Valgets kvaler

Hva stemmer man når man er usynlig for samtlige partier?
Så var valgkampen i gang. Det kan se ut som om enkelte lokalpolitikere er rimelig desperate i år, jeg har nemlig opplevd at man prøver å bestikke stemmekveget med godsaker av ymse slag. På lørdag mottok jeg en karamell fra SV, som til og med var pakket inn i SV-papir. Rett før overrekkelsen av karamellen, ble jeg for første gang forsøkt påpakket propaganda fra Fremskrittspartiet. Det forundret meg, ikke minst fordi jeg gikk og trillet på sykkelen min, trodde ikke dette partiet var særlig glad i syklister.
Noen som muligens er blitt veldig glade i syklister, eller bare veldig desperate, er Høyre. De prøvde nemlig å stoppe meg da jeg syklet forbi, ville jeg ha kaffe? Nei, det ville jeg ikke. Men ville jeg ha bolle da? Nei, jeg ville ikke det heller. Når man nærmest løper etter syklister og skriker at de kan få bolle, da må man være desperat.

Ved kommunevalget for fire år siden stemte jeg ikke. Med unntak av det første året jeg hadde stemmerett, er dette den eneste gangen jeg ikke har stemt. Dette er ikke året for å tilbringe valgdagen på sofaen, mer demokrati osv, men jeg lider virkelig valgets kvaler. Singel, barnfri, bilfri, tilhører arbeiderklassen og har sett mer dritt i arbeidslivet enn de fleste, dessuten er jeg altså syklist. Flere ganger usynlig, med andre ord.

Under foregående valgkamper har man sett politikere fra venstresiden som klør seg i hodet og ikke skjønner hvorfor så mange fra arbeiderklassen holder seg hjemme på valgdagen. Da jeg lot være å stemme for fire år siden, var det ikke fordi jeg befant meg på sofaen, men derimot på jobb. Det var stort sett der jeg var akkurat på den tiden, sent og tidlig, hverdag som helg. Selve valgdagen var det kveldsskift, flere av mine kolleger hadde heller ikke stemt. Hadde disse politikerne som ikke skjønner hvorfor så mange arbeidere ikke stemmer, kommet og tatt en prat med oss, kan det hende de hadde skjønt hvorfor det er sånn. Men det gjorde de selvfølgelig ikke.

Det var for øvrig det året da jeg, som den hjelpsomme og snille personen jeg er, hadde skrevet en lang mail til Audun Lysbakken i SV, der jeg i det vide og brede la ut om hvorfor det hadde seg sånn at vi lavt utdannede og lavt verdsatte ikke stemmer. Han hadde nemlig gitt uttrykk for at han lurte på akkurat det. Jeg tror nok ikke hadde satte særlig pris på svaret. Det hele endte, som det framgår av denne bloggposten, at jeg fikk beskjed fra en fyr på partiets svartjeneste at jeg satte meg ned og syntes synd på meg selv. Det er muligens dette som er å ta folk ”på alvor”.

Jeg tok det derimot ikke særlig alvorlig, selv om jeg ble ærlig og redelig forbanna sånn umiddelbart. Men du verden for en god historie å fortelle venner og kolleger. Det ble ledd mye av den historien i etterkant, men det var en ganske ond latter, det må sies. Det handler vel også om kulturforskjeller, ikke mellom folk fra forskjellige land, men mellom forskjellige typer nordmenn. Jeg er vant til kundekontakt i privat sektor, hadde jeg sagt noe tilsvarende det vedkommende på SVs svartjeneste skrev til meg, til noen av dem jeg var satt til å betjene, hadde det for å si det mildt gått meg ille. Hadde jeg gjort noe slikt mens jeg jobbet for et vikarbyrå, hadde det vært ut på dagen, og jeg hadde neppe fått noe nytt oppdrag fra samme arbeidsgiver. På den tiden jeg fikk dette svaret, så jeg vikarer bli kastet ut fra jobben med øyeblikkelig virkning, uten at vi skjønte hvorfor det skjedde. Noen med litt makt hadde bare en dårlig dag. Sådan er hverdagen for vikarer, det er vel dette som er å være ”fleksibel”.

