Årets tur til Irland

Siden forrige bloggpost, som begynner å bli en stund siden, har jeg vært nok en tur i Dublin. Der har jo vært noen ganger før, for å si det forsiktig, men det er alltid stas å komme tilbake igjen. Et av de første bildene jeg tok, var av denne flotte regnbuen. Da hadde det selvfølgelig regnet først, men slikt tar man med godt humør. Dessuten stilte jeg med nyinnkjøpt paraply i år, etter at den gamle som hadde fulgt meg på ferieturer i årevis, trakk sitt siste sukk ute på Isle of Skye tidligere i år.

Jeg pleier å omtale dublinturene mine som min form for hytteturer. For å piffe opp årets hyttetur litt, hadde jeg bestilt to dagsturer på nettet før jeg dro. Første turen var dagen etter ankomst og gikk til Nord-Irland. Der hadde jeg ikke vært før og det ble en interessant dag med mange nye inntrykk. Første stopp var Belfast, spennende å tilbringe noen timer der. Kanskje ikke en by jeg kunne tenke meg å være i over flere dager, men absolutt verdt å få med seg. Rådhuset i byen var i hvert fall staselig nok.

Turen hadde også et stopp ved Dundrum Castle, som bare er ruiner, vakkert beliggende ved Mourne Mountains.

Jeg har etter hvert fått noen faste ting som må gjøres når jeg er i Dublin, en av dem er en runde i Dublin Zoo. Her kan man se vakre og dessverre stort sett utryddelsestruede dyr. Som denne flotte amurtigeren. Tigre er virkelig praktfulle skapninger, men det er ikke mange igjen av dem. På nettsiden til Dublin Zoo står det man regner med at antall amurtigre i vill tilstand kan være fra under 150 til noe over 400.

Her et bilde av afrikanske villhunder, også de utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner.

En ikke fullt så vakker skapning er denne nilkrokodillen. Nå befant jeg meg i Dublin midt under den norske valgkampen, som det egentlig var godt å slippe unna. Men da jeg så de to krokodillene i Dublin Zoo kom jeg til å tenke på at det snart var valg i gamlelandet, det er noe med de tomme blikkene deres som minner meg om en og annen politiker. Jeg skal ikke nevne navn, det ville muligens være litt stygt, men her er en link til en bloggpost jeg skrev for en tid siden.

Dublinturene mine er ikke akkurat helsereiser, men litt mosjon må til mellom inntak av mat, drikke og musikk. Å vandre langs strendene utenfor byen, nyte frisk luft og lyden av bølgeskvulp kan være en behagelig måte å tilbringe formiddagen på. Dette bildet er tatt i Bray, sør for Dublin.

Og selvfølgelig må jeg også vandre litt rundt i Dublin sentrum. Jeg har aldri syklet i Dublin, men det har skjedd en del når det gjelder tilrettelegging for sykling i løpet av de årene jeg har vært der. Denne flotte broen har egne felt for syklister i begge retninger.

Så var det tid for en tur ut av Dublin igjen. Og da var det omvisning på to whiskeydestillerier, selvfølgelig med prøvesmaking og besøk på Birr Castle som sto for tur. Det ble en fin dag. 

 I det store og hele gjorde jeg det jeg pleier å gjøre når jeg er på de kanter. Gikk på pub, Guinness og musikk hører jo med. Var innom bokhandlere og kjøpte noen bøker, også noe jeg pleier å gjøre. Jeg skal i hvert fall ha med meg én ny bok med meg hjem, i år ble det tre. Ellers er jeg ikke så hard på shoppingen, butikker er det nok av her jeg bor, derimot vet jeg ikke om en eneste pub. Om det skulle være noen, er de vel av den sorten der det bedrives flatfyll. Noe jeg gladelig står over.

Det får være nok om årets tur til Dublin. For eventuelle nye lesere, kan anbefale bloggposten der en helt ekte arbeider forteller om sin tur til Dublin.

   

Bøllekurs for barnfrie, tredje leksjon

Egoist, du kommer til å angre og ingen tar seg av deg når du blir gammel!

