Plumpt, pinlig og uvesentlig

Om konger av campingplasser og damer som kler av seg
Før jeg dro til Dublin hadde jeg lovt meg selv at det skulle være en ferie fullstendig fri for tanker om alt som har med klasse å gjøre. Det hadde blitt litt mye av det i det siste, men likevel, jeg greide ikke å holde tankene helt borte fra temaet. Derfor bevilget jeg meg et og annet øyeblikk der jeg ergret meg grønn over idiotforklaringen av arbeiderklassen. Å ergre seg grønn er muligens en passende ting å gjøre når man er i Irland, også kjent som den grønne øya. Vel hjemme igjen kunne jeg slå fast at livet hadde vært fullt av muligheter dersom jeg hadde tilhørt de høyere klasser, for du verden hva jeg kunne foretatt meg dersom jeg hadde gjort det. Da er det visst ikke grenser for hva man kan gjøre av særdeles intelligente og veloverveide handlinger, som å snakke med de døde, eller la seg avbilde mer eller mindre uten klær. Sistnevnte er visstnok en handling høyerestående kvinner gjør for å vise at de er selvstendige og frie kvinner. Tenk det!

Hva slags galskap jeg skulle komme hjem til var jeg fremdeles lykkelig uvitende om da jeg surret rundt i Dublin. At jeg var en uselvstendig og ufri kvinne hadde jeg vel en viss formening om, ikke minst takket være opplysende lesning i senere tid. Jeg er jo til og med gammeldags, hadde jeg kunnet lese, og kanskje det, så gammeldags at jeg synes det er greit å beholde klærne på i det offentlige rom. På den annen side, disse som ønsker å vise fram sin frigjorthet og selvstendighet med å kaste klærne, får nå bare gjøre det.

Siden disse uvesentlige sakene har skapt så mye rabalder i vår hjemlige andedam som de faktisk har, tyder det på at den menneskelige hjerne er sånn laga at den har en lei tendens til å henge seg opp i bagateller. Slik som hjernen min, som har hengt seg totalt opp i dette med at arbeiderklassen er lik danseband. Også i Dublin surret dette rundt i mitt stakkars hode. Det hendte mang en gang at jeg tenkte på om det ikke er egentlig er sånn at også den irske musikken ligger for høyt for meg. Jeg hadde jo akkurat fått vite at mesteparten av rocken gjør det, følgelig var dette en naturlig problemstilling å gruble over. Jeg tror nå at jeg vet svaret, og det er ja.

Da jeg var vel hjemme, fant jeg tiden inne til å utforske fenomenet danseband. Jeg trakk pusten dypt, satte meg foran pc-en og klikket meg inn på Spotify. Hodet mitt var tomt for navn på slike band, men jeg kom til å huske på at en venninne hadde fortalt om en traumatisk episode da hun kom i skade for å overhøre en sang med tittelen ”Kongen av campingplassen”, og dette var en dansebandlåt, det kunne vel strengt tatt ikke være noe annet. Så jeg søkte enkelt og greit på ”Kongen”, og ganske riktig, der dukket den opp som førstevalg. Den var med Ole Ivars, jo da har hørt om dem, helt klart danseband. Det var dem med låta ”Nei, så tjukk du har blitt”, på Spotify den også, for den som orker. Jeg husker jeg en gang jobbet sammen med en ung kokk som fortalte meg at han og vennene hans hadde det hysterisk morsomt til denne låta når de gikk ut på byen. Dette var vel på den tiden ironi virkelig var på moten.

Tilbake til ”Kongen av campingplassen”, jeg hørte to strofer, mer greide jeg ikke. Om virkelig denne musikken er alvorlig ment aner jeg ikke, det høres ut som en slags fleip, uten at det er morsomt i det hele tatt. Jeg har i det hele tatt problemer med band som framfører sanger som har ord som tjukk eller rumpe i tittelen. Det er mulig det er dette som går under betegnelsen folkelig, selv oppfatter jeg snarere som barnslig. Dessuten plumpt og pinlig. Og har jeg ikke hørt disse musikerne, eller hva man nå kan kalle dem, som framfører slike sanger, har sutret over at de ikke blir tatt seriøst?

Hvordan skal jeg reagere på at jeg støtt og stadig må lese at jeg liker sånt, skal jeg også sutre, skal jeg føle meg krenket eller skal jeg le av det? Jeg prøver tappert å gjøre det siste. For ikke å snakke om når jeg leser at man på nedlatende vis synes litt synd på oss arbeiderklasseindivider fordi media ikke dekker obskure danseband- og countryfestivaler, som man ikke har hørt om, og som stort sett foregår i det innerste av de trangeste grukkedaler, som man heller ikke har hørt om. At man ikke får gleden av å lese om disse festivalene er man selvfølgelig veldig lei seg for.

I hvert fall, ”Kongen av campingplassen”, de to strofene jeg hørte av den, var forklarende når det gjaldt det jeg funderte over i Dublin. Som altså var om den musikken jeg inntok store doser av hver eneste kveld, egentlig var for høytravende for meg. Og det må den jo være, siden lavt utdannede individer tydeligvis kun forstår seg på sanger der teksten befinner seg ett par hakk under barnehagenivå. Man må altså ha høyere utdanning for å høre på sanger der tekstene omhandler voksne menneskers følelser, tanker og erfaringer. Har man ikke det, er man henvist til sanger om tjukke rumper på campingplassen, eller hvordan det nå var.

Uansett, man har fastslått en gang for alle at arbeiderklassen elsker dansebandmusikk, noe som understreker hvor latterlige og tåpelige vi er. Så fint da, at det å la seg avbilde uten klær verken er latterlig eller tåpelig.