Høstfarger langs Akerselva

Dette er årets siste fargesprakende høstbilder, tatt på en vandring langs nedre del av Akerselva en dag i begynnelsen av november. Nå er det slutt på fargeprakten her jeg bor, utenfor vinduet er det bare mørkt og grått. Derfor har jeg hentet fram disse bildene fra mer fargerike dager og håper de kan gi litt energi i høstmørket.

En trist uke

Forrige uke var trist. Jeg synes jeg har et relativt pessimistisk syn på det meste, men stort sett overgår virkeligheten mine mest pessimistiske antagelser. Det fikk jeg nok en gang bekreftet på onsdag morgen. Trump hadde blitt valgt til president, skrekk og gru! Dessverre har jeg snublet over noen kommentarfelt de siste dagene, ut ifra det jeg har lest der ser det ut til at det er riktig mange nordmenn som mener Trump er en kjernekar og at alle som mener noe annet er fryktelig dumme og hjernevasket av den grusomme pk-eliten. Jeg har absolutt forståelse for folks elitetrøtthet, men det er noe som heter å lage ris til egen bak og det er vel en viss fare for at det er det fattigfolk i USA har gjort når de har stemt på Trump i håp om å få det bedre.

Da jeg fikk den sørgelige nyheten om at klimafornekteren og pussygrabberen Trump hadde vunnet valget, kom jeg til å tenke på ei jente fra Boston jeg snakket med i Galway for mange år siden. Dette var i den første perioden til George W Bush og hun syntes det var både flaut og fælt å ha en så skrekkelig president. Han er jo ikke en gang valgt, han er ikke en gang valgt, sa hun. Jeg tror ikke hun gleder seg over dette valgresultatet.

Man kunne jo håpe på at dette gjorde at venstresiden her i landet forstår at de må skjerpe seg, begynne å sette seg bedre inn i hvilke problemer folk har å slite med. For det står ikke bare bra til her i landet heller, forskjellene øker og lavtlønte sakker etter, det kunne man nettopp lese i Klassekampen. Dagens blåblå regjering må være den verste vi har hatt her i landet i løpet av min levetid, men også på venstresiden ser det ut til å være liten forståelse for hvordan livet er for lavtlønte og dem som av forskjellige grunner er utenfor arbeidslivet. I den forbindelse kan nevnes at Oslo Aps stortingsliste for 2017 vesentlig består av heltidspolitikere, politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk.

Noe annet trist som skjedde forrige uke var at Leonard Cohen døde. Han har jeg hatt stor sans for fra jeg var helt ung. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve ham på Kalvøya i 1988. Og for en konsert det var! Et musikalsk minne for livet. Det er godt å ha noe slikt å se tilbake på i disse dystre tider. Så en stor takk til Leonard Cohen for all den flotte musikken han har gitt oss.

Oktoberbilder

Etter min samtale med bloggen, gjengitt i forrige bloggpost, har jeg kikket litt rundt i bloggverdenen. Der så jeg at veldig mange blogger i stor grad består av bilder. Bilder av bloggeren selv, interiør, klær og påfallende mange bilder av mat. Det later til at enkelte må fotografere maten fra alle tenkelige og utenkelige vinkler før den spises. Det minner meg om at jeg for en stund siden leste om folk som heller spiser mat som gjør seg godt på Instagram enn mat de egentlig liker.

Jeg har ingen planer om å legge ut den typen bilder, derimot legger jeg ut noen bilder jeg har tatt i løpet av oktober måned. Det er en fin årstid for fotografering, med mye flotte farger. 

En samtale med bloggen

Bloggen min er sur for tiden, den føler seg forsømt og oversett. Noe jeg for så vidt må gi den rett i. Den ønsker dessuten å bli skikkelig populær, noe jeg har sagt til den at nok ikke er mulig å få til. Jeg har akkurat hatt en samtale med bloggen. For den som måtte lure på om det virkelig går an å snakke med en blogg, det gjør det. For en god stund siden skrev jeg noen poster der jeg omtalte bokklubben Energica, der man blant annet ble fortalt at man kunne snakke med så vel egne innvoller, steiner og selveste universet. Og da kan man selvfølgelig snakke med en blogg.

