Om gudsbespottelse, barnetro og arme syndere

Etter alle viderverdigheter i senere tid i forbindelse med fjerning av blasfemiparagraf og forsøk på innføring av forbud mot religionskritikk, har det dukket opp noen minner fra min tidlige barndom. Jeg vokste opp med foreldre som var pinsevenner, og fikk følgelig et ganske godt innblikk i hvordan det kan være i relativt ytterliggående kristne miljøer. Jeg forsvant ut av dette miljøet i svært ung alder, men en del av det jeg hørte og opplevde har festet seg godt i hukommelsen.
Ordet blasfemi kan jeg ikke huske jeg noen gang hørte, derimot brukte man ordet ”gudsbespottelse” temmelig ofte, og bedrev man gudsbespottelse bar det lukt til helvete. Ordet ”helvete” hørte jeg støtt og stadig, for det trodde man på, og det skulle ikke mye til før man lå an til å måtte tilbringe evigheten i denne særdeles lite trivelige badstua. I min barndom var det faktisk en stor del av pinsevennene som mente det holdt med et par øreringer, litt sminke og et litt for kort skjørt. Det var mye som var syndig, og ordet ”synd” var også et ord jeg hørte ofte. Noe som ikke lot til å stå på den lange lista over syndige handlinger var baksnakking, det var det mye av. Man voktet hverandre vel, og fant man noe å utsette på andres oppførsel, sørget man for å fortelle det til alle, bortsett fra den det gjaldt.

Troen på egen fortreffelighet var formidabel, og man var svært skeptisk til annerledes tenkende. Jeg kan huske jeg hørte det ble vitset om de dumme menneskene som trodde ”vi stammet fra apene”. I det hele tatt sto ikke kunnskap særlig høyt i kurs, og jeg hørte også enkelte snakke om at det ikke var heldig at ungdom begynte å studere, da dette visstnok kunne føre til at de mistet sin ”barnetro”. Ordet barnetro står også på lista over ord jeg hørte mye i løpet av disse mine første leveår. Barnetro var fine greier, i det hele tatt var det flott å tro, og ikke like bra å tenke. Man skulle helst ikke tenke, man skulle tro, pinsevennene omtalte da også seg selv som ”troende”. På den andre siden hadde man de ”vantro” også omtalt som de ”verdslige”, alternativt de ”arme synderne”. Disse syndige menneskene var det naturlig nok synd på, ikke bare ville de brenne i helvete til evig tid, også i levende live hadde de det vondt, de var bare ikke klar over det selv. Disse burde man følgelig gjøre alt man kunne for å frelse, å være ”frelst”, nok et ord man yndet å bruke, var nemlig selve lykken her i livet. Var man ikke frelst, var man ulykkelig, sånn var det, det visste man. Egentlig syntes jeg det var rart at disse menneskene omtalte seg selv som ”troende”, siden de alltid visste best, ville det vært mer naturlig å kalle seg ”vitende”.

På søndagskolen fikk jeg blader som fortalte at alle kristne var gode og snille, mens de som ikke var kristne var voldelige, alkoholiserte og i det store og hele fæle mennesker. Søndagsskole syntes jeg var trasige greier, riktignok ble vi belønnet med gullstjerner og små bilder av Jesus, stort sett omgitt av en flokk sauer, som takk for oppmøtet. Men av en eller annen grunn syntes jeg verken gullstjerner eller Jesusbilder, med eller uten sauer, var særlig stas.

Jeg kan huske jeg en gang tenkte, jeg må ha vært ca fire år, at jeg kunne bli kristen når jeg ble veldig gammel, sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle det skulle være noe i dette med at man kunne komme til helvete. Nå tok det ikke lang tid før jeg slo fra meg denne tanken. Det lille jeg måtte ha hatt av tro på helvete forsvant fort, og dessuten ante det meg jeg ikke helt hadde trivdes i denne himmelen det var så om å gjøre å komme til. Etter å ha betraktet noen av dem som var helt sikre på at de skulle dit, ante det meg at himmelen måtte være et sant helvete.

Jeg endte med andre ord opp som en av disse ”arme synderne” jeg hadde hørt så mye ufordelaktig om i mine første leveår. Det jeg opplevde i barndommen ga ikke mersmak, jeg har aldri lengtet tilbake til dette miljøet. Jeg har aldri ønsket å sette tankene mine i fengsel, slik jeg opplevde at flertallet av pinsevennene gjorde. Det er nok lettvint å ha fastlagte svar på det meste, og aldri behøve å argumentere med annet enn at ”det står i bibelen”, men selv ville jeg syntes det hadde blitt forferdelig kjedelig å aldri behøve å tenke selv.
Det har slått meg når jeg i voksen alder har sett kristne skrike og bære seg over alt som er syndig og fælt, at de kanskje føler at de går glipp av noe. Hvis enkelte er litt misunnelige på oss ”arme syndere” skjønner jeg dem i så fall godt, vi kan jo ha det ganske morsomt til tider.
På den annen side forventer jeg ikke at andre skal like å leve på samme måte som meg selv, og det er sikkert noen som er veldig salige i sin tro. Men det må være lov å forvente at disse, uansett hvor salige de måtte være, greier å akseptere at jeg vet best hvordan det passer meg å leve mitt liv.

Da kunne det vel passe med et sitat av Oscar Wilde til slutt:
Selfishness is not living as one wishes to live; it is asking others to live as one wishes to live.