Den rette innstillingen

Positiv skal man være

Det er nå tre år siden jeg slet meg gjennom et kurs på Reaktorskolen, bloggpostene jeg skrev underveis blir fremdeles lest og kommentert. Med ujevne mellomrom dukker det opp en spesiell type kommentarer, den som skriver sier vedkommende går eller har gått på Reaktorskolen, skolen blir gjerne lovprist, samtidig som jeg får mitt pass påskrevet og det er ingen vakker påskrift. Jeg er negativ, har feil innstilling, ikke motivert for å komme i jobb, osv. osv. osv…

Det er interessant er at jeg aldri har fått tilsvarende kommentarer under det jeg har skrevet om mine erfaringer fra arbeidslivet, heller ikke fra det jeg har skrevet ellers om NAV. Merkelig nok later det ikke til at noen som har gått på Reaktorskolen og er fornøyd, kan skrive om det uten å komme med regla om hvor negativ undertegnede er. Nå må det sies at jeg verken blir såret, fornærmet, krenket eller noe som helst annet av disse beskyldningene. Det jeg opplevde på Reaktorskolen var ille, når folk blir sendt til slike steder er det fordi de er i klørne på NAV. Noe som betyr at folk er i en vanskelig situasjon, enten det skyldes arbeidsledighet, sykdom eller noe annet som er ugreit. Da er det siste man behøver å bli tråkket på, psyket ned, bli fratatt det man måtte ha av overskudd og selvtillit. Jeg kan ikke se at det er negativt å si fra når man ser noe som er gærent, særlig ikke når det går utover dem som har nok å slite med fra før.

Kommentarene der jeg stemples som negativ osv. representerer en type argumentasjon jeg dessverre synes det blir stadig mer av. I stedet for å komme med saklige argumenter stempler man motstanderen som negativ. De kan til tider bli ganske snodig, som en kommentar jeg fikk under en bloggpost der jeg skrev at vi hadde blitt tvunget til å skrive seks jobbsøknader i løpet av en dag. Da var det en som skrev følgende: Jeg er absolutt ikke enig i det du sier. Det er ingen som blir tvunget til å sende ørten søknader i løpet av 5-6 timer. Det handler om å sette seg klare mål for uken, sine egne mål for deretter å jobbe mot å oppnå disse. Her er altså den som kommenterer uenig i det jeg faktisk opplevde. Vedkommende mener også å vite at jeg hadde feil innstilling og ikke var klar for å komme i jobb. For å bruke denne type argumentasjon i en annen sammenheng. Jeg skrev en gang om en vaskejobb jeg hadde på en jernbanestasjon, der en stor del av jobben besto i å vaske doer. Jeg vasket doer i flere timer hver dag, dette var som man kanskje skjønner ikke spesielt festlig. I hvert fall forsto vennene mine det, derfor fikk jeg forståelse for at livet ikke var helt topp akkurat da. Det var ingen som sa at det er jeg ikke enig med deg i, det er ingen som må vaske doer i flere timer hver dag, med tilhørende beskyldninger om feil innstilling. Heller ikke mine kolleger forventet at jeg skulle synes jobben var morsom, det virket ikke som de syntes det selv heller.  Dessuten beklaget de seg støtt og stadig over alle helseplagene jobben hadde påført dem, så dette var nok en skikkelig negativ gjeng.

