Et sorgens kurs

Nå har jeg gjennomført tre uker av kurset som Nav har vært så elskverdige å sende meg på. At jeg skulle lære noe nyttig har jeg nå avskrevet som meningsløs propaganda. Det er jobbsøk og atter jobbsøk, og det som det het seg at vi skulle lære forsvinner i jobbsøktåka, som nå begynner å bli faretruende tjukk. Rett skal vare rett, det hender at det er en dag innimellom jobbsøkterroren som er viet matnyttig læring, men det er langt mellom dem.
Resultatet etter disse tre ukene er at jeg føler meg fullstendig tappet for energi, og har pådratt meg en plagsom hodepine.

De første dagene på kurset mimret jeg tilbake til kurs jeg har gått før. Datakurset jeg en gang gikk på Lillestrøm. Det var bra, selv om det var gjennom daværende Aetat. Jeg fikk tatt datakortet, og det med langt bedre resultater enn jeg hadde trodd var mulig for meg å oppnå, og jeg koste meg skikkelig underveis. Jeg sendte også en og annen lengselsfull tanke til språkkurset jeg tok i Oxford for en del år siden. Da jeg gikk disse kursene tenkte jeg mye på hvorfor i all verden jeg ikke hadde tatt skikkelig utdanning da jeg var ung. Det var jo så herlig å lære, jeg kunne ikke skjønne hva jeg tenkte på i ungdommen.
Dette kurset har framkalt minner om hvorfor jeg ikke tok noen ordentlig utdanning, det har fått meg til å tenke på mattetimene på ungdomskolen. Der satt jeg og skjønte stort sett ingenting, og jeg hatet hvert minutt. Slik jeg nå avskyr hvert øyeblikk på alle disse dagene med jobbsøk, jobbsøk, jobbsøk. Sånn sett er kurset en påminnelse om hvorfor jeg ikke hadde lyst til å gå særlig mye på skole da jeg var ung.

Det har gått nedover med mimringa om tidligere og bedre tider, for tiden er jeg på et stadium der jeg mimrer tilbake til tiden jeg jobbet på lager. Der sto jeg og puttet ting i pappesker, alternativt gikk rundt og plukket ting i kasser, som andre igjen puttet i pappesker. Dette fortoner seg nå som ren, skjær lykke. Fortsetter det sånn, og det tror jeg det er all grunn til å tro, så vil jeg mimre meg videre nedover i rekka, og ende opp med å lengte tilbake til å vaske doer på en jernbanestasjon, som jeg regner som et av de definitive bunnpunktene i min heller triste yrkeskarriere.

Fredagen var et sant helvete, da fikk vi beskjed om at vi skulle søke på seks jobber i løpet av dagen. Vær så god, søk! Da var det at undertegnede sprakk og ble halt med ut på gangen til samtale med læreren. Der ble jeg blant annet fortalt at det ville bli rapportert tilbake til Nav om kursdeltakernes innsats i løpet av kurset. Er det ikke et uttrykk som heter ”riset bak speilet”? Kanskje like greit å hente det fram og gi gjenstridige kursdeltakere en real omgang juling, det er vel det man har lyst til. Jeg føler i hvert fall at jeg blir behandlet som en drittunge. Og det setter jeg, naturlig nok, svært liten pris på.

How to get what you want!

For noen år siden forvillet jeg meg inn i noe som må ha vært avdelingen for selvhjelpsbøker i en bokhandel i Dublin. Et stort rom fullstappet av bøker med titler av typen ”How to get what you want”. De fleste av bøkene hadde påfallende smakløse og grelle omslag, skrikende grønt og skjærende rosa gikk igjen på mange av dem. Det var ikke grenser for hva man kunne oppnå med å kjøpe disse bøkene. Her kunne man få nyttige tips om det meste, hvordan bli rik, lykkelig, ung og vakker, slutte å røyke, gå ned i vekt, bli en bedre elsker, jobbe tjue timer i døgnet og fremdeles ha masse tid til venner og hobbyer, det var kort sagt ikke den ting ikke disse bøkene kunne hjelpe deg med.