Samtalen var som følger:

Bloggen: Du har sviktet meg fullstendig, du skriver jo nesten ingenting for tiden. Dessuten er det du skriver altfor trist og kjedelig. Jeg vil bli en sånn blogg som mange leser, jeg vil bli berømt og populær.

Jeg: Og hva mener du jeg skal skrive om for at du skal bli berømt? Jeg følger ikke så godt med i bloggverdenen for tiden, men har inntrykk av at det går mye i rosablogger og mammablogger. Du kan ikke bli noen av delene, det regner jeg med at du skjønner, selv om du bare er en blogg. Når det gjelder mammablogger så må jeg si at jeg er veldig glad jeg vokste opp før det fantes noen form for sosiale medier. Tanken på å få egen pottetrening og annen elendighet brettet ut på nettet så gud og hvermann kunne lese det, det er jeg veldig glad jeg slapp unna.

Bloggen: Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg ikke kan bli noen mammablogg. Men du kunne kanskje bli flinkere til ikke å lufte upopulære standpunkter? Sånn som dette bøllekurset for barnfrie som du begynte med, nå har du ikke engang fått noen særlig fart på det, men du må jo skjønne at sånt blir man ikke poppis av. Dessuten har jeg sett at når folk sier at de ikke vil ha barn, så passer de samtidig på å si at de er veldig glad i barn. Men av det du skriver framgår det at det er ikke du. Og når det gjelder overbefolkning som du har skrevet en del om, så skal det menes at det ikke er antallet mennesker på jorden det kommer an på, men bare hvor mye de forbruker.

Jeg: Det har vel framgått av det jeg har skrevet at jeg ikke er overvettes glad i barn. Det er en veldig god grunn til ikke å få barn. Det er jo dem som mener at man bør skaffe seg unger allikevel, noe jeg synes er en merkelig holdning. Det kan være fordi de ikke liker at noen skiller seg ut, alle skal være slik som dem. Jeg har sett at mange sliter med å forstå at andre ikke er maken til dem selv, det gjelder på mange områder. Når det gjelder overbefolkning, er du enig med dem som mener det bare er hvor mye folk forbruker som teller?

Bloggen: Jeg har ikke så mange egne meninger, da jeg bare er en blogg. Men jeg følger nå litt med på hva som skrives og sies og jeg synes å se at det kanskje er sånn at det på noen områder er en forskjell på hva som er riktig å mene og hva som muligens faktisk er riktig. Og at det kan være lurt å mene det som det er riktig å mene dersom man ønsker at andre skal oppfatte en som god og snill. Og å mene at det er for mange mennesker oppfattes ikke som snilt, etter hva jeg har forstått. Det samme gjelder selvfølgelig det å ikke like barn, det oppfattes nok som veldig usnilt.

Jeg: Her kom du med et nytt ord, usnilt. Vi skal ikke se bort fra at du har litt rett her, Bloggen. Men samtidig som du kjefter på meg fordi jeg ikke gir uttrykk for de riktige holdningene, så er det nok dem som mener det du nettopp sa ikke er riktig å mene heller.

Bloggen: Det var ikke noe jeg mener, men noe jeg mener å ha observert. Men nok om det, jeg syns vi skal skifte tema. Du kan selvfølgelig ikke begynne med sånn rosablogging heller. Men igjen vil jeg komme med noe jeg har observert. Når sånne som regnes som pene viser fram kroppen sin, så er det mange som blir sinna og skriver masse om det. Det kunne jo du også gjort forresten, for da hadde du ment noe i kor med andre, og det er virker som det er greia dersom man skal bli populær. Men det var ikke det jeg egentlig ville fram til, hvis noen derimot viser fram en kropp som ikke regnes som pen, så synes folk det er bra. Det er mye mer politisk korrekt, liksom. Det er her jeg mener du kunne trått til, for hvis du hadde vist fram kroppen din, så er det ingen som ville blitt sinna, du har jo en sånn kropp som det er skikkelig politisk korrekt å vise fram.