I en annen kommentar kan man lese: du skriver at du en gang da ved Aetat hadde kurs.....litt lenge siden du hadde disse erfaringene kanskje, med påfølgende beskyldninger om å være bitter. I teksten hadde jeg skrevet at kurset gjennom Aetat holdt en helt annen standard, det var med andre ord mye bedre. Siden kommentatoren stempler meg som bitter, vil jeg tro h*n mener jeg ikke var fullt så bitter da jeg gikk Aetat-kurset og det var derfor jeg var mer fornøyd med det. Når en person har gått to kurs, er fornøyd med det ene og misfornøyd med det andre, er det antagelig flere enn meg som ville tro at det ganske enkelt skyldes at det ene kurset var bedre enn det andre, men noen følger tydeligvis en helt annen type logikk.
Jeg skal prøve å følge denne logikken med et tenkt eksempel. I år var jeg på en flott ferie, der jeg besøkte byer som Paris, San Sebastian og Barcelona. Jeg lå på gode hoteller, spiste nydelig mat, drakk god vin og opplevde i det hele tatt mye fint. Da jeg kom hjem var jeg glad og fornøyd og syntes jeg hadde hatt det alle tiders. For å bruke et muligens mer moteriktig begrep, jeg var positivt innstilt til ferien. Men hvis jeg nå blir mer uheldig med neste års ferie, jeg havner i en nitrist, grå by hvor det regner og blåser uavbrutt, ligger på et møkkete hotell med vond seng, kakkelakker og veggdyr. Jeg spiser mat som smaker pyton og ender opp med matforgiftning. Når jeg kommer hjem er jeg selvfølgelig kjempesur og synes jeg har hatt en møkkaferie. Jeg vil etter all sannsynlighet møte sympati og medfølelse fra folk jeg kjenner. Det ville jeg antagelig ikke gjort dersom jeg hadde hatt venner av samme slag som den jeg har sitert ovenfor. Denne personen ville nok mene at det ikke var ferien det var noe i veien med, men derimot at jeg hadde greid å bli drabelig bitter og negativ det siste året. Min manglende entusiasme overfor kakkelakker, matforgiftning og annen elendighet skyldtes feil innstilling fra min side, med den rett innstillingen er nok både kakkelakker og veggdyr trivelige skapninger.

Disse menneskene som anser seg som så veldig positive burde spørre seg om hvor positivt det er å stemple andre som negative fordi de har andre meninger eller erfaringer enn en selv. At noe blir kritisert betyr ikke at den som kommer med kritikken er negativ, bitter og har feil innstilling. Hvis jeg oppfører meg dårlig overfor andre kan jeg ikke skylde på at andre er negative når de ikke liker oppførselen min.

Hvordan skrive flotte brev ved hjelp av svadagenerator

For en tid siden oppdaget jeg at det finnes en svadagenerator på nettet. Dette er jo særdeles gledelig for oss lavt utdannede som på grunn av vår manglende utdanning ikke behersker språket så godt, ifølge dem som har greie på det kan vi knapt nok uttrykke oss i det hele tatt. Og det må nok innrømmes,  når det gjelder svada føler jeg at jeg ikke er helt på høyden. Men med hjelp av svadageneratoren er det nå mulig for oss alle å framstå som drevne byråkrater, med setninger som er totalt uforståelige. Dette kan jo komme til nytte. Jeg har tenkt at dersom jeg skulle være så uheldig å havne i NAV-mølla igjen, skal jeg benytte meg av svadageneratoren når jeg skriver til dem. Da gjør jeg det slik at jeg putter inn en setning med svada mellom hver setning tenkt ut i eget hode. Resultatet blir ganske sikkert imponerende, her er et eksempel på hvordan et slikt brev vil kunne bli:

Jeg sendte en søknad om dagpenger for fire måneder siden, men har foreløpig ikke mottatt noe svar. Vedrørende en gjeldende avklaring innhentes instrumentet hva angår behovene. Etter fire uker prøvde jeg å ringe dere, men enten var det ingen som tok telefonen eller den jeg snakket med visste ingenting om saken. Med tanke på en betydelig ressursbruk identifiseres fokus i forhold til ressurssituasjonen. Omsider fikk jeg kontakt med en person som heter Tom Skallerud, ifølge Skallerud er det mulig at papirene forsvant en dag dere hadde gått tom for toalettpapir. Sett på bakgrunn av en kostnadseffektiv kvalitetssikring realiseres erfaringsutvekslingen i relasjon til evalueringen. Skallerud sa at på grunn av svikt i rutinene når det gjelder innkjøp av toalettpapir hadde man som en nødløsning gjort bruk av innkomne papirer til det formålet. I forhold til en resultatorientert mobilitet spores oppfølgingen i relasjon til føringene.  Jeg fikk derfor beskjed om å sende en ny søknad. Gitt en optimal effekt utvides økningen i forlengelsen av vesentligheten.
Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om, sendte en ny søknad. Sammenholdt med en særlig oppgaveløsning styrkes oppfølgingen i relasjon til verdiene. Etter flere uker uten svar prøvde jeg å kontakte dere både på e-post og telefon, uten resultat. Under henvisning til en vesentlig tidshorisont stimuleres kriteriene på tvers av forholdene. Jeg møtte da opp på kontoret deres og fikk etter flere timers venting snakke med en person som heter Silia Imbe. Avhengig av en løpende avklaring konkretiseres kriteriene i forhold til tilgjengeliggjøringen.  Imbe mente papirene antagelig hadde blitt tatt med da dere reiste på et seminar i Las Vegas og at de hadde blitt borte underveis. Uten hensyn til en særlig treffsikkerhet spores informasjonsflyten i relasjon til egenarten. Jeg fikk beskjed om å sende en ny søknad. På grunn av en sømløs tidshorisont tilgjengeliggjøres strategien parallelt med evalueringen.
Jeg sendte nok en søknad, men har fremdeles ikke fått noe svar. Grunnet en løpende overveielse identifiseres tilstedeværelsen innenfor konsekvensaspektet. Jeg har ringt, sendt mailer og møtt opp i egen person, men ingen later til å ha sett søknaden. I betraktning av en betydelig avveining balanseres strategien med henblikk på realitetsorienteringen. Jeg har blitt fortalt at siste søknad muligens er blitt kastet ved en feiltagelse og fått beskjed om å sende en ny. Sammenholdt med en proaktiv ressursbruk iverksettes risikofaktorene som en følge av en samlet vurdering. Det har jeg nå gjort og jeg håper på et snarlig svar. I og med en vesentlig oppgaveløsning kommuniseres fokus innenfor rammen av løsningen.

