Lik lønn for likt arbeid og lønn under sykdom er ikke en selvfølge for alle
Som det har framgått av flere tidligere bloggposter har jeg jobbet mye for vikarbyråer. Jeg skal nå si litt om hva det innebærer å jobbe som vikar. For det første, når man er vikar kan man bare glemme alt som heter lik lønn for likt arbeid. Da jobber man side om side med folk som har bedre lønn, selv om man gjør nøyaktig samme jobb. Etter det jeg har erfart ser det ut til at det blir stadig dårligere lønn for vikarer. Det har hendt at konsulenten fra byrået har beklaget den dårlige lønna, sagt at det ikke er noen lønn for et voksent menneske, men beklager, lønna er fastsatt på forhånd. Noe som stort sett betyr at man jobber for absolutt minstelønn, uansett alder og arbeidserfaring.
For det andre, det er slett ikke sikkert man får lønn dersom man blir syk. Man må ha jobbet fire uker sammenhengende for å ha rett til sykepenger, for å ha rett til å bruke egenmelding må man ha jobbet minst to måneder sammenhengende. Dersom man tar ferie må rettighetene opparbeides på nytt. Jeg hadde en gang et langvarig oppdrag, midt i oppdraget hadde jeg to uker ferie. Dette var avtalt på forhånd, da ferien var bestilt da jeg fikk oppdraget. Så ble jeg syk et par dager før jeg den nødvendige tiden hadde gått, med null penger for sykedagene som resultat. Når man er singel og lønna er lav, merkes det veldig godt.
Dette kan virke urettferdig, tross alt betaler man som vikar samme skatt som alle andre, men det er ingen selvfølge at man har rett til penger dersom man blir syk.
I en periode jobbet jeg bare en dag her og to dager der, gjerne med ledige dager mellom, da hadde jeg i realiteten ikke rett til sykepenger i det hele tatt.
Et av byråene jeg jobbet for hadde det med å trikse med lønna. I en periode fikk jeg omtrent aldri avtalt timelønn, da selvfølgelig i betydningen lavere lønn. På arbeidsplassene jeg jobbet fikk jeg vite at flere vikarer fra samme byrå hadde klaget på det samme. Dette var et av de større byråene, og da tenkte man vel at noen kroner her og noen kroner der, det ble det fort penger av. Jeg tok det opp med dem, skrev mail til Arbeidstilsynet, fikk et meget godt og utfyllende svar tilbake og sendte hele greia over til byrået. Da la de seg flate og skulle ordne opp, neste gang var det rot igjen. Først da hun som var sjef på stedet jeg da jobbet fortalte dem at slik gikk det ikke an å behandle en arbeidstaker, ble det orden på sakene.
Jeg har opplevd å jobbe lenge på samme sted, men oppdraget ble fornyet fra uke til uke, slik at jeg aldri visste om det ble jobb uka etter. Da sitter man rimelig løst i jobben, er ikke innsatsen bra nok eller smilet bredt nok, kan man fort stå uten jobb.
Nå endte jeg med å bli bydd fast jobb på dette stedet, men da skulle jeg kun jobbe kveld. Noe som egentlig var et godt påskudd til å takke nei. Da alt arbeid foregikk i stående stiling, var de litt skakke og skjeve føttene mine på denne tiden i så elendig forfatning at jeg ofte sto og hoppet på et bein mens jeg jobbet. Jeg hadde vondt for hvert steg jeg tok, og mye av fritiden gikk med på å sitte i sofaen og bare ha det vondt. Derfor kunne jeg uansett ikke sagt ja til jobben. De vonde føttene ønsket jeg ikke å si noe om, da jeg var redd det kunne føre til at jeg ikke fikk flere oppdrag for vikarbyrået.
Å jobbe for vikarbyråer har ikke bare vært elendighet, det har også vært lærerikt og til tider interessant. Forholdet til de ansatte i byråene har stort sett vært godt. Men det lave lønnsnivået, og særlig at jeg mange ganger har gått ned i lønn, i tillegg til usikkerheten, har i perioder vært en stor belastning.