Det har akkurat utkommet en bok med tittelen «Evig barnefri – historier om frivillig barnløshet» av Heidi Helene Sveen. I boka forteller fire menn og ti kvinner om hvorfor de har valgt å være barnfrie. Jeg har ikke lest boka selv, den føyer seg inn i rekka av bøker jeg har lest om og kunne tenke meg å lese etter hvert.

Det jeg har lest er blant annet et intervju med Heidi Helene Sveen i Dagsavisen, med tittelen Barnløs redaktør. En kronikk av henne i Aftenposten med tittel Lykkelig uten barn. En anmeldelse av boka fra fritanke.no, med tittel Hvem vil ikke ha barn? En omtale av boka hos Minerva med tittelen Hvorfor har du valgt å få barn? En kronikk på Ytring av Kathleen Rani Hagen, en av bidragsyterne i boka, med den sikkert provoserende tittelen Det er egoistisk å få barn.

Hvorfor har du valgt å få barn?, er jo et veldig godt motspørsmål når folk spør hvorfor man ikke vil ha barn. Folk som absolutt skal blande seg inn i andres privatliv bør finne seg i at andre også stiller dem spørsmål om deres valg. Man kan jo lure på hvorfor det er så vanskelig å godta at noen velger ikke å få barn, så da kan man jo spørre om det. Etter et møte med en person som hadde problemer med å forstå at jeg ikke ville ha barn, tenkte i ettertid at jeg burde spurt henne om jeg burde fått barn for at hun skulle slippe å forholde seg til at andre valgte annerledes enn henne selv. Det kan virke som om enkelte, om ikke mange, synes det er særdeles plagsomt å møte mennesker som velger annerledes enn dem selv. Sånn sett har kanskje vi barnfrie og andre særinger en fordel, det er greit å bli vant til at alle ikke er maken til en selv.

En vanlig kommentar barnfrie hører, er at du kommer til å angre. Hvordan nå folk kan vite det så sikkert. Jeg er nå så gammel at det å få barn ikke er noen aktuell problemstilling og jeg angrer absolutt ikke. Om jeg hadde gjort det, hadde det kun vært mitt problem. Hadde jeg derimot fått barn og angret på det, så hadde det vært et langt større problem. Først og fremst for ungen jeg angret på, men kanskje også for omverdenen. Et uelsket og forsømt barn har neppe de beste forutsetningene for å klare seg godt i livet, men desto større muligheter for å utvikle uønsket adferd.

En annen favorittkommentar fra dem som mener alle burde få barn, er at barnfrie er egoister. Jeg har selv fått høre akkurat det. Jeg har ikke brydd meg noe om det, da jeg synes det sier mer om dem som kommer med den type uttalelser enn det sier om meg. Nå er vi vel alle til en viss grad egoister, vi ønsker alle å ha så gode liv som mulig. Når jeg har sett unger som hyler, skriker og maser, så har jeg tenkt at gudskjelov at jeg aldri har skaffet meg noe sånt. Jeg har det så utrolig mye bedre uten. Men det er også andre grunner til at jeg er glad jeg ikke har fått barn, som ikke bare handler om eget velbefinnende. Det har eksempelvis vært når jeg har lest om fortvilte foreldre til mobbeofre, som gjør alt de kan for å få en slutt på mobbingen, men som ikke når fram, verken overfor skolen eller foreldrene til mobberne. Det må være forferdelig å ha et barn som blir mobbet sønder og sammen og ikke klare få slutt på det. Foreldre som har barn som mobber og ikke løfter en finger for å gjøre noe med det, derimot har holdninger av typen det må være noe gærent med ungen som blir mobbet, kunne etter min mening veldig gjerne latt være å få barn.