Jeg ble helt satt ut av alt dette, og dessuten sur. Her sto jeg midt i den tusen år gamle irske hovedstaden, en by som har fostret et stort antall kjente forfattere, James Joyce, George Bernard Shaw, Samuel Beckett og Oscar Wilde, for å nevne noen, og denne bokhandelen så ut som en søppeldynge. Selvhjelpsfolket ville sikkert umiddelbart slå fast at det var meg det var noe gærent med, at jeg var negativ og sånn sett fortjente min vanskjebne som noe overvektig og temmelig fattig røyker, uten nevneverdig suksess i verken jobb eller privatliv. Jeg greier rett og slett ikke å tenke riktig, for det er jo bare det det hele dreier seg om, å tenke på den rette måten.

I ettertid har jeg tenkt at jeg burde kjøpt et eksemplar av hver eneste bok, jeg ville fått historiens største overvekt på flyet hjem, og dessuten overtrukket kontoen min noe voldsomt, men du verden hvor vellykket jeg ville blitt! Så jeg har vel bare meg selv å takke for min manglende suksess i livet.

Jeg har sett mennesker som har drevet med det som kalles selvutvikling, hvor resultatet snarere er blitt selvinnvikling, personer som har viklet seg så kraftig inn i seg selv at de ikke er i stand til å se andre mennesker i det hele tatt. De er blitt både selvgode og selvopptatte, men rikdommen og suksessen på alle livets områder har derimot uteblitt. De har minnet meg ganske mye om min barndoms pinsevenner, med klokkertro på egen fortreffelighet, og tilsvarende mangel på respekt for de annerledes tenkende.
Jeg hørte en gang en person som hadde viklet seg voldsomt inn i seg selv, uttale at folk som var fattige var det fordi de hadde vært rike i sitt forrige liv, og motsatt, at de rike hadde vært fattige forrige gang de tråkket rundt på jorden. At noen er rike og andre fattige skyldes altså ikke at det er noen form for urettferdighet ute og går, og det er jo behagelig tanke, så lenge man befinner seg blant de noenlunde rike.
Man tror altså på reinkarnasjon, og jeg har flere ganger lest om folk som mener de har vært indianerhøvdinger og egyptiske prinsesser i sitt forrige liv. Det merkelige er at jeg derimot aldri har lest om noen som har vært husmenn eller fabrikkarbeidere.

Tankegangen som selvutviklingsbøkene forfekter passer godt inn i vår tid, med nyliberalisme og selvdyrking. Da er det sikkert flott med bøker som kan lære folket hvordan de skal kvitte seg med foreldet tankegods, også kjent som folkeskikk, solidaritet og nestekjærlighet. Så kan vi alle finne fram til vår indre huleboer, og trampe i vei mot ubetinget suksess.

Den enes død.....

Nok en gang har jeg fått den tabloide virkeligheten i fleisen når jeg har stått i kassakø.
”Her ble Oda (15) funnet kvalt” skrek VG imot meg i dag. Kvalt, med enorme bokstaver, sånn for å sikre seg at absolutt alle skal få med seg hvordan den unge jenta ble drept.

Dette minte meg på en annen tragisk drapssak for mange år siden, der også en ung kvinne var blitt drept. Saken gikk som føljetong på forsiden av VG i ukevis, man riktig gasset seg med alle de uhyggelige detaljene. Den gangen jobbet jeg alene på en liten kantine der jeg var nødt til å selge denne sorgens blekka. Det var dager da jeg hadde lyst til å gjemme bort hele avisbunken og si at dessverre har ikke VG kommet i dag. Det kunne jeg selvfølgelig ikke gjøre, selv om jeg hadde aldri så lyst. Jeg var nødt til å sette fram svineriet i stativet sitt, og selge til alle som ville ha. Og det var mange som ville ha, VG er vel på mange måter avisenes Grandiosa, temmelig smakløs, men du verden så populær!

