En helt ekte arbeider reiser til Dublin

Som det framgår av forrige bloggpost har jeg vært på nok en tur til Dublin. Der har jeg som vanlig drukket Guinness, hørt musikk og i det store og hele kost meg. Nå skulle jo denne bloggen handle om klasse og sånn og turene mine til Irland har kanskje ikke så mye å gjøre med akkurat det. Jeg er klar over at jeg kanskje ikke helt lever opp til synsernes forventninger om hvordan et helt ekte arbeiderklasseindivid faktisk er. Det samme gjelder svært mange av dem jeg har møtt både i arbeidslivet og ellers. Til ære for synserne som har fått så mye pepper her på bloggen, her kommer en tekst skrevet av person som ut ifra det jeg kan forstå lever helt og fullt opp til deres forventninger om hvordan en helt ekte arbeider er. I likhet med meg har også denne personen vært en tur i Dublin, men hun ble ikke like betatt av byen som det jeg er blitt.

Denne helt ekte arbeiderpersonen heter Sjannett Jensen, hun skulle egentlig hett Jeanette, men foreldrene hennes visste ikke helt hvordan navnet staves, derfor ble det Sjannett. Hun dro til Dublin sammen med samboeren Tom-Ronny, samboerens bror Jon-Tommy og hans kjæreste Olivia. Turen ble alt annet enn vellykket, her er Sjannetts historie om hennes heller stusselige dager i Dublin:
For noen uker sia så spørte broern tell sam boeren min om vi ville værra med på en tur til Døblinn Tom-Ronny som er sam boeren min syntes det hørtes ut som en ålreit idde. Komma ut og se litt av verda lissom. Nå har de seg sånn at Tom-Ronny og meg var ganske berreiste fra førr vi hadde vært i både Strømstad å på Grann kanaria. Men sånn derre storby ferie hadde vi alldri vært på førr så tenkte det skule bli inttresant. Men de blei det ikke for han Jon-Tommy og hu derre dama hass hu Olivia visste seg å verre sånne folk som trur døm er noe. Så døm ville gjørra masse sånne kjeddelige og dumme ting som jeg og han Tom-Ronny ikke er no særlig intrisserte i.

Det bynte bra vi skulle gå på pub. Men det var vrient for atte døm hadde masse forskjellige øl sortter borti der og alle samma hette visst paint. Den painten vi fikk var svart og smakte svidd, det var innmari ekkkelt. Men Jon-Tommy og hu derre Olivia syntes visst atte det var innmari godt. Det var vist det mest poppulære ølet i Irland sa døm. Ja for atte Døblin er hoved staden i irland, nemmlig, det fant vi ut under veis. Folka der borte var veldig snåle enda både Tom-Ronny og jeg hadde sydd fast Norske flagg på ryggen på grill dressene vårses så snakka dem tell oss på sånn derre engelsk. Døm burte vel skjønne at vi var Norske da vel!!! Men han Jon-Tommy og hu Olivia døm snakker Engelsk så døm prata med dem folka.  Mens han Tom-Ronny og jeg bare måtte sitta der med det ekle øllet som smakte svidd og ikke skjønte no det syntes jeg var innmari dålig hjort. 

Osså måtte vi går runt og se på ting, det var slittsomt og kjeddelig. Jon-Tommy og Olivia er sånne som går søndags tur og sånn så døm er ganske spreke. Osså ville dem ta bilder hele tia vi hadde tatt bilder da vi var i Strømstad så det gadd vi ikke. Det vakke så stor forsjell lissom. Vi måtte gå til en park der det var en sånn derre stattue av en mann som lå på en stein. Teiteste stattua jeg har sett. Men hu Olivia var helt i hundre for atte han mann hadde skrivi ei bok som hu hadde lest og som hu syns var så innmari fin. Så hu babla om at den boka handla om en som holt seg like ung og pen mens han hadde et maleri på loftet eller nosånt som bare ble støggere og støggere. Harru hørt sånnt vås??? Men han derre for fatteren var visst homo og døm er vell litt rare i hue. Jeg hakke lest no bøker. Jeg lånte ei bok av ei veninne ei gang var første boka i en hel serie. Het noe sånt som snøfolket eller kansje det var isfolket husker ikke. Men orka ikke det var slitsommt mye beddre å se på teve lissom. Men hu vennina mi hadde lest hele serien hu er sånn derre interlekktuel hu.

