mandag 4. desember 2017

Virkelighetsfornekterne

Det er en stund siden forrige bloggpost, men jeg klarer ikke helt å bli ferdig med å gremme meg over at vi har en arbeidsminister som later til å mene at det ikke finnes reell arbeidsledighet eller sykdom, bare latskap. Med tanke på at hun ikke er alene om den typen tankegods, dette er holdninger som dessverre ser ut til å være utbredt i samtlige partier, er det all grunn til gremmelse. I den forbindelse kan jeg anbefale kronikken Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet av Terje Alnes. Jeg anbefaler også Praksisplasser– offentlig finansiert utbytting av samme forfatter.

Det virker som det er på moten å velge seg sin egen sannhet, klimafornekter har blitt et vanlig begrep, men også på andre områder bedriver man virkelighetsfornektelse. Det er selvfølgelig greit for politikerne å legge skylden på folket, når det ikke er jobber nok til alle som trenger det. Er du så dum at du ikke er konkurransedyktig nok på et stadig tøffere arbeidsmarked, får du bare ha det så godt. Har disse kjepphøye politikerne som mener at alt bare er opp til deg selv noen gang snakket med folk som er arbeidsledige, folk som har søkt et uendelig antall jobber uten å få napp. Jeg tenker på noen av dem jeg møtte på de kursene jeg gikk i regi av Aetat og Nav. Jeg husker de to godt voksne kvinnene på det første kurset, de som hadde jobbet på samme sted, som brått og brutalt fikk vite at hele bedriften skulle legges ned. Som så langt i livet hadde fått jobber gjennom bekjente, det kunne de ikke denne gangen, og ble kastet ut i et liv som arbeidssøkere i en alder av over femti. Hvor brutalt møtet med virkeligheten som arbeidsledig var, hvor belastende det var for dem. Jeg husker en kvinne på samme alder på det andre kurset, som hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde vært så ubehagelig mot henne, at den høyst oppegående, tøffe dama hadde grått hver eneste kveld. Hvis disse politikerne som ser ut til å ha så store problemer med å forstå at arbeidsledighet stort sett ikke er noe folk velger, hadde møtt dem det gjelder, snakket med dem ansikt til ansikt, hørt historier som handler om noe helt annet enn latskap, hadde det gått inn? Hadde de blitt noe klokere av det? Det kan virke som de er utstyrt med særdeles små og lite velfungerende ører, og en diger kjeft som kverner uavbrutt, følgelig spørs det vel om det vel om de hadde giddet å høre noe som helst. De er vel bare villige til å høre det som passer med det virkelighetsbildet det er bekvemt for dem å holde seg med.

Jeg vil også anbefale Homo economicus av Ebba Boye. Absolutt interessant lesning, og egentlig ganske skremmende. Vi har fått et stadig mer konkurransepreget samfunn, jeg skulle ønske man kunne bruke litt mer tid på å snakke om hva det gjør med mennesker, når vi først og fremst blir konkurrenter. Når konkurransen om jobbene blir stadig hardere, og de som taper denne konkurransen skal straffes hardt. Jeg har sett en framvekst av en mennesketype jeg setter svært liten pris på, den markedstilpassede sleipingen, overfladiske og brautende typer som snakker med høye reklamestemmer. For å kunne brøyte seg vei og være konkurransedyktig er det kanskje slik man må være.  Men det spørs vel om denne mennesketypen har særlig gode løsninger å komme med når det gjelder alle problemene vi står overfor, kanskje vi trenger flere som er samarbeidsdyktige. Dessuten tror jeg vi trenger politikere som ikke bedriver virkelighetsfornektelse.


17 kommentarer:

  1. Hei, takk for interessante lenker. Det er en Coop-butikk jeg ikke bruker lenger fordi det stod skiftende folk i kassa, og ved litt utspørring fikk jeg greie på at de kom fra Nav i arbeidspraksis, og så lite igjen for dette. Ansettelse fikk de iallfall ikke. I den butikken vil ikke jeg handle mer.

    I Aftenposten 14.10. stod forresten en artikkel om tomannsboligen Løkkeveien 8 i Bærum, der kjøpet ble hevet for begge boligene.

    Thomas Bartholdsen, fagdirektør for bolig i Forbrukerrådet, sa at «denne saken viser at norsk bolighandel er utrygg». Taper folk alt i en boligsak, ER DE RUINERT FOR TO GENERASJONER.