Jeg har mange ganger fundert over hva disse som lager slike førstesider tenker, er de stolte over det de gjør? I likhet med meg må vel også de stå i kassakø på butikken, der de får rikelig anledning til å beundre sine egne ”mesterverk”. Synes de virkelig selv at dette er veldig bra, eller er de litegranne flaue over seg selv, sånn innerst inne i sine tabloide sjeler?

Jobbsøkingens forbannelser

Takler du fleksibelt stress med gode og dårlige egenskaper?
Jeg er blitt sendt på kurs gjennom Nav. Da jeg var arbeidsledig for flere år siden, og innmeldt på det som den gang het Aetat, fikk jeg inntrykk av at kurs var en vederstyggelighet man helst skulle holde seg langt unna. Riktignok greide jeg å mase meg til datakortet, men da var det også slutt, alle spørsmål om videre kursing ble besvart med et rungende og unisont NEI!
Derfor hadde jeg ikke tenkt på noe kurs i denne omgang, men nå skulle plutselig alle på kurs, nå var kurs blitt noe bra man ville ha mest mulig av.
Siden jeg er en lærevillig sjel var jeg mer enn villig til å stille på kurs. All kunnskap er av det gode etter min mening. Eller kanskje ikke? Dessverre inneholder kurset en rekke dager med såkalt jobbsøk. For meg som har vært nødt til å forholde meg til jobbsøking støtt og stadig gjennom mange år er dette et sant slit. De to første dagene var fullstendig viet jobbsøkingens forbannelser, og det kommer flere.
Jobbsøk, bare ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Noe som skyldes at jeg har vært i flere jobbintervjuer enn jeg setter pris på, føler liksom at jeg har brukt opp kvoten min. Jeg har svettet over jobbsøknader og CV-skriving, slitt meg gjennom et uendelig antall intervjuer. Dine sterke og svake sider? Hva forbinder du med en god sjef? Har du problemer med ryggen? Takler du stress? Er du fleksibel? Hvordan tror du vennene dine oppfatter deg? Fortell litt om deg selv! Osv, osv, osv, osv.

Skade rådgiver med gode norsk kunnskaper
Jeg har lest enormt mange jobbannonser, og sett påfallende mye dårlig norsk. For noen dager siden så jeg en annonse hvor man søkte etter "finans selger". Andre er på jakt etter "skade rådgiver" eller "bil lakkerer". For å få disse sikkert veldig interessante jobbene må man være i besittelse av "gode norsk kunnskaper", ha "stå på vilje", og selvfølgelig er man for tiden på jakt etter folk som kan "gjøre en forskjell". For en som verken har sans for slitne floskler eller orddeling er bare det å måtte lese alt dette vrøvlet noe ordentlig herk.
I tillegg til all denne elendigheta har jeg fått med meg en lang rekke mer og mindre vanvittige jobbsøkertips. Særlig gjorde et om "forretningsmessig frisyre" et uforglemmelig inntrykk. Hvordan i huleste ser en forretningsmessig frisyre ut?
I det hele tatt, i jobbsøkerland skal man strømlinjeformes og markedstilpasses, man skal bedrive nettsverksbygging, uttrykke seg med forslitte fraser og strø om seg med begreper som "nøkkelegenskaper" og "kjerneverdier".