Flott, ikke sant? Dette brevet ble ikke helt ulikt noen av dem jeg mottok fra daværende Aetat, den gangen jeg sloss med dem i håp om å komme over i levelig jobb. Særlig de brevene der svaret var nei, var stappfulle av meningsløs svada, gjerne med henvisninger til hundre og ørten paragrafer i tillegg, for virkelig å vise at man hadde retten på sin side. Det var synd jeg ikke hadde tilgang til svadageneratoren den gang, da kunne jeg ha tatt igjen med samme mynt, eller rettere sagt samme svada. 

Flaks eller uflaks?

Uflaks igjen, tenkte jeg da jeg oppdaget at videoen jeg la ut på fredagskvelden var fjernet fra YouTube. Jeg husker jeg så den for en evighet eller to siden, men da jeg la den ut her på bloggen forsvant den altså umiddelbart.

Dette er tross alt en bagatell, men det fikk meg til å tenke litt på dette med å ha flaks kontra det å ha uflaks. Jeg har jo brukt en del tid på å angre på at jeg ikke tok en skikkelig utdanning, så spørs det vel om det går an å utdanne seg vekk fra å være uheldig. En god utdanning øker sjansene for et godt liv, men er ingen garanti. Med min uflaks er det store sjanser for at jeg hadde vært ferdig med utdanningen akkurat mens det var rekordhøy arbeidsledighet, vært nødt til å ta en tilfeldig drittjobb og blitt sittende fast der. Alternativt fått en tilsynelatende god jobb, men på en arbeidsplass med særdeles dårlig arbeidsmiljø, hvor jeg kanskje hadde opplevd både mobbing og annen elendighet. Jeg har sett hvordan folk brytes ned fysisk av tungt arbeid, men om man utdanner seg bort fra fysisk slit kan jobben fremdeles være psykisk belastende. Jeg har hørt folk med langt bedre jobber enn meg selv snakke om forhold på jobben som er verre enn det meste jeg har opplevd, med ufordragelige kolleger og der folk blir regelrett sinte dersom man er borte en dag eller to fordi man er reelt syk.

Når livet har gått meg imot og det meste er ille, har det hendt jeg har stoppet opp og tenkt litt på hvordan flertallet av dem som lever her på kloden har det samt hvordan folk har hatt opp gjennom tidene. Det kan gi litt perspektiv på elendigheta, kanskje de illsinte menneskene som sviner til kommentarfeltene rundt om på nettet burde gjøre det samme. Det betyr ikke at alt som skjer her i landet er greit, mye av det jeg har sett i arbeidslivet er i høyeste grad ugreit. Økte klasseskiller er ugreit, mye av det som skjer i NAV er absolutt ugreit, dyrking av fine fasader og forakt for dem som ikke er i besittelse av skinnende, velpolerte fasader er ugreit. At andre har det verre betyr ikke at man ikke har det vondt, jeg har sett nok av folk som har det vanskelig og som føler seg oversett og overlatt til seg selv, mens det snakkes om hvor godt vi har det her i landet. Samtidig har jeg sett at de som har evnen til å se litt utover seg selv kanskje utvikler en noe høyere smerteterskel enn dem som sitter med nesa begravd i egen navle.