Det er flere andre grunner som jeg mener ikke er å anse som egoistiske. Jeg har opplevd perioder som har vært så trøblete at livet overhode ikke har føltes verdt å leve. Det er ikke noe jeg unner andre å oppleve. Jeg har ikke klart meg særlig bra, det kan skyldes dårlige arveegenskaper som jeg ikke ønsker å gi videre. Jeg er med andre ord ikke særlig godt avlsmateriale. Noe annet jeg tenker på i forbindelse med hvilke arveegenskaper jeg kunne gitt videre, er evnen til bekymring for jordas bedrøvelige tilstand. Den merket jeg tidlig at jeg hadde, da jevnaldrende ble opptatt av sminke og moter, ble jeg opptatt av at alt ikke sto veldig bra til der ute i den store verden og ikke minst ble jeg bekymret for hva vi gjorde med naturen og andre arter. Og da tenker jeg at dersom jeg hadde vært ung nå hadde jeg antagelig vært veldig redd for hvordan framtiden ville bli, og dersom jeg hadde fått barn kunne barnet arvet evnen til bekymring. Og det må være enda verre å være bekymret ungdom i dag, enn det var den gangen. I tillegg til at verden er blitt tøffere på mange andre måter, med press om vellykkethet på alle bauger og kanter, som jeg tror jeg hadde taklet dårlig og en unge som hadde liknet meg også ville ha taklet dårlig.

Også har vi argumentet om at det ikke er noen som vil ta seg av deg når du blir gammel. Tja, hva hvis man får barn som flytter til andre deler av verden eller i hvert fall en annen del av landet? Man kan da ikke binde fast ungen i nærområdet for at den skal ta seg av deg når du blir gammel. Det ville i så fall være veldig egoistisk. Det snakkes også som det er en selvfølge at man ender som pleiepasient, det er det ikke, ingen av mine nå avdøde foreldre gjorde det. Og om det nå ikke skulle være folk nok til å ta seg framtidens pleiepasienter her i landet, så er det vel store muligheter for at det vil være folk andre steder som gladelig kommer hit for å ta seg av norske gamlinger.

Det kan se ut til at jeg har sluppet relativt lett unna mas og brying, sammenliknet med mange andre barnfrie. Derimot har jeg vært utsatt for mye belæring og utidige spørsmål om andre ting. Jeg har flere ganger sagt at folk er noen fæle dyr, også en av grunnene til at jeg ikke har fått barn. Det er vel dessverre sånn at folk har en tendens til å bry seg med det som det gjør mest vondt at de bryr seg med. Det kan virke som det trigger noe i dem som ikke er pent. Jeg har lite til felles med den typen mennesker som har problemer å godta at ikke alle er A4, når de ikke godtar meg så betyr det så lite. Jeg blir absolutt ikke lei meg, jeg synes heller det er artig å provosere dem litt, studere reaksjonene deres. Når folk bryr seg med ting jeg reelt lei meg for, så blir det helt annerledes. Hvis jeg hadde vært lei meg fordi folk ikke godtar valget mitt om å være barnfri, kan det være utsatt for mer mas enn det jeg har blitt.

Konklusjonen på tredje del av bøllekurset for barnfrie må bli at de som graver og spør om andres barnfrihet har godt av selv å bli utspurt. Både om hvorfor de har valgt å få barn og hvorfor de ikke klarer å godta at andre har valgt ikke å få barn. For øvrig kan argumentet om at man har valgt å avstå fra å formere seg grunnet dårlige arveegenskaper være en effektiv måte å stoppe kjeften på dem som maser. Muligens fordi det er litt uventet, det kan se ut til at de selv ikke er i besittelse av selvkritikk i nevneverdig grad og da er det sikkert overraskende at andre er det.

Bøllekurs for barnfrie, annen leksjon

For mange mennesker?
For to år siden hadde jeg planer om et bøllekurs for barnfrie her på bloggen. Dessverre ble det med første leksjon, da bloggingen av forskjellige grunner stoppet opp. Da er det kanskje på tide å sparke i gang kurset igjen, så her kommer annen leksjon. Forhåpentligvis går det ikke to år til tredje leksjon, da vil det ta i overkant lang tid å bli ferdig utlært barnfri bølle.

