Det velfødde hylekor

En ukontrollert utblåsning fra folkedypet
Nå er jeg inderlig lei av velfødde mennesker fra de høyere samfunnslag som synser og mener for vidåpne mikrofoner, mens andre som ikke er like heldige her i livet ikke kommer til orde. Nå skal vi ta oss sammen, og man vil ha slutt på at sykdom belønnes med trygd. Det er klart at man vil ha slutt på at slik uønsket adferd blir belønnet. Hvorfor ikke fjerne alderspensjonen i samme slengen, hvorfor i huleste skal vi belønne folk for å bli gamle, skrukkete og skrøpelige, når det vi vil ha er unge, pene og arbeidsføre folk.
Nei, nå må vi ta oss sammen, selv om enkelte av oss ikke har gjort annet. Selv har jeg tatt meg sammen så kraftig i mange år at jeg nå knirker uhyggelig i sammenføyningene. Jeg er så utrolig lei av alle disse bortskjemte moralistene som breier seg så innmari i det offentlige rom, som forteller oss andre om hvor late og umoralske vi er. Og nok en gang slår det meg hvor lite den virkeligheten som beskrives i media stemmer med den jeg selv opplever.

Det slår meg som litt merkelig at når man skal diskutere trygdemisbruk i radio og tv, så er det aldri noen til stede som selv er trygdet. Jeg synes det hadde vært naturlig at noen av dem det gjelder kunne fått komme til orde, fortelle litt om hvorfor de er på trygd. Det kunne jo være fordi de var for syke til å jobbe, eller kanskje ikke var i stand til å yte så mye som arbeidsgiverne krever. De er blitt ganske så kravstore etter hvert, disse arbeidsgiverne, det skal liksom ikke så mye til før man ikke slipper gjennom deres trange nåløye. Vondt i ryggen? Nei, da vil de ikke ha deg. Psykiske problemer? Fysj og fy, du er ubrukelig. Tåler du ikke stort arbeidspress? Latsabb! Osv, osv.
Eller hva om en representant for folk med tungt og slitsomt arbeid kunne vært med i en slik debatt, kanskje vedkommende kunne hatt noe forslag om hva som kunne gjøres for å forhindre at folk blir totalt utslitte. Unnskyld, jeg glemte at det ikke er lov å bli utslitt.

Jeg har jobbet sammen med folk som har vært operert i armer, bein, rygg, som følge av hardt og ensformig arbeid. Etter en eller flere mer eller mindre vellykkede operasjoner kastes de tilbake i samme jobb som er årsak til skadene de har fått. Da forventer man at disse skal ”stå i jobb”, som det så fint heter, (sannsynligvis et begrep som er funnet på av folk som er så heldige at de slipper å stå på jobben) til de går av med pensjon, de skal yte maksimalt og ikke være hjemme fra jobben. Jeg har sett mange som gjør så godt de kan, men når folk må hive innpå sterke smertestillende og fremdeles har så vondt at de nesten ikke greier å jobbe, da er det ikke lett å leve opp til disse strenge kravene. Jeg har ofte blitt imponert over hvor flinke folk er til å holde humøret oppe, selv om de har det aldri så tøft. Derfor skulle jeg ønske dette velfødde hylekoret kunne holde opp å sutre over andres manglende arbeidsmoral.

Det er stor forskjell på hvor sliten man blir av forskjellige typer jobber. Da jeg jobbet i lengre tid på lager ble jeg etter hvert så sliten i bein og rygg at jeg hadde konstant vondt. Jeg som vanligvis ikke rører smertestillende var nødt til å knaske piller støtt og stadig, ellers hadde jeg ikke greid å komme gjennom dagene. Når jeg gikk hadde jeg vondt for hvert steg jeg tok, det var så jeg nærmest krabbet ut fra jobb. Jeg er i utgangskpunktet frisk og rask, men jeg er født med litt skakke og skjeve føtter, det er ikke noe problem i det daglige, men etter mange måneder med jobb i stående stilling murret det illevarslende i undersåttene.
Like etter at jeg hadde jobbet på lager, hadde jeg en jobb på sentralbord. Da jeg gikk ut fra jobben var det på en måte noe som manglet, det verket ikke i kropp og føtter. Det var en merkelig følelse å gå frisk og rask ut fra jobben, og jeg savnet ikke de evinnelige smertene som hadde plaget meg i månedsvis.

Flere av dem som er med i hylekoret vil ha dårligere sykelønnsordninger, anledning til å gi folk lavere lønn, og større muligheter til korttidsansettelser. Altså dårligere vilkår for arbeidsfolk flest. Det har også vært sagt at folk som kun har muligheter for å få lavtlønte jobber må få lite utbetalt i trygd, sånn at det ikke skal lønne seg å gå på trygd. Nå er det vel sånn at nettopp de som har dårlig betalte jobber er de som oftest havner på trygd, fordi lavtlønte jobber stort sett også er slitsomme jobber. Min erfaring er at mange med den type jobber har høy arbeidsmoral, de er flinke til å stille på jobb fordi om de er syke. Det har jeg sett mange eksempler på. At de skal straffes med en trygd det ikke går an å leve av den dagen de ikke orker mer kan virke svært urettferdig. En ting er at folk antagelig ikke orker å gå tilbake til arbeidslivet, en annen ting er om det finnes noen arbeidsgivere som er villige til å ansette dem.

Det kan også virke urettferdig at hetsen kun rettes mot dem som av forskjellige grunner er syke, og aldri mot arbeidsgivere som driver folk til de omtrent stuper. Særlig da jeg jobbet på kantiner så jeg mange fæle forhold, der var det mange steder det var et totalt umenneskelig arbeidstempo og omtrent ikke pauser til å ta seg inn. På slike steder var sykefraværet langt høyere enn der det var mer menneskelige forhold.

Nå hender det jo også at folk som er høyt på strå i samfunnet møter veggen, disse blir ikke sykmeldte fordi de er late unnasluntrere, disse er det synd på, de har opplevd ett eller annet som er leit. I etterkant skriver de gjerne en bok om dette som har vært så leit, deretter står de fram på tv i beste sendetid og snakker om ”hva krisen har gjort med dem”. De forventer klapp på skulderen og unison medfølelse, noe de også stort sett får.

Det er som kjent forskjell på folk, og hylekoret later til å synes at forskjellen ikke er stor nok. Det gjør de alt de kan for å rette på, og det aner meg at de kommer til å lykkes.