Jeg: Nå må jeg minne deg om det ikke er straffbart å ta livet av en blogg. Å ta livet av deg er i hvert fall et langt bedre alternativ enn å bruke deg til å vise fram kroppen min. Det finnes grenser hva man skal utsette uskyldige blogglesere for. Jeg skjønner for så vidt hva du mener, jeg har også sett disse bildene du tenker på. Jeg vet du ikke liker at jeg sier det, Bloggen, men jeg synes de framstår som fjols når de viser seg fram på den måten.

Bloggen: Det er liksom en måte å bekjempe kroppspresset på etter hva jeg har skjønt. Nå ser det ut til at flertallet mener at kroppspress er alvorlige greier og da er det vel sånn. Da du skrev om kroppspress gjorde du det på helt feil måte, du mente visst at folk bare skulle ta seg sammen og gi blaffen. Som sagt, helt feil holdning, etter hva jeg har forstått er det de syke man mener skal ta seg sammen, ikke friske mennesker som har det vondt fordi de ikke synes de er perfekte nok.

Jeg: Når det gjelder de syke man mener skal ta seg sammen, så har jeg skrevet ganske mye om at jeg har sett at veldig mange som er syke faktisk tar seg sammen så langt det er mulig. Det har jeg sett mye av på de forskjellige arbeidsplassene jeg har vært. Problemet er at de som mener noe annet, at folk er bortskjemte latsabber som gjør alt de kan for å trikse til seg en sykmelding, har helt andre kanaler å ytre seg i enn det vi andre har.

Bloggen: Nåja, det du har skrevet om de syke får være greit nok siden det er noen andre som også forsvarer de syke.

Jeg: Så du mener at man ikke kan skrive noe som ikke andre også skriver?

Bloggen: Noen ganger kan det være lurt å mene i kor med andre. Folk liker å få bekreftet sine egne meninger, vet du. Jeg husker at du noen ganger har brukt ordet saueflokkmentalitet om sånt. Det burde du slutte med, dessuten er det krenkende for sauene. Krenkelser må man for all del unngå.

Jeg: Jeg har sluttet å bruke ordet saueflokkmentalitet og kaller det heller bare flokkmentalitet, fordi jeg ikke synes man skal bruke dyr til å beskrive negative egenskaper hos mennesker. For øvrig tror jeg ingen sau er blitt krenket, da sauer nok ikke har det med å lese blogger.

Bloggen: Nei, sauer kan vel ikke lese. Men jeg har inntrykk av det er veldig moderne å bli krenket på vegne av andre og noen kunne jo bli krenket på vegne av sauene.

Jeg: Mulig det, men nå har jeg altså sluttet å bruke ordet saueflokkmentalitet, så da er det ikke mer å snakke om.

Bloggen: Da får vi heller snakke om hva som skal til for at jeg skal bli populær.

Jeg: Jeg tror vi avslutter samtalen her og du må nok leve med at du aldri kommer til å bli særlig populær.

Bloggen: Ja vel, jeg skal holde kjeft for denne gang. Men det er ikke det samme som at jeg gir meg.

