Må vi virkelig "våge å ta debatten"?

Om raseteorier og forakt
Som representant for arbeiderklassen med en særdeles omflakkende yrkeskarriere bak meg, har jeg hørt mange fordomsfulle og lite gjennomtenkte uttalelser rundt om på stedene jeg har jobbet. Likevel har mye av det som har vært sagt i det offentlige rom i den senere tid, av mennesker som skulle være langt mer kunnskapsrike og velutdannede, liknet mye på det jeg har hørt blant de minst tolerante av mine tidligere arbeidskamerater. Man begynner gjerne med å si ting som ”vi må tørre å spørre oss om…”, ” vi må våge å ta debatten om…”, for så å fortsette med noen kraftige spark, og de går sjelden oppover. Likevel later det altså til at man anser seg som modig når man ”våger” å spørre seg om f eks de syke egentlig bare er late og om det nå ikke er sånn de trygdede er tiltaksløse slabbedasker. Da denne debatten pågikk som verst i vinter ble jeg angrepet av en voldsom pessimisme, det ante meg at dette bare var begynnelsen på noe jeg fant meget skremmende.

Nå har vi fått fortsettelsen, og den er virkelig skremmende, nå har det dukket opp noe jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve, noe jeg trodde hørte den mørke fortiden til. Man har begynt å diskutere raseteorier igjen. Og man anser seg fremdeles som modig. Forsker Ole Jørgen Anfindsen er en slik selvoppnevnt modig mann, så modig er han at han mener vi må våge å ta debatten om det ikke er sånn at noen, les dem med mørk hud, er dummere enn oss med mindre pigment i huden. Er ikke dette en debatt man har ”våget” før, og med heller trist resultat? Mulig jeg er feig, men denne debatten skulle jeg gjerne vært foruten. Nå har ikke jeg noen forskingsresultater å vise til, men jeg har møtt mange mennesker, både i arbeidslivet og ellers. Noen av disse har tilhørt den gruppen som forskeren mener har lavere IQ enn oss andre, men det har jeg virkelig ikke merket noe til.

Det jeg derimot har merket, har vært enkeltes forakt overfor meg fordi jeg tilhører arbeiderklassen, og det å bli møtt med så vel tilslørt som åpenlys forakt er ikke morsomt. Jeg opplevde slik forakt på noen av kantinene jeg jobbet, på flere av disse stedene jobbet det også folk med mørk hud. Når jeg var ferdig på jobb kunne jeg ta av meg den fæle uniformen jeg hadde vært nødt til å ha på meg, da var det ingen som kunne se at jeg var på vei hjem fra kantinejobb, så jeg slapp i det minste foraktelige blikk på bussen. Hudfarge kan man ikke kle av seg. I en periode var det mange foraktelige utsagn om arbeiderklassen i media, og jeg hadde en følelse av at det var med på å fyre opp enkelte. Derfor er jeg redd man nå fyrer oppunder enkeltes fordommer mot folk på grunn av rase.

Som sagt, jeg har hørt mange fordomsfulle uttalelser blant mine egne, men akkurat dette med at noen såkalte raser skal være dummere enn oss andre, det tror jeg faktisk ikke selv de mest fordomsfulle blant mine kolleger har tenkt på. Nå er det noen som setter dem på tanken, og jeg er redd at enkelte kommer til å omfavne denne teorien, og bruke den for det den er verdt.

En annen ting jeg har erfart her i livet er at det ofte er folk som ikke er de aller skarpeste knivene i skuffen som gjerne mener at andre er dumme. Jeg har fått ødelagt mang en hardt tiltrengt pause av kunnskapløse bedrevitere som har skreket ut om andres dumskap og egen fortreffelighet. Er det dumt å påstå at andre er dumme? Jeg mener i hvert fall at vi må ”våge å ta debatten”.