Antallet vikarbyråer har nærmest eksplodert siden jeg hadde min første vikarjobb. Noe som vil si at det er mange som har usikre arbeidsforhold, eller må være fleksible, som det så pent heter. Kanskje man burde se litt mer på den utstrakte bruken av vikarer, og dessuten sørget for at de som jobber som vikarer fikk bedre lønn og større sikkerhet ved sykdom. Et visst behov for bruk av vikarer vil det alltid være, derfor burde man sørge for best mulige forhold.
Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Eller gjør det egentlig det? Noe som er sikkert er i hvert fall at ordet utfordring er på moten. Jeg er i ferd med å drives til vanvidd av dette ordet. Det er jo ikke mulig å høre en eneste debatt i dette landet uten at ordet utfordring dukker opp i omtrent hver eneste setning som sies. Noen ganger til og med flere ganger i en setning. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade, og et problem for et problem?
Og hvorfor i all verden kan man ikke snakke om klimaproblemer og helseproblemer, i stedet for klimautfordringer og helseutfordringer?
Saken er at jeg er så drittlei ordet utfordring at det er nesten så jeg har overveid å bli utfordringsflyktning. Men hvor skulle jeg flykte? Denne vederstyggeligheten er ikke bare et norsk problem, eh… eller skulle det være utfordring? For en stund siden leste jeg i en irsk avis om en dame som hadde økonomiske problemer, eller som det het seg på tidsriktig engelsk, hun var ”financial challenged”. Akkurat denne varianten har jeg så langt ikke hørt på norsk, men den kommer, man kan være helt sikker på at den kommer. For hadde det ikke vært en strålende idé, den perfekte måten å kvitte seg med de fattige på, å bytte dem ut med ”de økonomisk utfordrede”?
Man må bare innse det, politikere og andre som deltar i den offentlige debatt simpelthen elsker å si ordet utfordring, jo oftere jo bedre. Og ekstra flott synes de det er hvis de i tillegg kan slenge på begrepet ”på alvor”, sånn at de kan si ”dette er utfordringer vi må ta på alvor”. Vi har vel ikke en eneste politiker her i landet som ikke har uttalt akkurat den setningen. Mens jeg fremdeles abonnerte på Dagsavisen hadde de en gang et innlegg av en politiker, hvis navn jeg ikke skal si, som hadde den fortreffelige overskriften ”Vi må ta skolens utfordringer på alvor”. Jeg ble sliten bare av overskriften, man måtte enten være ekstremt interessert i temaet skole, eller være en ihuga tilhenger av partiet til politikeren, for å orke å lese dette stykket.
Dersom det skulle skje at jeg hørte en politiker uttale ordet problem, tror jeg nesten jeg ville overveie å stemme på partiet vedkommende representerte, uansett hvor håpløs politikken måtte være. Men det er vel neppe en aktuell problemstilling, det finnes jo ikke problemer lenger, bare utfordringer, utfordringer, utfordringer…..
Irland på godt og vondt (kanskje mest på vondt denne gang)
I dag er det St.Patrick’s day. I kveld skal jeg ta meg en Guinness, sette på litt irsk musikk, og fortape meg i alle de gode minnene jeg har fra Irland. Jeg husker godt første gang jeg ankom Irland alene, sto på flyplassen i Dublin og ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde vært i Irland en gang før, da hadde jeg reist i flokk og fått liten kontakt med landets innbyggere. Men moro hadde det vært, og jeg var overbevist om at jeg ville tilbake så fort det lot seg gjøre. Og sånn ble det, denne gangen alene. Noe jeg syntes var litt skummelt, det var min første tur utenlands på egenhånd. Siden jeg forrige gang hadde kommet til Irland med båt fra Wales, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn til Dublin, men det skulle visst gå noen busser. Det gjorde det, jeg fikk hjelp til å komme meg på riktig buss og hjelp til å komme av på riktig sted. Da jeg gikk av bussen hadde all nervøsitet forsvunnet, jeg følte meg med ett hjemme, til tross for at jeg hadde tilbrakt knapt to dager i Dublin forrige gang. Jeg trivdes så godt i Irland at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem igjen.
Siden den gang har jeg vært mange ganger i Irland, og jeg har alltid kost meg voldsomt når jeg har vært der. Det er puber og musikk, hyggelige folk, idylliske landsbyer, historiske steder, kort sagt alt man kan ønske seg. Men Irland er langt ifra bare idyll, landet har så absolutt sine mørke og dystre sider, og de fikk jeg vite mye om etter at jeg kom hjem fra mine første frydefulle turer, og satte meg ned og leste irske aviser. Vel var jeg kjent med at den katolske kirken hadde holdt sin klamme hånd over landet, men at den hadde stått bak så mye elendighet hadde jeg likevel ikke forestilt meg.