Sist vinter fikk vi skandalen med Adecco, og da oppdaget man at det finnes noe som heter vikarer, og jaggu hadde de det visst litt ugreit også. En av dem som fant tiden inne til å mene noe om vikarer var Inga Marte Thorkildsen, som kjent også fra SV. På bloggen sin skrev hun en post som heter Møte med en tidligere Adecco-ansatt. Her kan man blant annet lese:

Tenk deg at du ikke vet om du får lønn til å betale husleia i slutten av måneden. Tenk deg at du alltid må være tilgjengelig og aldri kan planlegge helga, neste kveld, neste uke. Tenk deg at du ikke får lån i banken, fordi inntekten din er for utrygg. Tenk deg at du alltid må strekke deg enda litt lenger, uansett dagsform, for at du skal bli valgt igjen av arbeidsgiveren også neste dag. Tenk deg at du aldri vet hvor du skal jobbe neste gang og at ingen egentlig bryr seg om hvem du er, hva du er opptatt av og hva du ønsker i livet ditt. Du har rett og slett ikke noe arbeidsfellesskap, og du får ingen lønn mellom oppdragene. Tenk deg at ingen gir tilbakemeldinger på den jobben du gjør, og at de fleste ser på deg som laveste sort arbeidstaker.

Dette er en helt korrekt beskrivelse av vikarers hverdag, det skal hun ha. Men legg merke til hvordan hun skriver. Hun skriver om vikarene, og til noen andre, det later til at hun tar det for gitt at ingen som selv er i en slik situasjon leser det hun skriver, det er i hvert fall ikke vikarene hun henvender seg til. Akkurat slik man også skriver om andre som befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet. Og da er det kanskje ikke noe rart at mange avstår fra å stemme. Fordi ingen henvender seg til dem. Det er dette som er å være usynlig.

Når politikerne på venstresiden klør seg i sine mer og mindre kloke hoder og ikke forstår hvorfor mange fra arbeiderklassen ikke stemmer, burde de kanskje også tenke litt over hvordan de oppfører seg overfor arbeidere dersom de skulle støte på noen i privatlivet. Det er antagelig flere enn meg som har opplevd noe som kan minne om mobbing, fra folk som er med i styre og stell for et parti på venstresiden. Når trakasseringen går nettopp på at man ikke er fin nok, ikke vellykket nok, så gjør det seg svært dårlig. Slikt kan sikkert skremme noen fra å stemme, man har liksom ikke så lyst til å bruke en stemmeseddel der man ser navnet på en som har vært svært ubehagelig mot deg.

Med slike erfaringer i bagasjen, ble jeg ikke overrasket da jeg mottok den tåpelige mailen fra SVs svartjeneste. På samme tid fikk jeg for øvrig høre noen hjerteskjærende betroelser fra kolleger, blant annet en stygg historie om en sliten vikars opplevelser i møte med de ansatte ved et sosialkontor. Av hensyn til vedkommende som fortalte meg det, kan jeg ikke gå i detaljer, men tro meg, det var ille. Og når det gjelder SV, så er det vel ikke til å komme utenom at dette er et parti der mange har nettopp den type jobber. Det er med andre ord ikke helt utenkelig at navnet til en av dem som hadde vært så fæle mot min stakkars kollega, kunne dukke opp på SVs liste ved kommunevalget.

Det kan i det hele tatt se ut til at litt selvransakelse er på sin plass blant en del politikere på venstresiden. Ikke at jeg tror det blir noen, de er gjerne veldig fornøyde med seg selv, og later til å være svært imponert over egen evne til verbal nestekjærlighet.

Så hva skal jeg stemme? Ved valget for to år siden greide jeg det mesterstykket å angre mitt valg allerede på veien til valglokalet. Da stemte jeg Arbeiderpartiet, mest som en motstemme mot Fremskrittspartiet. Jeg hadde hatt mareritt om Siv Jensen som statsminister, og det var min skyld, fordi jeg ikke hadde stemt. Slikt ville man jo ikke være skyld i, derfor gjorde jeg som flere andre jeg kjenner, ga en motstemme. Og det er vel det vi gjør, en del av oss, vi stemmer ikke på noen, vi stemmer mot noen andre. Nå får jeg bruke tiden fram til valget til å finne ut hvem som blir den heldige mottaker av min motstemme i år. Det blir ikke lett.