Og ikke nåkk med det døm ville gå å se på noen kjerker som dem kalte for groteske kattedraler. Dem var fakktisk veldi opptatte av sånne groteske kattedraler. Døm hadde vist sånne både i london og Parris og sånn. Osså snakka døm om atte vi lissom har en sånn grotesk kattedral i norge osså, den er vist i Tronheim. Trur for resten atte vi lærte om det på skolen men jeg føllte ikke så gott med der jeg da hehe.. Tom-Ronny syns det var innmari dumt å bruke ferjen sin til å gå i kjerka var helt enig han Tom-Ronny er så innmari smart han. Så vi gadd ikke gå inn i døm kjerkene men døm andre gjorde det og syns vist at det var velldig intrisant. Vær sin løst sier nå jeg.
Døm ville tilogme gå på sånn derre musseum men atte det ville ikke jeg og han Tom-Ronny værra med på det får værra visse grenser sier nå jeg. Døm sku se på no gamle greier det var vissst non ting som non vikinger som hadde vært borti Døblinn for lenga sia hadde lagt ijen å litt sånt forsjellig. Hørtes innmari gørr ut. Så meg å Tom-Ronny gikk på pub men vi hadde probblemer med å bestillle øl så vi ente opp med sånn derre svart paint som smakte svidd.

På kvelda var vi på pub med det vakke no særlig ålreit for atte det var musik der som var ganske slitsomm og høre på. Jon-Tommy og Olivia digga vist den musiken men han Tom-Ronny og meg syns stort sett atte det låt fællt. Vi liker sånn derre dansebannmusik vi det er sjikkelig mussik det. Døm spelte mye sånn derre instrummentalt eller hva det nå hetter når døm ikke synger og det var kjeddelig og slitsåmt og høre på. Så vi blei gannske sure etter vært.

For atte folka borti Døblin ikke sjønte norsk blei det vansskelig for oss og gå aleine så vi måtte henge med Jon-Tommy og Olivia sjøl om døm bare ville gjørra kjeddelige greier. Å døm gikk så mye og det blei velldig slitsåmt ettervært. Så var vi i en diger park og der var det ikkeno morro men så var det en dyre hage der og hu Olivia ville gå inn der så det jorde vi. Der hadde døm sånne dyr fra Afrika tigere og sånn. Jeg har sett sånne dyr på teve men det var litt morro osså se døm i virkeliheten uten og måtte reise til Afrika lissom. Det var non søte dyr der som hu Olivia sa var pandar. Så non pandar på teve en gang å døm var svarte og hvite å dissa var mer sånn rød men jeg ville ikke begyne å diskuterre med hu Olivia for atte hu kan værra gansske sta. Men døm var søte så det er mange fine dyr i afrika synn atte det er så mye krig og sult og negere der. Jon-Tommy og Olivia dreiv å snakka om atte dyra vi så i den dyre parken var sånn derre uttryddings trua og atte det var innmari leit. Han Tom-Ronny sa atte sånt bare var piss preik og atte sånn snakker bare sånne derre miljø værnere og klima hystterikere. Han Tom-Ronny kan så mange fine ord han å har greie på velldig mye.

Olivia og Jon-Tommy er frøkteli snobbete så en sku tru døm har gått på sånn derre underversitet men det har døm ikke så vitt jeg veit. Sjønner ikke åssen han Jon-Tommy har blit sånn for atte resten av familin er lissom så innmari ålreite. Men han Tom-Ronny sier atte han Jon-Tommy altid har værrt spessiel og lissom trudd han har vært no. Og hu Olivia er vist både femminist å sossialist så hu er bare totallt håp løs.
Vi var glad da vi kom hjem og var enig om atte vi alldri skal på sånn storby ferie ijen. I somer ferien skall vi på camping gleder meg no innmari tell de. Vi kjøpte vårs camping vogn for ei stønn sia og har den på en plass der det er velldig mange ålreite follk. Døm er sånn som liker å drekka seg sjikkelig dritings å hører på dansebann musikk å sånn. Så det kommer til og bli inmari morro.

Stor takk til Sjannett Jensen for denne gripende historien. Og det er jo flott at noen påtar seg den tunge oppgaven det sikkert er å være en helt ekte arbeider. Nå må det sies at jeg har møtt noen som likner litt på Sjannet, men jeg har aldri hatt særlig mye kontakt med dem. Det har vært på store arbeidsplasser der det av en eller annen grunn har føltes mer naturlig å ha kontakt med dem som ikke liknet særlig på Sjannett. Men når man leser om arbeiderklassen skulle man tro vi var slik som Sjannett alle sammen, når jeg kommer over noe slikt blir det gjerne en irritert bloggpost av det. Vi får se hvor lenge det blir til neste gang noe slikt dukker opp.

Og det var årets tur til Dublin...

Nok en gang har det vært en stille periode her på bloggen, noe som til dels skyldes at jeg har vært på dette årets tur til Dublin. Mens fjorårets tur var å betrakte som en vinterferie, kaldt og ufyselig vær mesteparten av tiden, ble det sommerferie i år. Sol og varme bortsett fra siste dagen, da været var litt mer som det pleier å være på de kanter.

