Syk debatt

Om Knausgård, sykefravær og verking i fine fasader
I den senere tid har det, som de fleste ganske sikker har fått med seg, vært snakket, skrevet og synset om sykefraværet til de store gullmedaljer. Et annet hett tema for tiden er selvfølgelig Knausgård, Knausgård og enda mer Knausgård, også noe jeg regner med at de fleste har fått med seg.
I min grenseløse naivitet trodde jeg dog at dette var to atskilte temaer, de hører liksom ikke sammen, hvis du skjønner hva jeg mener. Men som så ofte før, tok jeg feil. Siden debatten om sykefravær stadig når nye høyder, eller det motsatte, alt etter som man ser det, så går det an å sause sammen Knausgård, sykefravær og litt forskjellig annet til en slags mer eller mindre velsmakende suppe, kommer an på smaken antagelig, den er som kjent delt.

Det er Trond Mjaaland, psykolog og post doc på medisinske atferdsfag ved medisinsk fakultet, UIO, som har prestert denne mesterlige sammenblandingen i et stykke i Dagsavisen, som for øvrig har den noe eplekjekke tittelen ”Ta deg sammen”. Undertegnede er dypt imponert og ser det som sin plikt å bringe noen av hans gullkorn videre, han skriver blant annet: Skru ned forventningene. Vi må akseptere å ha det vondt for å forstå at vi har det godt. Det er i orden at livet byr på motstand. Alle har det vrient i perioder. Det er greit å være litt lubben. Det er greit å ha det rotete i huset, selv med svigermor på besøk. Det er greit å mosjonere i stedet for å løpe maraton. Det er greit ikke å ha lest alle Knausgårds bøker eller ikke riktig å huske hva Bjørnson skrev, nå i Bjørnsonåret. Det er temmelig urettferdig mot seg selv å sammenlikne seg med dem som fremstår som best hele tiden.
Det første som slo meg da jeg leste dette første gang var at det minnet meg om ting de voksne sa til meg i barndommen, når verden gikk meg mer eller mindre imot. Hvis jeg f eks ble ertet av andre unger eller ikke fikk lov å være med å leke, da fikk jeg gjerne høre noen trøstens ord, som var til forveksling lik det som står over. Bortsett fra dette med Knausgård selvfølgelig, han var ikke funnet opp den gang.

Hvis man nå skal se dette i klasseperspektiv, og jeg driver nå med sånt på denne bloggen, så finner jeg en viss trøst i disse ordene. Jeg har skrevet om at jeg har hisset meg opp fordi jeg føler at når man skriver om arbeiderklassen, da skrives vi om, man skriver ikke til oss, eller for oss. Disse kloke og velvalgte ord er antagelig myntet på middelklassen, og man skriver til dem, men ordbruken er av en slik art at jeg ville blitt mektig irritert hvis noen hadde skrevet noe like nedlatende til meg og mine ”klassekamerater”. Da ville jeg tatt det som det endelige beviset på at man så på folk fra arbeiderklassen som en gjeng lallende idioter. Men dette er neppe til oss, det er det jeg finner trøstende.
For vi fra arbeiderklassen blir ikke sykmeldte på grunn av manglende lesning av Knausgård, og egentlig tror jeg ikke andre blir det heller. De jeg har jobbet sammen med er blitt syke, og i noen tilfeller sykmeldte, på grunn av hardt og slitsom arbeid i stadig tøffere tempo.

En som er inne på de samme tanker som Trond Mjaaland, er Ola Nordviste allmennlege, samfunnsmedisiner og psykiater. Hans stykke, også i Dagsavisen, har tittelen ”Selvbestemt orkemelding”, og han har blant annet følgende å komme med: Fra legestolen har jeg sett en underlig utvikling gjennom de siste tre tiårene. Ola og Kari nordmann har hvert år økt både sine forventninger og sine ønsker – og etter hvert sine krav – til hva livet skal by dem. Det handler om inntekt, boligstandard, innbo, klær, mat, utseende, vellykkethet, vennenettverk, videreutdanning, karriere, feriereiser, knirkefrie barn, trening, lekker kropp, samliv og sex, for å nevne noe. Denne utviklingen – «ønskelinjen» – ser jeg for meg som en ganske bratt stigende skrålinje gjennom disse tiårene.
Igjen, dette har lite å gjøre med den virkeligheten jeg har opplevd, det begge disse skriver om er mennesker som er så opptatt av å holde på sine fine fasader at de ender opp med at det verker i de fjonge fasadene deres. Fasadeverk er sikkert ikke noe å kimse av, men jeg tror likevel at mine tidligere kollegers verking i kroppen etter mange harde og krevende år i arbeidslivet er langt mer smertefull.

Arbeidsfolk lider ikke av fasadeverk, da man stort sett ikke har noen fin fasade det kan sette seg verk i. Vi blir ikke syke fordi om vi ikke leser Knausgård, da vi ikke er særlig opptatt av å lese de ”riktige” bøkene. Vi bekymrer oss heller ikke nevneverdig om vi har de ”riktige” fritidssyslene” eller reiser til de ”rette” feriestedene.

Jeg kan selvfølgelig skjønne at fasadefolket har det slitsomt, jeg har faktisk sendt dem en medfølende tanke noen ganger når jeg selv har vært på ferie. Jeg har det med å ende opp i Irland når jeg reiser på ferie, der går jeg på pub, subber gatelangs i Dublin og koser meg voldsomt, det er ikke mye å skryte av selvsagt, men jeg er fornøyd selv, og det synes jeg er det viktigste. Jeg drømmer ikke om haifiske i farlige farvann, padling i enda farligere stryk, fjellklatring i Nepal, fotturer i Amazonas, alltid med minst én bok av Knausgård i bagasjen.
Å leve livet sitt på en slik måte at man til en hver tid skal imponere andre må være slitsomt, og det spørs vel om det er verdt slitet.

For øvrig synes jeg nå debatten om sykefravær begynner å virke såpass syk at det kanskje er på tide å sykmelde den for en periode, så kan den få lov å komme til sans og samling, og vi andre få litt velfortjent fred.