    Det har jeg ikke tenkt på før. På 1980-tallet betydde ikke mine foreldres borettslagsleilighet fra eller til for meg. Når jeg ble voksen, ville jeg jo skaffe meg bolig uavhengig av mine foreldre.

    Dette var ikke noe vi tenkte bevisst - vi var så trygge på det at det ikke ble uttalt en gang.

    I vår fremla Forbrukerrådet en rapport om brukernes misnøye med både eierskifte- og boligkjøperforsikringer. Forsikringsselskapenes takstmenn fikk spesielt krass kritikk.

    Eierskifteselskapene er motvillige til å gå på egne kunder når det er solgt en bolig som ikke holder mål. Selskapene risikerer jo å få solgt færre forsikringer hvis det blir kjent at de kanskje går til regress.

    Dermed støtter eierskifteforsikringene opp om at DET LØNNER SEG Å VÆRE UÆRLIG.

    Og dette synes jeg er en trend i hele samfunnet, over hele linja. Jeg gremmes, for politikerne kunne jo lagt helt andre føringer om de ville.

    Mvh
    Borgeren

    SvarSlett
    Svar
    1. Praksisplassene til Nav er bare en måte å utnytte folk på. Fint for arbeidsgiverne, selvfølgelig. At høyresiden er tilhengere av slikt kan jeg forstå, de har alltid stått på arbeidsgivernes side. At venstresiden ikke er særlig bedre, har jeg større problemer med å forstå.

      Det er mye tull i forbindelse bolig, det har jeg jo selv fått smertelig erfare. Sånn sett er det mye som var bedre før, jeg vokste opp i en blokkleilighet i et borettslag. Foreldrene mine hadde kjøpt den kontant for penger de hadde spart opp mens de leide et lite hus.

      Jeg tror dessverre du har rett, det lønner seg å være uærlig, stort sett på alle områder. Jeg sett at folk snyter og bedrar helt åpenlyst, så lenge det er mulig å komme unna med det, så er det liksom greit.

      Slett
  2. Anniken Hauglie har selv vært både langtidssykmeldt og arbeidsledig. Dette gjør hennes virkelighetsfornekting enda mer påfallende:

    http://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/portrett/anniken-hauglie-naveren-1.731181

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det kan du si. Jeg må si jeg hadde syntes det var helt greit om hun fortsatt hadde vært arbeidsledig. Kanskje hun mener at andre langtidssykmeldte og arbeidsledige får gjøre som henne, skaffe seg jobb som statsråd?

      Slett
    2. Det kan høres slik ut. :-)

      Faktisk mener jeg at noen burde stille henne akkurat det spørsmål, ikke humoristisk heller, men helt alvorlig, og med krav om et seriøst svar.

      Her er forresten en podcast om hersketeknikker:

      https://soundcloud.com/bergenbibliotek/85-hersketeknikker-nyttige-og-nadelose

      Slett
    3. Takk for link til interessant podcast.

      Ja, noen burde helt klart stille arbeidsministeren noen alvorlige spørsmål. Som når hun sier at dersom folk ikke synes de får penger nok, får de bare ta seg en jobb. Jeg tror det er mange som lurer på hvor disse jobbene man kan bare kan få, befinner seg. Og hva med dem som er for syke til å jobbe, for det er det jo faktisk noen som er. Og hvis det er sånn at folk blir friske av å jobbe, hvor er de helsebringende jobbene, og hvor mange timer må man jobbe for å kurere eksempelvis kreft?

      Slett
    4. Uttrykket "ta seg en jobb" er helt absurd. Arbeid i betydningen "lønnet ansettelse" er ikke noe man bare kan "ta".

      Hvis det var så enkelt, HVORFOR VAR ARBEIDSMINISTEREN SELV LANGTIDSLEDIG? Den eneste forklaringen må være at hun satt hjemme i sofaen og sløvet. Ellers hadde hun vel bare "tatt" seg en jobb, der den kom vandrende forbi?

      Dette er også et spørsmål en våken journalist burde stilt henne.

      Slett
    5. Arbeidsministeren slipper altfor lett unna med påstandene sine. Hun skulle virkelig blitt stilt slike spørsmål, og vært nødt til å svare ordentlig. Men det hadde det kanskje vært vanskelig å gjøre...