Fra før visste jeg at Irland har en svært streng abortlov, som kun gir tilgang til abort dersom det er fare for kvinnens liv. Loven hindrer for øvrig ikke at irske kvinner tar abort, man regner med at ca 5000 irske kvinner får utført abort i Storbritannia hvert år, men det nøyaktige antallet er vanskelig å anslå, da det er store mørketall. Jeg visste også at skilsmisse først ble tillatt etter en folkeavstemning i 1995, og likeledes at prevensjon hadde vært forbudt, så sent som i 1985 ble det tillatt å selge prevensjon til alle over 18 år.
Nå fikk jeg innsikt i en lang rekke grufulle overgrep. Både unge gutter og jenter hadde blitt utsatt for seksuelt misbruk. Her er noen små eksempler som er typiske for de historiene jeg har lest, samtlige av disse er hentet fra en rapport om overgrep i bispedømmet Ferns.
Brendan’s mother told the Inquiry that Brendan accompanied Fr Fortune on different outings. He went to Loftus Hall and on a religious course to Maynooth for a week. Brendan’s mother told the Inquiry that on one occasion when Brendan returned from a weekend away with Fr Fortune, he was unable to walk properly and there was a great deal of blood on his clothes. He told his mother that he had haemorrhoids but that he did not want to go to a doctor. Brendan’s mother said that she asked Brendan if Fr Fortune had interfered with him and he said no, but she said he did give her a strange look as if to say, “What do you know?”
Keith committed suicide in the mid 1980s. He was very friendly with Brendan who also committed suicide. A number of people who came before the Inquiry mentioned Keith and his association with Fr Sean Fortune and made the connection between Keith’s death and his abuse by Fortune. Patrick confirmed that Keith was one of a group of boys who frequented the old castle in Fethard and that Fortune used to “hunt them down” and on occasion, rape particular boys that he would catch. Keith was regularly in the company of Fr Sean Fortune and went away on retreat weekends with him. Keith became more and more depressed and the family became convinced that there was some problem with Fr Sean Fortune.
Colin described an incident of child sexual abuse involving Fr Sean Fortune which occurred when he was twelve in 1979 in Wexford. The incident occurred in a public toilet. Fr Fortune pushed him into the cubicle and bolted the door. He then raped Colin. When he was finished he adjusted his clothing, unlocked the door and left, saying that he would see Colin again, and that he was a good boy. Colin left the toilet and ran home. He removed his bloodied and stained underclothes. He never spoke of the incident to anybody.
Whilst preparing for her First Holy Communion at approximately 8 years of age in the early 1980s, Marie attended Fr Gamma for Confession. She recalled Fr Gamma appearing at first as very affectionate as he was touching her hair and face and whilst she was kneeling he also stroked the back of her legs. She said he would talk normally as if nothing was happening during this process and would bring his hand directly up her legs to her private parts. She was wearing a skirt and underwear. She remembers him putting his fingers inside her underwear and moving his fingers around her private parts. She said there was no penetration by Fr Gamma on the first occasion. She had presumed that this was the test for Holy Communion. She said there were numerous other times that Fr Gamma heard Confessions in her classroom and the abuse is alleged to have continued up to the time she made her First Holy Communion. She remembered another time shortly after the incidents described whilst Fr Gamma was hearing her Confession and she was kneeling down beside him and he brought his hand onto her legs and began feeling her legs. She said the touching would always take place at the back of her legs and he brought his hand up to her private parts and put his fingers inside her. She remembered feeling sore, painful and uncomfortable. One incident of penetration took place during the hearing of these Confessions. Marie told her sister about the abuse a number of years later and in 2003 she told her mother about it. Marie later developed an addiction to alcohol, overspending and shoplifting as a result of which she was charged with a criminal offence. She has also attempted suicide on three different occasions. She feels depressed and suicidal on many occasions which she attributes to the abuse experienced by her as a child.. She feels her life is ruined and shattered and she is in heavy financial trouble as a result of her disabilities.
