På andres banehalvdel

Kunsten å overleve utenfor A4-formatet
Som det framgår av forrige bloggpost er jeg ikke helt A4, ikke barn, ikke mann, ikke bil, i det hele tatt litt «sær». Det skal til tider ganske sterk rygg til for å leve litt på sidelinjen, men for meg tror jeg tross alt det er det beste stedet å være. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli et tidsklemt fasademenneske.

Jeg merket tidlig at jeg ikke var helt på frekvens med flertallet av dem rundt meg, det kunne være slitsomt, men jeg hadde heller ikke lyst til å bli sånn som dem. Jeg var ikke opptatt av moteklær og drømte ikke om mann og barn, jeg hørte på annerledes musikk og hadde andre interesser. Jeg ble opptatt av natur og miljø mens andre begynte å kjøre bil. Å befinne seg blant folk som snakket entusiastisk om biler, de hadde sett den og den fine bilen altså, var et sant slit når jeg anså biler som skrot på fire hjul som spydde ut dritt. Slike holdninger var det lite forståelse for, jeg ble stemplet som negativ.

Jeg har skrevet mye om klasse her på bloggen, jeg hadde samme bakgrunn som de andre, men var likevel veldig annerledes. Det snakkes mye om folk som klassereiser seg vekk fra barndomsvenner, men man behøver ikke utdanne seg vekk fra andre, når man er annerledes i utgangspunktet, foretar man andre valg og ender opp med å bli ytterligere annerledes. Man kan kanskje si at man lever seg vekk fra dem man vokste opp med.

Så har årene gått og de som før befant seg på en annen planet, befinner seg nå i et annet univers. Men man skal kommunisere og det går ikke alltid så bra. Eller det går veldig bra, så lenge den «sære» er villig til å oppholde seg på andres banehalvdel. Jeg forstår av noen kommentarer jeg har fått at det er flere enn meg som har tilbrakt mye tid på andres banehalvdel. Der kan det være greit å være i noen øyeblikk, og det bør vi være villige til å være, men ikke bestandig, da blir det forferdelig slitsomt og til tider grusomt kjedelig. «Jeg kjøpte nye gardiner forrige uke og en ny potteplante i går, jeg ble solbrent da jeg var i Syden forrige måned, ungen min er blitt forkjølet bla bla bla.» Og man legger ansiktet i sånn passelig interesserte folder mens tankene går sine egne veier. Du vet hva det forventes at du skal si og du sier det. Det har hendt jeg har hatt lyst til å slå i bordet og spørre hva vedkommende tenker om at det bare er ca. tre tusen tigre igjen her i verden eller noe annet som befinner seg et stykke unna vedkommendes bitte lille verden.

Om jeg ikke har nevnt tigrenes dystre framtidsutsikter, har det hendt jeg har kommet i skade for å si noe som er utenfor boksen, da har jeg merket at andre har rygget tilbake. Det kan eksempelvis ha vært tanker i forbindelse med en bok jeg har lest. Det har ikke vært trivielt nok og derfor ikke interessant. Men gjør det virkelig så forbanna vondt å høre andre snakke om noe som ligger et stykke bortenfor ens egen hverdag, noe man selv ikke har tenkt på?

Mange år som vikar der det har vært helt nødvendig å lære seg å være profesjonelt hyggelig samt slitet med å bli stemplet som negativ støtt og stadig i yngre år, har gjort at jeg stort sett har latt andre holde det gående etter eget ønske. Jeg har sikkert framstått som langt mer overbærende og tolerant enn jeg var da jeg var yngre og hadde lettere for å blåse meg opp. Jeg har vel tenkt at jaja, jeg får godta dem som de er. Og det skal man, men det burde gå begge veier.  