For mye av det gode er ikke alltid vidunderlig 
Greit nok at man som jobbsøker trenger informasjon om tingenes bedrøvelige tilstand. Et og annet tips kan så absolutt være verdt å få med seg. På den annen side kan det bli for mye av det gode, man kan bli så utmattet av jobbsøkermaset at det ikke blir krefter igjen til selve jobbsøkingen. Det kan gjelde folk som er langtidsledige, som kanskje hadde hatt godt av å glemme seg bort litt, konsentrere seg om å lære noe nytt og oppleve gleden med det, i stedet for hele tiden å være nødt til å tenke på seg selv som arbeidsledig. Siden det ser ut til at Nav putter inn jobbsøk i absolutt alle kurs må det bli slitsomt for dem som tar flere kurs, og må gjennom det samme igjen og igjen. Dessuten koster det penger å sende folk på kurs, og da kan man stille spørsmål ved om dette er den beste måten å gjøre det på. Da jeg gikk på datakurs gjennom Aetat var det også jobbsøk, følgelig er mye av det jeg hørte de første dagene på dette kurset ikke nytt for meg.
En annen ting er den før omtalte utmattelsen. Mens jeg har jobbet bortover i diverse tvilsomme jobber har det hele tiden surret og gått i hodet mitt hvordan skal jeg komme meg over i en bedre jobb, hvordan skal jeg få en jobb jeg kan leve av og med i årene framover. Hvordan i all verden skal jeg komme meg vekk fra denne elendigheta? Da blir man forferdelig psykisk sliten. Da trenger man et pusterom, å lære noe nytt kan være akkurat det man trenger. Man får noe annet å tenke på, samtidig som man øker mulighetene til å komme over i en bedre jobb. Når det hele tiden skal brytes inn med jobbsøk, kan dette virke forstyrrende og stressende.

Kjerneverdier: Avskyr floskler, illojal 
En god ting med jobbsøkingen jeg har vært gjennom så langt er at den har minnet meg på at arbeidsgivere har et annet forhold til klisjeer og forslitte fraser enn det jeg har. Jeg avskyr sånt, mens arbeidsgiverne ser ut til å elske det. Så heretter skal jeg pøse på med floskler, samt litt orddeling, eller særskriving som det vel egentlig heter, det ser de også ut til å ha sansen for.
Og mine kjerneverdier? Eller kjerne verdier? Jo, jeg er veldig mot krig og fred og sånn jeg altså. Videre henvises man til min blogg, der man kan lese om hvor innmari festlig jeg synes det er å jobbe helsa av meg for stadig lavere lønn. Dersom arbeidsgiveren snyter meg litt i tillegg hopper jeg formelig i taket av glede.
Ikke lojal og fleksibel nok? Nei, kanskje ikke. Drittlei? Ja, helt klart!

Dette er ingen engleblogg

Til tross for den ikke direkte vakre ”engelen” ovenfor er dette ingen engleblogg. På denne bloggen tror man ikke på engler, og man kjøper heller ikke englebøker.
Jeg syntes det var nødvendig å klargjøre dette da det har vært en del baluba om engler de siste dagene. Dette fordi en prinsesse har skrevet bok om emnet.

Engelen som synger ut i vilden sky, sannsynligvis både høyt og falsk, skyldes at denne bloggeren har en skummel fortid som illustratør for et blad om bull terriere. Siden det har vært litt slapt med tegning de senere år, fant jeg ut at jeg kunne bedrive litt resirkulering. Gjenbruk er bra, og i disse dager driver man med slikt helt opp på regjeringsnivå. I motsetning til de resirkulerte statsrådene fikk denne engelen litt farge på seg før den ble gjenbrukt.

Å tegne englebuller, eller andre buller, var en langt mindre lukrativ geskjeft enn å skrive bøker om engler. Noe som muligens skyldes at undertegnede ikke er i besittelse av en prinsessetittel. Fordelen var at om jeg ikke ble bemidlet av det, så slapp jeg å bli omtalt som ”intellektuelt ubemidlet”, noe som helt klart kan sees som en fordel.

I forbindelse med alt engleoppstyret kom jeg til å tenke på barndommens englebilder. Disse forestilte ofte barn som krysset en bro som så ut til å være i dårlig forfatning, bak dem gikk en engel og passet på, antagelig holdt disse ungene seg med skytsengel. Slike bilder hang gjerne på do, det er i hvert fall det jeg forbinder dem med. Jeg må ha vært på opptil flere doer i løpet av barneårene der det hang slike bilder. Og hvis man nå absolutt måtte henge opp slike bilder var det vel det rette stedet å ha dem, særlig smakfulle var de sant å si ikke.
Om jeg oppfatter engleboka som like smakløs som min barndoms dobilder skal jeg ikke si noe om, man bedriver ikke majestetsfornærmelser på denne bloggen.