Det har hendt jeg har fått høre fra andre at «åh, du er uheldig». Det har f eks vært når jeg har vært nødt til å slåss med arbeidsgivere for å få penger jeg har hatt krav på, da har det hendt jeg har tenkt at dette fortjener jeg f… ikke. På den annen side, verden er full av mennesker som får en skjebne de ikke har gjort seg fortjent til, noen ganger er det nok å bli født i feil land. At det er krig og fattigdom andre steder i verden rettferdiggjør likevel ikke brutale arbeidsgiveres utnyttelse av folk som stiller svakt på arbeidsmarkedet. Det rettferdiggjør i det hele tatt ikke dårlig behandling av dem som har det vanskelig nok fra før.

Det var dumt av meg ikke å ta en skikkelig utdanning, men noen med lav utdanning får jobber som er til å leve med, ofte takket være bekjentskaper. Mens noen tar en god utdanning og sliter med å få jobb, kanskje fordi de mangler de rette forbindelsene. Noen har mer flaks enn andre, de som breier seg i media og moraliserer over dem som ikke har vært så heldige burde tenke litt over det. Her er det gjerne snakk om mennesker som i det store og hele har vært heldige her i livet, dem de hever sine velutviklede moralske pekefingre mot, er ofte folk som står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom. Sykdom skyldes i stor grad uflaks, selv om man lever sunt har man ingen garanti for ikke å bli syk. Det kan jo se ut som om enkelte av dem som har makt og innflytelse i samfunnet har kommet dit de har på grunn av ren, skjær flaks.

En oppstrammer

I det helgen setter inn er det kanskje på tide med en aldri så liten oppstrammer. Jeg vil tro dette er en sang som ville falle i smak hos synsere av det slaget som inspirerte meg til teksten om den staute fjordingen Blakken. Et forslag til dem som arrangerer jobbsøkerkurs for NAV, la deltakerne stå i stram giv akt mens de synger denne sangen, de som ikke vil synge mister pengene sine samt idømmes ti piskeslag på nærmeste torg, til skrekk og advarsel. Egentlig rart at de ikke har tenkt på det allerede.

Vel, får håpe jeg ikke ga dem en ide nå, selv har jeg allerede starten helgen og inntar for øyeblikket et glass rødvin. Ønsker alle en flott helg!

                      

Utenfor

Om man er innenfor arbeidslivet kan man likevel føle seg plassert i et utenforskap

Utenforskap er et av de ordene språket vårt er blitt «beriket» med i de senere år. Noe særlig hyggelig ord er det ikke, i hvert fall ikke for dem som befinner seg i dette utenforskapet. Det er aldri hyggelig når det dukker opp stigmatiserende begreper som rammer en selv. For en del år siden var ordet lavstatusgrupper på moten, jeg syntes det var det ufyselig ord. Det skyldtes selvfølgelig at jeg var et av disse lavstatusmenneskene og det føltes ikke bra. Nå brukte man jo ikke ordet lavstatusmenneske, var man først lavstatus måtte man pent finne seg i å være en del av gruppe, å bli sett på som et menneske var en luksus man ikke ble tilgodesett med. Jeg kan heller ikke huske jeg har hørt ordet utenformenneske, selv om man er travelt opptatt med å snakke om utenforskap for tiden.