      Slett
    6. Hei, jeg hørte på den podcasten i jula, og den ga meg en liten aha-opplevelse.

      Det har vært litt fastlåst dette at hersketeknikker er noe menn bruker mot kvinner, men menn blir jo også utsatt for dem. (Egentlig er "hersketeknikker" bare et annet ord for "manipulering".)

      Jeg husker godt et prosjekt der vi drev og skannet inn plantegningene. Dette gikk på omgang, slik at vi brukte skanneren på skift.

      Jeg var nøye med å bruke den i tilmålt tid, så andre fikk slippe til når de skulle. Likevel fikk jeg følelsen av at jeg ikke var særlig populær når jeg dukket opp. En gang kom en fra IT innom og spurte med alle tegn på oppgitthet: "Hva er det EGENTLIG du driver med?"

      Det hørtes ut som om han mente at jeg hadde en slags skjult agenda, og at skanningen min bare var et skalkeskjul for dette. Det var selvsagt ikke riktig, men jeg ble så paff at jeg bare fikk sagt at jeg "skannet etter avtale".

      Det visste jo han også. Han bare manipulerte. Gjorde et nummer ut av å være oppgitt, og plusset på med å uttrykke, indirekte, at jeg gjorde noe annet enn jeg lot som.

      Han var både feig og ukollegial den gangen, men det lar seg kanskje forklare som en dekkoperasjon fordi han var så lite flink i jobben sin at det senere viste seg at en del av det vi hadde skannet, gikk tapt.

      Hadde noen på arbeidstrening fra Nav gjort en sånn tabbe, hadde vedkommende røket ut. Men han var fast ansatt, og satt dermed trygt, selv om det nok ble påtalt. Han merket vel også at det ble en del snakk. Det reagerte han på ved å gå sykmeldt et helt år - da kom han tilbake, det lønnet seg nok ikke med AAP. Men det er et godt eksempel på hvor todelt arbeidslivet i Norge er blitt, forskjellsbehandlingen av fast ansatte og av de som går i midlertidige stillinger og arbeidspraksis.

      Mvh
      Borgeren

      Slett
  3. Takk for lenker til artikler som jeg neppe hadde kommet over ellers.

    Jeg tok utskrift av dem og festet meg spesielt ved det Alnes skrev om Nordli-regjeringen 1977-78, at folk henvises til arbeid SÅ VIDT MULIG I RIMELIG NÆRHET AV HEIMSTEDET.

    Dette var før min tid, og virkelig interessant. For bare ti år senere, da jeg ble arbeidsledig på slutten av 1980-tallet, måtte jeg for å få dagpenger skrive under på at jeg var villig til å flytte.

    Det forbauset meg, for selv om jeg godt kunne tenkt meg å flytte til en annen by, hadde jeg ikke hatt råd. Det er dyrt med å flytte! Ikke var jobbmulighetene bedre i andre byer heller.

    Samfunnsøkonomisk er det store fordeler knyttet til trivselsfaktoren ved at folk får bo på stedet de føler seg knyttet til, oftest hjemplassen. Stor tilstrømning til samme sentra fører også til boligmangel; så hentes det bygningsarbeidere til å bygge, men disse skal jo også bo, og boligmangelen forsterker seg selv.

    Samfunnsøkonomer ser dette, mens siviløkonomer bare er opptatt av verdiskapningen i situasjonen – altså enkeltpersoners muligheter for å tjene på situasjonen, ikke fellesskapets beste. Ikke overraskende satte de borgerlige en siviløkonom til å lede SSB. Overraskende er derimot venstresidens reaksjon på hennes avgang.

    Politikerne er blitt markedsliberalismens talsmenn, og det kan de trygt være, fra sin trygge posisjon i Stortingets kantine. Til og med rekesmørbrødene deres er subsidiert!

    Minner meg om Ari Behn som fortalte at han som nyskilt trodde at kiloprisen for en Norvegia-ost fremdeles var 47 kr… Den er vel doblet siden han ble medlem av kongefamilien og slapp å tenke på slike trivialiteter som hva tingene koster.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mye har endret seg siden Nordli-regjeringen, dersom Arbeiderpartiet fremdeles hadde stått for slike holdninger, hadde det kanskje vært større sjanser for at de satt med regjeringsmakt i dag.