Det velfødde hylekor

En ukontrollert utblåsning fra folkedypet
Nå er jeg inderlig lei av velfødde mennesker fra de høyere samfunnslag som synser og mener for vidåpne mikrofoner, mens andre som ikke er like heldige her i livet ikke kommer til orde. Nå skal vi ta oss sammen, og man vil ha slutt på at sykdom belønnes med trygd. Det er klart at man vil ha slutt på at slik uønsket adferd blir belønnet. Hvorfor ikke fjerne alderspensjonen i samme slengen, hvorfor i huleste skal vi belønne folk for å bli gamle, skrukkete og skrøpelige, når det vi vil ha er unge, pene og arbeidsføre folk.
Nei, nå må vi ta oss sammen, selv om enkelte av oss ikke har gjort annet. Selv har jeg tatt meg sammen så kraftig i mange år at jeg nå knirker uhyggelig i sammenføyningene. Jeg er så utrolig lei av alle disse bortskjemte moralistene som breier seg så innmari i det offentlige rom, som forteller oss andre om hvor late og umoralske vi er. Og nok en gang slår det meg hvor lite den virkeligheten som beskrives i media stemmer med den jeg selv opplever.

Det slår meg som litt merkelig at når man skal diskutere trygdemisbruk i radio og tv, så er det aldri noen til stede som selv er trygdet. Jeg synes det hadde vært naturlig at noen av dem det gjelder kunne fått komme til orde, fortelle litt om hvorfor de er på trygd. Det kunne jo være fordi de var for syke til å jobbe, eller kanskje ikke var i stand til å yte så mye som arbeidsgiverne krever. De er blitt ganske så kravstore etter hvert, disse arbeidsgiverne, det skal liksom ikke så mye til før man ikke slipper gjennom deres trange nåløye. Vondt i ryggen? Nei, da vil de ikke ha deg. Psykiske problemer? Fysj og fy, du er ubrukelig. Tåler du ikke stort arbeidspress? Latsabb! Osv, osv.
Eller hva om en representant for folk med tungt og slitsomt arbeid kunne vært med i en slik debatt, kanskje vedkommende kunne hatt noe forslag om hva som kunne gjøres for å forhindre at folk blir totalt utslitte. Unnskyld, jeg glemte at det ikke er lov å bli utslitt.

Jeg har jobbet sammen med folk som har vært operert i armer, bein, rygg, som følge av hardt og ensformig arbeid. Etter en eller flere mer eller mindre vellykkede operasjoner kastes de tilbake i samme jobb som er årsak til skadene de har fått. Da forventer man at disse skal ”stå i jobb”, som det så fint heter, (sannsynligvis et begrep som er funnet på av folk som er så heldige at de slipper å stå på jobben) til de går av med pensjon, de skal yte maksimalt og ikke være hjemme fra jobben. Jeg har sett mange som gjør så godt de kan, men når folk må hive innpå sterke smertestillende og fremdeles har så vondt at de nesten ikke greier å jobbe, da er det ikke lett å leve opp til disse strenge kravene. Jeg har ofte blitt imponert over hvor flinke folk er til å holde humøret oppe, selv om de har det aldri så tøft. Derfor skulle jeg ønske dette velfødde hylekoret kunne holde opp å sutre over andres manglende arbeidsmoral.

Det er stor forskjell på hvor sliten man blir av forskjellige typer jobber. Da jeg jobbet i lengre tid på lager ble jeg etter hvert så sliten i bein og rygg at jeg hadde konstant vondt. Jeg som vanligvis ikke rører smertestillende var nødt til å knaske piller støtt og stadig, ellers hadde jeg ikke greid å komme gjennom dagene. Når jeg gikk hadde jeg vondt for hvert steg jeg tok, det var så jeg nærmest krabbet ut fra jobb. Jeg er i utgangskpunktet frisk og rask, men jeg er født med litt skakke og skjeve føtter, det er ikke noe problem i det daglige, men etter mange måneder med jobb i stående stilling murret det illevarslende i undersåttene.
Like etter at jeg hadde jobbet på lager, hadde jeg en jobb på sentralbord. Da jeg gikk ut fra jobben var det på en måte noe som manglet, det verket ikke i kropp og føtter. Det var en merkelig følelse å gå frisk og rask ut fra jobben, og jeg savnet ikke de evinnelige smertene som hadde plaget meg i månedsvis.