Har du ikke jobb, kan du ikke få jobb

For god del år siden leste jeg boka Catch 22 av Joseph Heller. Boka er en herlig satire over menneskelig dårskap, jeg likte boka så godt at jeg leste den flere ganger. Uttrykket å havne i en catch 22-situasjon er ofte brukt, men om alle som bruker det har lest boka er en annen sak. Handlingen foregår blant amerikanske soldater som befinner seg på en øy i Middelhavet under annen verdenskrig. Den berømmelige paragraf 22 er som følger: Hvis du er sinnssyk, så blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis på at du ikke er sinnssyk.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på denne boken, var at jeg for noen dager siden kom over en artikkel i Aftenposten med tittelen Slik knekker du jobbsøkerkoden. Her handler det om en bok som ikke overraskende heter Jobbsøkerkoden, de to forfatterne av boken forteller at jobbsøkertipsene deres baserer seg på intervjuer med folk fra rekrutteringsbransjen. Av den grunn mener de boka har sin berettigelse, til tross for at nettet renner over av jobbsøkertips. For øvrig virker de tipsene som man kan lese i artikkelen påfallende velkjente. Dagens jobbmarked er beinhardt, forteller de, og for å vise hvor tøft det er siterer de en de har intervjuet: «Hvis noen søker til oss uten jobb, så kommer de ikke til intervju. Så enkelt er det bare. Det er bedre at du tar en midlertidig vaskejobb slik at du viser at det er litt tak i deg.» Dersom dette blir vanlig tankegang blant arbeidsgivere blir det altså slik at det vil bli umulig å få jobb dersom du ikke har jobb fra før. Det er bilde av de to forfatterne av boken, to glisende menn i dress. Med tanke på alvoret i det de snakker om, hadde det kanskje vært greit om de hadde tørket av seg glisene. Men har du mistet jobben kan du jo bare ta en midlertidig vaskejobb for at arbeidsgiverne skal skjønne at det er «litt tak i deg»? Nå har jeg en viss erfaring med den type arbeidsgivere som ansetter folk til såkalte drittjobber. Og de er på sitt vis faktisk ganske kresne. Noe som vil si at de fortrinnsvis vil ha folk som er lette å utnytte. Siden jeg regner med at disse jobbsøkertipsene gjelder folk med høyere utdanning er jeg ikke sikker på om det er en type arbeidstakere man ønsker å ansette i vaskejobber. Og om det er så mange ledige vaskejobber at det er nok til alle som til enhver tid er arbeidsledige er et annet spørsmål.

Det er mye som tyder på at de som er så redde for å ansette folk uten jobb selv aldri har vært arbeidsledige. Jeg vet av eget erfaring at når jeg har fått jobb etter en tid uten, har jeg brettet opp ermene og gått i gang med iver og glød. Og det til tross for at det har vært snakk om jobber hvor jeg har vært nødt til å gå ned i lønn eller at jobben har vært enda hardere noe jeg har hatt før. Jeg har vanskelig for å tro at de det er snakk om her, sannsynligvis folk med god utdanning som får en jobb der i hvert fall lønna er til å leve av, skulle være mindre ivrige etter å gjøre en god jobb etter en periode som arbeidsledig. Det har vel noe å gjøre med at det er flere hundre søkere for hver jobb, som det påpekes i artikkelen. Da kan arbeidsgiverne bare ansette dem uten en eneste ripe i lakken. Her er det vinn eller forsvinn, problemet er at de som ikke vinner ikke forsvinner i løse luften, så hvor i huleste skal de forsvinne hen?

I artikkelen nevnes en bedrift som har humor som såkalt kjerneverdi. Jeg vet at dette er det ord man støter på støtt og stadig dersom man er så uheldig å være jobbsøker. Selv holder jeg meg ikke med kjerneverdier, men derimot med noen verdier. Kan noen fortelle meg forskjellen på en kjerneverdi og en verdi?