Glendalough

Nok om været, før jeg dro skrev jeg jo om hvor kjedelig det er med folk som bare er opptatt av kjedelige greier og været står ganske høyt på lista over kjedelige temaer. Det kjedelige og trivielle får ligge igjen hjemme når jeg stikker til Dublin, det samme gjør diverse problemer. Fordelen med å reise alene er at da er jeg sikker på at ingen er så elskverdig å minne meg på det jeg helst vil slippe å tenke på.

Rundtårnet i Glendalough

Å reise alene betyr frihet til å gjøre som man vil. Jeg har snakket med folk som har dratt på ferie med en hel venneflokk og har trodd det skulle bli veldig hyggelig, men i stedet har ferien forsvunnet i endeløse diskusjoner om hva de skulle se og gjøre, uten at noen har fått sett og gjort det de egentlig hadde lyst til.

Dun Laoghaire

Det jeg ville gjøre denne gangen var å ta en dagstur til Glendalough og Kilkenny, jeg har vært på begge steder før, for mange år siden, men de tålte så absolutt et gjensyn. Dra ut til små landsbyer, rusle langs sjøkanten og selvfølgelig gå på pub og høre musikk i bøtter og spann. Noe annet som alltid er avslappende, er å sette seg på pub på dagtid, ta en øl, lese litt, jeg har alltid en bok i sekken. Så kan jeg kikke litt på folk og ellers ikke gjøre noen ting, jeg er tross alt på ferie.

I Dublin sentrum

Vel hjemme kunne jeg slå fast at også denne turen til Dublin var vellykket, et kjærkomment pusterom fra hverdagen.

Kilkenny Castle

På andres banehalvdel

Kunsten å overleve utenfor A4-formatet
Som det framgår av forrige bloggpost er jeg ikke helt A4, ikke barn, ikke mann, ikke bil, i det hele tatt litt «sær». Det skal til tider ganske sterk rygg til for å leve litt på sidelinjen, men for meg tror jeg tross alt det er det beste stedet å være. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli et tidsklemt fasademenneske.

Jeg merket tidlig at jeg ikke var helt på frekvens med flertallet av dem rundt meg, det kunne være slitsomt, men jeg hadde heller ikke lyst til å bli sånn som dem. Jeg var ikke opptatt av moteklær og drømte ikke om mann og barn, jeg hørte på annerledes musikk og hadde andre interesser. Jeg ble opptatt av natur og miljø mens andre begynte å kjøre bil. Å befinne seg blant folk som snakket entusiastisk om biler, de hadde sett den og den fine bilen altså, var et sant slit når jeg anså biler som skrot på fire hjul som spydde ut dritt. Slike holdninger var det lite forståelse for, jeg ble stemplet som negativ.

Jeg har skrevet mye om klasse her på bloggen, jeg hadde samme bakgrunn som de andre, men var likevel veldig annerledes. Det snakkes mye om folk som klassereiser seg vekk fra barndomsvenner, men man behøver ikke utdanne seg vekk fra andre, når man er annerledes i utgangspunktet, foretar man andre valg og ender opp med å bli ytterligere annerledes. Man kan kanskje si at man lever seg vekk fra dem man vokste opp med.

Så har årene gått og de som før befant seg på en annen planet, befinner seg nå i et annet univers. Men man skal kommunisere og det går ikke alltid så bra. Eller det går veldig bra, så lenge den «sære» er villig til å oppholde seg på andres banehalvdel. Jeg forstår av noen kommentarer jeg har fått at det er flere enn meg som har tilbrakt mye tid på andres banehalvdel. Der kan det være greit å være i noen øyeblikk, og det bør vi være villige til å være, men ikke bestandig, da blir det forferdelig slitsomt og til tider grusomt kjedelig. «Jeg kjøpte nye gardiner forrige uke og en ny potteplante i går, jeg ble solbrent da jeg var i Syden forrige måned, ungen min er blitt forkjølet bla bla bla.» Og man legger ansiktet i sånn passelig interesserte folder mens tankene går sine egne veier. Du vet hva det forventes at du skal si og du sier det. Det har hendt jeg har hatt lyst til å slå i bordet og spørre hva vedkommende tenker om at det bare er ca. tre tusen tigre igjen her i verden eller noe annet som befinner seg et stykke unna vedkommendes bitte lille verden.

Om jeg ikke har nevnt tigrenes dystre framtidsutsikter, har det hendt jeg har kommet i skade for å si noe som er utenfor boksen, da har jeg merket at andre har rygget tilbake. Det kan eksempelvis ha vært tanker i forbindelse med en bok jeg har lest. Det har ikke vært trivielt nok og derfor ikke interessant. Men gjør det virkelig så forbanna vondt å høre andre snakke om noe som ligger et stykke bortenfor ens egen hverdag, noe man selv ikke har tenkt på?