Flere av dem som er med i hylekoret vil ha dårligere sykelønnsordninger, anledning til å gi folk lavere lønn, og større muligheter til korttidsansettelser. Altså dårligere vilkår for arbeidsfolk flest. Det har også vært sagt at folk som kun har muligheter for å få lavtlønte jobber må få lite utbetalt i trygd, sånn at det ikke skal lønne seg å gå på trygd. Nå er det vel sånn at nettopp de som har dårlig betalte jobber er de som oftest havner på trygd, fordi lavtlønte jobber stort sett også er slitsomme jobber. Min erfaring er at mange med den type jobber har høy arbeidsmoral, de er flinke til å stille på jobb fordi om de er syke. Det har jeg sett mange eksempler på. At de skal straffes med en trygd det ikke går an å leve av den dagen de ikke orker mer kan virke svært urettferdig. En ting er at folk antagelig ikke orker å gå tilbake til arbeidslivet, en annen ting er om det finnes noen arbeidsgivere som er villige til å ansette dem.

Det kan også virke urettferdig at hetsen kun rettes mot dem som av forskjellige grunner er syke, og aldri mot arbeidsgivere som driver folk til de omtrent stuper. Særlig da jeg jobbet på kantiner så jeg mange fæle forhold, der var det mange steder det var et totalt umenneskelig arbeidstempo og omtrent ikke pauser til å ta seg inn. På slike steder var sykefraværet langt høyere enn der det var mer menneskelige forhold.

Nå hender det jo også at folk som er høyt på strå i samfunnet møter veggen, disse blir ikke sykmeldte fordi de er late unnasluntrere, disse er det synd på, de har opplevd ett eller annet som er leit. I etterkant skriver de gjerne en bok om dette som har vært så leit, deretter står de fram på tv i beste sendetid og snakker om ”hva krisen har gjort med dem”. De forventer klapp på skulderen og unison medfølelse, noe de også stort sett får.

Det er som kjent forskjell på folk, og hylekoret later til å synes at forskjellen ikke er stor nok. Det gjør de alt de kan for å rette på, og det aner meg at de kommer til å lykkes.

Matlapper

En trist historie fra virkeligheten
For noen år siden kom jeg over et stykke i lokalavisen som gjorde et sterkt inntrykk. Det omhandlet en sosialklient som var blitt sendt på butikken med en matlapp å handle for. Personen som satt i kassa visste ikke hvordan man behandlet slike lapper, og hadde skreket ut et spørsmål om hva vedkommende skulle gjøre med den sorgens lappen så det hadde hørtes ut over hele butikken. Noe som selvfølgelig var grusomt ydmykende for stakkaren som sto der med matlappen sin. Da avisen tok kontakt med det aktuelle sosialkontoret ble det fortalt at de ikke lenger hadde lov å utbetale kontanter til trengende klienter, derimot skulle det gis ut slike matlapper.
Dette var mens Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og ikke lenge etter at han hadde kommet med beskjeden om at sosialklienter skulle ”stå opp om morran”. Det slo meg umiddelbart at dette kunne være noe han hadde funnet på for å stigmatisere dem ytterligere.

Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, hvordan det må føles å stå der i butikken med bøyd nakke og matlapp i hånda, hvor ødeleggende kan ikke en slik opplevelse være for et menneske som nødvendigvis må ha det vanskelig fra før. Jeg ble svært overrasket over historien, fordi jeg trodde vi hadde blitt såpass siviliserte at gapestokken i en hver form var avskaffet. Jeg kan huske jeg i barndommen hørte de voksne fortalte om gamle dagers fattigkasse, der folk nettopp ble utstyrt med slike matlapper som de kunne gå i butikken å handle for, dette var noe jeg trodde tilhørte en mørk fortid. Jeg har aldri regnet meg selv for en særlig optimistisk person, men det kan se ut som jeg ikke er pessimistisk nok, verden ser faktisk ut til å være ytterligere grusom og urettferdig enn jeg trodde den var.