      Politikerne sørger jo for at de slipper å smake sin egen medisin, med feite etterlønnsordninger, som hvis teoriene deres medfører riktighet, gjør at de ikke gidder å anstrenge seg for å komme i jobb etter at de er ferdige i politikken.

      Slett
  4. I artikkelen om arbeidspraksis la jeg merke til påstanden om at «tiltaket brukes særlig for ungdom og innvandrere». Det får jeg ikke til å stemme. Der jeg ble plassert, var det snakk om voksne nordmenn og –kvinner.

    Jeg er kjent med kravet til arbeidsgiver om at «tiltaksplasser skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet, og skal ikke virke konkurransevridende».

    Men som artikkelen påpeker: En slik ordning vil bli utnyttet for det den er verdt. Og arbeidsgivere er nå en gang lite interessert i ungdom og innvandrere.

    Nei, det er ikke lett for folk over femti å bli arbeidsledige - men undersøkelser viser at situasjonen er verst for ungdom. De har jo ingen arbeidserfaring å vise til.

    Jeg også har lagt merke til navneskiftet fra «arbeidspraksis» til «arbeidstrening». Og det er helt riktig at «navneskiftet er i seg selv problematisk».

    Visst er det stigmatiserende, fordi det faktisk viser til antagelsen om at «tiltaksdeltakeren må trene seg i å gå på jobb». Jeg ble selv sendt i «arbeidstrening», og sa fra om at dette var «merkelig», siden jeg hadde vært 23 år i arbeid, noe Nav utmerket kjente til. De satt jo med CV’en min!

    Den andre jeg møtte på «arbeidstreningen», var en 60-åring som hadde vært vaktsjef i flere tiår, og også irriterte seg over navneskiftet. Ikke minst siden han fikk seg forelagt sikrings- og alarmsystemet, og bare ristet på hodet over løsningene.

    Hans råd og innspill ble heldigvis tatt på alvor, men hvordan kan det være snakk om «trening», når den som angivelig «trenes», har bedre peiling enn de som liksom står for «treningen»?

    Etter et halvt år fikk han arbeid som sikkerhetsrådgiver i et nyopprettet firma, og takket for seg i «arbeidstreningen». Det var ikke stedet her han mislikte, men Navs opplegg rundt det.

    «Man kan mistenke at navneendringen skyldtes at ambisjonene om formidling i etterkant er justert ned, og at det nå fokuseres mer på selve treningsaspektet i utplasseringen.» Det er så sant som det er sagt, og ikke mindre latterlig når en ser resultatet.

    Hvilket «treningsaspekt»? Den ene var en mann i vernet bolig, med lite språk og få ferdigheter.

    Siden den tidligere vaktsjefen og jeg begge kom i «arbeidstrening», ble det forutsatt at vi lå vel på samme nivå som denne.

    Jeg har bedre utdannelse enn han som skulle vise meg til rette. Likevel stod han og snakket til meg, høyt og i enkle setninger, og jeg merket at han trodde jeg hadde problemer med å telle til 4 (fire).

    Det fantes ingen grunn til at han skulle anta noe sånt, og det endte med at jeg måtte ta ham for meg og si at selv om han ikke likte min fadder, og jeg heller ikke var fornøyd med ordningen - så har jeg faktisk høyere utdannelse enn han. At jeg var arbeidsledig og ikke han, skyldtes helt andre faktorer, og ga ham ingen grunn til å anta at jeg er evneveik.

    Men hele den tullete situasjonen var Navs feil. Og det er klart at både eks-vaktsjefen, jeg og de andre i arbeidstrening fortrengte ordinær arbeidskraft.

    Jeg passet telefonen for administrasjonssekretæren når hun måtte i møter. Da kom det også telefoner fra Nav om oss som var i arbeidspraksis her. De ante ikke at det ikke var administrasjonssekretæren de snakket med, og da fikk jeg også greie på hvordan Nav egentlig ser på oss som var utplassert slik. Fy faen for en ordning! Alnes har absolutt skrevet en god artikkel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå har det kommet fram at Nav-tiltak gjør det vanskeligere for folk å komme i jobb, arbeidsgiverne foretrekker dem som bare har vært arbeidsledige, framfor dem som har vært på tiltak.

      Det som kalles arbeidstrening, er vel også en form sosial dumping. Dessuten skal vel den som har vært så dum å bli arbeidsledig, for det velger man visst sjøl, straffes med passelig doser ydmykelser.