I sommer har Klassekampen hatt en serie om overbefolkning, der noen har ment at det er at problem og andre har ment at det ikke er et problem i det hele tatt. En av dem som mener det er et problem er Gert Nygårdshaug, som tar til orde for en ettbarnspolitikk her i landet. Denne artikkelen er på nett og kan leses her. Andre er totalt uenige og noen dager senere kunne man lese om verpesjuke politikere, der det framgår at både på høyre- og venstresiden vil man ha opp fødselstallene. En av de verpesjuke Klassekampen har snakket med er Anniken Huitfeldt som er leder i Aps kvinnegruppe. Hun mener vi er helt avhengige å ha flere som kan betale for velferden. Men vi må satse på grønn vekst, noe som blant annet må innebære at industrien må omstilles til en mer bærekraftig produksjon og en omstilling av både kosthold og matproduksjon. En annen verpesjuk som uttaler seg er Mathilde Fasting fra den høyreorienterte tenketanken Civita. Når hun blir spurt om hva hun mener om at advarslene om fortsatt befolkningsvekst vil føre til økologisk kollaps, sier hun ikke vil være med på slike dommedagsprofetier og setter sin lit til grønn vekst og teknologiske muligheter, som å omdanne saltvann til ferskvann. På spørsmålet om det ikke er skummelt å sette sin lit til teknologi som ennå ikke finnes om det er artens overlevelse som står på spill, svarer hun som følger: Nei, vi må ha tro på fremtidig teknologi, vi har ikke noe annet valg. Ellers har vi jo bare gitt opp. Det er når jeg leser slikt at jeg er ekstra glad jeg ikke har satt barn til verden, da ville jeg virkelig vært bekymret for ungens framtidsutsikter. Nå har jeg evnen til å se utover min egne lille verden, så jeg er bekymret uansett.

Jeg er verken tilhenger av ettbarnspolitikk eller at man skal føre en politikk som har som mål å få opp fødselstallene. Det jeg ønsker meg er at det skal bli fullt ut akseptert å få ingen eller ett barn. Jeg vet ikke hvor mange barn som fødes som følge av press fra omverdenen, men jeg vil tro det er en del. Det bør være lov å sette spørsmåltegn ved tanken på evig vekst i så vel befolkning som forbruk, på en klode som ikke vokser. Gjør man det, vil ett eller ingen barn framstå som ansvarsfulle valg, ikke som egoisme slik mange liker å hevde.

Mer enn én gang har jeg sett barnfrie beskrevet som egoistiske storforbrukere av luksusvarer og ferieturer til eksotiske reisemål. De finnes sikkert, på samme måte som det finnes miljøbevisste barnefamilier. Men det jeg har sett rundt meg er litt annerledes. Jeg synes å se en tendens til at mange barnfrie er mer miljøbevisste enn mange av dem som har barn. Det gjelder blant annet kjøttforbruk og kasting av mat. For ikke å snakke om bilbruk, der mange foreldre ser ut til å være svært opptatt av å lære opp barna til å bli ihuga bilister, de skal kjøres overalt selv om de for lengst er gamle nok til å ta bussen på egenhånd. Jeg har problemer med å se for meg dagens politikere fortelle slike barnefamilier at de må legge om livsstilen.
Nå lever det ikke bare mennesker her på kloden, vi deler den faktisk med en rekke flotte skapninger. Mange av disse er utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner. Så da lar jeg en representant for de utryddelsestruede geipe til verpesjuke politikere og andre som mener det ikke kan bli for mange mennesker på jorda. Dette er tross alt et bøllekurs.

Drittjobber her og der...

Jeg kom akkurat over denne artikkelen av Julie Jørgensen på siden til Manifest tidsskrift. Selv om arbeidsplassen som beskrives befinner seg i Tyskland og arbeidet er av en litt annen art enn det jeg har jobbet med, er det mye her som minnet veldig mye om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Her kan man blant annet lese: Det er ikke verdens undergang å ha en kjedelig jobb. På ingen måte. Problemet begynner når jobben du har, ikke kan tilby noe av det en jobb bør gjøre. En lønn du kan leve av. En kontrakt, så du veit at du faktisk har en jobb. Forhold som gjør at du kan utføre jobben din uten å føle at du hele tiden står i fare for å miste den. For de aller fleste av oss er det ganske mye som er avhengig av nettopp jobben. Som tak over hodet. Muligheten til å stifte familie. Rettigheter i trygdesystemet om du skulle bli syk. Eller pensjonspoeng til når du blir gammel.