Mange år som vikar der det har vært helt nødvendig å lære seg å være profesjonelt hyggelig samt slitet med å bli stemplet som negativ støtt og stadig i yngre år, har gjort at jeg stort sett har latt andre holde det gående etter eget ønske. Jeg har sikkert framstått som langt mer overbærende og tolerant enn jeg var da jeg var yngre og hadde lettere for å blåse meg opp. Jeg har vel tenkt at jaja, jeg får godta dem som de er. Og det skal man, men det burde gå begge veier.  

Jeg trodde jeg hadde lært meg å leve som tolerant og overbærende, å godta at jeg stort sett ikke kunne dele tankene mine med andre. I noen tilfeller har møtet med mennesker som vært helt annerledes vært givende. Det gjelder særlig en del av dem jeg har møtt på jobb, mennesker som tilsynelatende er triste og stakkarslige, men som blomstrer opp når de møter forståelse og respekt, da er det mange som har hatt langt mer å komme med enn man skulle tror i utgangspunktet. Og de har satt pris på at noen lytter til dem og har gitt respekt tilbake. Dette har vært folk som ikke er selvopptatte snakkemaskiner, til det har troen på egen fortreffelighet vært for liten. Til tross for dette, for noen år siden merket jeg at jeg hadde gitt for mye av meg selv uten å få tilsvarende tilbake. Jeg gikk på en smell og følte meg plutselig forferdelig ensom, noe jeg selvfølgelig ikke hadde noen å snakke med om. Da føltes ensomheten sammen med andre med ett iskald og vond. En sammenkomst utendørs der det var noen grønne åser å se i det fjerne og det landet en spurv i nærmeste tre. Og noen snakket og snakket og jeg greide å lire ut av meg en passende kommentar sånn nå og da.

Det er sikkert mange som jobber hardt for å tilfredsstille andres krav til å være «slik man skal være». Det kan være et slit å stå alene mot et flertall som selvfølgelig mener at flertallet alltid har rett. Så kan man lure på om flertallet virkelig har rett, jeg ser folk som kjører bil selv om de skal to meter bort i veien, tilbringer hele lørdager i et av de ørten kjøpesentrene i området, som skal ha finere bil og dyrere sofa enn naboen. Som kan holde det gående med endeløse samtaler om den fine bilen og den dyre sofaen, er det virkelig den beste måten å leve livet sitt på? Hvis alternativet til å bli sett på som sær og til tider føle meg ensom, er et slikt liv, da står jeg tross alt over.

Jeg hadde aldri greid å passe inne i A4-formatet, med mann, bil, barn og en tv som uavbrutt skrålte ut sitt tvilsomme budskap. Når jeg har hørt folk med barn snakke om turer til Lekeland, Hoppeland, Loppeland eller Plastikkland, har det gått kaldt nedover ryggen på meg. Å befinne meg i en stue med en tv som spyr ut sportssendinger, Idol eller noe annet mas, gjør meg direkte syk. Når jeg hører om kvinner i parforhold som spiser biff tre ganger i uka, fordi det er det gubben vil ha, og lengter etter mer krydder i maten, som ikke gubben vil ha, da er jeg lykkelig for å kunne bestemme over eget kosthold, der det er lite kjøtt og mye krydder.

Jeg vokste jo opp i et arbeiderklassemiljø, selv om det ikke er like mye camping og grandiosa som enkelte later til å tro, er arbeiderklassens A4-liv ganske kjipe greier. Selv om jeg gjerne skulle hatt en god utdanning og ditto jobb, synes jeg heller ikke fasadefolkets variant av A4-livet virker særlig forlokkende. Det som har slått meg når jeg leser uttalelser fra den kanten er hvor selvhøytidelige de virker og det er nok et slit hele tiden å måtte opprettholde en perfekt fasade.

Heldigvis har jeg møtt noen mennesker i årenes løp som enten har vært «sære» selv eller har godtatt, og faktisk satt pris på, andres særheter. Jeg har møtt dem på arbeidsplasser, folk i arbeideryrker som gjerne har sitt å slite med, men som likevel klarer å finne rom for å leve mer etter egne ønsker enn andres forventninger og som setter pris på at alle ikke er like. Og jeg har møtt dem blant folk med helt annet bakgrunn, i andre sammenhenger.

Når man ikke er helt A4, må man lære seg å godta at andre er annerledes, det er det ingen som har vondt av. Men samtidig trenger vi noen å dele tankene våre med, ikke bare være tilhørere til andres snakk om seg og sitt. Det er slitsomt når man må vri hjernen for å finne noe å si som passer inn, fordi den andre forventer det. Det er i det hele tatt slitsomt å oppholde seg på andres banehalvdel hele tiden, jeg lurer på om de som forventer at man skal være der, ikke har innsett at det finnes noe annet sted.