Nå har det seg jo sånn at jeg, selv når jeg har jobbet sent og tidlig, har følt meg som et utenformenneske, selv om denne betegnelsen vel er tiltenkt dem som står utenfor arbeidslivet. Det har de fleste av dem jeg har jobbet sammen med også gjort og det er vel nettopp følelsen av å være utenfor, ikke bli sett eller respektert for den innsatsen vi gjør, som har knyttet oss sammen. Utenformennesket som er innenfor arbeidslivet kan f eks være en godt voksen kvinne som jobber på kantine, det har hun gjort i mange år. Det er store sjanser for at hun vært langtidssykemeldt i en eller flere perioder, selv om hun også til tider har trosset legens råd og gått på jobb når hun burde vært sykmeldt. Hun har opplevd at jobben er blitt hardere, dels som følge av at hun nå jobber for et kantineselskap, da hun begynte å jobbe på kantine var hun ansatt på stedet. Når hun hører politikerne snakke, vet hun at det ikke er om henne og hennes liv. Ingen vil gjøre noe for at hun skal få det bedre, det snakkes om utdanning som en måte å komme vekk fra det livet hun lever. Det er vel og bra, men det hjelper ikke denne voksne kantinearbeideren. Hun er for gammel til å legge ut på noen klassereise, den eneste reisen hun har foran seg er den til nærmeste NAV-kontor. For der kommer hun antagelig til å havne ganske snart, utslitt som hun er, og hun har såpass erfaring med NAV at hun vet at hun har svært lite å glede seg til. Som de fleste andre jeg har møtt er nok også hun livredd for NAV, NAV er den mørke skya som henger over hodet på alle oss som på en eller annen måte er utenfor, enten det er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Dessuten føler hun at den innsatsen hun har gjort gjennom mange år ikke blir satt pris på. Hun har jo sett at folk vil ha tjenestene hennes, hver eneste dag mases det fra alle kanter, tomt for ditt, har du mer av datt og du må gjøre i stand lunsj for ti personer, må leveres på møterommet i øverste etasje, innerst i gangen, innen fem minutter. Hvis alle skal utdanne seg vekk fra slike jobber, hvem skal gjøre dem da, tenker hun kanskje. Vel, antagelig underbetalte arbeidsinnvandrere. Men uansett, hun har slitt og strevd i mange år, gitt alt hun har og mere til i jobben, og det eneste hun får høre er at hun burde ha utdannet seg vekk fra det. Om ett år eller to er hun antagelig helt utenfor, da orker hun ikke jobbe lenger og skal kvernes rundt i NAV-systemet, akkompagnert av politikernes og synsernes gnål om latskap, utenforskap og sikkert flere andre skap det ikke er særlig hyggelig å bli puttet i.

Som lavt utdannet er det opplest og vedtatt at jeg er dum. Nå bruker man selvfølgelig ikke ordet dum, man holder seg med litt finere ord og uttrykk, men det er ikke vanskelig å skjønne meningen, så dum er jeg tross alt ikke. Men til tross for dumheten, jeg har gjort noen erfaringer i livet. De har vært dyrekjøpte, derfor håper jeg i det minste at de har gjort meg litt klokere. De slitsomme jobbene, usikkerheten ved å være vikar, aldri vite hvordan ting er i morgen eller om en måned, for ikke å snakke om neste år. Jeg har lært noe om hva det vil si å ha det vanskelig, samtidig som man føler at man er omgitt av et hav av velstand og lykke man selv ikke får ta del i. Det var slik jeg følte for noen år siden, da jeg lot være å stemme ved et valg. Jeg følte meg rett og slett så utenfor at det ikke var noen vits i noe som helst. Og da gjorde jeg ikke stort annet enn å jobbe, så man kan så visst være utenfor fordi om man er i jobb.

Mulig at jeg begynner å bli gammel og henfaller til mimring om at alt var bedre før, men jeg synes det blir stadig mer akseptert å være ufin overfor andre mennesker og at det er mindre forståelse overfor oss som av en eller annen grunn ikke anses som vellykkede. Jeg har ment at man burde forstå at det kan være mange grunner til at folk ikke har tatt en god utdanning, ikke bare at man er lat og dum, men nå virker det jo også som man tror at sykdom er noe folk velger og at det kan kureres enkelt og greit med å sparke dem ut på jobb. De såkalt vellykkede er kanskje ikke alltid så veldig reflekterte? Kanskje det er slik at man blir litt klok av erfaring og at det hadde vært fint om vi hadde hatt flere samfunnsdebattanter som hadde opplevd noe annet enn et liv der alt går på skinner og hvor man får det som man vil? Kanskje det hadde blitt mindre floskler og innlærte fraser dersom livet hadde lært dem at alt nødvendigvis ikke er opp til deg selv og at det ikke alltid er så lett å være sin egen lykkes smed?