Dette låter unektelig ganske velkjent. Usikkerheten, for eksempel redselen for å miste jobben dersom du blir syk. Når jeg har jobbet for vikarbyråer har jeg sett at en dags fravær er blitt straffet med en uke uten jobb. Jeg har sett folk bli sparket ut av jobben med øyeblikkelig virkning uten at noen egentlig har skjønt hvorfor. Det var visst en som hadde litt å si som hadde en dårlig dag. Kontrollen ovenfra, der man har minimalt med kontroll over egen arbeidsdag. En godt voksen, pliktoppfyllende arbeidstaker som ble kalt inn på kontoret til sjefen og fikk kjeft fordi hun hadde logget seg av pc-en fem minutter før arbeidsdagens slutt for å rydde rundt pulten. Noe en annen sjef pleide å stresse med at man skulle gjøre.

Det er i det store og hele mye her som minner om egne erfaringer. Arbeiderklassen anklages for å være gammeldagse, men når det gjelder erfaringer fra arbeidslivet ligger kanskje mange av oss i forkant av utviklingen. Det gjelder ikke bare vikaroppdrag, men også de jeg har jobbet sammen med på kantiner, særlig på dem som har vært satt ut til eksterne byråer, har opplevd mye usikkerhet, respektløs behandling og kontroll ovenfra. Sånn sett burde andre være interesserte i de erfaringene en del av oss sitter med, for det som rammet oss i går, kan ramme dem selv i morgen. Det ser ut til at det går den veien at stadig flere må jobbe i «unge og dynamiske selskaper», der man skal være fleksibel og fortrinnsvis uorganisert.

Så lenge dette først og fremst har rammet den usynliggjorte arbeiderklassen, har det vært liten interesse for saken, dessverre også fra venstresiden. Jeg vil anta at heller ikke Manifest hadde vært særlig interessert i å publisere en tekst om tilsvarende forhold her i landet, skrevet av en arbeider uten høyere utdanning.

Uten tvil

Som det har framgått av en og annen foregående post her på bloggen, har jeg et noe anstrengt forhold til religion. Dette skyldes, som det også har framgått av foregående poster, min oppvekst blant pinsevenner. En vesentlig grunn er at jeg så en del eksempler på religion av den fundamentalistiske og ikke særlig nestekjærlige sorten. Jeg visste at et eller annet sted i Bibelen sto det noe om å elske sin neste som seg selv, hvordan jeg visste dette vet jeg ikke, da dette var noe man snakket svært lite om, faktisk ikke i det hele tatt. Men det jeg tenkte i den forbindelse var at disse heller lite nestekjærlige menneskene oppfattet det som at man skal elske sin neste, dersom din neste er slik som deg selv. Og det er det jo mye lettere å gjøre.

Grunnen til at jeg kommer inn på dette nå, er at jeg for noen dager siden snublet over nettsiden til avisen Dagen. En avis som kanskje heller burde hete Svarteste Natta, for her inne var det heller mørkt. Her er det lite av det jeg forbinder med opplysning, for å si det sånn. Noe man ser ut til å være spesielt opptatt av er homofili. Og det er man imot, veldig imot. Grunnen er at Gud nemlig er veldig mot homofili. Dette er man tydeligvis absolutt ikke i tvil om. Et sted sto det noe om at det er ikke hva mennesker tenker, men hva gud mener, som virkelig teller. Heldigvis for skribenten lot det til at han og Gud var enige. Og det var bra for ham, for jeg leste også en kommentar der det ble sagt noe om å få smake Guds vrede. De som skulle få smake denne vreden var så vel homofile som alle som ikke lider av langt framskreden homofobi, uansett livssyn, om jeg forsto vedkommende rett.