Tilbake til Edinburgh

Etter at jeg var i Dublin i juni, mottok jeg daglig e-poster fra nettsiden jeg hadde brukt da jeg bestilte hotell.  Jeg fikk veldig lyst til å reise tilbake til Edinburgh etter turen til Skottland i fjor, derfor kikket jeg for moro skyld litt på hoteller der. Dette førte til at jeg daglig mottok meget personlige e-poster med beskjeder om at nå har vi tilbudet for deg, Laila. Vi har tilbud i Edinburgh som er som skapt for deg, Laila. Laila, prisene i Edinburgh er de laveste på 40 dager. Hører du Edinburgh kaller, Laila? Og joda, Laila hørte virkelig Edinburgh kalle, så til slutt kapitulerte jeg og bestilte tur til Edinburgh.

Jeg oppsøker i hvert fall ikke de mest solfylte reisemålene, det er sikkert. Da flyet gikk inn for landing, høljet det ned utenfor, regnet plasket på vinduet i flyet. Litt senere plukket jeg opp en fuktig koffert fra båndet og begav meg ut i det skotske drittværet. Å reise til steder med pent vær er feigt, trøstet jeg meg med da jeg trasket avgårde for å finne trikken. Jeg har fremdeles ikke glemt den vanvittige bussturen inn til sentrum da jeg ankom Edinburgh for første gang for tolv år siden, villmannskjøring med sjåfør som hang ut av vinduet og kjeftet på andre sjåfører mesteparten av turen. Den gang var det ikke noen trikk i byen, den har blitt anlagt i senere år og etter hva jeg har fått med meg har man brukt langt mer penger enn beregnet på langt mindre trikk enn det som var planlagt. Men den gikk der jeg trengte den og den var behagelig å bruke. Jeg brukte den en del, da hotellet jeg hadde bestilt ikke lå helt sentralt. Skulle jeg hatt et bra hotell mer sentralt hadde det blitt dyrt, hoteller i Edinburgh er stort sett ikke billige. Hotellet heter Apex Haymarket, og ligger naturlig nok like ved Haymarket, trikken stopper like ved hotellet. Hotellet var bra, veldig pent og rent rom, det eneste jeg savnet var safe på rommet. Men det var ikke noe stort problem, hotellet kan helt klart anbefales. Selv om jeg brukte trikk for å komme inn til mer sentrale strøk, var det heller ikke langt å gå. Trikkebruken kan betraktes som ren, skjær latskap, siste kvelden gikk jeg inn til sentrum, det var en hyggelig og ikke særlig lang spasertur.

Stirling Castle

Nå har Skottland mer å by på enn en vakker hovedstad, dagen etter ankomst hadde jeg bestilt en tur til Stirling Castle og Loch Lomond. Veldig greit at man kan bestille slike turer hjemme i forkant av turen. Stirling Castle var absolutt verdt å få med seg, alltid fascinerende med slike gamle bygninger, vi har jo ikke tilsvarende her i landet. Flott utsikt var det også oppå der. Og mens vi var der var været bra, ingen selvfølge, så det setter man pris på så lenge det varer. 

Utsikt fra Stirling Castle

Da vi kom til Loch Lomond syntes de skotske værgudene at de hadde vært snille lenge nok og skrudde opp krana for fullt. Planen var at vi skulle gå en tur langs vannet, men den måtte avlyses. Sånn er det nå engang i Skottland, jeg visste hva jeg reiste til, ingen grunn til å klage. 

Loch Lomond

Vel tilbake i bussen satte sjåføren på Loch Lomond med Runrig, et gammelt favorittband. Deilig å sitte i bussen og kikke ut på den flotte, om enn temmelig regnvåte, naturen og høre på musikken.

                      

Da vi kom tilbake til Edinburgh var det full storm. Sjåføren, som hadde mange gode historier på lager, fortalte om soldater i kilt som hadde patruljert på Edinburgh Castle, når det blåste stilte håpefulle damer seg opp med kamera. Men soldatene hadde lært seg noen triks for å hindre det damene med kamera håpet på.

