Til Dublin!

Så skulle alt være pakket og klart, i morgen går turen til Dublin. Nok en gang, kan jeg vel trygt si. Jeg gleder meg til å komme tilbake til den etter hvert så kjente og kjære byen. Etter mye slit med flytting, der svært lite, om noe, har gått på skinner, skal det bli godt å komme bort litt. Det skal også være en ”klasseferie”, i Dublin gir jeg blaffen i sånt, nå skal det bli godt å slippe flere betraktninger om arbeiderklassens generelle elendighet. Irene spør hvor jeg kommer fra, deretter følger gjerne standardreplikken om skandinavenes fortreffelige engelskkunnskaper, hva jeg jobber med bryr de seg lite om.

En mann i Galway ville ikke gi seg på at jeg ikke hadde gått på universitetet, hvorfor han begynte å snakke om dette husker jeg ikke, men jeg fortalte nå hvordan ståa var, på den tiden hadde jeg akkurat jobbet på noen kantiner fra helvete, med kolleger fra samme sted. Hvorpå galwaymannen slo fast at jeg hadde en ”fucking, boring job”, og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Ellers er det lite snakk om jobb og slike ting, heldigvis.

Denne dagen har vært stressende, jeg blir alltid litt satt ut dagen før jeg skal ut på tur. Jeg har et ganske anstrengt forhold til pakking, og av grunner jeg ikke forstår ser det ikke ut til at øvelse gjør mester, det blir bare verre og verre. Dessuten er jeg alltid livredd for at det skal bli noe til med flyet, denne skrekken for at flyet ikke skal komme seg av gårde ble forsterket for noen år siden da flyselskapet jeg skulle fly med gikk konk like før avreise. Det gikk bra, denne historien fortjener en egen bloggpost, så mer om det en annen gang. Men den skrekkopplevelsen har satt seg i systemet. Alt skulle være i orden med fly denne gangen, jeg flyr med SAS, og har sjekka inn på nettet, så jeg kommer nok fram til Dublin i morgen.

Det har hendt jeg har ankommet Dublin og tenkt hva i huleste gjør jeg her igjen?! Samtidig som jeg synes det er ubeskrivelig herlig å være tilbake. Det er muligens galskap, men hva er galt med det? Det finnes vakrere byer enn Dublin, helt klart. Som da jeg var i Praha for noen år siden, noen måneder før hadde jeg vært en tur i Dublin. Hvor vakker var ikke Praha i forhold til slitne, gamle Dublin? Det var jo som å vandre rundt i et eventyr. Så ble jeg utsatt for tsjekkisk folkemusikk på en restaurant en kveld, og akkurat da skulle jeg gitt mye for å være tilbake i Dublin. Det låt ikke vakkert. Så om Dublin kanskje ikke er så mye for øyet, så er den desto mer en by for øret. For irsk musikk blir jeg aldri lei av, og det er vel få byer det er skrevet så mange vakre sanger om, som nettopp Dublin.

Og den har atmosfære i massevis, og kanskje er det nettopp det som er fordelen med å reise alene, da har man virkelig ro til å kjenne på atmosfæren. I morgen kommer jeg til å vandre gatelangs i Dublin, ta en langsom Guinness på en pub, slappe av, senke skuldrene. Og på kvelden blir det musikk, garantert.

Sláinte!