Jeg trodde jeg hadde lært meg å leve som tolerant og overbærende, å godta at jeg stort sett ikke kunne dele tankene mine med andre. I noen tilfeller har møtet med mennesker som vært helt annerledes vært givende. Det gjelder særlig en del av dem jeg har møtt på jobb, mennesker som tilsynelatende er triste og stakkarslige, men som blomstrer opp når de møter forståelse og respekt, da er det mange som har hatt langt mer å komme med enn man skulle tror i utgangspunktet. Og de har satt pris på at noen lytter til dem og har gitt respekt tilbake. Dette har vært folk som ikke er selvopptatte snakkemaskiner, til det har troen på egen fortreffelighet vært for liten. Til tross for dette, for noen år siden merket jeg at jeg hadde gitt for mye av meg selv uten å få tilsvarende tilbake. Jeg gikk på en smell og følte meg plutselig forferdelig ensom, noe jeg selvfølgelig ikke hadde noen å snakke med om. Da føltes ensomheten sammen med andre med ett iskald og vond. En sammenkomst utendørs der det var noen grønne åser å se i det fjerne og det landet en spurv i nærmeste tre. Og noen snakket og snakket og jeg greide å lire ut av meg en passende kommentar sånn nå og da.

Det er sikkert mange som jobber hardt for å tilfredsstille andres krav til å være «slik man skal være». Det kan være et slit å stå alene mot et flertall som selvfølgelig mener at flertallet alltid har rett. Så kan man lure på om flertallet virkelig har rett, jeg ser folk som kjører bil selv om de skal to meter bort i veien, tilbringer hele lørdager i et av de ørten kjøpesentrene i området, som skal ha finere bil og dyrere sofa enn naboen. Som kan holde det gående med endeløse samtaler om den fine bilen og den dyre sofaen, er det virkelig den beste måten å leve livet sitt på? Hvis alternativet til å bli sett på som sær og til tider føle meg ensom, er et slikt liv, da står jeg tross alt over.

Jeg hadde aldri greid å passe inne i A4-formatet, med mann, bil, barn og en tv som uavbrutt skrålte ut sitt tvilsomme budskap. Når jeg har hørt folk med barn snakke om turer til Lekeland, Hoppeland, Loppeland eller Plastikkland, har det gått kaldt nedover ryggen på meg. Å befinne meg i en stue med en tv som spyr ut sportssendinger, Idol eller noe annet mas, gjør meg direkte syk. Når jeg hører om kvinner i parforhold som spiser biff tre ganger i uka, fordi det er det gubben vil ha, og lengter etter mer krydder i maten, som ikke gubben vil ha, da er jeg lykkelig for å kunne bestemme over eget kosthold, der det er lite kjøtt og mye krydder.

Jeg vokste jo opp i et arbeiderklassemiljø, selv om det ikke er like mye camping og grandiosa som enkelte later til å tro, er arbeiderklassens A4-liv ganske kjipe greier. Selv om jeg gjerne skulle hatt en god utdanning og ditto jobb, synes jeg heller ikke fasadefolkets variant av A4-livet virker særlig forlokkende. Det som har slått meg når jeg leser uttalelser fra den kanten er hvor selvhøytidelige de virker og det er nok et slit hele tiden å måtte opprettholde en perfekt fasade.

Heldigvis har jeg møtt noen mennesker i årenes løp som enten har vært «sære» selv eller har godtatt, og faktisk satt pris på, andres særheter. Jeg har møtt dem på arbeidsplasser, folk i arbeideryrker som gjerne har sitt å slite med, men som likevel klarer å finne rom for å leve mer etter egne ønsker enn andres forventninger og som setter pris på at alle ikke er like. Og jeg har møtt dem blant folk med helt annet bakgrunn, i andre sammenhenger.

Når man ikke er helt A4, må man lære seg å godta at andre er annerledes, det er det ingen som har vondt av. Men samtidig trenger vi noen å dele tankene våre med, ikke bare være tilhørere til andres snakk om seg og sitt. Det er slitsomt når man må vri hjernen for å finne noe å si som passer inn, fordi den andre forventer det. Det er i det hele tatt slitsomt å oppholde seg på andres banehalvdel hele tiden, jeg lurer på om de som forventer at man skal være der, ikke har innsett at det finnes noe annet sted.