I sommer satt jeg og kikket på forskjellige partiers hjemmesider, og da jeg var innom siden til Arbeiderpartiet sendte jeg dem noen spørsmål om disse matlappene. Jeg fikk umiddelbart en tilbakemelding om at jeg skulle få et svar, de ba meg bare ha tålmodighet med dem. Dette var i juli, så gikk ukene og etter hvert månedene uten at jeg hørte noe mer fra dem. Til slutt etterlyste jeg det lovede svaret som aldri hadde dukket opp. Noen dager senere fikk jeg en e-post fra en person som er førstekonsulent for arbeids- og sosialfraksjonen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her er mailen i sin helhet:

Først må vi beklage veldig at du ikke fikk svar fra oss på din forrige mail. Her må det ha skjedd noe galt, for vi prøver å svare på alle mailene vi får inn til oss så raskt som mulig!
Når det gjelder det du spør om angående utdeling av matlapp fra Nav-kontoret (eller tidligere sosialkontoret) så er dette en ordning som svært sjelden brukes, men som det gis anledning til gjennom merknader til Sosialtjenesteloven. Hovedregelen er at sosialhjelpen skal utbetales i kontanter, men i praksis blir dette gjort ved utbetaling pr. postgiro. Dette gjøres fordi det ikke skal oppbevares kontanter på kontorene av sikkerhetsmessige grunner. I svært sjeldne tilfeller kan det gis rekvisisjon til mat, klær eller liknende, men da må sosialklienten selv gi samtykke til dette.
Lov om sosiale tjenester er gammel, men det skjer stadig endringer som må behandles og vedtas av Stortinget. Selv om det kan oppfattes som nedverdigende å få utdelt rekvisisjon til for eksempel mat, gjøres altså dette til beste for den det gjelder og etter samtykke fra personen.
I alle tilfeller var det veldig uheldig at butikkbetjeningen offentliggjorde dette for alle som var i butikken, det er vi helt enige med deg i. Dette burde vært behandlet på en mer diskret måte!

Man unnskylder seg altså med at ordningen sjelden brukes, det er neppe noen særlig trøst for dem som rammes av dette. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan overføre penger til klientens konto i stedet for å utstede disse lappene, det er da gjort med bare noen tastetrykk, og burde være den enkleste sak i verden.
Videre sier man at sosialklienten selv må gi sitt samtykke, men hva er alternativet for den det gjelder? Sannsynligvis ikke å få noe i det hele tatt. Deretter sier man, slik jeg oppfatter det, at man nedverdiger mennesker til deres eget beste. Noe som umiddalbart gir meg assosiasjoner til foreldre som slår sine barn fordi de er så glade i dem. Dette har heldigvis blitt forbudt, men å nedverdige og ydmyke voksne mennesker som er så uheldige at de har havnet på sosialen er altså ikke forbudt. Kanskje det burde bli det?

Det ser ut til at det er en økende tendens til å mene at folk som av en eller annen grunn har havnet utenfor arbeidslivet burde skamme seg. De som blir utstyrt med disse matlappene blir sånn sett ettertrykkelig plassert i skammekroken, eller i gapestokken om man vil.
Det kan se ut som man tror at det å knuse et menneskes selvbilde er en god hjelp for å få vedkommende ut i arbeidslivet. Med tanke på egne erfaringer i forbindelse med jobbsøking og det å begynne i ny jobb, vet jeg at et dårlig selvbilde er et svært dårlig utgangspunkt for å komme seg i jobb. Og jeg vet jeg ville fått varige skader dersom jeg skulle vært nødt til å stå på butikken med en matlapp, til spott og spe for alle rundt meg. Da tror jeg ikke jeg hadde vært i form til å bedrive aktiv jobbsøking de nærmeste dagene. Faktisk tror jeg at jeg hadde brukt lang tid på å komme meg etter en så vond opplevelse.