Klagekoret

Nok et minne fra min tid som kantinearbeider
Av en eller annen grunn dukket det opp noen gamle jobbminner igjen.
Dette er fra tiden jeg jobbet på kantiner, og på denne spesielle kantina jobbet jeg ca ett halvt år, i løpet av den tiden hørte jeg antagelig mer klaging enn jeg har gjort til sammen ellers i livet. En del av de ansatte elsket simpelthen å klage på absolutt alt det gikk an å klage på, og det meste kan faktisk klages på bare man er kreativ nok, og sånn sett kan man si at det var en rimelig kreativ gjeng jeg hadde med å gjøre.

Det var en spesiell gruppe av de ansatte som bedrev denne klagingen, ellers var det mange riktig så hyggelige folk på dette stedet. Vi som jobbet på kantina hadde det fint sammen, men dagene ble voldsomt forsuret av denne klagegjengen.
Klagingen foregikk på følgende måte: Når man nærmet meg seg kantina begynte man med å si fram det som var å betrakte som selve refrenget ”det er så dyrt her, det er så dårlig mat her”. Dette fortsatte man med til man kom fram til disken, der begynte man umiddelbart å klage over at dette har vi hatt før, sånn mat hadde vi forrige uke også, vi hadde iallfall noe som liknet for to uker siden, deretter slang men gjerne på med det velkjente refrenget, dette gjentok man flere ganger. Når man skulle betale het det seg at ”alt er så dyrt på denne kantina, det der så ekkelt ut, også så dyr mat som det er på denne kantina”. Deretter stilte man spørsmål ved hvorfor man i det hele tatt måtte betale ”dere kaster jo mat allikevel”, het det seg gjerne da. Så tok man refrenget enda et par ganger. Etter å ha spist litt, kunne man komme tilbake og klage på at reker og fisk smakte tran, kaker smakte mugg, det var for lite smør på rundstykket, det var for mye smør på rundstykket, osv, osv….

For øvrig var maten på kantina usedvanlig rimelig, her kunne man få kjøpt ferdig tilberedt mat som var billigere enn når man kjøpte den i butikken og måtte gå hjem og lage den i stand selv. Og det smakte verken mugg, tran eller noe annet rart av det som ble servert.
Når man ikke klagde på maten, klagde man på at de som ikke klagde ble behandlet på en vennligere måte, noe de naturligvis ble.

Man skulle kanskje tro at man vendte seg til den evinnelige klagingen, men det motsatte var tilfelle. For hver dag som gikk ble det tyngre og tyngre å stå der og ta imot alle disse surmagete og høyst ubegrunnede klagene. Det holdt hardt mange ganger å beherske seg når folk klagde av prinsipp og det aldri var noe som var bra nok.

Som kantinearbeider hendte det jeg opplevde foraktelig og nedlatende behandling av folk som var en del høyere opp på rangstigen, og som lot til å ha et stort behov for å gi uttrykk for at de så ned på dem som jobbet på kantine. For ordens skyld, jeg har også stått overfor mennesker som har vært riktig så høyt på strå, som har vært både høflige og hyggelige.
Klagegjengen i denne bedriften var for øvrig arbeidere, de manglet fullstendig den joviale og spøkefulle tonen jeg har satt pris på hos mange andre arbeidsfolk jeg har møtt. Jeg kan knapt huske å ha vært borti noe så til de grader lite sjarmerende som dette klagekoret.