Kate told the Inquiry of being sexually abused by Canon Clancy at eight years of age while attending Ballindaggin national school. The abuse continued until her first year at secondary school. Canon Clancy often took Kate out of class to give her music lessons in school or in his house nearby. He also took her out of class to play at masses and funerals. This was never questioned by any of her teachers or school superiors. The abuse started with touching and culminated in rape. Kate alleges that she was raped on a weekly basis until she was 12. The abuse stopped after Canon Clancy left Ballindaggin and was moved to Kiltealy in 1991. She refused to attend classes in Kiltealy when this was suggested by Canon Clancy.
I mai 2009 ble den såkalte Ryan-rapporten framlagt. Ryan-kommisjonen, eller The Commission to Inquire into Child Abuse (CICA), startet arbeidet med rapporten i 1999, den er på 2600 sider og omhandler overgrep mot barn begått i institusjoner drevet av den katolske kirken. Juling, voldtekt og slavearbeid kan være stikkord for det som foregikk. Seksuelt misbruk foregikk vesentlig på institusjonene for gutter, mens jentene i mindre grad ble utsatt for voldtekter, men ble derimot utsatt for avstraffelser som skulle få dem til å føle seg nedverdiget. På noen skoler ble også jentene slått med redskaper som var spesiallaget for å påføre offeret mest mulig smerte.
Fra 1930-årene og fram til 90-tallet regner man med at det var ca 35.000 barn og tenåringer som ble sendt til slike institusjoner. De kunne være foreldreløse, småkriminelle, skoleskulkere, ugifte mødre eller komme fra dysfunksjonelle familier.
I november i fjor ble nok en sørgelig rapport offentliggjort, denne gang var det den såkalte Murphy-rapporten, eller Report of the Commission of Investigation into the Catholic Archdiocese of Dublin, som er dens egentlige navn. I den 700-sider lange rapporten framgår at kirken var mer opptatt av sitt gode navn og rykte enn av å beskytte barn mot overgrep. Prester som ble beskyldt for misbruk ble flyttet fra kirkesogn til kirkesogn, der de kunne forgripe seg som de lystet, uten at noe ble gjort for å stoppe dem.
En prest innrømmet å ha misbrukt mer enn 100 barn. En annen innrømmet å ha begått overgrep mot både gutter og jenter i mer enn 25 år.
Et annet trist fenomen var de såkalte Magdalene laundries, hit sendte man jenter var blitt voldtatt eller utsatt for incest, ugifte mødre, utviklingshemmede, jenter som av eller annen grunn ble ansett som syndige. Her måtte de jobbe lange og harde dager uten betaling, fysisk avstraffelse og ydmykelser var vanlig. Havnet man først på et slikt sted var det vanskelig å komme seg ut igjen, og mange ble der livet ut. Det siste vaskeriet ble stengt i 1996. Filmen The Magdalene Sisters fra 2002 viser den harde hverdagen i vaskeriet, en sterk og rystende film. For øvrig leste jeg nettopp et stykke om en kvinne som selv hadde opplevd marerittet i vaskeriet, hun mente virkeligheten var enda verre enn hva som blir vist i filmen.
Denne sangen er skrevet av Joni Mitchell, her framført av den irske artisten Christy Moore
Alt dette er langt fra den tilsynelatende idyllen jeg har opplevd på mine turer til Irland. Jeg har mer enn en gang tenkt på at det må ha vært noen blant alle irene jeg har møtt som har hatt slike vonde erfaringer. At så mye forferdelig har skjedd i et land som det er så utrolig hyggelig å oppholde seg i, kan være vanskelig å fatte. Det var interessen for irsk musikk som først fikk meg til Irland, det er mye på grunn av den jeg har reist tilbake igjen og igjen. Men det er noe mer, noe med atmosfæren, med menneskene, man føler seg alltid velkommen i Irland.
Når jeg senere i dag tar meg min lille mimrestund, med Guinness og musikk, kommer jeg nok ikke bare til å tenke på all moroa jeg har hatt i landet, men også på alle de grusomheter mange irer er blitt utsatt for.
Det står dårlig til med oss lavt utdannede
Jeg har akkurat lest et stykke i Klassekampen om de lavt utdannedes begredelige liv. Overskrifter som Taper på alle områder og Oftere syke er ikke lystelig lesning for oss som tilhører denne gruppen. Interessant er det også å merke seg at en avis med et slikt navn nøyer seg med å slå fast de etter hvert velkjente fakta, uten å ta opp om noe kunne gjøres for å endre de triste forholdene som beskrives.
