Betraktninger om Klassebilder

Hva skriver de om oss?
For noen uker siden leste jeg boka Klassebilder. Som arbeiderklasseindivid leste jeg naturlig nok boka på en helt annen måte enn dem den antagelig er ment for. Jeg ville vite mer om de tanker som ligger til grunn for holdningene jeg ser hos deler av middelklassen, særlig hos den delen som breier seg i det offentlige rom. Boka ga også til en viss grad forståelse for hva slags tankegods som skaper den forakten jeg har vært nødt til å tåle i møtet med enkelte med middelklassebakgrunn, både i privatlivet og på jobb. Nå har jeg vel skjønt mye av dette fra før, men noen ganger kan det være greit, om enn ganske ubehagelig, å se disse tankene svart på hvitt. I det store og hele var det lite nytt, men bortkastet lesning var det dog ikke.

Arbeiderkvinner - feil typer kvinner, dessuten gammeldagse
Det stykket som var mest ubehagelig å lese for meg i egenskap av kvinne fra arbeiderklassen, var Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei. Under lesningen dukket det uventet opp et gammelt minne i hodet mitt. Det skriver seg fra en god del år siden, da jeg for første og eneste gang var på besøk i den zoologiske hagen i Dublin. Der ble jeg stående foran innhegningen til gorillaene, jeg festet meg særlig ved en av dem, en stor hann. Han satt og skulte ut på oss på den andre siden av gjerdet, i det blikket så jeg en helt annen bevissthet enn i øynene til dyr jeg ser til vanlig. Det var tydelig at han tenkte sitt, og jeg er slett ikke sikker på at han hadde så veldig høye tanker om oss. Nå tror jeg at jeg følte større respekt for gorillaen enn May-Len Skilbrei gjør for de arbeiderkvinnene hun skriver om. Jeg så en flott skapning som måtte tilbringe livet sitt med å bli beglodd av vesener som har så høye tanker om seg selv at de ser på det som sin naturgitte rett å skalte og valte med sine medskapninger etter eget forgodtbefinnende.
Eller sagt på en annen måte, da jeg leste dette stykket følte jeg som det var jeg og mine medsøstre fra arbeiderklassen ble betraktet som aper i bur, og da minus den respekten jeg umiddelbart følte for gorillaen i Dublin Zoo.

Noe av det jeg la merke til da jeg leste stykket til Skilbrei er at hun later til å mene at hvordan andre snakker om en, og hvordan man blir vurdert av storsamfunnet, skal få betydning for hvordan man skal leve livet sitt. Jeg regner da med at hun også mener dette gjelder andre områder enn bare valg av utdanning og yrke. Dette kan være en forklaring på hvordan enkelte individer fra middelklassen har reagert når de har hørt at jeg ikke har ønsket meg barn. Da er det nemlig noen som har reagert på en måte som tilsier at de mente at jeg burde skaffe meg barn likevel, og uttalt at bare jeg fikk barn, så ville det sikkert gå veldig bra. Når jeg har fått slike reaksjoner har jeg oppfattet som ren, skjær galskap. Men i lyset av teksten til Skilbrei kan det gi en slags mening. Dersom det viktigste i livet er å underkaste seg storsamfunnets krav, sørge for å bli oppfattet som vellykket av andre, så bør man helt klart få barn. Så kan man jo lure på hvilke tanker Skilbrei gjør seg om at storsamfunnet til tider har sett ned på folk på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning. Hva har da vært problemet, de som har blitt sett ned på, eller de som har sett ned på dem?

Når jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning, har det ikke vært på bakgrunn av hva andre tenker om meg, eller hva storsamfunnet måtte mene. Det har vært fordi jeg har opplevd det stadig tøffere å befinne seg på bunnen av arbeidslivet, og fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg har evner som kunne ha vært brukt på bedre ting enn å slite helsa av seg for luselønn. Andres forakt og nedlatenhet har vært irriterende og slitsom, men jeg føler ikke noe behov for å bli akseptert av disse menneskene, da de uansett er folk jeg vil ha minst mulig med å gjøre. De som ser ned på andre på grunn av hva slags jobb de har, er mennesker jeg ikke har felles verdier med.