Det er nok slitsomt å være homofob kristenfundamentalist i en verden som tross alt går framover. De klager over at Bibelen kan tolkes på flere måter, noe som vil si at andre tolker den på andre måter enn dem selv. Og det er selvfølgelig feil måte, selv har man jo absolutt rett. Siden det kan se ut til at det de først og fremst tror på er egen fortreffelighet, så hadde det kanskje ikke vært så dumt med litt tvil.

Man kan jo lure på at de gidder å bruke så mye energi på akkurat dette, det skulle være nok av reell elendighet her i verden å gremme seg over. Det jeg kom til å tenke på når jeg leste om at Gud overhode ikke kan godta homofili, er om hvordan Gud stiller seg til uhederlighet. Den verste arbeidsgiveren jeg noen gang har hatt, var nemlig kristen. Han prøvde å snyte meg som best det lot seg gjøre og behandlet meg mer respektløst enn noen annen arbeidsgiver jeg har vært borti. Da vi kranglet om penger han skyldte meg i etterkant, sendte han meg både e-poster og brev som ikke inneholdt annet enn løgn og fanteri. Hvis jeg hadde spurt disse som har direktelinje til Gud om hva han måtte mene om dette, regner jeg med at de ville svart at dette syntes Gud var helt som det skulle være. Siden guden de tror på mener det samme som dem selv, og min erfaring er at slike fanatikere befinner seg langt til høyre politisk, synes sikkert både de og Gud at arbeidstakere får lære seg å stå med lua i hånda og ydmykt finne seg i arbeidsgivers nykker.

Uansett, jeg avslutter med en video som skulle passe godt i sakens anledning

 

Da jeg gjorde et mislykket forsøk på å annonsere etter jobb

Jeg har hatt mange slitsomme og stressende jobber opp gjennom årene, men noe av det verste har vært de periodene jeg har vært på jakt etter jobb. Eksempelvis kan et jobbintervju være langt mer slitsomt enn en full arbeidsdag, selv om det ikke tar like lang tid. Det å gå og tenke på at pengene snart tar slutt og ikke vite når neste jobb dukker opp, er stort sett også langt mer slitsomt enn å være på jobb. For mange år siden var jeg rimelig desperat, jeg prøvde meg derfor med en annonse i en avis.

Det jeg fikk mest av var telefoner fra diverse telefonselgere som ville selge meg nye annonser. Det sa jeg nei til, med stigende irritasjon ettersom jeg fikk den ene telefonen etter den andre. Jeg fikk en telefon fra en som drev eget firma, han hadde ikke sagt så veldig mye før han fortalte at han var nyskilt. Ja, og altså, så han tenkte kanskje at det kunne bli noe mer enn bare jobbing, han bare lurte på det altså. Fri og bevares, det sto ingenting om min sivilstatus i annonsen, jeg kunne vært gift og hatt en haug med unger. Det var jeg jo ikke, men jeg takket allikevel nei.

Men det skulle bli verre, jeg fikk en telefon fra et ukjent nummer. Han som ringte kunne fortelle at det gjaldt en «herreklubb», ja den var ikke legal altså. Jeg snakket litt med ham, ikke fordi jeg var interessert i jobben han hadde å tilby, men fordi jeg lurte på hva i huleste dette var for noe. Jeg skulle visst servere «herrene», det pleide å komme noen damer dit og sånn, sa han. Hva disse damene gjorde kan man jo tenke seg. Etter en stund bare brøt han samtalen, det gjorde ikke noe. Riktignok var jeg desperat, men det gikk likevel en grense et sted, og dette var helt klart langt utenfor den grensen.