Man har intervjuet professor i sosiologi Ivar Elstad, som sier at de med lav utdanning blir oftere syke og har høyere dødelighet enn de med høy utdanning. Dette er vel gammelt nytt, professoren har flere forklaring på hvorfor det er sånn, og sier blant annet: Den mest åpenbåre er at god utdanning styrer folk inn i et livsløp som gir dem bedre helsevilkår, med mindre belastende arbeid også videre. I tillegg må vi ikke glemme at utdanning er en ressurs som lærer den som har det for eksempel å snakke med en lege.
Og da lurer jeg virkelig på hvor mange års høyere utdanning som må til for at man skal kunne bli i stand til å snakke med en lege. Det er altså derfor det står så dårlig til med oss lavt utdannede, vi klarer ikke fortelle legen hva som feiler oss. Så vet vi det, og jeg kan føre opp det å snakke som en av de tingene jeg ikke er i stand til.
For å være noe mer saklig, jeg vet at det er noen lavt utdannede som kanskje ikke er så flinke til å snakke for seg, dog har de fleste jeg har jobbet sammen med vært såpass taleføre at de neppe har hatt problemer med å gjøre rede for seg overfor en lege. Og leger bør vel strengt tatt være i stand til å takle forskjellige typer mennesker og forskjellige måter å uttrykke seg på.
Professoren advarer for øvrig mot stigmatisering av dem med lav utdanning, og sier til slutt: Man må vokte seg vel for å påføre dem som har sosiale problemer enda et problem ved at de får et stempel som tapere på toppen av alt det andre de sliter med.
Man kan altså antyde at folk er så tafatte at de ikke er i stand til å snakke med en lege, men man må for all del ikke stigmatisere dem.
Dette føyer seg inn i en lang rekke av håpløse ting jeg har lest, og jeg synes i høyeste grad det er stigmatiserende. Da jeg jobbet på kantiner abonnerte jeg på Dagsavisen, som i perioder var raus med nedlatende karakteristikker av folk med lav utdanning. Hver gang jeg leste slikt tenkte jeg at nå ble de fyrt opp ytterligere, disse som var overlegne og vemmelige mot oss som serverte dem mat. Dem var det dessverre en del av, og jeg har fått mine doser med spydigheter og nedlatende kommentarer opp gjennom årene.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor man ikke spør dem det gjelder når man skal skrive om de lavt utdannedes miserable tilværelse. Svaret har jeg kanskje fått i før nevnte stykke i Klassekampen. Når man går ut fra at folk ikke er i stand til å snakke med en lege, ligger det vel i sakens natur at man regner med at de heller ikke klarer å svare på spørsmål fra en journalist.
Mystiske ting har skjedd
Etter at jeg hadde skrevet forrige bloggpost skjedde det noe mystisk. Jeg dristet meg til å skrive om noen kommentarer jeg har fått. Dette skrev jeg forrige søndag, på tirsdag var en av disse kommentarene forsvunnet, den verste av dem. Også ett par andre kommentarer ser ut til å ha forsvunnet, disse hørte til andre innlegg, skrevet omtrent på samme tid, og var av det hyggelige slaget. Hva som har skjedd aner jeg ikke, det hele fortoner seg en smule mystisk.
Jeg ble i hvert fall såpass forskrekket at jeg umiddelbart gikk inn for å sikre alt som sikres kunne.
Om dette skyldes en eller annen merkelig tilfeldighet eller om det er andre grunner til det skal jeg la stå åpent. Uansett er det dumt å skrive ting på andres blogger, eller i det hele tatt, som man ikke vil stå inne for. Kommentaren som ble borte ble for øvrig ikke helt borte, jeg hadde nemlig satt den inn i en mail jeg hadde sendt, og den mailen befant seg fremdeles på min pc.