      Jeg har inntrykk av at mange av dem som jobber i Nav er folk av det slaget som liker å ha noen å se ned på. Det er sikkert en tiltrekkende arbeidsplass for dem som liker å herse med folk.

      Slett
    2. Hei, det stemmer at det tar seg dårlig ut med "arbeidstrening" og "arbeidspraksis" i CV'en.

      Nav maser om at de "gir mennesker muligheter", når de i virkeligheten tvinger folk inn i et løp som er til hinder for å finne ny ansettelse.

      Som nyutdannet fikk ikke jeg heller jobb, men ble sendt rett på "saksbehandlerkurs". I det minste traff jeg igjen flere medstudenter der, og vi kom virkelig til å trenge hverandre.

      Kurset var ingenting å sette på en CV eller å bruke tiden på. Lærerne hadde mindre peiling enn oss som gikk der. I dag vil jeg gjette på at kurset var igangsatt som en vennetjeneste for å skaffe disse lærerne arbeid.

      De fleste på kurset hadde høyere utdannelse, men det var også noen som Nav måtte forstå ikke kunne få noe utbytte av det, blant annet en kar som aldri vasket seg. Han stinket som et søppelspann, og lærere og kursdeltakere sendte samlet flere klager der vi forlangte ham fjernet.

      Nav ga oss ikke medhold i dette, han måtte jo få en sjanse til å komme ut i jobb! At ingen ville ansatt en slik stinkende "saksbehandler", fikk ikke Nav-kontakten inn i skolten.

      Hele kurset var en plage. Merker at jeg blir i dårlig humør bare av å tenke på det. Ingen av de jeg snakket med, lærte noe, og vi har aldri fått bruk for å vise til det heller.

      Mvh
      Borgeren

      Slett
    3. Det ser ut til at du har samme dårlige erfaringen med Nav-kurs som de fleste andre som har vært nødt til å delta på slike. Jeg vet det har vært jobbsøkerkurs der deltakerne har blitt tvunget til å stå i ring på gulvet og holde hverandre i hendene.

      Da jeg gikk på datakurs mens det fremdeles var Aetat, husker jeg ei jente som plassert på kurset. Ikke kunne hun noe om data, og du skulle ikke ha snakket mye med henne for å forstå at hun ikke hadde noen forutsetning for å klare et slikt kurs. Hun måtte gi opp, og begynne noe mindre krevende. Sikkert med enda mindre selvtillit enn hun hadde i utgangspunktet. Greia er at arbeidsledige skal være i "aktivitet", uansett hvor meningsløs aktiviteten er. Nav stiller strenge krav til den arbeidsledige, det burde vært stilt like strenge krav til Nav, det er tross alt andre folks skattepenger de driver og søler bort på tullball.

      Slett
    4. Helt enig at det også bør stilles kvalitetskrav til kursene Nav kjører. Det går mange skattekroner til dette.

      Alt snakket om «aktivitet» for enhver pris, irriterer meg. Jeg opplevde kurset jeg ble sendt på så negativt også på grunn av de sære, usympatiske folkene jeg traff der.

      Å forholde seg til dem var en betydelig ekstrabelastning jeg gjerne skulle vært foruten.

      Ja, noen var helt OK og i samme situasjon som meg selv. Men halvparten av de fremmøtte hadde lite på en arbeidsplass å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg bor i en storby der det er liten risiko for at jeg støter på dem igjen. Det hadde ikke vært noe kjekt.

      For folk under 30 har en begynt med kurs kalt «Loop», der ungdom har praksis med ordinært arbeid i 3 ordinære bedrifter i løpet av et år. http://www.idebanken.org/inspirasjon/artikler/ungdom-i-loop-far-en-sjanse

      Arbeidsgiverne har vært svært fornøyde. Folk har vært motiverte og flinke når de fikk denne sjansen, som ville gitt mening også for folk over 30.

      Tiltak som «Loop» gir mening og er noe å sette på CV’en, mens andre tiltak, som «Gi en sjanse», virker rare. Først nevnes «alle de som ikke kan konkurrere på lik linje med alle andre» - er det de som skal inn på siden om hvordan man søker arbeid ved et casino i USA? Skulle tro en slik karriere var for de viderekomne: http://www.giensjanse.com/

      Slett
    5. Ja, LOOP-prosjektet ser veldig bra ut, men "Gi en sjanse" virker ikke like bra.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.