Singel og usynlig

Jeg er singel og trives med det. Det er slett ikke sånn at alle single egentlig ønsker å være den ene halvdelen av et par. Livet som singel passer meg utmerket, jeg setter pris på friheten det gir. Men singellivet er ikke bare morsomt, det er forferdelig dyrt å være singel. Og det ser ikke ut til å være noe håp om at det skal bli bedre.

Ifølge Ensliges Landsforbund er det 830.000 aleneboende i Norge i dag. Antallet single har økt kraftig i de senere år, og single sliter mer økonomisk og har dårligere helse – både fysisk og psykisk – enn de som lever i parforhold. Til tross for dette blir denne store gruppen stort sett oversett av politikerne. Noe som kan tyde på at politikerne våre har litt dårligere gangsyn enn det som hadde vært ønskelig.

Jeg har vært inne på nettsidene til samtlige politiske partier av betydning, fra Fremskrittspartiet til Rødt, og dette var ikke lystelig lesning sett med single øyne.
Her er hva jeg fant:
Fremskrittspartiet – her kan jeg ikke se at single er nevnt i det hele tatt. Jeg kan ikke si jeg er nevneverdig overrasket av den grunn.
Høyre – her er vi i det minste nevnt, ”Høyre har ingen egen singelpolitikk” står det. Under følger en rekke forklaringer – eller bortforklaringer – på hvorfor partiet ikke har noen singelpolitikk.
Kristelig Folkeparti – her kan man lese følgende: Enpersonshusholdninger er ikke noen ensartet gruppe. KrF vil ha en bred gjennomgang av enpersonshusholdningenes situasjon i en egen stortingsmelding med sikte på at offentlige ordninger bedre skal fange opp single menneskers livssituasjon. De har altså fått med seg at det er noen single der ute, men jeg hopper ikke akkurat i taket av glede av dette her.
Venstre – her fant jeg et stykke med overskriften ”Krever klar singelpolitikk”, der man faktisk gir uttrykk for at man har skjønt at single ikke har det så lett, men dette er datert 07.09.2006, og har vel sånn sett gått ut på dato. Da mistenker jeg dem for å ha glemt oss i mellomtiden.
Senterpartiet – her greide jeg ikke å finne noe, men mange fine bilder av Liv Signe Navarsete for den som måtte være interessert.
Arbeiderpartiet – også her glimrer singelpolitikken med sitt fravær, kan ikke se at single er nevnt med et eneste ord. Siden har en oversikt med det kanskje ikke helt heldige navnet Apedia, der man kan søke i partiets politikk fra A til Å. Under Bolig står det: Bostøtten til barnefamilien må økes, slik at det blir lettere å klare bokostnadene for barnefamilier med svak økonomi. Singles problemer når det gjelder bolig er man tydeligvis ikke opptatt av.
Sosialistisk Venstreparti – heller ikke partiet som ifølge seg selv er voldsomt opptatt av rettferdighet bryr seg om single. Da jeg prøvde å søke på ordet ”single” fikk jeg dette resultatet.

Et søk på ordet ”enslige” ga derimot resultat, men ikke akkurat det jeg ønsket meg. Det jeg fikk opp, var et stykke der man ga uttrykk for at det var i ferd med bli for mange single i Gamle Oslo: Utbyggerne har ofte en snever oppfatning av hvem bylivet er egnet for, og vil først og fremst bygge små leiligheter for de unge og enslige uten barn. Vi ønsker stabile Gamle Oslo-beboere, fra alle tenkelige grupperinger, som er glade i bydelen sin, og som investerer i den gjennom sitt engasjement. Ikke minst vil vi vektlegge å tilrettelegge for at barnefamilier skal bli boende i bydelen.Dessuten fant jeg følgende: Bostøtten er økt kraftig med en milliard til dem som har dårlig råd og dyr bolig. Spesielt barnefamilier og enslige vil komme bedre ut.Da er det vel bare barnløse par som ikke kommer særlig bedre ut da.
Ikke mye å rope hurra for her heller altså.

Rødt – heller ikke de røde ser ut til å være nevneverdig bekymret over de singles ve og vel, jeg greide ikke å finne et eneste ord om saken. Derimot et imponerende antall ord med a-endelser.

Som kjent droppet den nåværende regjeringen den planlagte singelmeldingen, daværende barne- og familieminister Karita Bekkemellem brukte som argument at ”gruppen er for sammensatt, det blir for vanskelig å finne felles tiltak”. Det er merkelig at single er en så mye mer ”sammensatt” gruppe enn andre.

Jeg finner det også merkelig at single blir så til de grader usynliggjort, ikke bare av de politiske partiene, men også i media. Ta det årlige jippoet i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet, en ting er at det alltid er barnefamiliene som er den gruppen som kommer heldigst ut. En annen ting er medienes dekning, jeg kan ikke huske noen gang å ha sett et avisoppslag eller et innslag på tv om hvordan statsbudsjettet vil slå ut for single. Og det blir ikke skrevet – eller snakket – om single ellers heller. Jeg abonnerer på Dagsavisen, den avisen er fullstendig fri for artikler om single, derimot er det ikke en dag uten at den inneholder noe som har med barnefamilier å gjøre.

Man kan jo lure på hvorfor det er sånn, at verken politikerne eller media overhode er opptatt av single. Blir vi oppfattet som mindreverdige? I så fall, hvorfor? A4-formatet passer ikke alle, og forholdene burde legges til rette for at folk kunne velge å leve på en måte som passer den enkelte.

Som sagt innledningsvis, jeg setter pris på livet som singel, bortsett fra de økonomiske problemene er det et godt og fritt liv. Som singel har jeg hatt muligheter til å bygge opp selvtillit og selvstendighet, jeg har opplevd mye spennende som jeg hadde gått glipp av dersom jeg hadde levd i et parforhold. Så singellivet er vel verdt å leve, vi single har ingen grunn til å føle oss mindreverdige, og nå er det virkelig på tide at vi begynner å si fra!

Irland!!!

En hibernofils bekjennelser

For noen dager siden fant jeg ut at jeg er hibernofil. Det var en lettelse å endelig få et navn på det, eller en ”diagnose” om man vil. Gjennom mange år har jeg reist til Irland så fort lommeboka har tillatt det, jeg har massevis av cd-er med irsk musikk, og har drukket bøttevis av Guinness og annet godt irsk drikke. Jeg har hele tiden trodd at denne tilstanden må ha hatt et navn, på samme måte som man har begreper som frankofil og anglofil. Og jeg hadde altså rett, og kan nå slå fast at jeg lider av hibernofili.
Skjønt noen lidelse er det vel ikke akkurat, heller en kilde til mye moro. Så får det heller være at enkelte kanskje rister litt oppgitt på hodet når jeg stikker til Irland for gudene vet hvilken gang, mens jeg fremdeles verken har vært i Bergen eller København.

Georgianske rekkehus i Dublin

Det er ofte Dublin som er målet når jeg rømmer fra hverdagen, den byen er blitt mitt tilfluktsted, dit jeg drar for å slappe av og få disse dosene med irsk musikk og moro som jeg etter hvert er blitt så avhengig av.