Idiotforklart, oversett, forhatt

På tide med litt selvmedlidenhet
Jeg henger litt med geipen for tiden. Grunnen er at jeg har funnet ut at jeg er særdeles lite populær person, jeg er idiotforklart, oversett og regelrett forhatt. Idiotforklart fordi jeg tilhører arbeiderklassen, for en stund siden ble jeg f eks. gjort oppmerksom på at jeg ikke forstår et fnugg av det jeg leser i avisen jeg abonnerer på. Siden jeg nå en gang er fullstendig tett i pappen, hadde jeg faktisk ikke skjønt at jeg ikke skjønte noe av det jeg leste. Helt til Kjetil Rollnes var så elskverdig å gjøre meg oppmerksom på de faktiske forhold i en kommentar i Dagbladet, der han fortalte at Klassekampen er en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for oss lavt utdannede. Etter å ha lest avisen i flere år hadde jeg ikke fått det med meg, snakk om å være treg i oppfattelsen!

Som singel er jeg fullstendig oversett, jeg er temmelig sikker på at heller ikke i årets valgkamp kommer vi single til å bli snakket særlig mye om. Det vedder jeg sykkelen min på, men siden jeg nå i tillegg til all den andre elendigheten har uflaks, er det best å vedde den sykkelen jeg kjøpte på salg til tre tusen kroner og som jeg bruker til å frakte ting med. Grunnet min evinnelige uflaks tar jeg ikke sjansen på å vedde den betraktelig dyrere godsykkelen.

Jeg er også barnfri, noe som heller ikke er særlig akseptert. Derimot har jeg hatt hund, med min berømmelige uflaks var det mange aktive hundehatere som skrev innlegg i lokalavisen på den tiden. Det var ikke grenser for hva slags slyngler og drittsekker vi hundeeiere var, fordi noen var hensynsløse og ikke tok opp dritten etter bikkjene sine, var selvfølgelig alle sånn. Jeg tok for øvrig alltid opp møkka etter bikkja, overholdt båndtvangen og sørget i det store og hele for at min fredsommelige golden retriever ikke var til plage for omgivelsene.

Så til det verste, jeg er syklist. Selv om jeg har en viss erfaring med hvordan det er å tilhører diverse upopulære grupper, har jeg aldri følt meg så forhatt som jeg gjør når jeg ser det folk skriver på nettet om syklister. Jeg kom med noen eksempler i en tidligere bloggpost, her er flere:

Et tips til @Kathinkathink; snu spyleveske "spruteren" ut mot fortauet, så spyler du hver gang det kommer en syklist, det er gøy! Hihi :)

Samer og syklister har i grunn mye til felles.  Begge kler seg i klovnedrakt og lager kvalm for oss som betaler skatter og avgifter

Å herregud, kom brått på hvor mange kreative metoder det finnes for drap av syklister <3 font="">

Det burde bli innført en lov: Syklister som sykler VED SIDEN AV SYKKELSTIEN, dem er det lovlig å kjøre over og så rygge over etterpå.

Jeg lurer på om syklister sykler fordi de ikke fikk kjærlighet som barn.

I dag så jeg en syklist bli påkjørt av en bil. Det var så spennende!

Jeg er så jævlig lei syklister. Ønsker dere alt vondt i verden. Fittetryner.

Alt hentet fra Sykkelhat på Twitter. Når det gjelder hobbypsykologen som lurer på om syklister sykler fordi vi ikke fikk kjærlighet som barn, dersom man regner det at man ble oppdratt til å ha et minimum av folkeskikk som mangel på kjærlighet, så var nok min barndom en smule kjærlighetsløs. Så tøft hadde jeg det, at jeg verken fikk lov å omtale mine medmennesker som «fittetryner», komme med rasistiske uttalelser om eksempelvis samer eller true noen på livet. Ikke nok med det, jeg ble lært opp til at andre mennesker også har rett til å eksistere. Jeg ble med andre ord utsatt for mye sosialistisk grums i barndommen.

Jeg trodde jeg hadde god trening i det å tilhøre upopulære grupper, lese lite flatterende uttalelser om sånne som meg når jeg åpner en avis eller går inn på nettet. Jeg har aldri brydd meg om at jeg i egenskap av barnfri er egoistisk, ja noe i nærheten av et uhyre, ifølge enkelte. Det har jeg greid å le av. Det satt litt lenger inne å le av beskrivelsene av lavt utdannede som lallende tullinger som slafser i seg grandiosa og knapt greier å stave seg gjennom siste nummer av Se og Hør. Men med litt, eller rettere sagt mye, øvelse har jeg greid å se det komiske i det. At single blir oversett er irriterende og gjør dessuten livet vanskeligere, siden det ikke legges til rette for at også vi skal ha et noenlunde godt liv. Likevel har det ikke vært noe i dette som har inneholdt regelrette trusler. Det har vært nedlatende, fordomsfullt, til tider dumt, men aldri direkte skremmende. At det finnes folk som mener jeg fortjener å bli kjørt over, som sier at det finnes mange kreative måter å drepe meg på, det føles spesielt uhyggelig. Alt dette hatet bare fordi jeg beveger meg på et miljøvennlig framkomstmiddel, som gir meg mye glede og som ikke utsetter andre for støy og forurensning.