Skilbrei skriver: Flere av kvinnene jobbet side om side med døtrene sine og så ikke ut til å mene at de burde finne seg noe annet å gjøre. For det første, jeg har møtt mange som har trivdes i de jobbene de har hatt, problemet har vært et stadig hardere tempo, og til tider dårlig behandling fra overordnede. For det andre, akkurat dette framkalte et minne fra en kantine jeg jobbet for en del år siden. Der jeg jobbet jeg sammen med en meget oppegående dame. I en periode hadde også datteren hennes jobbet på samme sted, det hadde kun vært de to på kantina. Både mor og datter hadde ønsket seg langt vekk, jeg regner med at datteren, i likhet med moren, hadde evner til helt annen type arbeid. Hun fortalte om slit, tunge løft, hun hadde belastningsskader, datteren hadde vært gravid. I likhet med det jeg selv har erfart, opplevde både mor og datter at veien ut av slitet var stengt. Når man først har havnet nederst på rangstigen i arbeidslivet har man som oftest nok med å komme seg gjennom dagene, man mangler både penger og krefter til å komme seg ut. Det er mange knuste drømmer der ute, men dem ser det ikke ut til at verken Skilbrei eller de andre forfatterne av Klassebilder har sett.

Skilbrei skriver også: Dette kan bety at mens arbeiderklassekvinnene tidligere kunne oppleve et skjebnefellesskap med middelklassens kvinner, har disse nå seilt langt fordi dem, og utgjør i sin vellykkethet en kontrast der de selv symboliserer det som andre kvinner har lagt bak seg. arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”).

Som en studie av de holdninger som ligger til grunn for den forakten overfor arbeiderklassen en del av middelklassen utviser, er med andre ord dette stykket fortreffelig lesning. Når jeg skriver en ”del av middelklassen”, skyldes det at det ville være grovt urettferdig overfor dem med middelklassebakgrunn jeg har møtt som slett ikke har vist noen forakt for arbeiderklassen. Når det kan se ut som om jeg har et mer nyansert syn på middelklassen, enn det Skilbrei har på arbeiderklassen, skyldes dette antagelig at jeg har hatt mer kontakt med folk fra middelklassen, enn det hun har hatt med individer fra arbeiderklassen. Når man leser teksten hennes, får man et inntrykk av at hun oppfatter arbeiderklassen som aper i bur, som objekter man kan forske på, overhode ikke som tenkende og likeverdige individer.

For dem som har et sterkt ønske om å føle mest mulig avstand til arbeiderklassen er sikkert dette stykket ytterst behagelig lesning. Men man burde kanskje ta innover seg at arbeiderklassen ikke er så stereotyp som man ønsker å tro. Jeg har sett eksempler på at enkelte takler det dårlig når fordommene deres blir utfordret. Det har vært i sammenhenger der jeg har fått aksept av andre som har vært til stede, som enkelte antagelig har ment burde tilfalt dem, eller når jeg det har kommet for en dag at jeg har bedre kunnskaper om noe enn det de selv har. Da er det enkelte som viser fram svært lite flatterende sider av seg selv.

Helse og klasse - lite nytt, men desto mer gjenkjennelig 
En del av det som kommer fram i Klassebilder stemmer godt med egne erfaringer, det gjelder særlig Jon Ivar Elstads Klasseforskjeller i helse: Et spørsmål om arbeid? Her kan man blant annet lese: Et stort antall studier tyder på at slitasje fra tungt og monotont fysisk arbeid med statiske påkjenninger er en viktig årsaksfaktor for muske- og skjelettlidelser. Stemmer meget godt med det jeg har sett på arbeidsplassene jeg har vært. Man kan også lese: Helseskadelige effekter av fysisk slitasje begrenser ikke til muskel- og skjelettlidelser. En tysk studie fant for eksempel at etter kontroll for røyking, mosjon og kroppsmasseindeks, var særlig tungt fysisk arbeid en selvstendig risikofaktor for hjerteinfarkt og hjerneslag. Noe som minner meg et av mine tristeste vikaroppdrag, da jeg jobbet noen dager på en kantine med særdeles tøffe forhold. Grunnen til at jeg var der var at en av de ansatte, en kvinne i førtiårene, hadde dødd av hjerneslag en ettermiddag etter at hun hadde kommet hjem fra jobb. Noe annet som stemmer godt med egne erfaringer er følgende: Når det gjelder psykososiale belastninger i arbeidsmiljøet, er en sentral hypotese at store krav til ytelse kombinert med små muligheter til å kontrollere sin egen arbeidssituasjon er særskilt belastende for helsetilstanden. Akkurat det kan jeg definitivt skrive under på. Intet nytt for meg her altså, men dette burde være interessant lesning for en del andre.

