søndag 11. januar 2009

Da jeg skrev brev til SV

En politisk tragedie fra virkeligheten
Gjennom mange år var jeg en ivrig velger, jeg tuslet av gårde til valglokalet på valgdagen og gjorde min borgerplikt, som det så fint heter. Jeg pleide å stemme SV, i begynnelsen med iver og glød, etter hvert med stadig synkende entusiasme. Men jeg mente nå at jeg måtte stemme, og oppfattet SV som det partiet jeg tross alt var minst uenig med. De skulle nå en gang være for miljø, rettferdig, fred og alt som var bra.
Da jeg før siste stortingsvalg leste i en avis at det kun var to partier som overhode ikke hadde singelpolitikk, SV og Fremskrittspartiet, syntes jeg partiet hadde kommet i så dårlig selskap at jeg mente at nok fikk være nok. Siden jeg selv er singel, hadde jeg sett meg temmelig lei på den evinnelige diskrimineringen av oss single. Det var med andre ord på tide å bytte parti. Etter å ha klødd meg mye og lenge i mitt kloke hode, falt valget på Arbeiderpartiet. Jeg mente å ha hørt ett og annet pip fra den kanten om de singles ve og vel, og partiet framsto i det hele tatt som det minste ondet. Med mindre entusiasme enn noensinne gikk jeg og stemte, det gjorde faktisk litt vondt å stemme Arbeiderpartiet. Jeg rømte landet umiddelbart etterpå og dro til Dublin, der jeg druknet mine politiske sorger i Guinness, og kom tilbake til gamlelandet med relativt godt mot.
Det varte ikke lenge, pipene om de single hadde forstummet umiddelbart etter at de såkalte rød-grønne hadde vunnet valget. Det trønderske sjarmtrollet Bjarne Håkon Hanssen ble arbeidsminister, og kom med den særdeles empatiske uttalelsen om at sosialklienter fikk ”stå opp om morran”. Jeg begynte å skjønne hvorfor enkelte valgte å bli hjemme på valgdagen, og fant ut at det kanskje var på tide å tre ut av stemmekvegets rekker.

Det var ikke noe jeg gjorde med glede, jeg er tross alt et rimelig politisk interessert menneske, og har selv holdt moralprekener overfor enkelte som har ment at det ikke er noen vits å stemme. Følgelig følte jeg meg en smule utilpass i min nye rolle som sofademokrat.
Men som singel, barnløs og i stadig økende grad lavtlønnet, for ikke å si arbeidende fattig som kanskje er et mer dekkende ord, var det rett og slett ikke noe parti å stemme på.
Mens jeg gremmet meg over tingenes bedrøvelige tilstand, kom jeg over et stykke i Dagsavisen av SVs nestleder Audun Lysbakken med overskriften ”Hvem (be)stemmer?”.
Her ga unge Lysbakken uttrykk for at han ikke skjønte hvorfor valgdeltakelsen var så lav blant de lavtlønte, lavt utdannede, og i det hele tatt de lave i samfunnet.
Stykket virket såpass provoserende at jeg satte meg ned og skrev en mail til den godeste Lysbakken. Her redegjorde jeg for mitt relativt miserable liv som singel og lavtlønnet, skrev om alle de slitne og desillusjonerte menneskene jeg hadde møtt bortover på diverse arbeidsplasser, og tok med noen skrekkeksempler fra en periode som arbeidsledig, innmeldt på daværende Aetat, og sa klart i fra at det ville ikke bli noen stemme å få fra meg, verken for SV eller andre.

Jeg hadde ikke regnet med å få noe svar, noe jeg umiddelbart heller ikke gjorde. Jeg glemte hele greia, da jeg fort fikk annet å tenke på. Jeg begynte i en ny jobb, lagerjobb gjennom et vikarbyrå, jeg tjente 8,5 prosent mindre enn i den forrige jobben jeg hadde hatt. Det var tøft, men jeg hadde ikke noe valg. For å kompensere for lønnsnedgangen tok jeg all overtiden jeg fikk. Jeg jobbet helger, kvelder, netter, det var slitsomt, men jeg holdt humøret oppe takket være flotte kolleger og hyggelig miljø.

Til min store forbauselse ramlet det en dag ned en e-post fra SVs svartjeneste. Ifølge personen på svartjenesten var Lysbakken travelt opptatt med å bedrive stemmefiske, og hadde derfor bedt ham om å svare på min henvendelse. Svaret inneholdt floskler som ”det er flere politikere som burde føle seg truffet av det du skriver”, og ”dette er noe som politikerne bør ta på alvor”. Samt litt smisking som ”brevet ditt er både tankevekkende og svært godt skrevet” og ”jeg leser mellom linjene at du er en person med mye personlige ressurser”.
Det inneholdt derimot ikke noe svar på hva SV kunne tenke seg å gjøre med de problemstillingene jeg hadde tatt opp. Ikke uventet endte brevet opp med at vedkommende håpet jeg ville stemme, og da selvfølgelig SV.

