En kikk på behovspyramiden

For en tid siden kom jeg tilfeldigvis over en tegning av Maslows behovspyramide. Her, som så ofte ellers i livet, har jeg ikke nådd lenger enn til første trinn. Hvis man skal se stort på det er det mange som ikke er der engang, men i norsk sammenheng er det relativt stusselig. Mangelen på trygghet og sikkerhet, det at man aldri vet hvordan det er i morgen, det er noe som river i kropp og sjel. Nå kommer aldri livet med noen trygghetsgaranti, alle kan bli syke, miste jobben eller oppleve noe annet som er vanskelig, men det hadde vært fint å oppleve en viss grad av sikkerhet. Det å ha det greit nå, ikke behøve å tenke hva i all verden skal jeg gjøre for å løse dette, hva gjør jeg nå, finnes det løsninger, hvordan, hva, har jeg råd til, hjelp… Omtrent sånn har hjernen min jobbet i årevis, mens en jernklo av usikkerhet har satt i brystet. Man lærer å leve med det, lage seg pusterom og det er viktig å huske på at det er mange som tross alt har det verre. Men samtidig merker jeg hvordan kroppen vil løpe vekk fra usikkerheten, men veien vekk er stengt. Alternativt er det vanskelig å se eventuelle muligheter for å komme inn på et bedre spor, når kropp og psyke blir så stresset.

Mens usikkerheten har festet grepet har jeg mange tenkt på hvordan det hadde vært å leve et mindre utrygt liv. Usikkerheten spiser opp konsentrasjonsevne, kreativitet og livsglede. Kroppen blir anspent og sjelen blir trist. Hvem hadde jeg vært og hva hadde jeg kunnet fått til under tryggere omstendigheter, etter hvert har jeg innsett det får jeg antagelig aldri vite. Det å komme ut av en utrygg livssituasjon, kunne se tilbake på det og hatt ro til å tenke gjennom hva har jeg lært av det, det hadde vært en interessant opplevelse.

Dette har fått meg til å tenke litt på det med livserfaring. Jeg har møtt mange som har hatt liten grad av kunnskap, mange av dem verdsetter heller ikke kunnskap, de ser snarere ned på det. Jeg har heller ikke mye kunnskap, men jeg har såpass at jeg forstår at jeg det er veldig mye jeg ikke vet. Og det har respekt for, i motsetning til en del av dem som har enda mindre kunnskap. Det er kanskje sånn at det man ikke er i besittelse av, det vil man ikke innse at har noen særlig grad av verdi. Jeg har fått inntrykk av at det kan være tilsvarende med mennesker som har liten erfaring med det å ha det vanskelig, de verdsetter ikke den livserfaringen andre kan ha. Jeg har hørt personer som har hatt god økonomi og lite andre problemer, si at folk som har lite penger de kan ha så mye annet. Hva dette andre er kan man lure på, tror de at fattigdom automatisk fører til god helse, gode venner og generell lykke og glede? Det er vel mye som tyder på at det heller er motsatt.

Alt snakket om at vi har det så godt her i landet, bedre enn noen gang, kan virke provoserende på den som har opplevd nedgang i levestandard og livskvalitet i senere år. Men det er mange som har det veldig godt, de som har makt og innflytelse hører vel helst til blant dem. Jeg har noen ganger reagert på hvor umodne enkelte politikere og synsere kan virke, til tider kan de minne om meg selv om umoden og brautende tenåring. Brutale opplevelser i livet kan ha den effekten at man blir en smule mer ydmyk og det er kanskje ikke så dumt.

De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt det bli sagt mer enn én gang, og om det er forskjell på kunnskapsnivået til arbeidsfolk, er vi enige om at de som har makta vet for lite om hvordan vi har det, og jeg tror også vi kan enes om at de heller ikke er særlig interessert i å vite. Det er ikke rart at folk blir sinte og oppgitte. Jeg har selv erfart hvordan mange jobber spiser opp helsa di, da virker det meningsløst når politikerne gnåler om hvor helsefremmende arbeid er. Så kan man jo tenke seg hvordan slikt oppfattes av en som er nødt til å vaske for å tjene til livets opphold, når de som kommer med slike uttalelser selv holder seg med vaskehjelp fordi det er så kjipt og slitsomt å vaske egen møkk.

Det ikke å ha dekket alle behov kan muligens ha den positive virkning at man blir mindre opptatt av uvesentlig småtteri, som at man ikke får det ønskede antall likes på facebook. Jeg har mange ganger reagert på sutring fra voksne mennesker over utseendehysteriet. Jeg kan forstå at det er vanskelig for ungdom, men har syntes det har vært rart at voksne bryr seg om sånt tull. Men det kan kanskje ha noe med at det er slikt man blir opptatt av når alle andre behov er dekket.

Nå kan man i perioder ha dekket behov fra forskjellige trinn på behovspyramiden. Samtidig som jeg har levd med stor grad av usikkerhet, har jeg opplevd å bli respektert og fått anerkjennelse for den jeg er. Jeg har også opplevd rikelig av det motsatte og det er ikke tvil om hva som føles best. Det er stor forskjell på å snakke med en person som ser på deg som likeverdig og å snakke med en som ser ned på deg. Det siste er veldig belastende og jeg har følt meg nedslått i etterkant. Til tross for at jeg regner meg som en selvstendig og frittgående person, har jeg vært nødt til å innse at hvordan andre ser på meg har en betydning. Jeg lever veldig godt med at ikke alle liker eller respekterer meg, men jeg trenger at noen gjør det. Jeg har innsett at både elendig selvtillit i yngre år og langt bedre syn på meg selv i en periode senere har hatt mye å gjøre med hvordan jeg har blitt møtt av andre.

En tanke som slo meg da jeg så på behovspyramiden var om politikere av den sorten vi har i dag ville tatt fatt på å bygge opp en velferdsstat. Det virker ikke som dagens broilerpolitikere, uansett høyre- eller venstreside, har noen særlig forståelse av hva det vil si å mangle noe som helst. Det kan virke som de i liten grad tenker over at det er mange som har det betraktelig dårligere enn det de selv har. Det snakkes mye om hvor godt vi har det, men selv om jeg er klar at jeg tross alt har det mye bedre enn mange i andre deler av verden, så reagerer kroppen min på stresset med all usikkerheten gjennom mange år. For en del år siden ødela jeg en tann mens jeg var arbeidsledig, jeg fikk så lite penger at jeg ikke råd til å gå til tannlegen. Selv om jeg har vært medlem i Amnesty i mange år og følgelig vet litt om hva mennesker opplever av tortur og elendig andre steder, så gjorde den ødelagte tannen allikevel forferdelig vondt.

Dette var noen tanker jeg fikk da jeg kikket på behovspyramiden. Hvor mange behov vi har dekket, betyr nødvendigvis mye for hvordan vi har det og hvordan vi oppfatter verden rundt oss.