Til slutt en video alle bilavhengige burde ta seg tid til å se og tenke litt over.

Mange ulemper med sykling

Litt mer om sykling, under et stykke med tittelen Pedalske på landeveien, fant jeg en kommentar jeg festet meg ved. Han som skriver ser ut til å være relativt positiv til nyttesyklister, men langt mer skeptisk til idrettssyklister, han skriver blant annet:

Idrettsyklistene ønsker ikke å sykle på gang og sykkelstier, der går det for tregt og det er for mange man må vise hensy til. Idrettsyklister er heller ikke egentlig til noen nytte annet enn for de som bedriver idrettsykling. De sykler langt og de sykler fort. De sykler for treningens skyld og egeninteressens skyld. Ikke er de særlig miljøvennlige heller selv om mange hevder dette. De må både dusje ekstra, vaske klær ekstra og ikke minst innta ekstra mat. Alt dette koster miljøet noe.

Så kan man si at de er ekstra sunne og lever lenger. Det at de er ekstra sunne er så sin sak men er vel bare et gode om de er friskere enn andre og derav ikke må oppsøke helsevesenet like mye. At de lever lenger er vel ikke i seg selv særlig miljøvennlig, Det koster miljøet at vi med så høyt ressursforbruk som vi har i Norge ganske mye for hvert ekstra år vi lever. For den som lever er det sikkert et gode men det er forskjell på hva som er et gode for individet og hva som er et gode for miljø og samfunn.

Det er jo fælt når folk kun sykler for egeninteressens skyld og i tillegg påfører miljøet belastninger med ekstra dusjing, klesvask og mat. Om ikke det skulle være ille nok, kan man risikere at de blir så friske at de lever noen år ekstra og tilfører miljøet ytterligere belastninger. Ille!

Og jeg som trodde det var bra at folk holdt seg friske og i god form. Nå gjelder jo ikke disse miljøbelastningene bare idrettssyklister, jeg vil anta at også andre idrettsfolk må dusje og skifte klær etter trening. Kanskje på tide å få slutt på all idrett, til miljøets beste. I stedet for å bruke fritiden til slikt tull som idrett, kan folk f eks. kjøre bil til nærmeste kjøpesenter og bruke dagen til å handle ting de ikke trenger og stappe i seg hamburgere og annet søl. Det er nok av dem som gjør det i kjøpesenteret like ved der jeg bor, noen av dem er så overvektige at det er store muligheter for tidlig død og følgelig store besparelser for miljøet. Ikke ser de særlig lykkelige ut heller, her er det nok snakk om folk som er så selvoppofrende at de ofrer så vel helse som livsglede til beste for miljøet.

Selv om jeg regner meg som nyttesyklist, så sykler jeg ikke bare for nyttens skyld. Jeg sykler også turer for fornøyelsens skyld. Da skal det innrømmes at det hender jeg blir så svett at jeg må dusje og skifte klær når jeg kommer hjem. Og ikke bare det, jeg liker å gå turer i skogen, håper at vær og føreforhold snart blir slik at jeg kan ta en skikkelig tur i Østmarka. Der er det kupert terreng, mange oppoverbakker gjør at jeg svetter, igjen dusj og klesskift når jeg kommer hjem.  Nå skjønner jeg at jeg heller bør tilbringe dagen på sofaen, til miljøets beste.

Moralen i dette må være at man bør leve usunt og dø ung, til beste for samfunn og miljø.

De forhatte syklistene

Det er vår, for noen av oss betyr det at vi kan ta fram sykkelen igjen. Sykkel er et utmerket framkomstmiddel, miljøvennlig og støyfritt samtidig som man får mosjon. Nå er det tydeligvis ikke alle som setter pris på oss syklister, for mange bilister er det meget provoserende at de må dele veien med oss. De siste dagene har jeg blitt skremt over hva som skrives om syklister. Det burde jeg vel egentlig ikke bli, med tanke på all den andre gørra jeg har lest i diverse kommentarfelt.

På Twitter er det en side som heter Sykkelhat, der man samler en del uttalelser om syklister og hva man ønsker å gjøre med disse grusomme menneskene som beveger seg rundt på to hjul. Her et lite utvalg:
Lyst å (øvelses)kjøre ned syklister som sykler på rødt lys. Horer

Syklister: satans eget irritasjonsprosjekt for bilister

Hater syklister som syklet langs veien over alt på jord....