Den omtalte turen var en fredag, lørdag og søndag tilbrakte jeg i Edinburgh. Det er alltid deilig å vandre rundt i en vakker by og gjøre som det faller seg. Jeg var innom det skotske nasjonalgalleriet som i tillegg til den vanlige utstillingen hadde en utstilling kalt Inspiring Impressionism, med bilder av Daubigny, Monet og Van Gogh. Det er noe eget å se bilder av slike kunstnere i levende live, hvis man kan si det på den måten. Løerdagskvelden var jeg med på en Literary Pub Tour, både underholdende og en smule lærerikt. Det må innrømmes at jeg er rimelig blank når det gjelder seriøs skotsk litteratur. Underveis kom jeg ikke på andre skotske forfatter jeg har lest enn Val McDermid og Ian Rankin. Senere husket jeg også Peter May, som jeg ble anbefalt av en mine medreisende på fjorårets skottlandstur. Jeg har med andre ord lest en del skotsk krim, men det er visst også alt. På siste pub, etter at turen var over, ble jeg sittende og snakke med et amerikansk par og den ene av de to skuespillerne som hadde ledet turen. En av fordelene med å reise alene er nettopp det at man lettere kommer i kontakt med mennesker, alltid artig å snakke med hyggelige fremmedfolk.

Jeg fikk hørt litt livemusikk, men ikke i samme grad som når jeg er i Dublin, der er det jo musikk omtrent overalt. Jeg skulle gjerne hørt mer skikkelig skotsk musikk. Tilsvarende musikken under skulle jeg gjerne hatt mulighet til å høre, det fikk jeg ikke denne gang. Men første gang jeg var i Edinburgh, hørte vi en musiker som spilte både denne sangen og andre gamle, skotske sanger.

                      

Da helgen var vel overstått, var det tid for nok en tur, denne gang til The Borders, grenseområdet mot England, Melrose Abbey og Rosslyn Chapel. Også en veldig fin tur, der vi kjørte gjennom nydelig natur og idylliske små landsbyer. 

Melrose Abbey

Rosslyn Chapel

Dagen etter var det hjem, jeg kunne slå fast at det hadde vært en veldig fin tur. Jeg kan virkelig anbefale Edinburgh og Skottland. Det er første gang jeg har reist alene dit og det var ikke vanskelig. Så helt greit reisemål for den som reiser på egenhånd. Skal jeg sammenlikne Dublin og Edinburgh, vil jeg si at Dublin nok er morsommere, men Edinburgh er en vakrere by, veldig særpreget, noe helt for seg selv. 

Noe for jenter og noe for gutter

For noen dager siden kunne vi lese om en skole i Trondheim som opererer med kjønnsdelt SFO. Mens jentene skal lage armbånd og såpe og ha neglespa, skal guttene ha guttebingo, se guttefilm og ha PC-dag. Det fikk meg til å tenke på noe jeg en gang kom over på nettet og som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Brus med jente- og gutteetikett.

Det er jo flott, så kan både jenter og gutter drikke brus. Her fant jeg også et bilde av både jente- og guttebrusen. Ikke uventet har guttebrusen blå etikett, gutten har som man ser et instrument, mens jentebrusen har rosa etikett og jenta er tydeligvis syngedame.

Nå frekventerer ikke jeg leketøysbutikker, heldigvis har jeg ingen bekjente med unger som skal ha gaver, men en gang jeg passerte en slik butikk i et butikksenter, kom jeg tilfeldigvis til å se inn. Jeg så tydeligvis rett inn i jenteavdelingen, for alt jeg så var rosa. Etter hva jeg har fått med meg, jeg følger ikke så veldig godt med på det som har med barn å gjøre, så skal dagens småjenter være rosa prinsesser.

Jeg var ingen søt, rosa prinsesse da jeg var barn. Yndlingsaktivitetene var å leke med fyrstikker og å ringe på dører og stikke av. Kanskje ikke særlig pen oppførsel, men vi syntes det var spennende og både gutter og jenter var med på moroa.

Kjønnsdelt SFO, brus med jente- og gutteetikett, hva blir det neste?