Blogg uten kroppspress

For en tid siden ble det lansert en Sunn Fornuft-plakat, den inneholder retningslinjer for såkalte livsstilbloggere eller kanskje man skulle kalle dem kroppspressbloggere. Det er kroppspress det er snakk om her og etter hva jeg har skjønt er formålet med plakaten å hindre overdrevent kroppspress. Første gang jeg leste om plakaten var i Klassekampen fredag åttende juli. Her kunne man lese de forskjellige punktene plakaten inneholder. Første punkt er som følger: Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Lenger kom jeg ikke, i stedet ble jeg sittende å lure på hva i all verden er det som har gått gærent. For mange år siden hørte jeg en snakke om at vi var i ferd med å snevre oss inn i tid og rom, til slutt ble det bare meg selv, akkurat nå og det ble et forferdelig kjedelig sted å være. Dit kan det altså se ut til at vi har kommet og kjedelig ser det definitivt ut for oss som ser det fra sidelinjen.  Men noen synes tydeligvis ikke at livet er for kort til å bruke tid på å lese om andres kaloriinntak, midje- og armmål. Samme artikkel i Klassekampen hadde et intervju med en blogger, Linnéa Myhre, som blant annet sa: Kropp, mat og trening får bare mer og mer fokus…

Nå har jo Sunn Fornuft-plakaten svært liten betydning for denne bloggen, da den er garantert fri for kroppspress. Nå er vel disse kroppspressbloggerne betraktelig yngre enn undertegnede, men samtidig har jeg lest at også voksne kvinner klager på kroppspresset. At unge jenter blir påvirket kan jeg forstå, men jeg har litt større problemer med å forstå de kroppspressede voksne. Man skulle tro at folk utviklet en viss evne til selvstendig og kritisk tenkning med årene, men det kan se ut til at så ikke er tilfelle.

Nå ga jeg blaffen i slikt allerede i ung alder, heldigvis var ikke presset så altomfattende den gang, blant annet fordi det ikke fantes noe internett der plastdukkeliknende rosabloggere kunne spre sitt selvsentrerte budskap. Men pen og moteriktig var det mange som mente man skulle være, også den gang. I en periode i ungdommen kjøpte jeg et blad beregnet på unge jenter, etter hvert ble det veldig mye stoff om kropp og utseende. Jeg ble voldsomt irritert av alt jeg-stoffet, følgelig sluttet jeg å kjøpe bladet og problemet var løst. Så syklet jeg til biblioteket og lånte en stabel bøker i stedet, da fikk jeg trimmet så vel kropp som hjerne. Bøker er springbrett for tankene, leste jeg en gang, det samme kunne ikke sies om ukebladet jeg sluttet å kjøpe.

Særlig mange spennende tanker ville man heller ikke få av et glossy dameblad jeg bladde gjennom en gang jeg satt og ventet hos frisøren. Dette bladet henvendte seg til voksne kvinner, men inneholdt ikke mye annet enn stoff om kropp, utseende og mote. Det som slo meg var at dersom man skulle bruke så mye tid og krefter på å være så slank, veltrent og vakker som tidsånden krevde, ville det bli liten tid til særlig mye annet. Som voksen har man gjerne innsett at livet tross alt ikke varer evig, da kan det synes rart at noen ønsker å bruke så mye tid på å pusse på fasaden og i tillegg bekymre seg over at fasaden likevel ikke er bra nok.

I tillegg til å være vakker, skal man også være sunn. Men det er ikke bare kosthold og trening som virker inn på helsa. Det som slår meg når jeg leser om kroppspresset folk er så plaget av for tiden, er at det er noe veldig humørløst og selvhøytidelig over det. Så kan man lure på om det å ta seg selv forferdelig høytidelig er særlig sunt for helsa. I det hele tatt, det å være så selvfokusert som man kan få inntrykk av at mange er, hvor sunt er det? Og hvordan blir forholdet mellom mennesker, dersom man hele tiden konkurrerer om å ha den fineste fasaden? Og når man blir så til de grader opptatt av egen helse, eget utseende, i det hele tatt meg, meg og atter meg, er det ikke da en viss fare for at man kan ende opp som en temmelig kjedelig person?

Det er omtrent umulig å bevege seg rundt på nettet for tiden uten å snuble over skriverier om kropp og kroppspress. Og alle synes det er så fælt, men jeg kan ikke huske å ha sett noen reale oppfordringer til å gi blaffen. Å være så opptatt av egen helse og utseende at man blir syk av det virker lite hensiktsmessig, så hvorfor ikke heller satse på å leve så fullt og helt som det er mulig. De beste øyeblikkene jeg har hatt i livet har vært når jeg har glemt meg selv og gått opp i noe annet, noe utenfor meg selv. Det kan være noe så dagligdags som en tur i skogen, med åpne sanser der jeg har tatt inn lyder, lukter og synsinntrykk. Eller å vandre rundt i en vakker by, se på bygninger, ta inn atmosfæren. Det kan ha vært møte med spennende mennesker som har delt tanker og opplevelser med meg, folk det har vært berikende å snakke med og som har gitt meg noe å tenke på i ettertid. Eller en konsert, en god bok, en kunstutstilling eller hva det nå måtte være.

Man kan jo lure på hva som har gått gærent når blir folk sykelig opptatte av kropp og utseende, det ser ut til at selv godt voksne mennesker lar seg kroppspresse så mye at det går utover livskvaliteten. Det kan virke som folk har blitt veldig lettpåvirkelige, hvor er evnen til kritisk tenkning? Og er ikke alt dette et tegn på at mange er blitt grusomt overfladiske? Kanskje selveste tidsånden burde vært oppe til diskusjon, men det er vel vanskelig å få til i vår selvopptatte tidsalder.

Uansett, denne bloggen skal fortsatt være garantert fri for kroppspress.