Dublin er ingen spesielt vakker by, men den har sjarm og atmosfære. Dublin har fargerike og flotte dører, kunstferdige lyktestolper og nydelige parker, dette er med på å gi den særpreg og gjør den til en trivelig by å vandre rundt i. Og skulle man bli tørst når man vandrer rundt er det aldri langt til nærmeste pub.
Pubene er vel sant å si hovedgrunnen til denne iveren etter å reise til Dublin, det er tross alt grenser for hvor interessert jeg er i dører, lyktestolper og parker. Jeg har hatt mange uforglemmelige kvelder på puber i Dublin, og også andre steder i Irland, ikke minst da jeg var i Galway for noen år siden. For meg som er ekstremt glad i irsk musikk, er bare det å kunne høre slik musikk i tilnærmet ubegrensede mengder en lykke i seg selv, og når man kan gjøre det i godt selskap i tillegg, da har jeg alt jeg kan ønske meg for øyeblikket. For irene er virkelig hyggelig selskap, de fleste av dem i hvert fall, noen håpløse individer finnes overalt, også i Irland. Miserable menn på desperat jakt etter damer er ikke akkurat noe ukjent fenomen, vi har nok av dem her i landet, jeg har aldri hatt noe problem med å takle irske menn av samme håpløse slag. Og de utgjør et mindretall, og jeg har hatt mange underholdende samtaler på pubene, det blir mye usaklig prat, latter og moro.
Noe irene synes er utrolig artig er de norske ølprisene, det ler de godt av. Jeg husker en fredagskveld på O’Donoghue’s pub i Dublin der jeg snakket med noen irske gubber som lo så de skrek da de hørte hva en Guinness kostet i Oslo. Dette lot til å være det morsomste de hadde hørt på lenge, da latteren omsider stilnet var det en som fortalte at han kjente noen som hadde vært på Island, der var ølet enda dyrere, mer latter, nordboernes ølpriser var virkelig festlige greier!

Musikere på O'Donoghue's

Det første spørsmålet jeg har fått når jeg har kommet inn på en pub er hvor jeg kommer fra, deretter hva jeg heter, et annet og litt snodig spørsmål jeg har fått flere ganger er hvor mange søsken jeg har. Da jeg må svare som sant er, at jeg ikke har noen søsken, jeg er faktisk enebarn, vedkommende som spør har derimot gjerne et enormt antall søsken.

Noe annet jeg har fått høre mange ganger er at skandinaver er så flinke i engelsk. Irene later til å være voldsomt imponert over engelskkunnskapene våre, de kan neppe ha hørt norske politikere snakke engelsk. Sist gang jeg var i Dublin ble jeg en kveld omringet av en flokk unge menn på en av pubene i Temple Bar. Også disse ga uttrykk for at de syntes det var utrolig imponerende at jeg, som var fra Norge, kunne stå der og snakke engelsk. Jeg forklarte at vi vel ikke har noe valg da resten av verden stort sett ikke skjønner hva vi sier, og det hele endte nok en gang med at det ble konkludert med at skandinaver er så flinke i engelsk.
I tillegg til at vi nordmenn har gode engelskkunnskaper og dyrt øl, er vi også vikinger. Aller første gang jeg var alene på pub i Dublin ble jeg omtalt som viking, og jeg har etter hvert vent meg til at når jeg er i Irland, da er jeg viking. Dette er ikke gærent ment, irene påstår selv at de overhode ikke har noe imot vikingene. Noe som muligens skyldes det faktum at det var vikingene som grunnla Dublin. På en av mine senere turer til Dublin fant jeg ut at det var på tide å få med seg en omvisning på Jameson-destilleriet. Da jeg kjøpte billett ble jeg spurt hvor jeg var fra. Da jeg svarte Norge, fikk jeg høre at dette var flott, det var vikingene som kom hjem igjen!

Guinness smaker alltid godt



Og jeg føler da også at jeg kommer hjem når jeg ankommer Dublin, det er alltid godt å være tilbake. Noe av det første som må gjøres er å gå innom en pub og ta en Guinness, dette svarte, tjukke brygget som er selve smaken av Irland. Da kan jeg senke skuldrene og slappe av, og kjenne på den gode følelsen over å være framme og glede meg til dagene jeg har foran meg.
Det er mye å glede seg over, ikke minst alle de spennende og flotte restaurantene, her er det bare å ta for seg av mat fra mange forskjellige land, Nepal, Marokko, India, Malaysia, Libanon, Mexico, for å nevne noen. Jeg har spist Irish Stew en gang, det måtte gjøres, jeg hadde liksom litt dårlig samvittighet når jeg satt og koste meg med krydret og spennende mat og følte at jeg heller burde ha smakt på Irish Stew. Så jeg følte meg lettet da dette pliktløpet var overstått, vondt kan man ikke si at det var, da det omtrent ikke smakte noe som helst. Jeg har snakket med folk som har likt det, smaken er som kjent forskjellig.
En annen ting jeg i økende grad har fått sansen for er å gå på pub på dagtid, sette meg i en krok med en øl og koble helt av. Meget avslappende, men for å framstå som noenlunde edruelig går jeg aldri på pub før klokka tolv, det har riktignok hendt jeg har gjort ett og annet unntak, jeg er ingen prinsipprytter.




Glendalough

Nå har jeg ikke brukt all tiden jeg har vært i Irland på å subbe rundt i Dublins gater, på vei fra en pub til en annen. Det hadde unektelig vært trist om de eneste synsinntrykkene jeg hadde fått på alle disse turene var en endeløs rekke med Guinnessglass. Irland har absolutt andre ting å by på. Historiske steder som Clonmacnoise og Glendalough med sine klosterruiner, rundtårn og keltiske kors likner ikke noe jeg har sett andre steder. Ikke minst gjorde Glendaloch et formidabelt inntrykk, navnet betyr dalen med de to innsjøer, den har et vakkert landskap og en mystisk og særegen atmosfære. Da jeg kom til Glendaloch regnet det i bøtter og spann, som det ofte gjør i Irland, men så letnet det, sola brøt nølende gjennom skylaget og skinte forsiktig ned på gamle ruiner og gravsteder, mens tåkedottene drev mellom åssidene.

En tur til den over fem tusen år gamle Newgrange var også vel verdt å få med seg, å gå inn i denne eldgamle bygningen var en fascinerende opplevelse.
Den vakre innlandsbyen Kilkenny med den imponerende borgen Kilkenny Castle er et annet uforglemmelig minne. Det er flere gamle kirker i byen, og en av dem, St. Canice’s Cathedral, har et rundtårn rett ved siden av seg som man kunne bestige mot å betale ett pund, dette var før euroens tid. Jeg syntes det var en stålende ide å gå opp i dette rundtårnet, i hvert fall før jeg hadde gjort det. Etter turen opp i rundtårnet kunne jeg slå fast følgende: et rundtårn er atskillig høyere enn det ser ut fra bakken, blåser det på bakken blåser det langt hardere på toppen av tårnet, dessuten oppdaget jeg at jeg har et aldri så lite snev av høydeskrekk.
Utsikten var det for øvrig ingenting å utsette på.

