Lite kamplysten, men relativt allsidig

Eller bare en stakkarslig snobb med lav IQ?
Det er langt mellom nye bloggposter for tida, men det hender jeg kikker innom egen blogg for å minne meg selv om at jeg faktisk har en blogg. Det har blitt mye om klasse og sånn når jeg har blogget i det siste, ser jeg. Det jeg har tenkt når jeg har sett innom bloggen for å sjekke om den har det noenlunde bra, er at jeg kan framstå som en slags fattigfornem rævdilter. En stakkar fra arbeiderklassen som blogger for å framstå som ”fin”, som må fortelle at hun ikke liker danseband, men derimot klassisk musikk. For å bevise at så ikke er tilfelle setter jeg inne denne:

Hadde jeg ønsket å dilte etter de finere klasser hadde jeg nok sikkert lest Knausgård jeg også. Men jeg føler meg sant å si ikke særlig kamplysten, hvis man kan si det på den måten. Jeg avbestilte altså Knausgårds femte, som jeg har gjort med alle de foregående. De har nok vært månedens bok alle de andre også, eller månedens, det er vel snarere ukas bok, det har blitt tett mellom bøkene fra bokklubben etter hvert.

Egentlig har jeg vel grudd meg litt til dette, Knausgårds femte kamp, med alt som hører med av omtaler og synsing i ymse medier. Jeg ble litt sliten i forrige Knausgård-runde, men det ble ikke bedre da den var overstått, for da skulle det hjernevaskes til de store gullmedaljer, og det syntes jeg ble enda mer slitsomt. I likhet med Knausgård var det ikke mulig å slippe unna hjernevasken, og da folket var blitt tilstrekkelig hjernevasket syntes jeg det begynte å bli ganske ekkelt. Og da kommer jeg selvfølgelig inn på dette med klasse igjen, jeg leste en uttalelse ett eller annet sted der en person av mitt eget kjønn ga uttrykk for at hun nå, takket være hjernevasken, forsto at folk fra arbeiderklassen hadde havnet der de hadde på grunn av lav IQ. Det hadde hun visst ikke tenkt på før, men så hadde hjernevasken fått henne til å skjønne akkurat det. Og det var jo veldig fint, jeg er glad på hennes vegne for denne nyervervede innsikten.
Noe mindre gledelig var raseteoriene som fulgte i kjølvannet av hjernevasken. Med tanke på den økende forakten jeg synes jeg har sett i forhold til de angivelig svake, og med økonomiske kriser og katastrofer ute i Europa, ga raseteoriene meg noen vemmelige assosiasjoner til tidligere tider. Så da kan det nesten bli godt med nok en runde Knausgård. Eller blir det nå egentlig det? En bok med tittelen Min Kamp hjalp ikke mye akkurat der, jeg tror vi forlater temaet.

Over til at jeg liker klassisk musikk, og dessuten ikke regner meg som en stakkarslig snobb. Nå er det vel strengt tatt ingen som går rundt og betrakter seg selv som stakkarslige snobber, så eventuelle lesere får ha meg unnskyldt dumme formuleringer, det er vel lav IQ som har skylda. Da jeg gikk på barneskolen avskydde jeg klassisk musikk, eller rettere sagt jeg avskydde å måtte pugge uvesentligheter om Mozart og Beethoven. Dette måtte vi gjøre hvert år, av grunner jeg aldri fikk tak i, alltid de to komponistene og alltid dreide det seg om når de ble født og når de døde. Musikken deres kan jeg ikke huske vi noen gang fikk høre, så den visste vi ikke hvordan låt. Noe som minner meg om en naturfagtime på samme tid, det var krise, vi hadde fått i oppdrag å tegne ett eller annet slags dyr. I naturfagboka sto det mye om dyrets fordøyelsessystem, men det var ikke noe bilde av det obskure dyret, følgelig visste vi ikke hvordan det så ut. Tilbake til musikken, i en musikktime på ungdomsskolen fikk vi høre Peer Gynt-suiten av Grieg, og jeg kan huske jeg faktisk syntes det var fint. Men det kunne jeg jo ikke si høyt, det var bare teitinger som likte sånn musikk, så best å holde kjeft. Man skal ikke se bort fra at det var flere enn meg som syntes dette var fin musikk, og heller ikke turde å innrømme det. På dette stadiet av livet syntes jeg stort sett det var fint det som var populært, men det skulle jeg snart slutte med.

