Årets tur til Dublin

Som tiden flyr, for å bruke en gammel og velbrukt klisjé. Det begynner å bli en stund siden jeg skrev forrige bloggpost. Da var kofferten pakket, taxi til flytoget bestilt, jeg hadde sjekket at sjekket at pass og andre nødvendigheter befant seg der de skulle, og det hadde jeg ikke bare gjort en gang, jeg er litt stressa når det gjelder sånt. Etter at det meste som kunne gå galt, pluss litt til, hadde gått galt i den senere tid, var jeg litt ekstra stressa denne gangen.

Stress til tross, den påfølgende dagen gikk alt på skinner. Taxi ankom til avtalt tid, flytoget fungerte, flyet gikk. Det var til og med klarvær underveis, så flyturen ble ikke fullt så drepende kjedelig som den pleier å være. Og i Dublin skinte sola, og ikke bare skinte den da jeg ankom, den fortsatte å skinne, dag etter dag. Tror aldri jeg har opplevd så mye godvær i Irland som jeg gjorde denne gang. Det var nesten rart, uten at jeg klagde av den grunn.
Så jeg koste meg i det fine været, dagene gikk, det skjedde kanskje ikke så mye, det var det da heller ikke meningen at det skulle.

Dún Laoghaire, vandring på molo, sol, følelse av at det fremdeles var sommer. Jeg hadde ankommet dagen før, godt å tenke på at ferien akkurat hadde begynt.

Jeg gikk rundt i gatene i Dublin, slappet av, gikk inn på en pub, tok en Guinness, mer avslapping, det var tross alt ferie. Man må ikke alltid se noe nytt, gode nordmenn drar på hytta i ferien, hva de gjør der aner jeg ikke. Jeg drar til Dublin, hva jeg gjør der vet jeg veldig godt.

Maynooth Castle i County Kildare. Alle disse gamle bygningene, ruinene, påminnelsene om fjerne tider, det er noe av det jeg synes er så fascinerende med Irland.

Disse to traff jeg på i Dublin Zoo. Jeg fant ut at det på tide med en tur innom der igjen. Gorillaen som jeg omtalte på bloggen for litt siden, han som betraktet sine tilskuere med tenksomt blikk, så jeg bare den sølvgrå ryggen på. Han sov godt, og det gjorde resten av slekta hans også. Det var stort sett hviletid i dyrehagen denne gang. Også disse uformelige skapningene slappet fullstendig av, og de brydde seg ikke om at folk lo av dem der de nøt sin sikkert velfortjente hvil. Det lot til at de koste seg, så da kan man kanskje trekke den slutning at man verken behøver å være vakker eller veltrent for å nyte livet?

På min vandring rundt i den zoologiske hagen, falt jeg for denne tapiren som tuslet rundt og så riktig så fredsommelig ut. Jeg har aldri tenkt over at tapirer faktisk er søte, men det syntes jeg absolutt denne var.

De to siste dagene var det slutt på solskinnet, men da hadde jeg opplevd mer godvær enn jeg hadde forventet, så ingen grunn til å klage. Og den dagen jeg skulle hjem hadde de irske værgudene virkelig skrudd opp krana, det høljet ned, noe som gjorde det mindre trist å forlate Irland. Men selv om det ikke var så veldig trist å dra fra landet, jeg kommer nok igjen, ganske sikkert!