De jævla syklistene som tror de eier veien a?

Hvor søker jeg om fellingstillatelse på syklister?

Hater sykkelister!!! God søndag ;)

Kjære syklister. Ingen liker dere.

Våren bringer frem den samme dritten hvert år - søppel, insekter, og syklister.

Syklister som sykler i veien fortjener å bli påkjørt

Vanlegvis likar eg ikkje hestaskit i vegbana. Men so tenkte eg; kva om ein syklist sklei i da og ramla midt oppi. Hmmmm

Det er visst den store "sykle til jobben dagen idag"

24.04.14 starter jeg i hvertfall med kjør på en syklist dagen.

@oslosykkel og ting tyder på at jeg stiller spylevæska ekstra mye til siden i dag. Og jo, dessverre så er jeg klar over regelverket

Også på Facebook utfolder de sykkelhatende sjarmtrollene seg. Her har man opprettet en side med tittelen «Jeg driter i hvor du sykler..... BARE HA DEG VEKK FRA VEIEN!!» En liten godbit fra siden:

Det er fa..n ingen av disse to hjulingene som er strukturerte , den er for drøy , i de åra jeg har vert bilist ( snart 35 år) så har disse tullingene blitt værre å ha med å gjøre i veien , synd det IKKE går inn i hjernbarken deres , men husk en ting , DERE ER DERES EGEN STØTFANGER,og polstringen deres ser ikke bra ut og med 1,5 cm isopor på hue så tror de de er "polstret "godt nok .
Etter å ha lest diverse slike kommentarer slår det meg at sykkelhaterne i snitt ser ut til å være langt dårligere i rettskrivning enn oss syklister. Så til dere som hater syklister, det heter ikke sykkelister, sykelister eller sykklister. Når dere hater syklister så intenst, så gidd i hvert fall å lære dere å skrive syklist riktig. Mener jeg har lest ett eller annet sted at mosjon ikke bare er bra for kroppen, men også styrker hjernen. Kanskje sykkelhaterne burde ta seg en sykkeltur?

Syklister har lov å sykle på vanlig vei, trafikkregler for syklister kan leses her. Det mange ikke tenker over er at vi har svært få sykkelveier her i landet, de fleste er gang- og sykkelveier. De er ikke alltid egnet for nyttesyklister. Jeg prøver å bruke dem så langt det er mulig, men noen ganger er det bedre å sykle på veien. Som eksempel skal jeg beskrive hvordan det var en periode jeg hadde en jobb i sykkelavstand. Noe av det første som møtte meg da kom inn på gang- og sykkelveien var et digert krater. Det gikk tvers over veien, men det var et lite spor med hel asfalt sånn cirka på midten, da gjaldt det å sikte seg inn på det. Etter flere nestenulykker de første dagene, ble jeg riktig så god til å sikte riktig, selv på vei hjem fra kveldsskiftet, da det var mørkt. Deretter var det noen meter med rimelig gode forhold, før helvete begynte for alvor. For det første var det en del veiarbeid som foregikk, noen ganger sto det store maskiner tvers over hele gang- og sykkelveien, eller den var forsvunnet i et stort hull. Videre måtte jeg sykle over en gangbro, etter noen meter skulle veien krysses igjen i en undergang. Her hadde man greid å lage så skarpe hjørner at det var umulig å se om det var noen i undergangen før man svingte inn. Dette, i tillegg til at veien ofte rett og slett var borte eller stengt av stor maskin, gjorde at jeg valgte veien den siste biten. Da måtte jeg gjennom flere store rundkjøringer, de fleste av bilistene var hensynsfulle, men en ettermiddag på vei til kveldsskift var det en bilist som prøvde å presse meg ut av rundkjøringen. Jeg måtte hoppe av sykkelen midt i trafikken, det var en skremmende opplevelse. Jeg var ganske skjelven da jeg kom fram til jobben.

Når jeg syklet til kveldsskiftet var det mange barn på gang- og sykkelveien som var på vei hjem fra skolen. Flokker med unger kan være uberegnelige, også på grunn av det var det mer hensiktsmessig å sykle på veien. Hvis jeg sykler en tur på søndag formiddag hender det også at jeg velger veien framfor gang- og sykkelvei. Da er det gjerne mange fotgjengere ute og lite biltrafikk, av hensyn til dem som går på gang- og sykkelveien synes jeg det er bedre å bruke veien. Noe annet er at enkelte fotgjengere ikke er villige til å flytte seg for syklister. Jeg opplevde en gang en at flokk med barnefamilier sto midt på gang- og sykkelveien, de så meg, men flyttet seg ikke. Ved hjelp av flere barnevogner hadde de greid å sperre veien totalt. Jeg måtte gå av sykkelen, med det var ikke mulig å træ seg gjennom barnevognbommen, jeg måtte følgelig gå ned i grøfta med sykkelen. Jeg har hatt flere liknende opplevelser. Man skal ikke se bort fra at det er de samme som klager over at syklistene ikke bruker gang- og sykkelveiene, som oppfører seg slik når de er fotgjengere.

