Bøllekurs for barnfrie, annen leksjon

For mange mennesker?
For to år siden hadde jeg planer om et bøllekurs for barnfrie her på bloggen. Dessverre ble det med første leksjon, da bloggingen av forskjellige grunner stoppet opp. Da er det kanskje på tide å sparke i gang kurset igjen, så her kommer annen leksjon. Forhåpentligvis går det ikke to år til tredje leksjon, da vil det ta i overkant lang tid å bli ferdig utlært barnfri bølle.

I sommer har Klassekampen hatt en serie om overbefolkning, der noen har ment at det er at problem og andre har ment at det ikke er et problem i det hele tatt. En av dem som mener det er et problem er Gert Nygårdshaug, som tar til orde for en ettbarnspolitikk her i landet. Denne artikkelen er på nett og kan leses her. Andre er totalt uenige og noen dager senere kunne man lese om verpesjuke politikere, der det framgår at både på høyre- og venstresiden vil man ha opp fødselstallene. En av de verpesjuke Klassekampen har snakket med er Anniken Huitfeldt som er leder i Aps kvinnegruppe. Hun mener vi er helt avhengige å ha flere som kan betale for velferden. Men vi må satse på grønn vekst, noe som blant annet må innebære at industrien må omstilles til en mer bærekraftig produksjon og en omstilling av både kosthold og matproduksjon. En annen verpesjuk som uttaler seg er Mathilde Fasting fra den høyreorienterte tenketanken Civita. Når hun blir spurt om hva hun mener om at advarslene om fortsatt befolkningsvekst vil føre til økologisk kollaps, sier hun ikke vil være med på slike dommedagsprofetier og setter sin lit til grønn vekst og teknologiske muligheter, som å omdanne saltvann til ferskvann. På spørsmålet om det ikke er skummelt å sette sin lit til teknologi som ennå ikke finnes om det er artens overlevelse som står på spill, svarer hun som følger: Nei, vi må ha tro på fremtidig teknologi, vi har ikke noe annet valg. Ellers har vi jo bare gitt opp. Det er når jeg leser slikt at jeg er ekstra glad jeg ikke har satt barn til verden, da ville jeg virkelig vært bekymret for ungens framtidsutsikter. Nå har jeg evnen til å se utover min egne lille verden, så jeg er bekymret uansett.

Jeg er verken tilhenger av ettbarnspolitikk eller at man skal føre en politikk som har som mål å få opp fødselstallene. Det jeg ønsker meg er at det skal bli fullt ut akseptert å få ingen eller ett barn. Jeg vet ikke hvor mange barn som fødes som følge av press fra omverdenen, men jeg vil tro det er en del. Det bør være lov å sette spørsmåltegn ved tanken på evig vekst i så vel befolkning som forbruk, på en klode som ikke vokser. Gjør man det, vil ett eller ingen barn framstå som ansvarsfulle valg, ikke som egoisme slik mange liker å hevde.

Mer enn én gang har jeg sett barnfrie beskrevet som egoistiske storforbrukere av luksusvarer og ferieturer til eksotiske reisemål. De finnes sikkert, på samme måte som det finnes miljøbevisste barnefamilier. Men det jeg har sett rundt meg er litt annerledes. Jeg synes å se en tendens til at mange barnfrie er mer miljøbevisste enn mange av dem som har barn. Det gjelder blant annet kjøttforbruk og kasting av mat. For ikke å snakke om bilbruk, der mange foreldre ser ut til å være svært opptatt av å lære opp barna til å bli ihuga bilister, de skal kjøres overalt selv om de for lengst er gamle nok til å ta bussen på egenhånd. Jeg har problemer med å se for meg dagens politikere fortelle slike barnefamilier at de må legge om livsstilen.
Nå lever det ikke bare mennesker her på kloden, vi deler den faktisk med en rekke flotte skapninger. Mange av disse er utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner. Så da lar jeg en representant for de utryddelsestruede geipe til verpesjuke politikere og andre som mener det ikke kan bli for mange mennesker på jorda. Dette er tross alt et bøllekurs.