En annen telefon gjaldt noe som virket rimelig uklart, men det skulle være et møte i byen, jeg kunne gå dit for å høre mer. Jeg tenkte at jeg kunne nå gå og høre hva dette var for noe. Det viste seg at det gjaldt et slags telefonselskap der man drev med såkalt nettverksmarkedsføring, eller pyramidespill som jeg ville kalle det. Her skulle man betale inn en ganske bra sum med penger, verve andre og etter hvert tjene penger som gress. Hele tiden ble det sagt at systemet deeet fungerer. Når man skulle lure folk til å kjøpe telefonabonnement hos dem, skulle man begynne med mora si, ble det sagt. Antagelig fordi mor ikke ville spørre så mye, for man skulle fortelle minst mulig om virksomheten til potensielle abonnenter, ble det også sagt. Og systemet deeet fungerte, sagt gjentatte ganger gjennom hele møtet. Et par dager etter det tvilsomme møtet, ble jeg ringt opp og spurt om jeg var interessert. Det var jeg ikke, det syntes fyren var dumt, for systemet deeet fungerte.

Av dette lærte jeg at det å annonsere i avisen etter jobb ikke fungerte særlig godt. Når jeg tenker tilbake på dette, er det noe jeg lurer på. Som kjent har vi politikere som mener at alle skal med, vi har arbeidslinja og de som ikke er i jobb befinner seg i et utenforskap der det fortrinnsvis skal være så ubehagelig som mulig å være. Så det jeg lurer på er om man mener at vi skal være villige til å stille som elskerinner for desperate nyskilte menn, jobbe på illegale «herreklubber» eller delta i pyramidespill, for å unngå utenforskapet. Det kunne vært et interessant spørsmål å stille våre kjære politikere, ikke minst arbeidsministeren som har sånn tro på de midlertidige jobbenes fortreffelighet. Til tross for at jeg var villig til å stille opp på kortvarige jobber og på svært kortvarig varsel, se forrige bloggpost, så var det altså ikke enkelt å få noe å gjøre. Det er det nemlig ikke alltid at det er.

Det midlertidige mareritt

Som vel de fleste sikkert har fått med seg ble det fra første juli utvidet adgang til midlertidige ansettelser. De som har lest litt på denne bloggen burde også ha fått med seg at jeg har en viss erfaring med midlertidige jobber. Blant bestemmelsene som nå har trådt i kraft heter det seg at dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer en karantene for de aktuelle arbeidsoppgavene på tolv måneder. Noe som vil si at det ikke skal være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for å få utført arbeidsoppgaver av samme art. Hvordan man vil sørge for at dette overholdes vet jeg ikke. Det er ikke sikkert det blir enkelt, jeg har sett at arbeidsgivere kan være ganske kreative når det gjelder å omgå lover og regler det ikke passer dem å følge. Et eksempel i så måte opplevde jeg da jobbet for et vikarbyrå på slutten av nittitallet. Jeg ble sendt på en vaskejobb, på oppdragsbekreftelsen jeg fikk fra vikarbyrået sto det at oppdraget gjaldt kantine. Jeg ble en smule overrasket, saken var at på dette stedet fantes det ikke noen kantine i det hele tatt. Da jeg tok det opp med konsulenten min, fikk jeg til svar at de ikke hadde lov å leie ut folk til vaskejobber, følgelig oppga de i stedet at det var jobb på kantine.

Det jeg har opplevd av midlertidige jobber kan kalles ekstremvarianten, hvor jeg til tider har jobbet én dag har og én dag der. Jeg er redd det blir flere som kommer til å oppleve tilsvarende, uansett vil det bli flere som opplever den vonde usikkerheten som følger med midlertidige jobber. Usikkerheten jeg selv har opplevd sliter på så vel psykisk som fysisk helse, jeg har lyst til å fortelle om hvordan det til tider har vært. Og dette er ikke overdrivelser, men hvordan det faktisk kan være å jobbe som vikar. Eller å være fleksibel, som det heter på moderne språk.

