Om fattigdom og personlig utvikling

Jeg prøver etter beste evne å følge med på det som rører seg i politikk og samfunn. Det slår meg stadig oftere at det kan virke som om de som har makt og innflytelse i samfunnet befinner seg på en annen klode enn dem de har makt over. En del av de holdningene de gir uttrykk for virker for meg tilnærmet uforståelige, og dessuten umenneskelige.
Som dette med at man later til å mene at fattigdom er sunt, vel og merke for dem som er så uheldige å være fattige i utgangspunktet. Det er en tankegang jeg har problemer med å skjønne, men etter hva jeg har fått med meg er det mange som tenker i de baner. Hvis man er fattig som følge av sykdom eller arbeidsledighet, så skal fattigdommen hjelpe en til å bli frisk og komme seg i arbeid igjen. Jeg har lest på nettet om folk som er så fattige at de ikke har råd til å gå til tannlegen, kjøpe briller hvis de trenger det, ikke gå til frisør eller kjøpe seg nye klær. Tannløse mennesker som knapt ser, og som er ustelte på håret og kledd i filler, må følgelig være svært attraktive på arbeidsmarkedet. Jeg lurer på hvor disse arbeidsgiverne som er så ivrige etter å ansette slike miserable skapninger befinner seg, for jeg har aldri møtt noen. De arbeidsgiverne jeg har vært borti vil ha oppegående, velstelte mennesker, representativ skal man være, ifølge jobbannonsene, og de fleste arbeidsgivere synes sikkert også det er en fordel at arbeidstakere ser hva de holder på med. Dessuten later man til å mene at et dårligst mulig selvbilde øker sjansene på jobbmarkedet ytterligere. Det må jo være derfor NAV-ansatte og en hel hær av sosionomer er travelt opptatt av å ydmyke og psyke ned de menneskene som har vært så uheldige å havne i klørne deres.

Logikken i dette kan det være vanskelig å få øye på. Det kan skyldes at det er jeg som ikke ser godt nok, eller at det rett og slett ikke er noen logikk til stede i det hele tatt. Det stemmer svært dårlig med mine egne erfaringer, og en kan jo lure på hva slags erfaringer som ligger til grunn for slike holdninger. Kanskje det rett og slett skyldes at maktmenneskene er så heldige at aldri har vært fattige, og har minimale sjanser til noen gang å bli det.

De fattige skal altså ha det fælt, særlig sosialklientene må ha det ille, fordi de må ha det verre enn dem som jobber og tjener dårlig, dette mener samtlige politiske partier, hvis jeg har forstått dem rett. Og det tror jeg at jeg har. Man er selvfølgelig ikke interessert i å gjøre noe for at de som jobber og har det fælt skal få det bedre, derimot kan de få lov å trøste seg med at sosialklientene har det enda verre. Nå er ikke alltid veien så lang fra å være fattig arbeider til å være enda fattigere sosialklient, og dette er de arbeidende fattige inderlig klar over, fordi det er noen som har vært nødt til å gå den tunge veien til sosialkontoret, og der har de ofte blitt grusomt behandlet. Dette snakkes det om på arbeidsplassene, og folk reagerer med avsky når de hører hva hardt arbeidende mennesker har blitt utsatt for når de har befunnet seg i en vanskelig situasjon. Følgelig er ikke dette forsøket på å sette såkalt svake grupper opp mot hverandre spesielt vellykket.
Meningen er vel at sosialklientene, disse foraktelige skapningene som ikke vil ”stå opp morran”, skal fungere som et skrekkens eksempel for oss andre, slik at vi finner oss i absolutt alt fra mer og mindre brutale arbeidsgivere. Vi skal med andre ord være livredde for å havne på sosialen eller i klørne på NAV, og det er vi vel også. Men uansett hvor livredd man måtte være for å havne i en sånn situasjon, hjelper det lite den dagen man er utslitt av hardt arbeid og møter veggen, eller rett og slett blir arbeidsledig. I den virkeligheten de fleste av oss lever, er det ikke sånn at man kan velge mellom å være rik og frisk eller syk og fattig.

Over til dette med makthavernes tilsynelatende tro på at fattigdom og ydmykelser er det som skal til for å få folk ut av fattigdommen. Med vondt skal vondt fordrives, er det visst noe som heter, og dette kan det se ut som man har klokkertro på at skal fungere. Det er her undertegnede kommer til kort. Jeg har heldigvis ikke vært i samme forferdelige situasjon som dem jeg skrev om innledningsvis, men jeg har opplevd nok av det som er vondt og vanskelig, til å forstå litt av hva det dreier seg om. Jeg nevnte folk som ikke har råd til å gå til tannlegen, det har jeg selv opplevd. Da jeg var arbeidsledig for få år siden, ødela jeg en tann, den var til tider temmelig vond, men jeg fikk så lite dagpenger at det ikke holdt til noe tannlegebesøk. Det måtte jeg vente med til jeg hadde fått meg jobb igjen. Hvordan det må føles å ha flere verkende tenner i kjeften på en gang, kan jeg følgelig tenke meg, og det er ingen lystelig tanke.
Det er vondt med verkende tenner, det er også vondt når det verker i sjela. Heller ikke noe ukjent fenomen for undertegnede, som har hatt noen svarte dager her i livet. Det har vært når jeg har hatt lite penger, hatt jobber som har vært særdeles slitsomme og utrivelige, når livet bare har vært meningsløst slit og det har vært langt mellom lyspunktene i tilværelsen.
Jeg har erfart at man trenger gode opplevelser for å veie opp mot det som er vanskelig, ellers tipper det helt over i ren, skjær elendighet, og da kan man ende opp med voldsom verking i sjela. Da blir det vanskelig å takle hverdagen, følgelig har jeg gjort alt som er mulig for å skaffe meg tilstrekkelig gode opplevelser til å takle en tøff hverdag.