Kilkenny Castle

Dette er noe av det jeg har opplevd av historiske steder i Irland, nå noen ord om Galway, Irlands fjerde største by, beliggende på Vestkysten. Galway er en sjarmerende by, med fargerike bygninger, koselige gågater og mange herlige puber. Det er en by til å bli i godt humør av. Jeg hadde noen riktig fine kvelder på pubene i Galway, i selskap med en særdeles hyggelig og inkluderende lokalbefolkning og med mye god musikk.
En grunn til at jeg satte ekstra pris på disse kveldene var at jeg hadde et heller dårlig minne fra en kveld på pub i Galway første gang jeg var i Irland. Den gangen dro jeg på en arrangert tur med buss, og vårt første stoppested var et hotell like utenfor Galway. Den ene kvelden vi var der skulle vi på pub inne i sentrum. Det ble en heller pinlig affære, da vi ankom puben viste det seg at vi var for mange til å få plass i den forholdsvis lille puben, de måtte åpne et rom innenfor selve puben til oss. Der ble vi plassert, og tilbrakte kvelden med å sitte og se på de innfødte, som for øvrig lot til å ha det riktig så festlig, vi som satt der og følte oss som skikkelig teite turister på tur hadde det derimot ikke så veldig morsomt. Dette var min aller første kveld på pub i Irland, det var en formidabel nedtur! Heldigvis har jeg hatt rikelig anledning til å ta igjen for denne flausen senere.

Pub i Galway

Begge gangene jeg har vært i Galway har jeg vært en tur oppe i Connemara, et område med vill og vakker natur, og som det viste seg første gangen jeg var der, forferdelig mye dårlig vær. Da var det mørkt som i den berømmelig sekken midt på dagen, tåka hang nedover fjelltoppene, og regndråpene som falt i strie strømmer var på en størrelse jeg inntil da ikke hadde trodd var mulig. På min andre tur til Connemara var det derimot sol og nydelig vær. Denne turen bød på et hyggelig gjensyn med Kylemore Abbey, et eventyrlig slott vakkert beliggende ved en innsjø. Stedet gjorde et fantastisk inntrykk første gang jeg var der, selv om været var dårlig og det var tettpakket med turister. Nå skinte sola og det var stille og rolig, da turistsesongen ikke hadde startet ennå, noe som gjorde det hele ytterligere praktfullt.

Kylemore Abbey

 Etter denne nydelige vårdagen i Connemara skulle jeg ha en rolig kveld i Galway før jeg dro til Dublin dagen etter. Den ble ikke så rolig som planlagt, jeg ble påspandert store mengder Guinness av noen svært hyggelige innfødte, det ble en i overkant festlig aften, og turen til Dublin dagen etter desto mer slitsom. Etter å ha krysset den irske øya i temmelig dårlig forfatning, var jeg i relativt god form da jeg gikk av bussen i Dublin. Det tok ikke lang tid før jeg satt på en av pubene i Temple Bar og syntes den foregående kveldens fest og moro var verdt den noe ubehagelige bussturen. Resten av tiden i Dublin brukte jeg til å gå på forskjellige museer, blant annet Dublin Writers Museum, og å ta farvel med byen, dette skulle være min siste tur til Irland.

Statue av James Joyce i Dublin

Vel hjemme fra Irland satte jeg meg til å lese Dubliners av James Joyce, jeg hadde kjøpt boka for to euro, og den var vel verdt pengene. Jeg lovte meg selv at om jeg noen gang dro tilbake skulle jeg kjøpe Ulysses, og lese den!
Det gikk ikke mer enn drøyt to år før jeg nærmest ved en tilfeldighet havnet tilbake i Dublin, og gjensynet ble enda gledeligere enn forventet. Da jeg dro derfra denne gangen, uten Ulysses den har jeg fremdeles verken kjøpt eller lest, var jeg i motsetning til forrige gang fast bestemt på å komme tilbake igjen så fort som mulig. Hvilket jeg gjorde, jeg har vært i Dublin flere ganger senere. Det er alltid noe å foreta seg på dagtid, en omvisning i et gammelt hus, et galleri jeg ikke har besøkt før, eller en tur til en av idylliske landsbyene utenfor Dublin.
Og om jeg aldri har orket å gi meg i kast med Ulysses så har jeg i det minste vært med på en litterær pubcrawl ledet av to talentfulle skuespillere, en underholdende og annerledes kveld.
Ellers setter jeg stor pris på de kveldene som overhode ikke er annerledes enn de pleier å være i Irland, de før omtalte kveldene på pub med musikk og moro.

Dører i Dublin

 Jeg har innsett at jeg er kraftig angrepet av hibernofili, jeg har alltid lyst til å reise tilbake til Irland. At jeg en gang mente jeg var kurert er i ettertid vanskelig å fatte, sjelden har jeg tatt så feil som da jeg trodde jeg forlot Dublin for siste gang.

Særlig på dårlige dager ønsker jeg at jeg var i Dublin eller Galway og kunne søke tilflukt i en krok på en pub og drukne mine sorger i en Guinness eller flere. Når jeg først er i Irland ligger for øvrig sorger og bekymringer igjen hjemme, og når jeg tar en Guinness er det heller for å feire at jeg er kommet ”hjem” nok en gang.

Kjære Dagsavisen

Vi har fulgt hverandre gjennom mange år, du og jeg. Faktisk helt siden den gangen du het Arbeiderbladet. Du har holdt meg med selskap på badestrender, kaffebarer, og uterestauranter når jeg har tatt meg en øl i sommervarmen. Jeg har kost meg med deg på morgenen i helgene, og jeg har hatt deg med på jobb. Jeg ble jo til og med mobbet av en arbeidsgiver på grunn av deg, han kalte meg ”sånn sosialist” fordi jeg leste deg, og han likte ikke ”sånne sosialister”. Jeg har lært ett og annet av deg, noen ganger har du provosert meg, og noen ganger har vi vært enige. Det er vel som det skal være mellom venner, du har jo vært som en trofast venn gjennom alle disse årene. Men noen ganger vokser venner fra hverandre, og det er det jeg tror er i ferd med å skje mellom oss nå.
Jeg tror rett og slett ikke vi passer så godt sammen lenger, at vi begynner å bli såpass grunnleggende uenige at det kanskje er på tide at vi går hver vår vei. For det er jo sånn blant venner, selv om man kan være uenige så busta fyker til tider, er det en nødvendig at man har noen viktige ting til felles. Det har jo hendt Dagsavisen, at jeg noen ganger har følt at du ikke har likt meg noe særlig, at du kanskje har sett litt ned på meg. Og det liker jeg ikke så godt, det skjønner du sikkert.

Jeg synes også at du har fått en tendens til å gjenta deg selv, og da blir det jo litt kjedelig. Du er så veldig opptatt av alt som har med barn og skole å gjøre, og det er gjerne når du skriver om slike ting at du har lett for å si ting opp igjen. Og du er kanskje litt sånn som så mange på venstresiden er for tiden, du er så forferdelig opptatt av de veletablerte barnefamiliene, og lite opptatt av en del andre grupper. Du bryr deg f eks ikke om oss som er single, oss snakker du aldri om. Og jeg synes at du, som en gang het Arbeiderbladet, kanskje burde være litt mer opptatt av de menneskene som er nettopp arbeidere. Dessverre ser det ut til at du i liten grad er det, og de gangene du skriver om folk fra arbeiderklassen kan du være ganske nedlatende, og det synes jeg ikke du skulle være.