Kommentaren var som følger: Det sier kanskje litt om deg og....du skriver at du en gang da ved Aetat hadde kurs.....litt lenge siden du hadde disse erfaringene kanskje. Med den bitterhet du viser skjønner jeg at det blir litt vanskelig å gå ut i jobb...møte mennesker og en hard verden....men som du kanskje vet... vi må til slutt alle tilpasse oss...eller sitte i eget mørke å være bitter....ditt valg...å lykke til på reisen
Jeg var forberedt på at ett eller annet kunne skje etter at jeg skrev forrige innlegg, derfor fulgte jeg ekstra godt med, ellers hadde jeg neppe registrert forsvinningene. Jeg kommer også til å følge med framover, i tilfelle mer merkelig kommer til å skje.
Når det er andre enn muslimene som er problemet
Søndag ettermiddag, det har vært en begivenhetsløs helg, noe som i stor grad skyldes det evinnelige snøværet. Nå sitter jeg med en Irish coffee og barokkmusikk, og har tenkt å skrive litt om ytringsfrihet. Det har det jo vært mye snakk om i det siste, men jeg lover at dette ikke skal handle om muslimer, dem overlater jeg til andre å skrive om. På egne vegne er jeg mer bekymret for dem som har reell makt og innflytelse i samfunnet, jeg tenker blant annet på arbeidsgivere. Etter at jeg startet med denne bloggen har jeg tenkt en del på at det jeg skriver kan få konsekvenser, nettopp fra arbeidsgivere og andre som har muligheter til å forsure livet mitt. Så langt vet jeg at bloggen er blitt funnet av en som strengt tatt ikke burde ha funnet den. Det kan fort bli flere, men den sjansen er jeg nødt til å ta. Alternativt måtte jeg legge ned bloggen, det har jeg ikke lyst til. Eller jeg måtte gjøre den passe tannløs og ”markedstilpasset”, det har jeg enda mindre lyst til. Pjatt, tullball og folk med moteriktige holdninger er det ingen mangel på for tiden, jeg ønsker ikke å bidra med mer av det samme.
Hele poenget med denne bloggen har vært å fortelle om hvordan det er å befinne seg på nederste trinn i arbeidslivet. Det er ikke mulig å beskrive den virkeligheten jeg har opplevd på en slik måte at de som er tilhengere av slike forhold vil like det de leser. Vedkommende som fant bloggen min lot til å bli riktig så støtt av det han leste, for å bruke et ord som er mye brukt for tiden, kan man si at han ble krenket. Og det så til de grader at han skrev flere kommentarer av den heller ufine sorten. Når jeg lest slike usaklige kommentarer på nettet, det er jo nok av dem, har jeg stort sett antatt at de har kommet fra folk med samme klassebakgrunn som meg selv. Noe som kan tyde på at jeg faktisk har fordommer mot min egen klasse, og da er det kanskje ikke så rart at andre har det. Men den som har skrevet disse kommentarene har ikke arbeiderklassebakgrunn. Og da kan man kanskje trekke den slutning at den andre dritten, unnskyld uttrykket, som nettet flommer over av, kanskje heller ikke alltid kommer fra folk fra arbeiderklassen. Jeg har jo sett nok av dårlig oppførsel og utilslørt forakt fra mennesker som befinner seg langt høyere på rangstigen enn meg selv.
At jeg utsetter meg for en viss fare med å skrive det jeg gjør er min egen sak. Om jeg er dum eller modig, vet jeg ikke, kanskje mest dum. Jeg ønsker uansett ikke å lage problemer for andre med det jeg skriver. Jeg har hørt historier fra kolleger, opprørende og hjerteskjærende historier, som jeg gjerne skulle skrevet om, men siden det kan gjenkjennes kan jeg ikke gjøre det. Dette er historier fortalt i fortrolighet, ofte i korte pauser mellom harde arbeidsøkter, historier fra en helt annen virkelighet enn den man til vanlig hører om.
I løpet av den tiden jeg har blogget ser det ut til at det har hardnet til rundt meg. Vi har hatt, og har vel fremdeles, en temmelig brutal debatt om sykefraværet, der de som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet ofte blir omtalt i svært lite flatterende vendinger. Noe av det verste i så måte var påstander om at trygdede ikke bare er arbeidsskye slabbedasker, men også smittsomme slabbedasker. Så smittsomme mente man de trygdede var, at de visstnok var i stand til å smitte hele nabolag, med store kolonier av latsabber på trygd som resultat.