Blakken

På torsdag kveld prøvde jeg å følge med på Debatten på NRK. Temaet var altså trygd, av en eller annen grunn syntes jeg at jeg hadde hørt det meste før. Tankene begynte å gå sine egne veier og jeg kom til å tenke på debatten om sykefravær som raste for noen få år siden. Da ble det synset til de store gullmedaljer, det var liksom ikke grenser for hva som kunne trekkes inn i debatten. Et av de særeste innleggene i denne etter hvert svært syke debatten omhandlet en gjeterhund som visstnok hadde hatt en særdeles god arbeidsmoral. Fortsetter debatten om trygd er jeg er redd det kan dukke opp tilsvarende snodige kronikker utpå vinteren en gang. Jeg tenker meg noe slikt som dette:

Mine besteforeldre hadde en gang en stødig fjording som het Blakken, aldri har jeg sett noen med slik arbeidsmoral som det Blakken var i besittelse av. Han begynte å jobbe på jordet da han kun var to dager gammel og jobbet til han stupte på det samme jordet i en alder av tretti år. Da hadde han jobbet hardt hele dagen, for om man skal dø på ettermiddagen er det ingen grunn til ikke å jobbe på formiddagen, tenkte nok den trofaste sliteren. Gjennom alle år hadde han stått på, han jobbet på jordene og i skogen. En gang falt han overende og brakk alle fire beina, men la han seg ned på stallen og syntes synd på seg selv av den grunn? Gikk han på Nav? Nei, arbeid er den beste medisin, humret Blakken og ganske riktig, beina grodde i rekordfart. Han jobbet sent og tidlig, på fritiden tok han med forvirrede barn ut på ridetur og gikk på besøk til de gamle og syke, da hadde han med vafler som han hadde stekt selv med egne høver. Når han kom tilbake til stallen strikket han sokker og skjert til de sultne barna i Afrika, før han la seg sent på kveld, for deretter å begi seg ut på arbeid grytidlig på morgenen. Og til tross for hard innsats hver eneste dag forble han akkurat like blakk. For Blakken visste at penger ikke er det viktigste, men at det er i arbeidet gleden ligger, og bare der! Blakken er et eksempel til etterfølgelse for oss alle. Ikke minst for disse sytekoppene og slabbedaskene som klager over at de har kreft, psykiske plager, vondt i ryggen og annet tull. De får gjøre som Blakken gjorde, komme seg på jobb og det noe faderlig fort, så blir de nok friske på flekken. Men det vil de selvfølgelig ikke, fordi vi har altfor gode velferdsordninger i dette landet. Det lønner seg rett og slett ikke å jobbe, folk bare går på Nav og får trygd dersom de har litt vondt i lillefingeren. De burde lære av Blakken!

Jeg håper jeg tar feil og at vi slipper innlegg på tilsvarende nivå som dette. Men dersom debatten tar skikkelig av er det aldri godt å vite.

Høst

Jeg hadde planer om seriøs blogging etter at jeg kom hjem fra ferie, men så dukket det opp en lei høstforkjølelse som blant mye annen elendighet førte til at hjernen sluttet å virke. Den har ikke kommet helt i gang igjen, men kroppen har fungert noenlunde i helgen, så jeg kom meg i hvert fall ut på tur. Og det var jo vakkert ute, med flotte høstfarger.  

Etter å ha gått en herlig tur på to timer på lørdag, hørte jeg på dagens utgave av Verdibørsen (P2)på nettradio. Der avsluttet de en serie de har hatt om sammenhengen mellom vekstøkonomi, miljøkriser og menneskenes biologi. Det førte til en viss aktivitet i den forkjølelsesslitne hjernen min, men de var for forvirrede til at jeg kan skrive noe fornuftig om det. Det ligger ute på nettradio og kan anbefales, langt viktigere enn mye av det overfladiske vrøvlet det er så alt for mye av for tiden.

Vi driver rovdrift på naturen, da jeg startet denne bloggen var det først og fremst for å skrive om rovdrift på mennesker, som jeg dessverre har opplevd en del av i arbeidslivet. Det er vel en viss sammenheng, de som svinger pisken over ryggen på slitne arbeidsfolk ligger neppe våkne om natten og bekymrer seg over at jorda går til helvete. De drømmer nok heller søtt om nye biler og større hus.

Folk skal være stadig mer effektive, penere, mer veltrente, mer vellykkede på alle måter. Jeg holdt på å skrive mer stressa, men det skal man ikke, stress skal man mestre, man skal i det hele tatt mestre det meste.

Men høsten er uansett vakker…