I de siste dagene har det vært mye snakk om NAV, om hvor dårlig det fungerer og hvor mange som lider på grunn av den dårlige behandlingen de får av NAV. Du har jo nevnt det du også, men det er noe med måten du uttaler deg på, jeg synes ikke du er så bekymret for brukerne av NAV som jeg synes en avis som deg burde være. Du har ikke skrevet særlig mye om mennesker som har fått livene sine ødelagt av NAV, jeg har faktisk en aldri så liten følelse av at du er mer opptatt av de ansatte i NAV enn av brukerne.
Du har nettopp hatt et stykke om noen damer som jobber i NAV, og som synes det er plagsomt med kritikken de får, men du sier ikke så mye om hvor plagsomt det er for dem som ikke får de pengene de har krav på. Og dem er det mange av om dagen, vet du. Jeg tror nok kanskje at du foretrekker disse NAV-damene framfor sånne som meg, og da blir jeg litt sur på deg. Du har et bilde av NAV-damene som ikke liker å bli kritisert, disse damene ser unektelig temmelig annerledes ut enn det jeg gjør. Jeg er jo en sånn dame som bruker neglelakk, og det kom jo fram for en tid siden at noen av dem som jobber i NAV ikke liker damer med neglelakk. Kanskje ikke du gjør det heller.

Jeg må innrømme at jeg litt skuffet over deg, Dagsavisen, jeg skulle ønske du hadde skrevet mer om hvordan det er å bli arbeidsledig, nå som så mange blir det. I stedet fortsetter du bare med alt barnestoffet ditt, kanskje du egentlig drømmer om å skifte navn til Barneavisen. Før jul holdt du det jo gående med førstesider om småbarnsfedre hver eneste dag, helt fram til Israel begynte å bombe Gaza sønder og sammen, da kom du tydeligvis til å tenke på at det er en verden bortenfor de norske barnefamiliene.


Husker du da Fremskrittspartiet gikk ut og sa at de ville ha deg bort, de syntes ikke du var noe å samle på fordi du angivelig bare ble lest av den såkalte kultureliten? Det syntes jeg var morsomt, ikke at de ville ha deg bort, men at jeg plutselig tilhørte kultureliten. Vanligvis blir jo folk som meg omtalt i langt mer foraktelige vendinger, der har dessverre også du syndet, så det var en god avveksling å bli omtalt som elite. Fremskrittspartiet mente at folk fikk lese VG i stedet for deg, den er vel avisen for ”folk flest”, og det er jo som kjent disse som kalles ”folk flest” som stemmer på det partiet.
Men som du sikkert har fått med deg, jeg liker ikke VG, jeg synes det er en forferdelig dum avis. Når jeg har stått i kassakø i butikken og lest de vanvittige overskriftene de har på førstesidene sine, har jeg mange ganger ikke visst om jeg skulle le eller grine. Og da jeg jobbet på steder der de solgte både VG og Dagbladet og hadde mulighet til å lese disse avisene i pausene, da ble jeg ofte veldig oppgitt over det som sto der. De skrev stort sett om mennesker jeg ikke visste hvem var, og som jeg heller ikke var interessert i å vite noe om. Det var som oftest folk som var med i forskjellige tv-programmer, gjerne realityserier, og det har vi jo fremdeles felles, det er ingen av oss som er særlig opptatt av sånt.

Jeg skal innrømme det, Dagsavisen, at jeg i det siste har tenkt å si deg opp neste gang abonnementet går ut, og kanskje prøve Aftenposten en periode i stedet. Dette hadde jeg ikke trodd for noen år siden, men jeg har lest en del i nettavisen deres, og der har jeg funnet mye interessant. Jeg kan berolige deg dersom du tror jeg har gått over til å stemme Høyre, det har jeg ikke. Jeg stemte ikke ved forrige valg i det hele tatt, det var litt trist, men det var ingen jeg kunne stemme på. Jeg synes venstresiden har sviktet litt, og det synes jeg nok dessverre du har gjort også. Jeg synes du skulle skrive mer om de økende klasseskillene, du som en gang hadde det ærverdige navnet Arbeiderbladet, burde absolutt være bekymret når klasseforskjellene øker. Kanskje det er fordi du holder med den nåværende regjeringen, og synes det er litt flaut at de ikke har greid å gjøre noe med det.

Uansett Dagsavisen, vi har hatt mange interessante stunder sammen, og det hender fremdeles at du kommer med ett og annet jeg synes er riktig bra. Jeg vet jeg kommer til å savne deg, og jeg håper at du kommer til å utvikle deg i en retning som gjør at jeg igjen får lyst til å ha deg som venn.

NAV - kriser og katastrofer på løpende bånd

Ord blir fattige når man hører hva som har kommet fram om Nav i det siste, og fattige blir jo også brukerne av Nav som må vente i månedsvis på å få penger de har krav på. For å skape en balanse i galskapen har til gjengjeld en rekke konsulenter tydeligvis blitt rike av Nav, nå har det jo kommet fram at de har brukt to milliarder på konsulenttjenester.

På Nrk.no kan man lese at politikerne ble advart mot sammenslåingen av Aetat, Trygdeetaten og Sosialtjenesten av to ekspertutvalg som begge mente at en fortsatt tredeling ville gi bedre resultater. Videre kan man lese at Eva Kristin Hansen (Ap) som var saksordfører i arbeids- og sosialkomiteen da Nav-reformen ble vedtatt, ikke kan ”huske” at de ble advart. Nå er det vel ikke så sjelden man opplever at politikere har en rimelig selektiv hukommelse. Statssekretær Laila Gustavsen husker derimot at forskerne anbefalte en fortsatt deling, men påstår også at de hadde uttalt ” at det ikke var noen umulig oppgave å gå for én etat”. Forsker ved Telemarksforskning, Geir Møller sier for øvrig at det ble gitt klar beskjed om at en slik sammenslåing ikke ble anbefalt.

De siste dagene har man knapt kunnet åpne en avis, slå på tv eller radio eller kikke på nettet, uten å støte på historier om kriser og katastrofer hos Nav. Det later til at det meste er feil med Nav, og det ser ikke ut til at det er mye som fungerer som det skal. Eller sagt på en annen måte, hadde Nav vært et privat firma hadde det gått konkurs for lengst.

