Da jeg gjorde et mislykket forsøk på å annonsere etter jobb

Jeg har hatt mange slitsomme og stressende jobber opp gjennom årene, men noe av det verste har vært de periodene jeg har vært på jakt etter jobb. Eksempelvis kan et jobbintervju være langt mer slitsomt enn en full arbeidsdag, selv om det ikke tar like lang tid. Det å gå og tenke på at pengene snart tar slutt og ikke vite når neste jobb dukker opp, er stort sett også langt mer slitsomt enn å være på jobb. For mange år siden var jeg rimelig desperat, jeg prøvde meg derfor med en annonse i en avis.

Det jeg fikk mest av var telefoner fra diverse telefonselgere som ville selge meg nye annonser. Det sa jeg nei til, med stigende irritasjon ettersom jeg fikk den ene telefonen etter den andre. Jeg fikk en telefon fra en som drev eget firma, han hadde ikke sagt så veldig mye før han fortalte at han var nyskilt. Ja, og altså, så han tenkte kanskje at det kunne bli noe mer enn bare jobbing, han bare lurte på det altså. Fri og bevares, det sto ingenting om min sivilstatus i annonsen, jeg kunne vært gift og hatt en haug med unger. Det var jeg jo ikke, men jeg takket allikevel nei.

Men det skulle bli verre, jeg fikk en telefon fra et ukjent nummer. Han som ringte kunne fortelle at det gjaldt en «herreklubb», ja den var ikke legal altså. Jeg snakket litt med ham, ikke fordi jeg var interessert i jobben han hadde å tilby, men fordi jeg lurte på hva i huleste dette var for noe. Jeg skulle visst servere «herrene», det pleide å komme noen damer dit og sånn, sa han. Hva disse damene gjorde kan man jo tenke seg. Etter en stund bare brøt han samtalen, det gjorde ikke noe. Riktignok var jeg desperat, men det gikk likevel en grense et sted, og dette var helt klart langt utenfor den grensen.

En annen telefon gjaldt noe som virket rimelig uklart, men det skulle være et møte i byen, jeg kunne gå dit for å høre mer. Jeg tenkte at jeg kunne nå gå og høre hva dette var for noe. Det viste seg at det gjaldt et slags telefonselskap der man drev med såkalt nettverksmarkedsføring, eller pyramidespill som jeg ville kalle det. Her skulle man betale inn en ganske bra sum med penger, verve andre og etter hvert tjene penger som gress. Hele tiden ble det sagt at systemet deeet fungerer. Når man skulle lure folk til å kjøpe telefonabonnement hos dem, skulle man begynne med mora si, ble det sagt. Antagelig fordi mor ikke ville spørre så mye, for man skulle fortelle minst mulig om virksomheten til potensielle abonnenter, ble det også sagt. Og systemet deeet fungerte, sagt gjentatte ganger gjennom hele møtet. Et par dager etter det tvilsomme møtet, ble jeg ringt opp og spurt om jeg var interessert. Det var jeg ikke, det syntes fyren var dumt, for systemet deeet fungerte.

Av dette lærte jeg at det å annonsere i avisen etter jobb ikke fungerte særlig godt. Når jeg tenker tilbake på dette, er det noe jeg lurer på. Som kjent har vi politikere som mener at alle skal med, vi har arbeidslinja og de som ikke er i jobb befinner seg i et utenforskap der det fortrinnsvis skal være så ubehagelig som mulig å være. Så det jeg lurer på er om man mener at vi skal være villige til å stille som elskerinner for desperate nyskilte menn, jobbe på illegale «herreklubber» eller delta i pyramidespill, for å unngå utenforskapet. Det kunne vært et interessant spørsmål å stille våre kjære politikere, ikke minst arbeidsministeren som har sånn tro på de midlertidige jobbenes fortreffelighet. Til tross for at jeg var villig til å stille opp på kortvarige jobber og på svært kortvarig varsel, se forrige bloggpost, så var det altså ikke enkelt å få noe å gjøre. Det er det nemlig ikke alltid at det er.