatiserte arbeiderklassen, ville de antagelig se på det som nok et bevis på at vi er en gjeng lavpanna rasister osv. Jeg er ingen rasist, jeg vet godt at ikke alle er slik som de naboene jeg hadde. Uansett hvor naboene dine måtte komme fra, når de bråker døgnet rundt, kaster søppel overalt, og i det hele tatt er svært lite hyggelige, så blir det ganske utrivelig. Mange år før denne skrekkopplevelsen, vanket jeg på et internasjonalt kultursenter, der jeg ble kjent mange innvandrere som jeg likte veldig godt. De snakket om at de gjerne ville ha kontakt med norske naboer, for å bli bedre i norsk og fordi de ønsket å bli kjent med nordmenn. Hadde jeg hatt slike naboer, kunne det blitt et riktig så godt naboforhold. 

Avslutningsvis kan jeg si at selv om Vikeplikt fra høyre ikke er helt fersk, så var det absolutt interessant lesning, det er en lettlest og engasjerende bok. Den kan anbefales til alle som er blitt en smule skremt av en ubehagelig og polarisert innvandringsdebatt.