Personen med mye personlige ressurser var ikke overvettes fornøyd med svaret. Følgelig sendte jeg mail tilbake, takket for svaret, men sa at min beslutning om å ikke stemme sto fast, da SV tross alt hadde sittet to år i regjering uten at noe hadde blitt noe bedre for folk som meg. Jeg lurte også på hvorfor man aldri hørte noen fra SV ta opp noe av det jeg hadde skrevet om, hvis det nå var sånn at de virkelig mente at dette var så viktig. Men jeg lovte dem at dersom de begynte å ta opp noe av dette, så kanskje det ble en stemme å få fra meg neste gang. Underveis kom jeg i skade for å si at jeg syntes svaret var i overkant smiskete.
Dagen etter at jeg mailen var sendt, mottok jeg nok en mail fra samme person på svartjenesten. Og nå var det slutt på godviljen til SV. Vedkommende tok det tydeligvis ille opp at jeg hadde brukt ordet smisk. Dessuten kunne han fortelle meg at han hadde vært sosialklient, men samfunnet hadde gitt ham en sjanse, heldig for ham, men lite interessant for meg. Han skrev også at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv, ”det er verken samfunnet og aller minst du selv tjent med”, sto det. Så vet man det, i SV mener man at arbeidende fattige har seg selv å takke fordi de sitter og synes synd på seg selv. Man må jo regne med at det som kommer fra SVs svartjeneste er det partiet faktisk står for. Denne beskjeden kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt, jeg var i ferd med å avslutte tretten dager med sammenhengende jobbing, hardt og ensidig kroppsarbeid, da jeg fikk denne meldinga fra partiet jeg hadde stemt på gjennom mange år. Men der sørget de i hvert fall for at jeg aldri kom til å stemme på dem igjen.

Nå skulle det vise seg at det ikke var så lett å slippe unna SV. Den påfølgende helgen hadde jeg fri, og lørdagen dro jeg en tur til Oslo. Etter tretten dagers hardt arbeid så jeg fram til en avslappende og hyggelig bytur. Dagen ble ikke helt som jeg hadde håpet. Byen var full av politikere som drev siste, desperate innspurt før valget. Og ikke minst, den var full av overivrige SV-ere som tydeligvis mente at jeg var et passende offer for valgpropagandaen deres. De kom hoppende fram når jeg minst ventet det, og nærmest løp etter meg mens de viftet med løpesedlene sine. Det som skulle vært en koselig bytur, endte mer opp som en vill flukt gjennom gatene med SV-ere på slep.

Nå nærmer det seg atter en gang valgkamp, jeg gruer meg. Ikke bare til å bli forfulgt av overivrige SV-ere nok en gang, noe jeg sikkert kommer til å bli inntil jeg skaffer meg perlekjede og drakt, og blir forfulgt av høyrefolk i stedet. Alternativt går til innkjøp av grilldress og blir forfulgt av frp-ere. Jeg gruer meg til politiske debatter på sandkassenivå, til å oppleve virkelighetsfjerne politiske broilere som skal ut og bruse med fjøra og fylle avisspalter og tv-programmer med svada og selvrettferdig skryt om egen fortreffelighet. Jeg gruer meg til å nok en gang oppleve politikere på venstresiden som skryter av at de er for rettferdighet, fattigdom og sånn. Eller var det mot fattigdom?
En ting jeg lurer veldig på er om disse politikerne på venstresiden som angivelig ikke forstår hvorfor så store deler av arbeiderklassen velger å la være å stemme, virkelig ikke skjønner hvorfor, eller om de bare later som de ikke skjønner.
Uansett, jeg gruer meg, og det tror jeg at jeg har all mulig grunn til.

2 kommentarer:

  1. SV har heldigvis utspilt sin rolle. Jeg for min del gav opp da jeg så at de ville gå til valg på å avvikle kongehuset! Ikke at jeg skulle savnet kongefamilien, men de prøver nå å gjøre jobben sin og er ikke vårt største problem!

    Det er godt at ikke Hanna Kvanmo ser hvor dette har endt. Hun nølte aldri et sekund med å gripe tak i alt som gikk skeis. Husker da hun påpekte galskapen i at banksjefer får lønnen sin uansett hvor store tap de har påført banken sin. I gamle dager fikk aldri banksjefer fast lønn, men tantième, dvs at de tok ut lønn fra bankens overskudd. Hadde ikke banken overskudd, fikk ikke banksjefen lønn, for da hadde han ikke gjort jobben sin, som nettopp var å sørge for overskudd. Brutalt? I så fall er det like brutalt at en kassadame må gå hvis det mangler en femtilapp i kassen - eller hvis det er en femtilapp for mye, som hun har glemt å slå inn. Begge deler er underslag og oppsigelsesgrunn...men hvis tapet er millioner og ikke en femtilapp, får den som forårsaket tapet, både bonus og fallskjerm. I alt du gjør: Tenk stort! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er heller ingen stor tilhenger av kongehuset, men det er andre saker som er langt viktigere.

      Savner så absolutt politikere som Hanna Kvanmo, det er alt for mange broilere for tiden. Må innrømme at jeg synes Lysbakken er temmelig håpløs.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.