Kulturell motstand - vekk med rovdyr og klimapanel
Ketil Skagen og Olve Krunge har et stykke med tittelen Middelklassemakt? Nei takk! Et essay om kulturell motstand Her brukes rovdyrkonflikten som et eksempel på kulturell motstand mot middelklassens meningstyranni. Jeg kjenner godt til denne debatten, vesentlig fra media, den har i liten grad vært et tema på pauserommene jeg har oppholdt meg. Når den ikke har vært det, skyldes det antagelig at jeg har jobbet i Oslo og omegn, der er det er lite rovdyr. Noe jeg dessverre har hørt mye av, er utsagn om at klimaproblemene bare er oppspinn. Argumentasjonen tilsvarer i stor grad det som kommer fram i denne teksten i forbindelse med rovdyr. Det er noe man har funnet på, noe som noen får betalt for å si. FNs klimapanel er et supperåd, nedsatt for å gjøre livet surt for bilistene. For meg, som arbeiderklasseindivid med rimelig grønne kanter, har dette vært trist å høre. Jeg har mange ganger tenkt at dersom vi hadde hatt et politisk parti her i landet som sto opp for arbeiderklassen, gjerne med framstående personer med arbeiderklassebakgrunn, som også sto for en anstendig politikk når det gjaldt klima og miljø, så ville kanskje en god del av mine tidligere kolleger skiftet mening. Om jeg har rett får vi antagelig aldri vite, da et slikt parti er temmelig usannsynlig.

Man blir hva man spiser?
Jeg vil også si litt om Annechen Bahr Bugges Den sosiale appetitten: Mat, klasse og identitet.
Da jeg leste om hvordan de selvhevdende klasser fyller opp kjøkkenet sitt med en stor maskinpark av husholdningsmaskiner som synes å ha en viktig symbolsk funksjon, kom jeg til å tenke på noe en tidligere kollega fortalte. Dette gjaldt ikke matlagning, derimot litteratur. Han hadde en gang vært i en stor og flott leilighet på Aker Brygge. Der hadde det stått mange bøker i bokhylla, kjente norske forfattere som Undset, Hamsun, Kielland, osv osv. Min tidligere kollega hadde tatt en nærmere kikk på disse bøkene, og sett at disse bøkene var det ingen som noen gang hadde åpnet. De sto der med andre ord kun for å imponere, kollegaen min syntes det var temmelig komisk. Kanskje det finnes noen tilsvarende kjøkken der ute?

Ellers framgår det av denne teksten at det er en større prosent blant høyt utdannede som har gitt uttrykk for å ha større interesse for mat og matlagning enn dem med lav utdanning. Det kan nok være riktig, men det er ikke det samme som at alle med lav utdanning ikke er interessert i mat. Det framgår da også av teksten, der de lavt utdannede med interesse for mat utgjør 44 prosent mot 58 prosent blant de høyt utdannede. At det er flere med høy utdanning (59 prosent) som var meget eller ganske interessert i å tilberede og spise nye matretter enn blant dem med lav utdanning (31 prosent) kommer neppe som en bombe på en gammel kantinearbeider. Jeg har overhørt en del arbeidsfolk som har kommet inn på kantina og umiddelbart stilt spørsmål om det har vært hvitløk eller krydder i maten, og det har ikke vært fordi de har ønsket hvitløk eller krydder, snarere heller fordi de har vært livredd for det. Selv har jeg en rikholdig krydderhylle, og vet det er mange med arbeiderklassebakgrunn som elsker krydret mat. Men når jeg prøver ny mat, enten jeg lager det selv eller spiser på en restaurant, så er det kun fordi jeg synes det er spennende, ikke for å imponere andre. Mat som et middel til å hevde seg synes jeg blir en smule stakkarslig, som selvhevdelse gjerne blir det i det store og hele.

Jeg reagerer for øvrig litt på en del av sitatene i denne teksten. De som kommer fra folk jeg antar har jeg samme klassebakgrunn som meg selv, tyder på påfallende dårlig formuleringsevne, og minner lite om hvordan jeg og andre jeg kjenner uttrykker seg. De klønete uttalelsene i denne teksten er med på å fyre oppunder holdninger om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, noe det er populært å hevde. Jeg er slett ikke så sikker på at det står så dårlig til som det hevdes. Enkelte fra arbeiderklassen er ikke flinke til å uttrykke seg, det er riktig, men det er også mange som har en rimelig god formuleringsevne, dem ser jeg ingenting til i denne boka. Nå må det i rettferdighetens navn sies at en del av dem fra de høyere samfunnslag som siteres i Annechen Bahr Bugges tekst heller ikke framstår som spesielt velformulerte eller gjennomtenkte.

For lite nyansert
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er at så vel arbeiderklassen som middelklassen beskrives lite nyansert. Her blir det lett å oppfatte middelklassen som en gjeng selvhevdende fjols, og arbeiderklassen som en flokk uvitende tullinger med formuleringsevne på barnehagenivå. Til slutt, hva med å forske på hva det gjør med folk fra arbeiderklassen hele tiden å bli definert av andre, og ofte måtte lese beskrivelser av seg selv som overhode ikke stemmer, og som dessuten gjerne er svært nedlatende.