Tankesurr på åttende mars

For akkurat ett år siden i dag, åttende mars, tenkte jeg at i dag skal damene med vaskehjelp ut og gå i tog. Dette fordi vi akkurat hadde hatt en debatt om bruk av vaskehjelp, der det framgikk at også folk på venstresiden benytter seg av slike tjenester. Slike ytringer blir neppe særlig godt mottatt på selveste kvinnedagen, så jeg holdt fingrene unna tastaturet. Nå tror jeg ikke at alle som går i tog i dag har vaskehjelp, men jeg tror heller ikke at det er særlig mange vaskehjelper i toget.

Jeg er så gammel at jeg kan huske det het seg at kvinnekamp er klassekamp. Den parolen dukker sannsynligvis ikke opp verken i årets eller neste års 8. mars-tog. Mens det har gått framover med likestillingen, har det ikke gått rett vei med klasseforskjellene, i hvert fall når man ser det med arbeiderøyne. Da tenker jeg ikke bare økonomiske forskjeller, men også den krympinga av folk uten høyere utdanning som enkelte synsere bedriver. Hvis man eksempelvis hadde sagt at kvinner ikke er i stand til å lese kvalitetsaviser, ville det blitt et sabla spetakkel. Men når det sies om lavt utdannende er det ingen som reagerer.

Med tanke på at en og annen av disse ubehagelige og ikke altfor sannferdige, påstandene har kommet fra kvinner, som kanskje til og med kaller seg feminister, gjør at jeg avstår fra å kalle meg feminist. Det har vært øyeblikk jeg har tenkt at jeg er mer feministisk enn feministene, da jeg synes det kan se ut til at mange av dem som kaller seg feminister godtar en utvikling der livet i økende grad skal være et gledesløst pliktløp. Det gjelder nok for begge kjønn, men kanskje særlig for jenter og kvinner, som skal leve opp til dette årets skjønnhetsideal, være flinke, sunne, snille og greie, og sikkert mye mer. Dessuten skal de føde det antall barn som verpesjuke politikere krever, og noen krever til og med at de skal få barn mens de er helt unge, gjerne i studietiden, så kan de gjøre karriere etterpå. Noe som tyder på at man ser på kvinner først og fremst som avlsdyr. Hver gang noen har vært ute og gnålt om at kvinner ikke føder barn tidlig nok, har jeg lurt på hvorfor ingen som kaller seg feminister har gått ut og sagt at dette er utidig innblanding i andres liv og bedt dem om å holde kjeft. Det samme gjelder disse som sier at i år skal vi være skjellettmagre, neste år skal vi ha store muskler, og året etter der igjen skal vi være tynne med stor rumpe og ditto pupper. Disse burde definitivt få beskjed om å finne seg noe mer meningsfylt å holde på med.

Som den ugreie og trassige personen jeg er, har jeg gitt blaffen i både mote og anskaffelse av unger. Derimot har jeg sørget for å ha litt real moro til tider, med tanke på alle problemene livet har bydd både i forbindelse med jobb og diverse annet, har det vært helt nødvendig for å klare å holde gående. Mye av denne moroa har vært på turene mine til Irland, der jeg har hørt massevis av musikk og drukket bøttevis med Guinness. Jeg har også inntatt diverse ikke direkte sunn mat når jeg har vært på de kanter. Men om jeg får en tidlig død, noe som ikke er usannsynlig, er det ikke på grunn av porsjonene med fish and chips og annen sølemat jeg har fått i meg når jeg har vært ute på tur, men derimot stresset livet har påført meg ellers. Når man har såpass mange ubehagelige erfaringer bagasjen som det jeg har, får man nok en litt annen innstilling til livet enn de som har et liv som har gått noe mer på skinner. Da blir det ekstra viktig å sørge for å få noen gode øyeblikk, for sin egen skyld, men kanskje også for andres. Jeg har møtt noen sure, bitre kjerringer på noen av arbeidsplassene jeg har vært innom, hvis eneste glede i livet ser ut til å være å gjøre livet mest mulig surt for andre. Men jeg har en følelse av det å ha det morsomt, hyggelig eller hva det måtte være av positive opplevelser rett og slett er gått fullstendig av moten. Nå har jeg jo lest et sted at arbeiderkvinner kan oppfattes som gammeldagse. Hvis det er slik at det å gjøre det man har lyst til framfor å følge andres krav om hvordan man skal være, oppfattes som gammeldags, da lever jeg veldig godt med at andre betrakter meg som gammeldags.

Jeg har aldri deltatt i 8. marstog, det til tross for at jeg har vært med på mange demonstrasjoner, siste gang i høst, da var det ulven som skulle reddes. Det har vel noe å gjøre med at man føler at det handler mest om dem som stanger hodet i glasstaket, og ikke om oss som befinner oss på betonggulvet. Det handler om at det er lett å oppfatte feministene som slike som ser ned på arbeidsfolk eller ikke ser oss i det hele tatt. Det er mange ganger jeg har følt at vi ikke blir sett på som mennesker, dersom man ikke er menneske, er man vel heller ikke kvinne, og da blir det vanskelig å være feminist.

Som oppvokst med pinsevennforeldre så jeg en del eksempler på mennesker med gyselig kvinnesyn. Det gjaldt heldigvis ikke mine foreldre, men jeg har hørt uttalelser som er ganske skrekkelige. I det siste har jeg ruslet litt rundt på facebook og sett hva de jeg kaller de koko-kristne gir uttrykk for av forhistoriske holdninger. Jeg trodde man var ferdig med å bære seg over at det finnes kvinnelige prester, men det har jeg faktisk sett at noen griner om. Det aller verste er likevel at kvinner har mulighet til å ta abort. Det hyler man fremdeles mye om, det er en voldsom demonisering av alle som mener at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Nå er de vel ikke mange nok til å utgjøre en trussel her i landet, men de er oppmuntret av det de ser andre steder i verden. Selvbestemt abort er ekstra viktig for kvinner med dårlig råd, de som ikke ville hatt råd til å ordne seg på annen måte enn å ta fram strikkepinnene eller noe annet fælt. Jeg har hatt mye moro i Irland, men det landet har en abortlov som er alt annet enn morsom. Der er kvinnene henvist til å reise utenlands og det koster penger. Jeg leste en gang om en irsk kvinne som hadde vært nødt til å låne penger på tvilsomt vis, og hadde endt opp med å få en torpedo på døra. Sånn vil vi ikke ha det.

Jeg har fått inntrykk av at de fleste arbeiderkvinner jeg har møtt, har følt seg mer tråkka som følge av klasse enn av kjønn. Noen har også et veldig hatefullt forhold til feminister, da de oppfattes som elite og eliten hater man. Og det er vel sånn at en del feminister ikke har særlig mye til overs for lavt utdannede. Det er synd, men det er sånn og det er det vanskelig å gjøre noe med. Men det er jo lov å drømme om den dagen flere vaskehjelper enn kvinner som holder seg med vaskehjelp går i tog 8. mars.