Opprettelsen av Nav var helt klart et formidabelt feilsteg, men jeg håper man ikke fortaper seg i en tankegang om hvor bra alt var før Nav ble opprettet. Jeg har skrevet om mine erfaringer med Aetat, og jeg har ingen nostalgiske følelser overfor den etaten. Noe av det jeg og andre reagerte på, var at de ansatte hos Aetat oppførte seg på en måte som man ikke kan gjøre når man jobber i privat sektor. Der må man være høflig og imøtekommende i forhold til dem man skal betjene, uansett hvor dårlige forhold man arbeider under.
Nå er det snakk om at de ansatte på Nav har mye å gjøre, må jobbe overtid, og i det hele tatt ikke har det bra på jobb. Det kan nok være, men hvis de tror at de er de eneste som har det sånn, har de nok ikke helt fått med seg hvordan utviklingen i arbeidslivet har vært de senere år. Jeg har jobbet på steder der man nedbemanner til tross for at arbeidsmengden er økende, sett at folk må jobbe overtid både kvelder og helger. Og det har vært i jobber som er tunge og slitsomme, og tempoet høyt.
Noe jeg har lært etter en lang rekke med slitsomme og tøffe jobber, er at man får en langt triveligere arbeidsdag hvis man er hyggelig mot de menneskene man skal betjene. Og kan man ikke hjelpe dem, så koster det så utrolig lite å beklage det på en høflig måte.
I private bedrifter forventes det at man oppfører seg skikkelig overfor kundene, og det nytter ikke å unnskylde seg med å sutre om hvor sliten man er eller hvor vanskelig man måtte ha det.

Jeg håper at man nå, etter alt som har kommet fram om Nav, rydder skikkelig opp. Jeg er redd for at det bare blir noen små, kosmetiske forandringer, også fortsetter i realiteten alt som før. Kanskje det er på tide at politikerne tar innover seg at Nav-ofrene faktisk er levende mennesker som får ødelagt livene sine av dette uhyret som man har gitt navnet Nav.

Om gudsbespottelse, barnetro og arme syndere

Etter alle viderverdigheter i senere tid i forbindelse med fjerning av blasfemiparagraf og forsøk på innføring av forbud mot religionskritikk, har det dukket opp noen minner fra min tidlige barndom. Jeg vokste opp med foreldre som var pinsevenner, og fikk følgelig et ganske godt innblikk i hvordan det kan være i relativt ytterliggående kristne miljøer. Jeg forsvant ut av dette miljøet i svært ung alder, men en del av det jeg hørte og opplevde har festet seg godt i hukommelsen.
Ordet blasfemi kan jeg ikke huske jeg noen gang hørte, derimot brukte man ordet ”gudsbespottelse” temmelig ofte, og bedrev man gudsbespottelse bar det lukt til helvete. Ordet ”helvete” hørte jeg støtt og stadig, for det trodde man på, og det skulle ikke mye til før man lå an til å måtte tilbringe evigheten i denne særdeles lite trivelige badstua. I min barndom var det faktisk en stor del av pinsevennene som mente det holdt med et par øreringer, litt sminke og et litt for kort skjørt. Det var mye som var syndig, og ordet ”synd” var også et ord jeg hørte ofte. Noe som ikke lot til å stå på den lange lista over syndige handlinger var baksnakking, det var det mye av. Man voktet hverandre vel, og fant man noe å utsette på andres oppførsel, sørget man for å fortelle det til alle, bortsett fra den det gjaldt.

Troen på egen fortreffelighet var formidabel, og man var svært skeptisk til annerledes tenkende. Jeg kan huske jeg hørte det ble vitset om de dumme menneskene som trodde ”vi stammet fra apene”. I det hele tatt sto ikke kunnskap særlig høyt i kurs, og jeg hørte også enkelte snakke om at det ikke var heldig at ungdom begynte å studere, da dette visstnok kunne føre til at de mistet sin ”barnetro”. Ordet barnetro står også på lista over ord jeg hørte mye i løpet av disse mine første leveår. Barnetro var fine greier, i det hele tatt var det flott å tro, og ikke like bra å tenke. Man skulle helst ikke tenke, man skulle tro, pinsevennene omtalte da også seg selv som ”troende”. På den andre siden hadde man de ”vantro” også omtalt som de ”verdslige”, alternativt de ”arme synderne”. Disse syndige menneskene var det naturlig nok synd på, ikke bare ville de brenne i helvete til evig tid, også i levende live hadde de det vondt, de var bare ikke klar over det selv. Disse burde man følgelig gjøre alt man kunne for å frelse, å være ”frelst”, nok et ord man yndet å bruke, var nemlig selve lykken her i livet. Var man ikke frelst, var man ulykkelig, sånn var det, det visste man. Egentlig syntes jeg det var rart at disse menneskene omtalte seg selv som ”troende”, siden de alltid visste best, ville det vært mer naturlig å kalle seg ”vitende”.

På søndagskolen fikk jeg blader som fortalte at alle kristne var gode og snille, mens de som ikke var kristne var voldelige, alkoholiserte og i det store og hele fæle mennesker. Søndagsskole syntes jeg var trasige greier, riktignok ble vi belønnet med gullstjerner og små bilder av Jesus, stort sett omgitt av en flokk sauer, som takk for oppmøtet. Men av en eller annen grunn syntes jeg verken gullstjerner eller Jesusbilder, med eller uten sauer, var særlig stas.

Jeg kan huske jeg en gang tenkte, jeg må ha vært ca fire år, at jeg kunne bli kristen når jeg ble veldig gammel, sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle det skulle være noe i dette med at man kunne komme til helvete. Nå tok det ikke lang tid før jeg slo fra meg denne tanken. Det lille jeg måtte ha hatt av tro på helvete forsvant fort, og dessuten ante det meg jeg ikke helt hadde trivdes i denne himmelen det var så om å gjøre å komme til. Etter å ha betraktet noen av dem som var helt sikre på at de skulle dit, ante det meg at himmelen måtte være et sant helvete.

Jeg endte med andre ord opp som en av disse ”arme synderne” jeg hadde hørt så mye ufordelaktig om i mine første leveår. Det jeg opplevde i barndommen ga ikke mersmak, jeg har aldri lengtet tilbake til dette miljøet. Jeg har aldri ønsket å sette tankene mine i fengsel, slik jeg opplevde at flertallet av pinsevennene gjorde. Det er nok lettvint å ha fastlagte svar på det meste, og aldri behøve å argumentere med annet enn at ”det står i bibelen”, men selv ville jeg syntes det hadde blitt forferdelig kjedelig å aldri behøve å tenke selv.
Det har slått meg når jeg i voksen alder har sett kristne skrike og bære seg over alt som er syndig og fælt, at de kanskje føler at de går glipp av noe. Hvis enkelte er litt misunnelige på oss ”arme syndere” skjønner jeg dem i så fall godt, vi kan jo ha det ganske morsomt til tider.
På den annen side forventer jeg ikke at andre skal like å leve på samme måte som meg selv, og det er sikkert noen som er veldig salige i sin tro. Men det må være lov å forvente at disse, uansett hvor salige de måtte være, greier å akseptere at jeg vet best hvordan det passer meg å leve mitt liv.

Da kunne det vel passe med et sitat av Oscar Wilde til slutt:
Selfishness is not living as one wishes to live; it is asking others to live as one wishes to live.

