torsdag 18. februar 2010

Pauseromsterroristene

Jeg har som prinsipp at dersom det skal utdeles spark til noen på denne bloggen, så skal det sparkes oppover og de som mottar eventuelle spark skal ha gjort seg fortjent til det. Noe som stort sett vil si at de selv har sparket folk som har det vanskelig nok fra før, f eks de som er syke og enten er sykmeldte eller på trygd som følge av det som feiler dem. Jeg avstår fra å beskylde dem som gjør dette for å sparke nedover, da det ikke er gitt at de som sparker er de mest oppegående.

Jeg har nå tenkt å ta meg den friheten å sparke litt bortover. Som arbeider med erfaring fra en lang rekke arbeidsplasser har jeg hatt mulighet til å studere folk fra arbeiderklassen, både på godt og vondt. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker og har sett hvordan folk viser hverandre omsorg i tøffe situasjoner. Jeg har møtt godhet og snillhet i bøtter og spann, blitt kjent med rause og inkluderende mennesker som det har vært en sann glede å jobbe sammen med. Derfor har jeg ergret meg grønn når jeg har lest om min egen klasse som en gjeng uopplyste og intolerante dustemikler. Men dessverre så er det noen som er akkurat det, jeg pleier å omtale denne gruppen som pauseromsterroristene. Det er nemlig på diverse pauserom jeg har sett disse utfolde seg, og det har til tider vært alt annet enn fornøyelig.

Det som kjennetegner pauseromsterroristene er at de er kunnskapløse, og dessuten stolte av det, veldig stolte. Et annet typisk trekk ved pauseromsterroristene er at samtlige ser ut til å lide av den vrangforestillingen at andre er like glade i høre stemmene deres som de selv er. En typisk pauseromsterrorist har ingen forståelse for de annerledes tenkende, da alle som måtte mene noe annet enn pauseromsterroristen er forferdelig dumme. Dette er faktisk et av yndlingstemaene, jeg har tilbrakt mange pauser med å høre på hvor dumme og tullete disse andre er. Samtlige politiske partier er helt på jordet, til og med på feil jorde. Med ett uhederlig unntak, så godt som alle pauseromsterrorister jeg har vært borti er ihuga frp-tilhengere. Hagen var gud, når pauseromsterroristen snakket om Hagen ble han, et overveiende flertall av dem er menn, andektig i stemmen. Ikke et vondt ord måtte sies om Hagen, hans ord var lov, han var dessuten forfulgt av alle disse andre som var så inni granskauen dumme. Jeg hadde et svakt håp om at det ville bli litt fredeligere på pauserommene den dagen denne guden abdiserte.
Det ble ikke det, for da kom ”hu Siv”. Og ”hu Siv” er jenta si som skal lede oss til det lovede land, det skattefrie paradis uten innvandrere, opera og fartsgrenser.

Pauseromsterroristene har heldigvis utgjort et klart mindretall av dem jeg har møtt på arbeidsplassene jeg har vært. Men de tar stor plass, og et eksemplar av arten er nok til å spolere en pause fullstendig. Å motsi en pauseromsterrorist er bortimot håpløst, riktignok har jeg møtt kvinnelige eksemplarer som har gitt seg når de har møtt saklige motargumenter. De mannlige er gjerne mer skråsikre i sin sak, og stempler ofte annerledes tenkende som ”sosialister” og da er løpet kjørt, for er man sosialist har man ikke stemmerett, den saken er klar. Alternativt kan man ”tro man er noe”, og det må man jo for all del ikke tro.

Det var dagens lille spark til enkelte av mine tidligere kolleger, en aldri så liten takk for diverse foredrag om egen fortreffelighet og andres dumskap.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.