For å få råd til dette etterlengtede påfyllet, har jeg jobbet overtid, når behovet ikke har vært påtrengende har jeg utsatt tannlegetimer, jeg har kokt linsesuppe (som er både godt og sunt i tillegg til å være billig), bare kjøpt det nødvendigste av klær, skotøy og annet. Så har jeg pakket kofferten og dratt fra hele den grå hverdagen.
Disse pustehullene har gjort at jeg takler problemer i arbeidslivet og ellers langt bedre enn jeg ellers ville gjort, og det har gitt meg bedre selvtillit og gjort meg tryggere på meg selv.
Et minne fra Praha dukker opp, det var første dagen jeg var der, og jeg hadde gått rundt på egen hånd hele tiden. Utpå kvelden endte jeg opp på en uterestaurant med en diger øl. Der satt jeg blid og fornøyd, det var mørkt, jeg befant meg i et totalt ukjent land hvor jeg ikke kunne språket, og det slo meg med ett at nå føler jeg fullstendig trygg på meg selv. Det var en god opplevelse for en person som var plaget med særdeles dårlig selvtillit i yngre år.

Praha - vakker by hvor man kan drikke øl og finne ut at man er trygg på seg selv.

Disse frikvarterene fra hverdagen har også gjort meg rimelig god i engelsk. Jeg har reist mye til Irland, siden jeg stort sett har reist alene og irene er lette å komme i kontakt med, har jeg fått god trening i å snakke med engelskspråklige mennesker. Etter å ha gått flere engelskkurs hvor jeg har sittet og knotet sammen med andre nordmenn, har jeg funnet ut at det er langt mer lærerikt å snakke med folk som har engelsk som morsmål. Ikke derved sagt at kursene jeg har tatt ikke har vært både lærerike og interessante, og også det å gå kurs har vært gode opplevelser. Det har vært utviklende, og noe å se fram til i hverdagen.

Dublin - sjarmerende by der man kan drikke øl og og snakke engelsk med de innfødte.

I et forsøk på å forbedre mine ferdigheter i engelsk ytterligere, dro jeg en gang på språkkurs til Oxford. Noen perfekt Oxford-aksent greide jeg tydeligvis ikke å tilegne meg, da jeg kom tilbake til England noen år senere, trodde den første jeg snakket med at jeg var ire. Det tok jeg ikke så tungt, jeg dro også for å bese meg i Oxford, og i tillegg til å gå kurs, brukte jeg mye tid på å gå rundt og nyte de vakre omgivelsene. Også var det veldig deilig å stå opp om morgenen og skulle på skole, ikke på en eller annen slitsom og kjedelig jobb.
I etterkant har det å ha et papir på at jeg har gått språkkurs i Oxford vært en fordel i forbindelse med jobbbsøking. I det hele tatt er det fint å kunne vise til at jeg har reist mye på egen hånd i engelskspråklige land.

Oxford - vakker by der man kan prøve å lære seg engelsk med pen uttale. (Man kan også drikke øl)

Nå har ikke ”CV-sminke” vært det jeg først og fremst har tenkt på når jeg har vært ute på tur. Det har vært mye som ikke har vært særlig matnyttig, men som har gitt meg gode minner for resten av livet, som en flott konsert med klassisk musikk i Wien, en eventyrlig uke i Italia, ting som er gode å tenke tilbake på når livet går meg imot, hvilket det dessverre har en lei tendens til å gjøre.

Hadde jeg ikke hatt disse gode opplevelsene i livet mitt, er jeg redd jeg hadde endt opp som en bitter og lite sjenerøs person, en som ikke hadde hatt evnen til å glede seg med andre når de opplever lykke og framgang i sine liv.
Å reise alene i utlandet har vært utrolig lærerikt, jeg har blitt kjent med nye sider av meg selv, og jeg har møtt mange spennende mennesker. Det har gjort meg sterkere og mindre redd for nye utfordringer.

Ut ifra egne erfaringer er det derfor vanskelig å fatte dette med at fattigdom, ydmykelser og generell elendighet skal gjøre folk bedre i stand til å komme seg ut i arbeidslivet. Det kan være at det er jeg som er kunnskapsløs, at jeg rett og slett mangler den dype innsikten som politikere, sosionomer og andre forståsegpåere er i besittelse av, og som gjør at de skjønner at dersom syke skal bli friske og arbeidsledige få seg jobb, så skal de ha det så fælt at de verken har penger eller krefter til noe annet enn å sitte i en krok og grine.