Om fattigdom og personlig utvikling

Jeg prøver etter beste evne å følge med på det som rører seg i politikk og samfunn. Det slår meg stadig oftere at det kan virke som om de som har makt og innflytelse i samfunnet befinner seg på en annen klode enn dem de har makt over. En del av de holdningene de gir uttrykk for virker for meg tilnærmet uforståelige, og dessuten umenneskelige.
Som dette med at man later til å mene at fattigdom er sunt, vel og merke for dem som er så uheldige å være fattige i utgangspunktet. Det er en tankegang jeg har problemer med å skjønne, men etter hva jeg har fått med meg er det mange som tenker i de baner. Hvis man er fattig som følge av sykdom eller arbeidsledighet, så skal fattigdommen hjelpe en til å bli frisk og komme seg i arbeid igjen. Jeg har lest på nettet om folk som er så fattige at de ikke har råd til å gå til tannlegen, kjøpe briller hvis de trenger det, ikke gå til frisør eller kjøpe seg nye klær. Tannløse mennesker som knapt ser, og som er ustelte på håret og kledd i filler, må følgelig være svært attraktive på arbeidsmarkedet. Jeg lurer på hvor disse arbeidsgiverne som er så ivrige etter å ansette slike miserable skapninger befinner seg, for jeg har aldri møtt noen. De arbeidsgiverne jeg har vært borti vil ha oppegående, velstelte mennesker, representativ skal man være, ifølge jobbannonsene, og de fleste arbeidsgivere synes sikkert også det er en fordel at arbeidstakere ser hva de holder på med. Dessuten later man til å mene at et dårligst mulig selvbilde øker sjansene på jobbmarkedet ytterligere. Det må jo være derfor NAV-ansatte og en hel hær av sosionomer er travelt opptatt av å ydmyke og psyke ned de menneskene som har vært så uheldige å havne i klørne deres.

Logikken i dette kan det være vanskelig å få øye på. Det kan skyldes at det er jeg som ikke ser godt nok, eller at det rett og slett ikke er noen logikk til stede i det hele tatt. Det stemmer svært dårlig med mine egne erfaringer, og en kan jo lure på hva slags erfaringer som ligger til grunn for slike holdninger. Kanskje det rett og slett skyldes at maktmenneskene er så heldige at aldri har vært fattige, og har minimale sjanser til noen gang å bli det.

De fattige skal altså ha det fælt, særlig sosialklientene må ha det ille, fordi de må ha det verre enn dem som jobber og tjener dårlig, dette mener samtlige politiske partier, hvis jeg har forstått dem rett. Og det tror jeg at jeg har. Man er selvfølgelig ikke interessert i å gjøre noe for at de som jobber og har det fælt skal få det bedre, derimot kan de få lov å trøste seg med at sosialklientene har det enda verre. Nå er ikke alltid veien så lang fra å være fattig arbeider til å være enda fattigere sosialklient, og dette er de arbeidende fattige inderlig klar over, fordi det er noen som har vært nødt til å gå den tunge veien til sosialkontoret, og der har de ofte blitt grusomt behandlet. Dette snakkes det om på arbeidsplassene, og folk reagerer med avsky når de hører hva hardt arbeidende mennesker har blitt utsatt for når de har befunnet seg i en vanskelig situasjon. Følgelig er ikke dette forsøket på å sette såkalt svake grupper opp mot hverandre spesielt vellykket.
Meningen er vel at sosialklientene, disse foraktelige skapningene som ikke vil ”stå opp morran”, skal fungere som et skrekkens eksempel for oss andre, slik at vi finner oss i absolutt alt fra mer og mindre brutale arbeidsgivere. Vi skal med andre ord være livredde for å havne på sosialen eller i klørne på NAV, og det er vi vel også. Men uansett hvor livredd man måtte være for å havne i en sånn situasjon, hjelper det lite den dagen man er utslitt av hardt arbeid og møter veggen, eller rett og slett blir arbeidsledig. I den virkeligheten de fleste av oss lever, er det ikke sånn at man kan velge mellom å være rik og frisk eller syk og fattig.

Over til dette med makthavernes tilsynelatende tro på at fattigdom og ydmykelser er det som skal til for å få folk ut av fattigdommen. Med vondt skal vondt fordrives, er det visst noe som heter, og dette kan det se ut som man har klokkertro på at skal fungere. Det er her undertegnede kommer til kort. Jeg har heldigvis ikke vært i samme forferdelige situasjon som dem jeg skrev om innledningsvis, men jeg har opplevd nok av det som er vondt og vanskelig, til å forstå litt av hva det dreier seg om. Jeg nevnte folk som ikke har råd til å gå til tannlegen, det har jeg selv opplevd. Da jeg var arbeidsledig for få år siden, ødela jeg en tann, den var til tider temmelig vond, men jeg fikk så lite dagpenger at det ikke holdt til noe tannlegebesøk. Det måtte jeg vente med til jeg hadde fått meg jobb igjen. Hvordan det må føles å ha flere verkende tenner i kjeften på en gang, kan jeg følgelig tenke meg, og det er ingen lystelig tanke.
Det er vondt med verkende tenner, det er også vondt når det verker i sjela. Heller ikke noe ukjent fenomen for undertegnede, som har hatt noen svarte dager her i livet. Det har vært når jeg har hatt lite penger, hatt jobber som har vært særdeles slitsomme og utrivelige, når livet bare har vært meningsløst slit og det har vært langt mellom lyspunktene i tilværelsen.
Jeg har erfart at man trenger gode opplevelser for å veie opp mot det som er vanskelig, ellers tipper det helt over i ren, skjær elendighet, og da kan man ende opp med voldsom verking i sjela. Da blir det vanskelig å takle hverdagen, følgelig har jeg gjort alt som er mulig for å skaffe meg tilstrekkelig gode opplevelser til å takle en tøff hverdag.

For å få råd til dette etterlengtede påfyllet, har jeg jobbet overtid, når behovet ikke har vært påtrengende har jeg utsatt tannlegetimer, jeg har kokt linsesuppe (som er både godt og sunt i tillegg til å være billig), bare kjøpt det nødvendigste av klær, skotøy og annet. Så har jeg pakket kofferten og dratt fra hele den grå hverdagen.
Disse pustehullene har gjort at jeg takler problemer i arbeidslivet og ellers langt bedre enn jeg ellers ville gjort, og det har gitt meg bedre selvtillit og gjort meg tryggere på meg selv.
Et minne fra Praha dukker opp, det var første dagen jeg var der, og jeg hadde gått rundt på egen hånd hele tiden. Utpå kvelden endte jeg opp på en uterestaurant med en diger øl. Der satt jeg blid og fornøyd, det var mørkt, jeg befant meg i et totalt ukjent land hvor jeg ikke kunne språket, og det slo meg med ett at nå føler jeg fullstendig trygg på meg selv. Det var en god opplevelse for en person som var plaget med særdeles dårlig selvtillit i yngre år.

Praha - vakker by hvor man kan drikke øl og finne ut at man er trygg på seg selv.

Disse frikvarterene fra hverdagen har også gjort meg rimelig god i engelsk. Jeg har reist mye til Irland, siden jeg stort sett har reist alene og irene er lette å komme i kontakt med, har jeg fått god trening i å snakke med engelskspråklige mennesker. Etter å ha gått flere engelskkurs hvor jeg har sittet og knotet sammen med andre nordmenn, har jeg funnet ut at det er langt mer lærerikt å snakke med folk som har engelsk som morsmål. Ikke derved sagt at kursene jeg har tatt ikke har vært både lærerike og interessante, og også det å gå kurs har vært gode opplevelser. Det har vært utviklende, og noe å se fram til i hverdagen.