Så velkommen til det fleksible mareritt: Telefonen ringer tidlig på morgenen, du får spørsmål om du kan stille på jobb i et firma som ligger i Bortivekkgata 13, jobben begynte egentlig for en halvtime siden. Du vet ikke hvor Bortivekkgata befinner seg, hadde du fått beskjed i går hadde du sjekket kart og reiserute på nettet, det har du ikke tid til nå, du skulle jo allerede ha vært der. Så du hopper på en buss og håper det beste, etter litt leting finner du Bortivekkgata 13, men der er det ingen som har bestilt vikar i dag. Men heldigvis dukker det opp en person som mener å vite at firmaet du skal til befinner seg i Bortivekkgata 21. Du peser videre til nummer 21, ganske riktig der skal de ha vikar. Du får beskjed om at de gjentatte ganger har fortalt vikarbyrået at de befinner seg i nummer 21, og ikke i nummer 13, men uten at det så langt har hjulpet. Uansett, du blir henvist til et sentralbord hvor du sitter helt alene og prøver å sette over telefoner så riktig som du kan. Sant å si har du ikke helt fått med deg hva firmaet egentlig sysler med, det er det ingen som har hatt tid til å fortelle deg, så det er ikke helt enkelt, men det går nå på et vis. På slutten av dagen får du beskjed om at de ikke trenger deg i morgen. Men dagen etter blir du nok en gang ringt opp om at de trenger deg igjen på samme sted, igjen skulle du vært der for en halvtime siden. Så du peser til bussen nok en gang, i dag er det i hvert fall lettere å finne fram og du har en viss formening om hva som foregår på stedet, så ikke fullt så stressende i dag, tross alt.

Deretter går det noen dager uten jobb, og uten inntekt, en dag blir du ringt opp mens du er i butikken, det gjelder en jobb i morgen, men to timer senere får du nok en telefon om at den jobben ble det ikke noe av allikevel. Så er du heldig, du får et oppdrag på to uker, skal begynne i morgen. Nå har du mulighet til å sjekke ut på forhånd hvor stedet befinner seg og hvordan du kommer deg dit. Det er en kantine og det er flere andre der, problemet er at de er av den sorten som ikke er særlig interessert i å sette nyankomne inn i arbeidsoppgavene. Derimot er de veldig interessert i å irettesette deg hvis du har satt en asjett to centimeter fra der den egentlig skal stå. Da går deres lille verden omtrent under og det mases og kjeftes. De to ukene blir et helvete, men du holder ut, hva annet kan du gjøre, du trenger tross alt de stakkars kronene du tjener.

Så går det igjen noen dager uten jobb, før du igjen blir ringt opp av et annet vikarbyrå enn det du vanligvis jobber for. Det gjelder en jobb som kun er på fire timer per dag og bedriften befinner seg i Ytre Huttiheita. Til tross for at jobben knapt går med overskudd, da timelønna er svært lav og reiseutgiftene store, takker du ja. Det gjør du i håp om flere oppdrag. Når du kommer hjem fra jobb har du vært borte i nærmere sju timer og når reiseutgiftene er trukket fra, sitter du igjen med et overskudd på vel hundre kroner dagen. Det går lang tid før du hører fra samme byrå igjen. Det gjør du en dag du er på et endagsoppdrag for det andre byrået, da ringer de og spør om du kunne gått på jobb for dem den dagen. Det kan du selvfølgelig ikke. Det går enda lenger til neste gang du hører fra dem.

De verste dagene er dem der du ikke vet om de ringer deg eller ikke, når klokka drar seg over ni kan du regne med at det ikke blir noe den dagen. På en måte er du lettet, det er et slit å dra på nye jobber hele tiden, men samtidig hadde du så absolutt trengt pengene. Usikkerheten river i kroppen, du vet aldri når de ringer og hva som venter deg. Så er du «heldig», du får en jobb som varer noen uker, men oppdraget blir fornyet fra uke til uke. Når du går på jobb på fredag vet du ikke om du har noen jobb å gå til på mandag.

Sånn kunne jeg holde på, sådan er hverdagen for arbeidslivets mest fleksible slitere. Som før sagt, dette er ekstremversjonen av midlertidige jobber, men det har i lange perioder vært min virkelighet. Jeg tror man må prøve det for å forstå hvilken virkning det har på helsa og livet ditt i det store og hele. Du befinner deg langt nede, om ikke nederst, på rangstigen, samtidig som det er en svært krevende situasjon å være i. Til tider er det som å befinne seg i et mareritt. Dessverre blir det nok flere som får prøve det midlertidige mareritt i tiden framover.