Min ytringsfrihet

Når det er andre enn muslimene som er problemet
Søndag ettermiddag, det har vært en begivenhetsløs helg, noe som i stor grad skyldes det evinnelige snøværet. Nå sitter jeg med en Irish coffee og barokkmusikk, og har tenkt å skrive litt om ytringsfrihet. Det har det jo vært mye snakk om i det siste, men jeg lover at dette ikke skal handle om muslimer, dem overlater jeg til andre å skrive om. På egne vegne er jeg mer bekymret for dem som har reell makt og innflytelse i samfunnet, jeg tenker blant annet på arbeidsgivere. Etter at jeg startet med denne bloggen har jeg tenkt en del på at det jeg skriver kan få konsekvenser, nettopp fra arbeidsgivere og andre som har muligheter til å forsure livet mitt. Så langt vet jeg at bloggen er blitt funnet av en som strengt tatt ikke burde ha funnet den. Det kan fort bli flere, men den sjansen er jeg nødt til å ta. Alternativt måtte jeg legge ned bloggen, det har jeg ikke lyst til. Eller jeg måtte gjøre den passe tannløs og ”markedstilpasset”, det har jeg enda mindre lyst til. Pjatt, tullball og folk med moteriktige holdninger er det ingen mangel på for tiden, jeg ønsker ikke å bidra med mer av det samme.

Hele poenget med denne bloggen har vært å fortelle om hvordan det er å befinne seg på nederste trinn i arbeidslivet. Det er ikke mulig å beskrive den virkeligheten jeg har opplevd på en slik måte at de som er tilhengere av slike forhold vil like det de leser. Vedkommende som fant bloggen min lot til å bli riktig så støtt av det han leste, for å bruke et ord som er mye brukt for tiden, kan man si at han ble krenket. Og det så til de grader at han skrev flere kommentarer av den heller ufine sorten. Når jeg lest slike usaklige kommentarer på nettet, det er jo nok av dem, har jeg stort sett antatt at de har kommet fra folk med samme klassebakgrunn som meg selv. Noe som kan tyde på at jeg faktisk har fordommer mot min egen klasse, og da er det kanskje ikke så rart at andre har det. Men den som har skrevet disse kommentarene har ikke arbeiderklassebakgrunn. Og da kan man kanskje trekke den slutning at den andre dritten, unnskyld uttrykket, som nettet flommer over av, kanskje heller ikke alltid kommer fra folk fra arbeiderklassen. Jeg har jo sett nok av dårlig oppførsel og utilslørt forakt fra mennesker som befinner seg langt høyere på rangstigen enn meg selv.

At jeg utsetter meg for en viss fare med å skrive det jeg gjør er min egen sak. Om jeg er dum eller modig, vet jeg ikke, kanskje mest dum. Jeg ønsker uansett ikke å lage problemer for andre med det jeg skriver. Jeg har hørt historier fra kolleger, opprørende og hjerteskjærende historier, som jeg gjerne skulle skrevet om, men siden det kan gjenkjennes kan jeg ikke gjøre det. Dette er historier fortalt i fortrolighet, ofte i korte pauser mellom harde arbeidsøkter, historier fra en helt annen virkelighet enn den man til vanlig hører om.

I løpet av den tiden jeg har blogget ser det ut til at det har hardnet til rundt meg. Vi har hatt, og har vel fremdeles, en temmelig brutal debatt om sykefraværet, der de som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet ofte blir omtalt i svært lite flatterende vendinger. Noe av det verste i så måte var påstander om at trygdede ikke bare er arbeidsskye slabbedasker, men også smittsomme slabbedasker. Så smittsomme mente man de trygdede var, at de visstnok var i stand til å smitte hele nabolag, med store kolonier av latsabber på trygd som resultat.

I løpet av min tid som blogger har det også dukket opp svært tydelige ønsker om større klasseforskjeller. Jeg tenker særlig på Kristin Clemets uttalelser om at de laveste lønningene bør bli enda lavere. Når man har slike ønsker er det ikke rart om man vil at de lavtlønte skal være så ansiktløse som mulig. Det er nok lettere da, når man slipper å tenke på dem som enkeltmennesker, eller kanskje til og med som medmennesker. Mennesker som en selv, som også ønsker seg et godt liv, med muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.

Med denne bloggen ønsker jeg å gi mitt lille bidrag til at folk fra det man har yndet å omtale som lavstatusgrupper ikke skal bli fullstendig usynliggjort. Eller sagt på en annen måte, jeg håper jeg kan bidra til at vi blir sett på som mennesker, verken mer eller mindre.