Om å ta arbeiderklassen "på alvor"

Om en kronikk jeg ikke greide å ta "på alvor"
Under søndagsfrokosten i dag fikk jeg meg en god latter. Jeg satt og bladde i helgens utgave av Klassekampen, og der dukket det jaggu opp en kronikk om arbeiderklassen, en av disse akk så typiske tekstene jeg har omtalt så mange ganger før her på bloggen. Den tiden da jeg ble irritert, lei meg, forbauset eller regelrett forbanna, ser med andre ord ut til å være over. Nå satte det meg egentlig i påfallende godt humør, kanskje fordi det tok tankene vekk fra at det snart er på tide å pakke kofferten. Undertegnede har nemlig tenkt å rømme landet for noen dager, og lider av en tilsynelatende uhelbredelig pakkeangst.

Kronikken er skrevet av Arve Hjelseth, som for øvrig har vært nevnt her en gang før. Dagens mesterverk har en tittel så original og velklingende at jeg rett og slett gir meg helt over, Å ta arbeiderklassen på alvor. En av grunnene til at jeg ikke helt greier å ta Hjelsets skriblerier på alvor, er blant annet skriften over overskriften, der står det nemlig: I likhet med store deler av venstresiden, har jeg absolutt ingenting til felles med arbeiderklassen. La meg også nevne at det hele er illustrert med et bilde av en campingvogn.

Hjelseth skriver innledningsvis at for å få fram et poeng kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Nå har det seg vel slik at man alltid er svært sparsom med nyansene når man omtaler arbeiderklassen. Han begrunner hvorfor han absolutt ikke har noe til felles med arbeiderklassen med følgende: "…ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. jeg hører nesten utelukkende på P2, i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg her helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid…"

Litt overraskende at han ikke sier at han ikke hører på dansebandmusikk eller spiser grandiosa, men det er sikkert bare en forglemmelse. Uansett, han har jo fått med seg mange nok av de velkjente påstandene man bruker når arbeiderklassen skal omtales. Under dette skriver han: Hva slags grunn skulle jeg ha til å tro at gjennomsnittsnordmannen deler – eller bør dele – de livsanskuelser som følger av måten jeg lever på?

Da må jo svaret bli at det har han overhode ingen grunn til. Et annet spørsmål han burde ha stilt seg er om det virkelig er gjennomsnittsnordmannen han har beskrevet. Kanskje Hjelseth og andre synsere burde spørre seg om det bildet de gir av den såkalte gjennomsnittsnordmannen, noe som vel betyr arbeiderklassen, er like unyansert og meningsløst som det bildet Christian Tybring-Gjedde og andre i Frp, tegner av innvandrere. Hvordan hadde reaksjonene blitt dersom man innledet en kronikk med å bedyre at man har absolutt ingen ting til felles med innvandrere? 

I kjølvannet av 22. juli har det vært mye snakk om at vi må unngå å gjøre innvandrere til de andre, og det advares mot generalisering. Men hvorfor er det så veldig greit at arbeiderklassen hele tiden gjøres til de andre, de man absolutt ikke har noe til felles med? Og tror man at man får de mest innvandringsskeptiske blant arbeiderklassen til å bli mindre skeptiske, når det er greit å omtale dem på en langt mer stigmatiserende måte enn det som er tillatt når det gjelder innvandrere?

Jeg og Arve Hjelseth har nok – ganske riktig – ingenting til felles, til tross for at det – jeg vil nesten si dessverre – ser ut til at det er en del vi begge to ikke gjør, som å lese kioskromaner og Se og Hør, høre på P4 eller ha campingvogn på Larkollen. I tillegg må sies at jeg ikke har TV, og overhode ikke er interessert i fotball. For øvrig har jeg sett at en del arbeidere er svært opptatt av fotball, så der ser det ut som om den godeste Hjelseth har noe til felles med arbeiderklassen.

Hjelseths budskap er at man ikke skal påtvinge arbeiderklassen middelklassens verdier og karriereorientering. Han nevner sosiologen May-Len Skilbrei, som har vist at arbeiderklassemødre ofte håper at døtrene deres velger yrker som likner deres egne. Dette påpekte Skilbrei også i boka Klassebilder, der nettopp hennes bidrag fikk ganske mye juling her på bloggen. Det var en tekst som var temmelig ubehagelig lesning for en arbeiderkvinne. Det var da den stakkars arbeiderhjernen min gikk helt i spinn og hentet fram et bilde av en gorilla i Dublin Zoo. Men hjernen min var kanskje ikke så til de grader på villspor som man først kunne tro. Det dreier seg om å bli beglodd av skapninger som ikke forstår hva man er for noe, men i motsetning til en gorilla, kan man spørre arbeideren om hva vedkommende tenker på og hvordan h*n har det. En annen ting er at denne flotte gorillaen synes å takle det å bli beglodd av måpende turister og hylende unger med en verdighet de færreste av hans tilskuere er i besittelse av. Slik jeg har sett en verdighet og evne til å takle slit og smerte blant mange av mine kolleger, samtidig som man må finne seg i å bli omtalt i nedlatende vendinger av synsere som framstår som om de aldri har snakket med en eneste representant fra arbeiderklassen.

Arbeiderklassen drømmer verken om professorat eller sosial klatring, men om tilværelser som ikke nedvurderes av myndigheter og livsstilsdommere, og som ikke trues av svekkede rettigheter for vanlige arbeidstakere, skriver Hjelseth, en rimelig god iakttakelse, særlig med tanke på at den er skrevet av en som later til å tro at samtlige arbeidere holder seg med campingvogn på Larkollen. Men det må legges til at det er mange som ønsker seg over i bedre jobber, fordi folk endrer seg, og fordi arbeidslivet har endret seg. Dagens voksne arbeidere var unge i en tid da det ikke var fullt så vanlig at arbeiderungdom tok utdanning, dessuten har kanskje det som var en grei jobb for en del år siden, endret seg til det verre, med større arbeidspress og mer kontroll ovenfra. Jeg har møtt mange som har ønsket seg mer interessant og mindre slitsomt arbeid, noe det aldri snakkes om når arbeiderklassen omtales.

Selv om jeg lo godt av stykket til Hjelseth, blir jeg også en smule oppgitt. Det er trasig å lese denne regla med Se og Hør osv igjen og igjen, men der er ikke bare det. Det er noe med den totale mangelen på nye tanker og ideer, der innhold så vel som ordbruk virker slitent og resirkulert.

Jeg betviler ikke at Arve Hjelseth vil arbeiderklassen vel med sin kronikk, men når man blir så ivrig etter å understreke at man overhode ikke har noe til felles med dem det gjelder, blir det en svært klam og ikke særlig velkommen omfavnelse.

Nok om det, kanskje på tide å tenke litt over hva jeg skal pakke ned i morgen. Nei, jeg skal ikke på camping på Larkollen, ei heller til noe eksotisk og spennende reisemål. Jeg skal bare en liten tur til England, noe som burde bli spennende nok, siden jeg har lest at jeg i egenskap av arbeiderklasse-individ har store problemer med å snakke engelsk.

En oppdatering: Mens jeg koste meg i England har artikkelen til Hjelseth kommet på nett og kan leses her. Takk til Sigrun som gjorde meg oppmerksom på det, ellers hadde jeg ikke oppdaget det.