I løpet av min tid som blogger har det også dukket opp svært tydelige ønsker om større klasseforskjeller. Jeg tenker særlig på Kristin Clemets uttalelser om at de laveste lønningene bør bli enda lavere. Når man har slike ønsker er det ikke rart om man vil at de lavtlønte skal være så ansiktløse som mulig. Det er nok lettere da, når man slipper å tenke på dem som enkeltmennesker, eller kanskje til og med som medmennesker. Mennesker som en selv, som også ønsker seg et godt liv, med muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.
Med denne bloggen ønsker jeg å gi mitt lille bidrag til at folk fra det man har yndet å omtale som lavstatusgrupper ikke skal bli fullstendig usynliggjort. Eller sagt på en annen måte, jeg håper jeg kan bidra til at vi blir sett på som mennesker, verken mer eller mindre.
Jeg har som prinsipp at dersom det skal utdeles spark til noen på denne bloggen, så skal det sparkes oppover og de som mottar eventuelle spark skal ha gjort seg fortjent til det. Noe som stort sett vil si at de selv har sparket folk som har det vanskelig nok fra før, f eks de som er syke og enten er sykmeldte eller på trygd som følge av det som feiler dem. Jeg avstår fra å beskylde dem som gjør dette for å sparke nedover, da det ikke er gitt at de som sparker er de mest oppegående.
Jeg har nå tenkt å ta meg den friheten å sparke litt bortover. Som arbeider med erfaring fra en lang rekke arbeidsplasser har jeg hatt mulighet til å studere folk fra arbeiderklassen, både på godt og vondt. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker og har sett hvordan folk viser hverandre omsorg i tøffe situasjoner. Jeg har møtt godhet og snillhet i bøtter og spann, blitt kjent med rause og inkluderende mennesker som det har vært en sann glede å jobbe sammen med. Derfor har jeg ergret meg grønn når jeg har lest om min egen klasse som en gjeng uopplyste og intolerante dustemikler. Men dessverre så er det noen som er akkurat det, jeg pleier å omtale denne gruppen som pauseromsterroristene. Det er nemlig på diverse pauserom jeg har sett disse utfolde seg, og det har til tider vært alt annet enn fornøyelig.
Det som kjennetegner pauseromsterroristene er at de er kunnskapløse, og dessuten stolte av det, veldig stolte. Et annet typisk trekk ved pauseromsterroristene er at samtlige ser ut til å lide av den vrangforestillingen at andre er like glade i høre stemmene deres som de selv er. En typisk pauseromsterrorist har ingen forståelse for de annerledes tenkende, da alle som måtte mene noe annet enn pauseromsterroristen er forferdelig dumme. Dette er faktisk et av yndlingstemaene, jeg har tilbrakt mange pauser med å høre på hvor dumme og tullete disse andre er. Samtlige politiske partier er helt på jordet, til og med på feil jorde. Med ett uhederlig unntak, så godt som alle pauseromsterrorister jeg har vært borti er ihuga frp-tilhengere. Hagen var gud, når pauseromsterroristen snakket om Hagen ble han, et overveiende flertall av dem er menn, andektig i stemmen. Ikke et vondt ord måtte sies om Hagen, hans ord var lov, han var dessuten forfulgt av alle disse andre som var så inni granskauen dumme. Jeg hadde et svakt håp om at det ville bli litt fredeligere på pauserommene den dagen denne guden abdiserte.
Det ble ikke det, for da kom ”hu Siv”. Og ”hu Siv” er jenta si som skal lede oss til det lovede land, det skattefrie paradis uten innvandrere, opera og fartsgrenser.
Pauseromsterroristene har heldigvis utgjort et klart mindretall av dem jeg har møtt på arbeidsplassene jeg har vært. Men de tar stor plass, og et eksemplar av arten er nok til å spolere en pause fullstendig. Å motsi en pauseromsterrorist er bortimot håpløst, riktignok har jeg møtt kvinnelige eksemplarer som har gitt seg når de har møtt saklige motargumenter. De mannlige er gjerne mer skråsikre i sin sak, og stempler ofte annerledes tenkende som ”sosialister” og da er løpet kjørt, for er man sosialist har man ikke stemmerett, den saken er klar. Alternativt kan man ”tro man er noe”, og det må man jo for all del ikke tro.
Det var dagens lille spark til enkelte av mine tidligere kolleger, en aldri så liten takk for diverse foredrag om egen fortreffelighet og andres dumskap.