Jeg ble etter hvert luta lei av intetsigende listepop, og begynte å gå på oppdagelsesferd i musikkens verden. Jeg hørte på radio, kjøpte plater, gikk på konserter. Jeg syntes det var spennende å oppdage ny musikk, band jeg aldri hadde hørt før. Jeg registrerte at jeg enkelte av mine jevnaldrende fortsatte å høre på mye av det samme som de hadde gjort før, jeg ville ha nye musikalske opplevelser. Det var stort sett rock av ymse slag det var snakk om, men etter hvert begynte det å skje noe. Band ble oppløst, greit nok, andre ble bare veldig kjedelige, ikke fullt så greit. Noen ble for dumme eller for fulle, andre endte som oppblåste dinosaurer og selvhøytidelige narrer. Radiostasjonene ble mer ensrettet, stadig flere spilte glattpolert og uvesentlig musikk, og det ble vanskeligere å finne musikk jeg likte.

Da ble den klassiske musikken et nytt og spennende landskap å begi seg inn i. Det var på tide å gå på ny oppdagelsesferd i en hittil ukjent verden. Da oppdaget jeg blant annet at Mozart og Beethoven, som jeg hadde avskydd å høre om på skolen, faktisk hadde lagd riktig så flott musikk. Jeg kan fremdeles ikke huske datoene de ble født eller døde, men jeg kan plassere dem i tid og jeg vet hvordan musikken deres høres ut, det er kanskje mer vesentlig.

Nå er det vel med musikk som med mye annet, det er ofte lettere å dilte etter andre enn å gå sine egne veier. Jeg har vært nødt til å tåle en del pepper for det mange har oppfattet som min noe sære musikksmak. I ungdommen fikk jeg høre poetiske utsagn som ”Clash er bæsj”, og senere har jeg jobbet sammen med folk som går mer eller mindre amok når de hører at andre liker klassisk musikk. Det får man tåle, jeg tror ikke livet blir særlig spennende dersom man skal vandre gjennom det i saueflokk, og hele tiden breke i kor med de andre sauene.

Nå dukket det opp et annet traurig barndomsminne som har med musikk å gjøre. Det var norsk folkemusikk på tv. Tjue halvfeite gubber iført bunad, med varierende grad av hentesveis, sto mellom fjord og fjell og gnukket på hardingfeler. Heilnorsk, sa far min, med stor entusiasme. Jeg derimot, hadde ikke arvet min fars nasjonalfølelse og syntes det låt grusomt. Jeg syntes det var urettferdig at jeg var født i et land med så fryktelig folkemusikk, for allerede da ante det meg at litt vestover i verden var det langt bedre ting å høre. Så ble jeg da totalt hekta på irsk folkemusikk da jeg ble eldre, den norske må jeg innrømme at jeg fremdeles har problemer med. Den irske har jeg derimot aldri blitt lei av.

Jeg hører på den musikken jeg føler for, akkurat som jeg leser de bøkene jeg har lyst til. Jeg kan huske jeg en gang leste et stykke i en avis som handlet om å realisere seg selv. Det er det jo vel og bra å gjøre, men stykket handlet i virkeligheten om folk som gjorde det andre forventet at de skulle gjøre, hvilket jeg ikke oppfatter som å realisere seg selv, men den som hadde skrevet stykket så det visst litt annerledes. Blant annet hadde man snakket med en person som vanket i et miljø der en måtte lese bøker av sære, japanske forfattere for å bli godtatt. Å lese sære, japanske forfattere er sikkert veldig spennende for den som er interessert, det var ikke denne personen i det hele tatt. Vedkommende syntes det var noe ordentlig herk, men gjorde det allikevel, fordi det skulle være sånn. Kanskje andre i denne personens omgangskrets hadde det på akkurat samme måten. Og da begynner det kanskje å minne litt om den gangen jeg var tretten år og ikke turde si at jeg syntes Peer Gynt-suiten var fin, av skrekk for ikke å bli godtatt av de andre.

Siden jeg ikke er i et miljø som forventer at jeg skal lese verken sære, japanske forfattere eller Knausgård, er jeg for tiden opptatt av å skaffe meg tilstrekkelig mengde med krimbøker i pocketutgave, i håp om fine sommerdager på stranda og andre steder det passer med på alle måter lett litteratur. Dessuten har jeg har jeg kjøpt en bok om gresk mytologi som jeg håper å få begynt på i løpet av sommeren. Jeg kommer garantert til å slappe av med klassisk musikk i sommer, ligge på gresset og la den berømmelige humla suse, med Florida-suiten til Delius på mp3-spilleren. Rett ved siden av meg ligger det en billett til en konsert med Dubliners, og jeg har akkurat lagt ut en video med Edith Piaf på Facebook. Livet er mangfoldig, og det er vel de fleste mennesker også. Kan det være et de har oversett ett og annet, disse som støtt og stadig setter likhetstegn mellom arbeiderklasse og dansebandmusikk?