Dublin - sjarmerende by der man kan drikke øl og og snakke engelsk med de innfødte.

I et forsøk på å forbedre mine ferdigheter i engelsk ytterligere, dro jeg en gang på språkkurs til Oxford. Noen perfekt Oxford-aksent greide jeg tydeligvis ikke å tilegne meg, da jeg kom tilbake til England noen år senere, trodde den første jeg snakket med at jeg var ire. Det tok jeg ikke så tungt, jeg dro også for å bese meg i Oxford, og i tillegg til å gå kurs, brukte jeg mye tid på å gå rundt og nyte de vakre omgivelsene. Også var det veldig deilig å stå opp om morgenen og skulle på skole, ikke på en eller annen slitsom og kjedelig jobb.
I etterkant har det å ha et papir på at jeg har gått språkkurs i Oxford vært en fordel i forbindelse med jobbbsøking. I det hele tatt er det fint å kunne vise til at jeg har reist mye på egen hånd i engelskspråklige land.

Oxford - vakker by der man kan prøve å lære seg engelsk med pen uttale. (Man kan også drikke øl)

Nå har ikke ”CV-sminke” vært det jeg først og fremst har tenkt på når jeg har vært ute på tur. Det har vært mye som ikke har vært særlig matnyttig, men som har gitt meg gode minner for resten av livet, som en flott konsert med klassisk musikk i Wien, en eventyrlig uke i Italia, ting som er gode å tenke tilbake på når livet går meg imot, hvilket det dessverre har en lei tendens til å gjøre.

Hadde jeg ikke hatt disse gode opplevelsene i livet mitt, er jeg redd jeg hadde endt opp som en bitter og lite sjenerøs person, en som ikke hadde hatt evnen til å glede seg med andre når de opplever lykke og framgang i sine liv.
Å reise alene i utlandet har vært utrolig lærerikt, jeg har blitt kjent med nye sider av meg selv, og jeg har møtt mange spennende mennesker. Det har gjort meg sterkere og mindre redd for nye utfordringer.

Ut ifra egne erfaringer er det derfor vanskelig å fatte dette med at fattigdom, ydmykelser og generell elendighet skal gjøre folk bedre i stand til å komme seg ut i arbeidslivet. Det kan være at det er jeg som er kunnskapsløs, at jeg rett og slett mangler den dype innsikten som politikere, sosionomer og andre forståsegpåere er i besittelse av, og som gjør at de skjønner at dersom syke skal bli friske og arbeidsledige få seg jobb, så skal de ha det så fælt at de verken har penger eller krefter til noe annet enn å sitte i en krok og grine.

Kjøpt og underbetalt – helt på ordentlig

Kunsten å overleve i såkalte drittjobber
Den amerikanske skribenten Barbara Ehrenreich skrev for noen år siden en bok som på norsk heter ”Kjøpt og underbetalt, på engelsk ”Nickel And Dimed: On (Not) Getting by in America”. Boka gir et skremmende innblikk i de lavtløntes hverdag i USA. Den er basert på Ehrenreichs egne erfaringer, hun dro rundt i landet og prøvde å overleve av diverse dårlig betalte jobber, blant annet som vaskehjelp, servitør og butikkmedarbeider hos Wal-Mart.
Den britiske journalisten Polly Toynbee har skrevet en tilsvarende bok fra England, ”Hard Work: Life in Low-Pay Britain”. Toynbee fikk leid en nitrist leilighet i London, ikke langt fra der hun bodde til vanlig. Hun var innom jobber i barnehage, sykehjem, jobbet som portør på sykehus og prøvde seg som renholder, telefonselger og kjøkkenassistent, samt som kakepakker i en høyst tvilsom kakefabrikk.
I fjor utkom det en liknende bok her i landet, ”En såkalt drittjobb” av Lotta Elstad, der forfatteren skriver om sine erfaringer som ringehjelp ved et Thon-hotell.

Dette er viktige bøker fordi de forteller om en virkelighet man sjelden hører om, det er dessverre sjelden det skrives om arbeiderklassens levekår. Nå er det selvfølgelig noe helt annet å leve hele livet sitt under slike forhold som beskrives i disse bøkene, enn å bare være innom i kortere tid, og så kunne gå tilbake til et helt annet liv.
Jeg har selv erfaringer fra arbeidslivet som minner mye om det som beskrives i disse bøkene, selv om mye er annerledes i Storbritannia, og det meste er annerledes i USA, kjente jeg meg igjen i god del av situasjonene som beskrives i bøkene til Ehrenreich og Toynbee.

Jeg har jobbet mye for vikarbyråer, og har blant annet vært innom kantine, renhold og lager. Gjennom flere år jobbet jeg rundt på kantiner, svært mange av disse kantinene var satt ut til diverse byråer, og tempoet var til tider vanvittig. Det var mange steder det overhode ikke var tid til pauser, noen steder hadde man ikke en gang tid til å stoppe og trekke pusten i løpet av dagen. Sammenhengen mellom hardt arbeidstempo og høyt sykefravær var tydelig, det var mange som ble syke på de hardeste arbeidsplassene. På de roligere stedene var sykefraværet derimot adskillig mindre.
Nå går folk på jobb så sant de orker, det har jeg sett mange eksempler på. Det er ikke få ganger jeg har jobbet sammen med folk som har fortalt at legen har villet sykmelde dem, men de foretrekker å jobbe, selv om det til tider kan være smertefullt. Jeg har møtt utrolig mange flotte mennesker, som står på og holder humøret oppe i en tøff hverdag. Dette er folk jeg virkelig beundrer, man skal være sterk, både fysisk og psykisk, for å takle så harde dager.
Men uansett hvor tøff man måtte være, er det grenser for hva man tåler, og mange ender opp med langtidssykmeldinger.

På de fleste kantinene var kontakten med kundene en positiv opplevelse, folk var hyggelige og takknemlige for maten de fikk. Men på enkelte steder var jeg nødt til å betjene folk som syntes de som jobbet på kantina var annenrangs mennesker, som man så ned på og lot til å forakte dypt og inderlig. Det å møte andres utilslørte forakt er aldri hyggelig.

Noe annet som ikke har vært hyggelig i min stort sett miserable yrkeskarriere, er det å gå ned i lønn. Det har jeg vært nødt til å gjøre mange ganger, og det er alltid like trist, eller rettere sagt, det blir tristere for hver gang. Det kreves store mengder selvdisiplin for å motivere seg selv til å gjøre en god innsats, når man akkurat har dumpa ned mange kroner i timen. Sist gang jeg opplevde en slik lønnsnedgang, var det oppgangstider. I avisen kunne jeg lese at nå hadde folk det bedre enn noen gang, nå gikk lønningene opp og alt var angivelig bare fryd og gammen. Kanskje har dette også noe med fattigdom å gjøre, ikke bare at man har lite penger, men at man blir usynliggjort, at den virkeligheten man hører og leser om befinner seg så langt borte fra det livet man selv lever.
”Penger er ikke alt, men det er nøkkelen til resten,” skal forfatteren Cora Sandel en gang ha sagt. Det er et klokt utsagn, og i dagens kompliserte samfunn er det mer aktuelt enn noen gang. Vikarbyrået som sørget for at jeg gikk ned i lønn mens andre gikk opp, tok det samtidig som en selvfølge at vikarene deres hadde tilgang til pc og Internett, timelister skulle sendes over nettet, og oppdragsbekreftelser og lønnsslipper ble sendt på mail.
Det regnes også som en selvfølge at man har grunnleggende datakunnskaper, hadde jeg ikke tatt noen datakurs for en del år siden, ville det vært vanskelig å henge med i dag. Disse kursene var dyre, jeg hadde hatt problemer med å ta tilsvarende kurs nå, siden lønna har krympet med årene. Sånn kan lav lønn også føre til at man ikke får de kunnskapene som trengs for å greie seg i arbeidslivet, man kommer inn i en ond sirkel og fanges i en fattigdomsfelle.

