Et sorgens kurs

Nå har jeg gjennomført tre uker av kurset som Nav har vært så elskverdige å sende meg på. At jeg skulle lære noe nyttig har jeg nå avskrevet som meningsløs propaganda. Det er jobbsøk og atter jobbsøk, og det som det het seg at vi skulle lære forsvinner i jobbsøktåka, som nå begynner å bli faretruende tjukk. Rett skal vare rett, det hender at det er en dag innimellom jobbsøkterroren som er viet matnyttig læring, men det er langt mellom dem.
Resultatet etter disse tre ukene er at jeg føler meg fullstendig tappet for energi, og har pådratt meg en plagsom hodepine.

De første dagene på kurset mimret jeg tilbake til kurs jeg har gått før. Datakurset jeg en gang gikk på Lillestrøm. Det var bra, selv om det var gjennom daværende Aetat. Jeg fikk tatt datakortet, og det med langt bedre resultater enn jeg hadde trodd var mulig for meg å oppnå, og jeg koste meg skikkelig underveis. Jeg sendte også en og annen lengselsfull tanke til språkkurset jeg tok i Oxford for en del år siden. Da jeg gikk disse kursene tenkte jeg mye på hvorfor i all verden jeg ikke hadde tatt skikkelig utdanning da jeg var ung. Det var jo så herlig å lære, jeg kunne ikke skjønne hva jeg tenkte på i ungdommen.
Dette kurset har framkalt minner om hvorfor jeg ikke tok noen ordentlig utdanning, det har fått meg til å tenke på mattetimene på ungdomskolen. Der satt jeg og skjønte stort sett ingenting, og jeg hatet hvert minutt. Slik jeg nå avskyr hvert øyeblikk på alle disse dagene med jobbsøk, jobbsøk, jobbsøk. Sånn sett er kurset en påminnelse om hvorfor jeg ikke hadde lyst til å gå særlig mye på skole da jeg var ung.

Det har gått nedover med mimringa om tidligere og bedre tider, for tiden er jeg på et stadium der jeg mimrer tilbake til tiden jeg jobbet på lager. Der sto jeg og puttet ting i pappesker, alternativt gikk rundt og plukket ting i kasser, som andre igjen puttet i pappesker. Dette fortoner seg nå som ren, skjær lykke. Fortsetter det sånn, og det tror jeg det er all grunn til å tro, så vil jeg mimre meg videre nedover i rekka, og ende opp med å lengte tilbake til å vaske doer på en jernbanestasjon, som jeg regner som et av de definitive bunnpunktene i min heller triste yrkeskarriere.

Fredagen var et sant helvete, da fikk vi beskjed om at vi skulle søke på seks jobber i løpet av dagen. Vær så god, søk! Da var det at undertegnede sprakk og ble halt med ut på gangen til samtale med læreren. Der ble jeg blant annet fortalt at det ville bli rapportert tilbake til Nav om kursdeltakernes innsats i løpet av kurset. Er det ikke et uttrykk som heter ”riset bak speilet”? Kanskje like greit å hente det fram og gi gjenstridige kursdeltakere en real omgang juling, det er vel det man har lyst til. Jeg føler i hvert fall at jeg blir behandlet som en drittunge. Og det setter jeg, naturlig nok, svært liten pris på.