Arbeidermusikk 5

Lørdagskveld, eller var det natt? Jeg føler meg uansett litt utenfor for øyeblikket. Jeg har nemlig fått med meg at der ute har folket sittet og sett på Melodi Grand Prix, og det har ikke jeg. Nå har det seg jo sånn at jeg ikke har tv, men siden «moroa» antagelig også sendes på nett-tv, er dette neppe noen gyldig unnskyldning. Før i tiden, i min barndom, sånn cirka i steinalderen, var det en norsk finale og en internasjonal finale, og så var man ferdig med det. Nå later det til at MGP-sesongen starter rett over jul og varer til sommeren.

Men det har seg jo slik at fordi om man ikke har tv, så slipper man på en måte ikke unna, man har jo tross alt pc. Og på slike kvelder er det ikke mulig å nærme seg Facebook eller Twitter uten å bli rimelig godt oppdatert over tingenes tilstand. Slik det også var for ett par uker siden da det som kjent ble en del baluba i forbindelse med Spellemannsprisen. Dette hadde jeg ikke tenkt å si noe om, da hele seansen etter hvert minnet mest om fjortiser på fyllefest. Så vel ordbruk som oppførsel ga meg assosiasjoner i den retning. Eksempelvis har jeg aldri trodd at det å tømme øl i hodet på folk er en god metode for å bekjempe rasisme eller annen styggedom. Så jeg hadde ikke tenkt å si noe om det. Nå har vel de som har lest litt på denne bloggen muligens fått med seg at undertegnede har litt ømme tær når det gjelder musikk, eller sagt på en annen måte, når synserfolket kommer trekkende med danseband i forbindelse med arbeiderklassen, da blir undertegnede en smule irritert, eller fly forbanna, som det heter i dagligtale. De siste dagene har jeg hatt en ekkel følelse av at det sitter en synser ett eller annet sted og planlegger en kronikk hvor ordet arbeiderklasse blir nevnt i samme åndedrag som Plumbo. Og det blir litt i overkant, slikt vil man rett og slett ikke ha noe av, et sted får grensen tross alt gå! Den som lurer på hvorfor jeg vil ta dette ekstra ille opp, kan klikke her. Gjør man det, vil man få den høyst tvilsomme gleden av å lese en tekst av dette bandet. Og det er alt annet enn trivelig lesning. Om teksten er grusom, så er den da på rim, Klokka nærmer seg 2, får jeg 'kke dame nå så må jeg runke på do. Nå har jeg tatt to minutters pause, mens jeg har gjemt hodet i en pute, dette er bare pinlig. Også jeg som har ansett tekstene til DDE som det definitive lavmål.

Når jeg har subbet rundt på puber i Dublin for å få mine tiltrengte doser med irsk musikk, har jeg ikke følt meg spesielt kulturell, men sammenliknet med overnevnte tekst framstår tekstene til eksempelvis The Wild Rover og Whiskey in the Jar som litterære perler.
Og da skal det bli litt irsk musikk, et band som er oppkalt etter en bok, novellesamlingen Dubliners av James Joyce. Det er muligens bare oss som er mer enn bare litt interesserte i irsk musikk som er klar over hvor det irske bandet Dubliners har navnet sitt fra. Jeg kjøpte for øvrig boka for to euro i en liten, støvete bokhandel i Dublin, den var vel verdt pengene, særlig den siste novellen, The Dead, gjorde inntrykk, må bare leses.

Ellers må det sies at jeg foretrekker et band som er oppkalt etter en bok, framfor et band oppkalt etter et produkt til å åpne tette rør.