Så noen ord om slitet i de lavtlønte jobbene. Man hører ofte uttalelser om at arbeiderklassen, eller lavstatusgruppene som man ynder å kalle oss, er fysisk inaktive. Nå elsker man jo å generalisere om de såkalte lavstatusgruppene, i det virkelige liv er det ikke sånn at alle som har lav utdanning og lav lønn tilbringer all fritida si på sofaen, mens de fyller de tomme hodene sine med enda tommere tv-programmer. Det er dette inntrykket man lett kan få når enkelte setter i gang med sin evinnelige stigmatisering av arbeiderklassen. Men en del arbeidere er nok trofaste sofaslitere, og i stedet for heve sine velutviklede moralske pekefingre, burde man kanskje heller spørre seg hvorfor det er sånn. I mange jobber står og går man hele dagen, ingen arbeidsoppgaver utføres i sittende stilling, ofte kan det også være mange tunge løft. Mye av arbeidet er svært ensidig og arbeidstempoet høyt. Da er man forferdelig sliten når dagen er over, og det er kanskje ikke så rart at mange synker sammen på sofaen når de kommer hjem.

Å befinne seg nederst på rangstigen i arbeidslivet kan også være svært tøft psykisk sett. Det å tjene dårlig kan være belastende i seg selv, særlig det å måtte gå ned i lønn er deprimerende. Om ikke dette skulle være nok, har jeg flere ganger opplevd at arbeidsgiver ikke utbetaler avtalt lønn. For noe år siden jobbet jeg for et vikarbyrå som gjentatte ganger utbetalte lavere timelønn enn avtalt. Dette vet jeg var et problem for mange som jobbet for samme byrå. Den gangen var jeg så heldig at jeg fikk god hjelp av Arbeidstilsynet, jeg sendte en mail dit, og fikk et meget utfyllende og klart svar tilbake. Men det har også hendt jeg har vært i kontakt med Arbeidstilsynet uten å få noen hjelp i det hele tatt.
Det verste jeg har opplevd av snusk fra arbeidsgiver var da jeg jobbet for et lite og useriøst firma, dessverre uten arbeidskontrakt. Da jeg sluttet, eller rettere sagt fikk beskjed om å slutte da de fant ut at jeg så meg om etter nye jobb, nektet arbeidsgiveren å utbetale feriepenger. Det var litt av et prosjekt å få disse pengene, jeg måtte ta saken til Forliksrådet, da var det mye å sette seg inn i og ordne opp i, og ikke mye hjelp å få underveis. Jeg tok kontakt med Jussbuss, og der fikk jeg heldigvis noen gode råd og informative brosjyrer. Men det var en slitsom og krevende affære. Det gikk bra til slutt, arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, og etter mye om og men betalte han omsider det han skyldte meg.

Et skrekkens eksempel på hvordan vi fra de lavere samfunnslag kan bli møtt, opplevde jeg for noen år siden. Jeg jobbet en periode på en stor kantine midt i Oslo sentrum. Da jeg gikk ut fra jobben den første dagen, skjønte jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle overleve den tiden jeg skulle være der. Dagen etter sa jeg til en av de fast ansatte at jeg ikke skjønte hvordan de holdt ut, det sa alle vikarene ble jeg fortalt, og de fleste løp visst hylende ut etter en dag. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde ut, og gjøre det beste ut av det. Miljøet var bra, de jeg jobbet sammen med var stort sett hyggelige folk. De fleste av dem var utlendinger, og de ble grovt utnyttet. De kalte det selv for slaveri, og var slitne og fortvilte. Var det en god dag, kunne vi være så heldige at vi kunne ta oss ti minutters pause i løpet av dagen, var det en dårlig dag var det bare å jobbe det man orket, og glemme alt som het pause.
Jeg var så naiv at jeg trodde at sånt var ulovlig, jeg skulle snart skjønne noe annet. Etter at jeg ferdig med oppdraget, ringte jeg til Arbeidstilsynet. Jeg hadde knapt fått begynt å si noe om de fæle forholdene jeg hadde opplevd, før jeg ble avbrutt av at dette var lov. Jeg kom omtrent ikke til orde, for fyren på Arbeidstilsynet gjentok og gjentok at det var lov å ha det hektisk. Jeg ga meg ikke så lett, dette var litt mer enn å bare ha det hektisk. Til slutt sa han at jeg fikk gå inn på nettet og lese arbeidsmiljøloven, hvis det nå var sånn at jeg mente at dette ikke var helt bra. Ikke mye hjelp å få altså.
På denne tiden hadde jeg vært inne på tanken om å organisere meg, så jeg tok en telefon til LO dagen etter. Jeg hadde en forutanelse at jeg ville bli møtt på samme måte der, og fikk mer rett enn jeg satte pris på. Jeg ble satt over til Handel og Kontor, og der møtte jeg en svært lite hyggelig mannsperson, som ganske riktig mente at dette var lov, han også. Han tedde seg påfallende likt fyren hos Arbeidstilsynet, han brøt meg av da jeg prøvde å si noe om hva jeg hadde opplevd, det var lov å bli sliten sa han, og dette ble gjentatt og gjentatt, mens han ble sintere og sintere. Det var tydelig at han ble svært irritert på denne vrange kjerringa som ikke ville gi seg, vi kranglet så busta føyk på telefonen, og der forsvant tanken om å organisere seg.

Gjennom de senere år har jeg sett, og ikke minst følt på kroppen selv, hvordan det vokser fram en klasse av arbeidende fattige her i landet. Mens alt annet blir dyrere, ikke minst bolig, blir lønna lavere. Jeg synes også å se en tendens til at mens forholdene blir verre, øker stigmatiseringen i mediene, og overfor arbeiderklassen er man ikke redd for å generalisere på en helt annen måte enn man tillater seg når det er snakk om andre grupper. Arbeidere er ikke omfattet av noen politisk korrekthet, vi omtales som ”de lave”, ”de svake”, og man skal ikke lese veldig mye mellom linjene for å få en fornemmelse av at vi også er ”de dumme”. Det jeg har erfart er derimot at man må være både sterk og smart for overleve nederst på rangstigen i arbeidslivet.
Til slutt, jeg er redd for at dagens finanskrise vil være med å forsterke de økende klasseforskjellene ytterligere, vi som ikke fikk være med på oppturen, vil høyst sannsynlig være de første som får lov å være med på nedturen.