Bloggen er tre år i dag!

Siden jeg feiret «bloggbursdag» da bloggen fylte ett og to år, må vel også treårsdagen markeres. En liten kikk på det jeg har gjort på bloggen i det siste, viser at det er blitt mye musikk og en del bilder, og mindre om arbeiderklassens slit og strev. Det er liksom grenser for hvor mye man kan, og orker, skrive om hvor slitsomt det er med hardt og ensformig arbeid, lav lønn og respektløse arbeidsgivere. Når jeg startet bloggen var det ikke bare for å skrive om slit og luselønn, men også fordi jeg var lei av framstillinger av de lavt utdannede som tullinger som kun brukte fritiden til å sitte klistret foran tv-en for å se på totalt innholdsløse programmer eller rave rundt på campingplasser, iført grilldresser mens de gauler «her blir det liv, rai rai». 

Når jeg sjekker statistikken i bloggen min, så framgår det at det er de postene jeg har skrevet om erfaringer fra arbeidsliv og Nav som har hatt flest treff. På toppen troner Ute av reaktoren som i skrivende stund har 1017 treff, deretter følger bloggpostene jeg har skrevet om vikarbyråer og ISS. I det siste har jeg tenkt en del over hva jeg holder på med, ikke utenkelig arbeidsgivere kan ha vært innom, og i så fall har de neppe satt pris på det de har lest. Et av de kravene som stilles til folk i lavtlønte jobber, ikke minst i vikarbyråer, er at man skal være lojal overfor arbeidsgiver. Man kan vel ikke si at jeg framstår som nevneverdig lojal i disse tekstene. Det kan nok ha sin grunn at jeg fremdeles ikke har kommet over en annen blogg som tilsvarer min egen, det jeg holder på med kan fort få ubehagelige konsekvenser og jeg har vært inne på tanken å legge ned hele bloggen. Det har jeg liten lyst til, den virkeligheten jeg har beskrevet kommer sjelden fram, derfor tillater jeg meg å tro at det er viktig at noen tar sjansen på å skrive om det. Det handler om ytringsfrihet, men av en type det sjelden eller aldri snakkes om. Det er mulig at jeg i perioder må stenge bloggen, når det er ekstra stor fare for at en arbeidsgiver skal finne på å ta et aldri så lite søk på meg. Det skal innrømmes at jeg ikke liker det, jeg liker i det hele tatt ikke å passe kjeften min. Derfor skal bloggen få lov å halte videre, selv om det ikke er helt risikofritt.

I løpet av de tre årene som er gått har det blitt en del fortellinger om det jeg har opplevd i arbeidslivet, som var det jeg først og fremst ville skrive om da jeg startet bloggen. Så har det dukket opp ting jeg ikke tenkte på da jeg startet, som at noen mener at mobbere har seg selv å takke. At noen kan få seg til å komme med slike påstander kunne jeg ikke forutse, jeg har fremdeles vanskelig for å fatte at det går an. Annet jeg ikke tenkte på å skrive om var slikt som har med det alternative å gjøre, jeg har blant annet skrevet ett par bloggposter om bokklubben Energica, også der støter jeg på påstander jeg har vanskelig for å forstå det går an å komme med. Jeg var ikke klar over at man hadde havnet så langt ut på viddene som det kan se som man har. Som singel hadde jeg tenkt å skrive litt om singles situasjon, det har jeg da også gjort. Uten at det har hjulpet, det virker som om vi single blir stadig mer og mer usynlige. Med tanke på hvor mange vi er, synes jeg dette er ytterst merkelig. Jeg ser at en del har kommet inn på bloggen med å søke på barnfri. Etter å ha tatt noen søk på ordet selv, ser jeg at det blir stadig mindre akseptert å velge ikke å få barn. Også dette synes jeg er merkelig, det burde bli større aksept for at folk velger forskjellige typer liv, ikke mindre. Det har jeg planer om å skrive mer om. Det blir sikkert også flere historier fra arbeidslivet, flere utblåsninger om synsere som ikke klarer å si arbeiderklasse uten samtidig å nevne ordet danseband.

Da feirer jeg min tredje bloggbursdag, mens jeg kikker meg litt engstelig over skulderen, av skrekk for at en og annen arbeidsgiver skal finne ut om mine illojale skriblerier.  Som seg hør og bør på en bursdag må det jo være litt musikk, og da tror jeg vi trår til med selveste Van Morrison.