Nå er det jo slik at også blant syklister finnes det hensynsløse egoister. Det betyr ikke at alle er det, men som syklist tilhører man en minoritet og det er jo gjerne slik at dersom én fra en minoritetsgruppe gjør noe gærent, så gjør alle det. Det finnes forferdelig mange hensynsløse bilister der ute, jeg har sett bilister som har kjørt i full fart i områder med lav fartsgrense samtidig som veien har vært full av unger. Jeg har et annet uhyggelig minne fra en rundkjøring, der en bilist braste tvers gjennom rundkjøringen i et vanvittig tempo, bare centimeter fra meg. Dette var en lørdag morgen, jeg fikk en mistanke om at her var det en som hadde kikket litt for dypt i glasset på fredagskvelden og ikke hadde blitt helt edru før han satte seg i bilen.

Man kan lure på hvorfor noen hater syklister så intenst, en interessant teori kan leses her. Uansett hva grunnen måtte være, det er skremmende, ikke minst når man leser slikt som dette. Jeg har tidligere vært inne på at enkelte har et religiøst forhold til bilen. I religionen bilisme ser det ut til at første bud er at du skal ikke ha andre framkomstmidler enn Bilen. Kanskje sykling anses som blasfemi, en trussel mot den hellige Bil? En annen forklaring, hvis det går flere dager uten at jeg beveger meg har jeg en tendens til å bli sur og lei, kanskje de rett og slett har sittet seg sure og sinte og blir provoserte av at andre er sprekere enn dem selv?

Noe man også kan lure på er hvorfor det ikke legges bedre til rette for sykling. Nå skal vi jo alle ta så voldsomt ansvar for egen helse, å sykle er å ta vare på helsa, både egen og andres. Dagens ekstreme massebilisme har mange negative effekter på folks helse. Her en interessant artikkel om sammenhengen mellom biltrafikk og astma. Bilismen skaper støy og stress og det kan også se ut til at den også skaper mange sure og egoistiske mennesker.

Det ser ut til at mange ikke skjønner at det går an å bruke sykkel som framkomstmiddel. «Er du sporty?» har jeg mange ganger fått høre når jeg har syklet noen meter på flatmark i pent vær. For noen dager siden var jeg innom et sted der jeg traff noen gamle kjente. «Sykler du i dag også?» ble jeg spurt. Ja, det gjorde jeg. Jeg er altså hun som sykler og dessuten sporty, det er ikke det verste man kan være. Jeg håper det blir mange flere av oss, til beste for oss alle.

Lenge siden sist

Da begynner det å bli en stund siden jeg skrev noe på denne bloggen. Det har vært ett og annet jeg kunne tenkt meg å skrive om, men det har blitt med tanken. En vesentlig årsak til fraværet, er problemene jeg sliter her jeg bor. Jeg skal ikke si noe mer om det nå, men det har vært, og er, tøffe tak. Som så ofte før, har jeg tenkt at dette fortjener jeg ikke, men det er mange som får mer enn de fortjener av elendighet.

Det heter seg jo at det du ikke dør av, gjør deg sterkere. Det er mye jeg ikke har dødd av, men det har ikke gjort meg sterkere, det har gjemt seg bort i kriker og kroker og popper opp igjen når nye problemer melder seg. Det er så mange lettvinte floskler som svirrer rundt, velegnet til å slå folk i hodet med når livet er vanskelig.

Heller enn å bli slått i hodet med floskler og «gode råd» om hva jeg skal gjøre, foretrekker jeg pusterom, øyeblikk der jeg tenker på noe annet enn akkurat de problemene jeg opplever for øyeblikket. En tur i skogen kan være et fint pusterom, her om dagen tok jeg med min gode, firbeinte venn på en tur. Det som er så befriende med dyr er at de godtar deg som du er og at de ikke blander seg inn i noe de ikke har noe med. Å lese en god bok er også en fin form for pusterom, godt å få tankene vekk fra egen hverdag.

Når livet går meg imot, noe det dessverre har en lei tendens til å gjøre, så hender det jo at jeg stikker til Dublin for å komme til sans og samling. Det har jeg heldigvis muligheten til også denne gangen, en hel uke i juni, det skal bli mer enn godt. I mellomtiden håper jeg at jeg klarer å skrible ned en og annen bloggpost.

Og til slutt, litt musikk...